Den forfulgte Jesus

Txt: Johannes 5:1-16

Den jordiske tjenesten til Herren Jesus Kristus skapte en enestående sensasjon i Israel. I tre og et halvt år utførte Han mirakuløse undere som aldri var blitt sett tidligere (Johannes 15:24 jfr. Matteus 9:33, Markus 2:12). De tegnene autentifiserte Ham som Guds Sønn og Messias (Matteus 11:2-5). Med Hans medfølelse og nåde valgte Jesus ofte å utføre mirakler som fjernet folks lidelse. Han helbredet de syke – praktisk talt forviste sykdom fra Israel i løpet av Hans tjeneste – vekket de døde, kastet ut demoner og matet store mengder med sultne mennesker.

Herren underviste også om Guds rike med frimodighet, selvsikkerhet og autoritet. Til forskjell fra de skriftlærde, som primært siterte andre menneskelige autoriteter, talte Jesus med den guddommelig kraften til Guds Sønn (jfr. Matteus 5:21-22, 27-28, 31-34, 38-39, 43-44). Som et resultat av dette “var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde” (Matteus 7:28-29), og “hele folket hang ved ham og hørte på ham” (Lukas 19:48). På grunn av dette ble Jesus fulgt av store folkemengder hvor enn Han gikk (eks. Matteus 8:1).

Den overveldende populariteten som Jesus opplevde var ikke så nyttig som det først så ut. Folkemengdene som flokket seg rundt Ham bestod først og fremst av nysgjerrige søkere. De var ikke hengivne overfor Ham som Herre og Messias, men fulgte etter Ham for spenningen, helbredelsene og gratis mat som Han ga dem (se eks. Johannes 6:26). Det tok ikke lang tid før folkemengdene som ville Han skulle bli kongen deres (Johannes 6:15) snudde rundt og ropte “Korsfest Ham!” Fordi folkemengdene avviste Jesus (Johannes 6:66) og fulgte etter de religiøse lederne deres, så ser vi i Johannes 5-7 en forandring i nasjonens holdning overfor Jesus fra reservasjon til ren avvisning.

Utbruddet av fiendskap mot Kristus ble utløst av en hendelse i et vannbasseng i Jerusalem kalt Betesda. Jesu rensing av tempelet hadde vekket opp motsetninger (Johannes 2:13-22) som bare vokste seg større ettersom Han ble mer og mer kjent (Johannes 4:1-3). Hans avvisning av selvrettferdige jøder og Hans brudd av jødiske tradisjonelle regler vedrørende sabbaten fikk flammene til å blusse opp i åpen opposisjon.

I. Miraklet som ble utført

“1 Etter dette kom en av jødenes høytider, og Jesus dro opp til Jerusalem. 2 Ved Saueporten i Jerusalem ligger en dam som på hebraisk heter Betesda. Den er omgitt av fem bueganger. 3 Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. *De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse,  4 for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde.•
5 Det var en mann der som hadde vært syk i trettiåtte år. 6 Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge, og sa til ham: «Vil du bli frisk?» 7 Den syke svarte: «Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.» 8 Da sier Jesus til ham: «Stå opp, ta båren din og gå!» 9 Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.”

Johannes 5:1-9a

Frasen “etter dette” indikerer at denne hendelsen skjedde på en uspesifisert tid etter Krist tjeneste i Galilea var avsluttet. Johannes skrev bare ned en hendelse fra den perioden, helbredelsen av den kongelige embetsmannen (Johannes 4:43-54), men de synoptiske evangeliene inneholder mange flere hendelse fra tiden i Galilea.

Johannes referere til en jødisk fest seks ganger i boken sin (jfr. 2:13, 6:4, 7:2, 10:22, 11:55); dette er den eneste han ikke nevnte spesifikt. Siden Jesus dro opp til Jerusalem for denne festen, så er det trolig at dette var en av de tre hovedfestene som ble holdt der (påske, tabernaklet, pinse) som alle jødiske menn var påkrevd å være med på (5 Mosebok 16:16, jfr. 2 Mosebok 23:17, 34:23). Kanskje Johannes ikke nevnte denne spesielle festen fordi Jesu handlinger ved denne anledningen ikke var relatert til festen. Apostelen nevnte antakelig bare festen for å fortelle hvorfor Jesus var i Jerusalem.

For de leserne som var ukjente med byen forklarte Johannes at der var et vannbasseng i Jerusalem ved Saueporten som het Betesda, med fem bueganger. Noen ser apostelens bruk av “ligger” i vers 2 som et tegn på at Johannes skrev evangeliet sitt før år 70. Dette er ikke nødvendigvis riktig ettersom bassenget ikke ble ødelagt under romernes ødeleggelse av Jerusalem.

Betesda er en translitterasjon av et hebraisk eller arameisk ord som betyr “utøselsens hus” eller “nådens hus”. I de tildekkede buegangene nær bassenget, hvor de kunne få litt beskyttelse fra elementene, lå det en mengde folk som var syke, inkludert lamme, blinde og paralyserte. Bassenget ble antakelig fylt av en periodisk kilde (vers 7), og folk forestilte seg at vannet hadde helbredende krefter (eldgamle kilder indikerer at vannet hadde en rødlig farge på grunn av mineralene som var i det.

Noen av de tidligste greske manuskriptene har ikke med siste delen av vers 3 og hele vers 4, men der finnes ikke nok bevis for at de ikke hører til i Bibelen. Det er bare her at det nevnes en engel som rørte ved vannet. Om dette var en synlig eller usynlig engel (engler er ånder som vanligvis ikke er synlige for det nakne øyet) så er likevel dette ikke det som er det viktigste i dette avsnittet.

En av dem som ventet ved siden av bassenget var en mann som hadde vært syk i over 30 år. Det går ikke frem av teksten akkurat hva som feilte denne mannen, men det er helt klart at han på grunn av lammelser eller sykdom ikke var i stand til å komme seg bort til vannet på egen hånd. Etter å ha vært syk uten å ha blitt frisk igjen på nesten fire ti-år ga denne mannen Kristus en enestående mulighet til å demonstrere Hans helbredende krefter.

Jesus så denne mannen ligger der og visste (på overnaturlig måte) at han allerede hadde vært slik lenge og spurte ham “Vil du bli frisk?” Spørsmålet til Herren kan synes rart, for dersom mannen ikke ønsket å bli helbredet hadde han ikke lagt der i det hele tatt. Men Jesus hadde alltid en god grunn for alt Han sa. Spørsmålet Hans hadde flere formål: det fikk mannens fulle oppmerksomhet, fokuserte på behovet hans, tilbød ham heling og kommuniserte til ham dybden av Kristi kjærlighet og omtanke.

Men mannen innså ikke vekten av Jesu tilbud. Istedenfor å be Jesus om helbredelse responderte mannen ved å uttrykke sin tro på vannbassengets helbredende krefter. På den måten sa mannen “Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg.” Om han trodde at en engel rørte ved vannet eller ikke, så trodde han i alle fall at vannet ble rørt, men bare den første personen som kom i vannbassenget ville bli helbredet. Siden han ikke kunne bevege seg fort nok, var mannen sikker på at det ikke ville bli ham.

Muligheten om at Jesus kunne helbrede ham streifet ikke tankene hans. Faktum er at han ikke visste hvem Jesus var (se vers 13). Hans eneste bekymring var å finne en måte han  kunne komme først til det opprørte vannet på. Kanskje han trodde Jesus kunne hjelpe ham ved å vente der sammen med ham og bære ham til vannet når tiden var inne. Men han så det definitivt ikke som en mulighet at Jesus kunne helbrede ham på en mirakuløs måte. Lange år med venting hadde sikkert gjort mannen bitter og uten håp. Svaret til mannen i vers 7 er således hva denne gamle, nedbrutte mannen gir til det som for ham virker som et dumt spørsmål. Som med mange andre var mannens forventninger til hva Jesus kunne gjøre for ham begrenset til hva han trodde var mulig.

Men Jesus ga den forkrøplede mannen mye mer enn han noen gang kunne ha forventet. Med autoritet sa Han: “Stå opp, ta båren din og gå!” De tre avgjørende verbene uttrykker fullstendigheten av helbredelsen: stå opp, løft opp madrassen han lå på og gå bort derfra… Akkurat som da Jesus snakket og verden ble skapt (1 Mosebok 1:3, 6, 9, 11, 14, 20, 24, 26 jfr. Johannes 1:3, Kolosserne 1:16, Hebreerne 1:2), slik hadde også ordene Hans kraft til å skape en helt ny kropp (jfr. Matteus 8:16, 9:6, Markus 2:11, Lukas 6:10, 13:12). Til forskjell fra mange som driver med moderne helbredelse, så var Jesu helbredelse komplett og momentant, med eller uten tro. Denne helbredelsen beviser dette poenget ettersom mannen ikke viste noen som helst tegn på tro på Jesus. Likevel ble han helt og fullt helbredet av Kristus. Johannes skrev “Straks ble mannen frisk, og han tok båren sin og gikk.”

En av de mest ondsinnede løgnene til denne tids “troshelbredere” er at folk som de ikke klarer å helbrede er skyldige av en syndig vantro, mangel på tro eller en “negativ bekjennelse”. Til kontrast trodde ikke alltid de som Jesus helbredet på forhånd (jfr. Matteus 8:14-15, 9:32-33, 12:10-13, 22, Markus 7:32-35, 8:22-25, Lukas 14:1-4, 22:50-51, Johannes 9:1-7), og denne mannen er et førsteklasses eksempel.

Denne handlingen illustrerer Guds suverene nåde på en perfekt måte (se vers 21). Av alle de syke ved bassenget, så valgte Jesus å helbrede denne mannen. Det var ingenting ved ham som gjorde at han fortjente helbredelse mer enn andre, og han søkte heller ikke Jesus; Jesus søkte ham. Herren valgte ikke ham fordi Han så at han hadde ro til tro på helbredelse; han uttrykket aldri tro på at Jesus kunne helbrede ham. Slik er det med frelsen. Ut fra mengden av åndelige døde fra Adams rase, så har Gud utvalgt of frikjøpt Hans utvalgte – ikke på grunn av noe de har gjort for å fortjene det, men på grunn av Hans suverene valg (Johannes 6:37, Romerne 8:29-30, 9:16, Efeserne 1:4-5, 2:4-5, 2 Tessalonikerbrev 2:13, Titus 3:5).

II. Mesteren forfulgt

“9b Men det var sabbat denne dagen, 10 og jødene sa til ham som var blitt helbredet: « Det er sabbat, du har ikke lov til å bære båren.» 11 Han svarte: «Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’» 12 «Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?» spurte de. 13 Han som var blitt frisk, visste ikke hvem det var, for Jesus hadde trukket seg unna; det var så mye folk der. 14 Senere fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.» 15 Mannen gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk. 16 Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham.”

Johannes 5:9b-16

Johannes sin tilsynelatende tilfeldige benevnelse om at denne helbredelsen forgikk på sabbaten er i virkeligheten nøkkelen til denne hendelsen. Det iscenesetter de jødiske myndighetenes åpne fiendskap mot Kristus. Raseriet i deres motstand, oppvekket ved dette bassenget, ville bare eskalere i løpet av Hans jordiske tjeneste og til slutt ende opp med Hans død.

Jesu avslag på å holde de legalistiske of menneskelagde lovene om sabbaten fra saddukeerne var et av hovedpunktene til striden mellom Ham og Israels religiøse lederskap (jfr. Matteus 12:1-14, Markus 2:23-3:6, Lukas 6:1-11, 13:1-17, Johannes 7:21-23, 9:14-16). Faktum er at Herren med vilje valgte å helbrede denne mannen på sabbaten for å konfrontere overflødig og utdatertjødisk legalisme. Mannens forfatning var ikke livstruende, og han var alltid ved bassenget. Jesus kunne lett ha valgt en annen dag til å helbrede ham. Men herren ønsket ikke bare å vise nåde overfor denne mannen; Han ønsket også å kalle hele nasjonen til bekjennelse ved å konfrontere de selviske og ubibelske stipulasjonene som ledet til deres villfarelse i deres åndelige liv. De hadde blitt eksperter i å følge tradisjonene sine istedenfor Gods bud (Matteus 16:9).

Det gamle testamentet forbød arbeid på sabbaten (2 Mosebok 31:12-14), 35:2), men spesifiserte ikke hvilken type arbeid som var forbudt. Det synes imidlertid som om det var ens profesjonelle jobb som var påtenkt. Israelittene skulle ikke utføre sitt vanlige arbeide, som de utførte ukentlig, på sabbaten.

Men rabbinsk tradisjon gikk mye lengre enn det, og listet opp 39 forbudte kategorier for arbeid som ikke kunne utføres – inkludert å bære på gods. Det rabbinske forbudet om å bære en last på sabbaten ble tilsynelatende basert på slike skriftsteder som Nehemja 13:15-18 og Jeremia 17:21-22. De skriftstedene var imidlertid rettet mot individer som utførte vanlig salg, yrket deres, på sabbaten. De gjaldt ikke den helbredede mannen siden han ikke hadde som yrke å bære på madrassen sin.

Likevel var dette et brudd på den rabbinske (ikke bibelske) loven som jødene konfronterte mannen  som ble helbredet med. “Det er sabbat,” sa de indignert, “du har ikke lov til å bære båren.» Istedenfor å fryde seg over at han var blitt helbredet, så angrep de ham for å bryte deres trivielle lover. De var mer opptatt av legalistiske reguleringer enn en manns velvære (jfr. Matteus 23:4) – en holdning som Herren irettesatte dem skarpt for (Matteus 23:13 ff). Judaismens falske religion, som alle falske systemer, kan ikke forandre innsiden, så den må manipuleres fra utsiden.

Tatt for å bryte den tradisjonelle sabbatsloven forsøkte mannen å forsvare seg ved å gi Jesus skylden. Han sa “Han som gjorde meg frisk, sa: ‘Ta båren din og gå!’” Hans frykt for autoriteter er en kontrast til den blinde mannen i Johannes 9 som med mot konfronterte dem (Johannes 9:17, 24-33).

Myndighetene – autoritetene – spurte ham straks “Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den og gå?” Hvem viste så lite respekt overfor sabbatlovene og unngikk å underlegge seg rabbinernes autoritet? Hvem våget å bryte tradisjonen til de eldste (Markus 7:3), som de likestilte med Guds lov? Slik frekkhet trengte å bli gjort opp med. Nok en gang beviste de at de var mer opptatt med smålige regler enn med viktigere saker – slik som nåde Gud hadde vist dette individet (jfr. Matteus 23:23 ff).

Til deres skuffelse visste ikke mannen som hadde blitt helbredet hvem som hadde gjort det. Den fremmede hadde kommet bort til ham, helbredet ham. og gått uten å gi ham navnet sitt. Mannen kunne heller ikke peke ut Jesus siden Han “hadde trukket seg unna;” i folkemengden jfr. Johannes 8:59, 10:39, 12:36). Men Jesus forlot ikke denne mannen. Senere “fant Jesus mannen på tempelplassen og sa til ham: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»” Herrens edruelige advarsel reflekterer en enkel bibelsk sannhet. Selv om Skriftene er klare at sykdom ikke er umiddelbart resultat av personlig synd (Johannes 9:1-3), så lærer det også at noen sykdommer er direkte relatert til direkte ulydighet. For eksempel ropte David etter at han hadde begått utroskap og mord: “Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort mens jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens hete (Salme 32:3-4 jfr. Salme 38:1-9).

Til og med i kirkens tidsalder sier Paulus: “Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn” (1 Korinterbrev 11:30).

Den naturlige forståelsen av Jesu advarsel til mannen er da at mannens sykdom var et resultat av en spesifikk personlig synd av ham. Jesus advarte at han ville lide noe verre enn sykdommen sin i løpet av de 38 årene -nemlig evig dom i helvete.

Mannens respons foreslår at han ikke lyttet til Jesu advarsel, siden “gikk da og fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk.” De er utrolig at han ville ta imot helbredelsen etter nesten 40 år med en forferdelig sykdom og så gå vekk fra Jesus og vise sin lydighet overfor de jødene som hatet Ham. Dette må være en av de største eksemplene på utakknemlighet som finnes i Bibelen. Han aktet ikke å prise eller tilbe Jesus fordi Han hadde helbredet ham. Siden jødene allerede hadde vist åpent fiendskap mot Jesus (vers 10-12) så ville det være meget naivt å tenke at de nå ville reagere positivt. Han bidra også til mer fiendtlighet ved å identifisere Jesus. Dette var også hans måte å forsvare seg selv på overfor myndighetene.

Jødene ignorerte også miraklet, slik de alltid gjorde, så resultatet var forutsigbart: jødene forfulgte Jesus uavbrutt fordi Han gjorde disse tingene på sabbaten. Han var ikke bare skyldig i å bryte lovene, men Han oppfordret andre til å gjøre det samme. Så begynte deres åpne opposisjon mot Jesus – forfølgelse som til slutt ville resultere i Hans død.

Terningen var kastet. Jesus hadde ikke bare konfrontert den jødiske legalismen ved å overse deres regler om sabbaten, men Han hadde også utfordret dem med sin sanne identitet som Guds Sønn, i hvem “bor hele guddomsfylden” (Kolosserne 2:9). Så umulig det kan være å forestille seg det, så ville jødenes opposisjon til deres egen Messias hardne og itensivere seg til de til slutt kunne tilfredsstille de ondsinnede hjertene sine da de korsfestet ærens Herre (1 Korinterbrev 2:8).


 

%d bloggers like this: