Del 12: Det gylne alteret

Image result for golden altar of the tabernacle

Så skal du lage et alter til å brenne røkelse på. Av akasietre skal du lage det. Det skal være en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høyt. Hornene på det skal være i ett med alteret. Du skal ikle det med rent gull både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene. Og du skal lage en gullkrans på det rundt omkring. Du skal lage to gullringer til det og sette dem nedenfor kransen. På begge sider av alteret skal du sette dem, to på hver side. De skal være til å stikke stenger i, så alteret kan bæres med dem. Stengene skal du lage av akasietre og kle dem med gull. Du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vitnesbyrdets ark, foran nådestolen som er over vitnesbyrdet, der hvor jeg vil komme sammen med deg. Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstunder, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere. Dere skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret. Dere skal heller ikke ofre brennoffer eller matoffer der, og dere skal heller ikke helle ut drikkoffer på det” (2 Mosebok 30:1-9).

Nå som vi har kommet inn til det helligste vil vi nå se oss rundt og utforske “møblementet” vi finner her. Omtrent midt i rommet, og ikke langt fra opphenget som kalles forhenget, står det et røkelsesalter. Det er firkantet, og det er dobbelt så høyt som det er langt. Det er en alen, det vil si ca. en halv meter, i lengde og bredde; høyden var to alen, eller ca en meter. På toppen av det står et panneformet beholder, et røkelseskar i gull, hvor kull (stykker av tre tatt fra kobberalteret) brenner. Der finnes ingen skorstein som tar røyken ut, så rommet er fullt av røk, men røyken er så behagelig at vi føler at vi ikke har lyst til å være foruten den; lukten er søtere enn noe vi har noen sinne luktet tidligere. Men det er ikke veden som gir slik søt lukt når den brenner; det er røkelsen som høyestepresten har tilført det brennende kullet som lukter så herlig, og som vi nå føler så forfriskende i ånden.

Denne røkelsen var laget av fire søte typer krydder som ga fra seg denne lukten når de brant. Den søte lukten deres merkes ikke før de legges på ilden, når lukten som blir sent ut gjennom røyken er veldig takknemlig. Ingrediensene blir nevnt i 2 Mosebok 30:34-35. De fire krydderne skulle ha samme vekt, bli banket så de ble små, og flok skulle ikke produsere noe for eget forbruk. Høyestepresten ville fylle røkelseskaret  med nytt kull og ta røkelse på hver morgen og hver kveld når han trimmet lampene det hellige, slik at der ville være en søt lukt for Herren der både morgen og kveld. Det ble kalt “et stadig røkoffer for Herren” (2 Mosebok 30:8) fordi det brente både natt og dag, og røken steg hele tiden foran forhenget, og passerte gjennom forhenget, og passerte under det, og ved siden av det, inn til det aller helligste foran Herren som oppholdt Seg på nådestolen.

Og den tien de dagen på den syvende måneden, når høyestepresten gikk inn til det aller helligste for å sone for seg selv og for folket, så bar han det gylne røkelseskaret i hånden sin, og plasserte det på gulvet i det firkantede rommet; og han stod foran Gud og stenket blodet syv ganger på nådestolen, og foran nådestolen. Han ville være innhyllet i røyk; klærne hans ville lukte av søt røkelse, og hele rommet ville være fylt med det, og Herrens herlighet ville bli oppmyket av den (3 Mosebok 16:11-14).

Å brenne røkelse var tilbedelse; det var symbol på bønn. “Herre, jeg kaller på deg, skynd deg til meg! Vend øret til min røst når jeg roper til deg! La min bønn gjelde som røkoffer for ditt åsyn! La mine løftede hender gjelde som et aften-matoffer!” (Salme 141:1-2). Når morgen og aften offeret ble lagt på alteret i forgården, så ble det lagt ny røkelse på røkelseskaret inni tabernaklet. Det er dette salmisten David peker på.

Tiden da offeret ble plassert på messingalteret, og røkelsen ble lagt på gullalteret, ser ut til å ha vært bønnetid. Jeg kan forestille meg en from hebreer som har tatt seg en pause under vandringen sin, eller har stoppet i arbeidet sitt på den tiden da offeret og røkelsen ble fornyet, og satt seg selv i bønnestilling mens han roper til vennene sine:

Kom, det er bønnens tid, Og nåden lyser over himmelen; Gud stopper kveldluften, Slik at de helliges bønner kan stige opp.”

Fra Lukas 1:9-10 ser det ut som om at mange pleide å gå daglig til tempelet på den tiden for å be på den samme tiden som presten brente røkelse framfor Herren. I Johannes åpenbaring 5:8 leser vi: “Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner.” I Johannes åpenbaring 8:3-4 leser vi at “En annen engel kom og stod ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gull-alteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg opp fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner.

Røkelse er tydeligvis symbolsk; og skriftstedene ovenfor lærer oss at bønner og lovprisning fra de hellige er like søt som røkelsen er. De går direkte til Jesus, vår store Øversteprest som Selv er gull-alteret i himmelen, ventende på de helliges bønner fra jorden. Disse er helliget av den søte røkelsen av hans egne meritter presentert for Gud. Bønn som er gitt må få svar.

Den kristnes hjerte tiltaler bønnene, Han snakker som om bedt innefra: Ånden skriver bønneemnet hans, Og Kristus mottar og gir det.

Stol på Ham; du kan ikke feile: Gjør alle behov og ønsker kjent; Frykt ikke: hans meritter må seire; Be om hva du vil, og det skal skje.”

Leter du etter bønnesvar? Venter du på Herren og føler at før eller senere vil enhver sann bønn motta et svar? Vi er dårlige til å dømme hvordan og når det er best for Gud å svare oss. Noen ganger vet Gud at det riktige er å la oss vente en stund før Han forteller oss at bønnen vår er hørt, og at bønnene våre er innfridd, og at vi kan vente litt for forespørslene vi stiller, og så skal vi bli rikelig belønnet: men noen av oss kan ikke vente så lenge; vi må ha svar med en gang ellers vil vi synke ned i motløs sløvhet og føle som om all troen vår er borte.

Noen ganger svarer Herren bønnene våre på en veldig annerledes måte enn hva vi hadde forventet. Han gir oss ikke det vi har bedt om, men Han gir oss noe end bedre – noe som Han ser vil være bedre for oss. Paulus hadde en torn i kjødet, og det var til stor plage for ham, så han bad Gud om å fjerne den. Tornen ble værende, så han ba Gud en gang til om å fjerne den. Fremdeles var tornen der, og den var like plagsom som før. Så, tredje gangen han ba Herren om å fjerne de, så svarte Herren ham, men ikke ved å fjerne tornen, for Han visste at Paulus ikke hadde råd til å miste den. Gud så hva behovet virkelig var, og sa derfor “Min nåde er nok for deg“.

Han tillot denne Satans budbringer å forbli der og plage Hans kjære tjener slik at dette kunne beskytte ham fra et mye større onde; men som bønnesvar trøster Han hjertet hans med forsikring om Hans egen opprettholdende nåde (2 Korinterbrev 12:1-10).

Ikke bare bønnen og lovprisningen vår blir sammenliknet med røkelse, men vår tjeneste for Gud blir også kalt et søtt luktende offer. Når Paulus var fange i Roma, så følte de åndelige barna hans i Filippi så beveget på hans vegne at de sendte ham litt lindring. Dette fremkalte brevet vi nå kaller Paulus brev til filipperne, hvor han sier “Men nå har jeg mottatt alt og har overflod! Jeg har fullt opp etter at jeg har fått gaven dere sendte med Epafroditus. Den er en vellukt, et offer som Gud gjerne tar imot og som er til behag for ham” (Filipperne 4:18).

Disse to avgreningene av prestens tjeneste som alle kristne er privilegert til å delta i er klart beskrevet i Hebreerne 13:15-16, hvor apostelen sier: “La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn. Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.”

Lovprisning til Gud og velvilje til menneskene er to store grupper av åndelige offer som den åndelige presten er tillatt å ofre til Gud. Takknemlig lovprisning burde strømme uavbrutt fra leppene, og hånden burde holdes frem for tjene for menneskelige behov. De kristne er medlemmer av “et åndelig hus, et hellig presteskap“, og de skulle “bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus” (1 Peter 2:5).

Men vi må ikke glemme at røkelsen også representerer merittene og forbønnen til Herren Jesus Kristus. Det er ved Ham at bønnene våre og tjenesten vår blir akseptabel framfor God. Hans meritter gir søthet og lukt til de ellers verdiløse bønnene, lovprisningene og arbeidet til Herrens etterfølgere. Den vedvarende og herlige duften av røkelsen som ble ofret på gull-alteret var et passende emblem for den vedvarende søtheten  og duften av vår Guds offer og Hans forbønn. Det var å bli hamret liten og så lagt på flammene, når den minste klypen av krydder ville bringe frem den søteste duften.

Guds helligdom testet Herren Jesus, og Han viste seg å være en vidunderlig duft. Det som Han led bare brakte frem den nåden som var inni Ham. Flammene brakte frem nåden som ellers ville ha unngått vår oppmerksomhet; for mye av den nåden som ble manifestert i livet Hans ble kalt fram i hver ildprøve som Han gikk igjennom; og hvert ord, hver bevegelse, hvor liten den er var, sendte ut en søt duft som gledet Gud.

Denne dyrebare parfymen representerer uten tvil den umålte og umålbare perfeksjonen til Jesus Kristus. I Ham er nåde, skjønnhet, fortreffelighet uten grenser. Og når alle disse krydderne blir blandet sammen før de blir lagt på flammene, slik blir all fortreffeligheten til Jesus blandet sammen, og vi får en karakter i Ham som aldri har blitt sett tidligere. Og denne mannen, Jesus Guds Sønn, er vår yppersteprest som har dratt inn i himmelen for å komme frem for Guds åsyn på vegne av oss.

I himmelen står Han foran tronen, Den store ypperstepresten der oppe. ‘Melkisedek !’ Det navnet alene Kan fjerne syndens mørke flekker; Til Ham kan jeg se på bøyde knær, Og høre det søte ‘Absolvo te’.”


 

Advertisements
%d bloggers like this: