26 august

Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.

Sakarja 12:10

DEN GJENNOMSTUNGNE

Dette er den store dagen da Kristus kommer tilbake i triumf, og Israel vil endelig gjenkjenne Ham som Messias, med såret etter spydet fremdeles synlig i siden Hans (Johannes 19:37, Johannes åpenbaring 1:7) og merkene etter spikrene på hendene Hans (Sakarja 13:6). Ved Hans nådefulle og bønnens Ånd  vil Gud åpne øynene og hjertene deres, og hele Israel skal bli frelst (Romerne 11:26).

Verset snakker om å søle ut over Davids hus eller familie. “Søle ut” kan bety rennende blod eller flytende metall, slik som vi ser på fabrikker i disse dager. Dette gjelder også dem som bor i Jerusalem. En må lengre inn i verset før en finner ut hva som “søles ut”. Her er det snakk om ånden av nåde og alvorlig bønn. Som tidligere i Gamle Testamentet er ordet for “ånd” det samme som “vind”, noe som er beskrivende av den Hellige Ånd som blåser hit og dit. De skal skanne den som de har dolket og såret, det vil si gjennomstukket med spiker. Det er helt åpenbart at dette snakker om Jesus Kristus. Nå skal de endelig sørge for Ham, og det skal “slite dem i brystet” som når de sørger for en av sine kjære, som for sin eneste sønn. Jesus var Guds enbårne Sønn. De skal “dryppe” for Ham, antakelig er det her snakk om tårer som drypper. Dette som en som “drypper” eller gråter for sin førstefødte.

Det er viktig å merke seg at Israels omvendelse til Kristus som Messias skjer ikke før Jesus kommer tilbake til jorden i herlighet. Dette er altså atter bortrykkelsen og etter at trengselsperioden er ferdig. Jødene er ikke som nasjon med i menigheten som blir bortrykket, men Herren vil bevare dem og ta vare på dem mens de går igjennom trengselen. Først når Kristus kommer tilbake til jorden ved slutten av trengselsperioden sammen med de hellige utvalgte vil jødene innse at Han som de korsfestet virkelig var Messias.

Jødene vil sørge som en som har mistet sin førstefødte, eneste sønn. Innen jødisk tradisjon og kultur er det få ting som er verre enn å være barnløse. Vi får tro at sorgen blir kortvarig siden Israel tross alt er Guds utvalgte folk, og Herren vil ikke glemme dem.


 

Advertisements
%d bloggers like this: