Del 15: Arken og stedet hvor den stod

Related image

La oss nå løfte opp forhenget og gå inn i det innerste rommet, det hemmelige stedet til Den Helligste, kalt det aller helligste; men vi må ikke glemme å ta av oss skoene våre, for dette stedet er hellig grunn, og vi skal stå foran Gud Selv.

I dette firkantede rommet, ca. 5,5 meter langt, bredt og høyt, stod paktens ark- La oss undersøke denne, og forsøke ved den Hellige Ånds hjelp å finne dens betydning og åndelige applikasjon. Dette var det først Herren befalt Moses å lage; og det var det eneste som tilhørte tabernaklet som ble videre tatt inn i tempelet. Den var i tabernaklet i omtrent 480 år etter at Moses satte opp tabernaklet for siste gang ute i ødemarken. De andre gjenstandene ble lagt vekk, og større gjenstander erstattet dem, men arken forble den samme.

Stavene ble trukket ut av ringene da den ble satt ned på det gylne gulvet i Salomos tempel. De ga uttrykk for reise, og var ikke nødvendige nå som den hadde funnet et hvilested i Guds by og Guds hus. “Prestene bar Herrens pakts-ark inn på dens plass i husets innerste rom, i Det aller helligste, under kjerubenes vinger. For kjerubene bredte vingene ut over det stedet hvor arken stod, så at kjerubene ovenfra dekket både over arken og bærestengene. Stengene var så lange at en kunne se endene av dem fra Det hellige foran det innerste rommet, men ikke utefra. Og der har arken vært til denne dag. Det var ikke noe annet i arken enn de to tavlene som Moses hadde lagt i dem ved Horeb, den gang Herren sluttet pakt med Israels barn da de drog ut av Ehypt” (2 Krønikebok 5:7-10).

Det aller helligste i Salomos tempel, hvor Gud oppholdt Seg mellom kjerubene, var et bilde på himmelen, så verken stavene, mannaen, eller Arons stav var nødvendig lengre. Manna er mat for ødemarken, og den trenges ikke lengre i himmelen hvor “de skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer” (Johannes åpenbaring 7:16).

Når det gjelder staven som hadde vært i arken, så hadde Gud fått den til å blomstre og vokse frem mandler for å vise at Han hadde valgt Aron til å være prest, og å stå som mellommann for dem som ønsket å komme til Gud. Men i himmelen vil det ikke være behov for noen mellommann som kan føre oss til Gud og holde oss der, til tross for alle våre feil, for i Hans nærvær skal vi være fri fra synden, og vi skal aldri noensinne gå vekk fra Gud. Da skal vi

“Se den lovede gylne trone, Den seirende hånd, uvisnede krone, Og , mer enn alt, det strålene øye Hvis glans er kjørlighet og ekstase.”

“Jeg ser Perleporten åpnes, Jeg ser gatene av gull, Jeg ser krystalltårn skinne, Passe tempel for en Hellig Konge.”

“Inni Din hellige hoff finnes Ingen skulte bekymringer eller sår, Intet svakt øye eller tårer, Ingen hjertebank tvil eller frykt, Og skammens begeistring er dempet, Og lidenskapens storm stilnet.”

Der var ingen lysestake i det aller helligste i tabernaklet. Likevel var det fullt av lys, og lyset var mye sterkere enn solens lys midt på dagen, for herligheten som hvilte mellom kjerubene på nådestolen fylte rommet med et lys som var for blendende for et menneskes øye. Gud Selv var dette lyset på dette hellige stedet.

Dette firkantede rommet er også et bilde på himmelen. Johannes sier: “Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første jord var veket bort, og havet er ikke mer… Staden ligger i en firkant, lengden er så stor som bredden. Han målte staden med målestaven: Tolv tusen stadier – lengden og bredden og høyden av den er like… Noe tempel så jeg ikke i staden, for dens tempel er Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet” (Johannes åpenbaring 21:1, 16, 22-23).

“Ingen sterk sol stråler om dagen; om natten, Ingen blek måne kaster sitt svakere lys; Men fra den tronen av levende ild, Hvor den Evige Mester sitter, Hvor serafer løfter sine høyeste anstrengelser, For å hylle Lammet som ble slaktet en gang, Om tro og håp har gått hen, Gir kjærligheten sin rene stråle; Det som skinte svakt på jorden før Stråler nå og brenner evig.”

Det er lysets nærvær som lager dagen, og fravær av lys som lager natten. Gud er lys, og ettersom Han alltid satt på nådestolen og fylte rommet med lys, slik kan vi trygt si at der er et sted på jorden hvor det ikke var noen natt. Og Johannes sier om himmelen: “ natt skal ikke være der” (Johannes åpenbaring 21:25). Natt og mørke har ingen plass der. De vil være blant de tingene som har forsvunnet for alltid.

Å, herlighet og himmelsk glede, Stedets herlighet, Hvor Jesus gir de sterkeste stråler Av Hans overfylte nåde!”

Søt majestetisk og herlig kjærlighet Sitter smilende på Hans panne; Og alle de herlige rekkene der oppe Bøyer seg på ydmyk avstand.”

“Herre, hvor alle våre sjeler er i brann For å se Ditt velsignede bosted; Tungene våre fryder seg i lovprisning Til vår inkarnerte Gud.”

“Og mens troen vår nyter dette synet, Lengter vi etter å forlate leiren vår, Og ønske ar Dine ildvogner, Herre, Skal hente våre sjeler.”

Akkurat som det aller helligste var et bilde på himmelen, så var paktens ark dekket med gull, en veldig passende beskrivelse av Jesus Kristus. Den var laget av tre og dekket med gull. Her ser jeg Kristi to personligheter – Hans guddommelighet og Hans menneskelighet. Steintavlene med loven på ble oppbevart i arken. Jesus Kristus hadde Guds lov i hjertet Sitt; “Hans Guds lov er i hans hjerte, hans trinn vakler ikke” (Salme 37:31).

Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg. Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte” (Salme 40:8-9).

For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror” (Romerne 10:4).

“Lovens endemål” forstår jeg å være perfekt lydighet til alle dens forskrifter. Den store Læreren gir oss “summen av loven og profetene” i disse ordene: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene” (Matteus 22:37-40).

Jesus holdt loven. Han elsket Gud med hele Sitt hjerte, og Han elsket nesten Sin som Seg selv, hvert eneste øyeblikk i livet Hans. Jeg liker å tenke på dette – og på stedfortredende natur, i tillegg til Hans død. Jeg elsker doktrinen om tilegnet rettferdighet, og sjelen min fryder seg over den dyrebare tanken at Jesu perfekte rettferdighet er tilegnet meg, og vi er “rettferdige for Gud” (2 Korinterbrev 5:21).

Men Hans livs rettferdighet, velsignet som det enn er, er ikke nok for meg, fordi jeg har syndet. Jeg har brutt Guds lov, og Bibelen forteller meg at “syndens lønn er døden” (Romerne 6:23). Livet mitt er forspilt, hvordan kan jeg slippe unna Guds vrede? Blodet ble stenket syv gange på nådestolen. “Kjøttets sjel (eng: livet) er i blodet” (3 Mosebok 17:11). “Blodet er sjelen (eng: livet)” (5 Mosebok 12:23). Å kaste blod var å ofre livet. Blodet som ble tatt inn til det aller helligste og stenket på nådestolen var blodet fra synd-offeret, et offer som hadde lidd og dødd for synden. Det kunne kalles det ofrede livet, som ble stenket syv ganger på arken foran Herren. I dette blodet ser jeg at straffen for synden hadde blitt påført, et liv hadde blitt ofret, og den forferdelige prisen hadde blitt betalt.

Kristus er vårt synd-offer. Hans blod snakker bedre enn Abels blod, og det renser oss fra all synd. La meg i all oppriktighet og kjærlighet be leseren om å tilbringe  en halv time med de følgende skriftstedene, og jeg vil love deg en rik belønning. 3 Mosebok 16:15-16, Hebreerne 12:24, 1 Johannes 1:7-9, Jesaja 53:4-5, 10-12, Johannes 1:29, 3:14-17, 10:15, Efeserne 5:2, 25-26, 1 Peter 3:18, 4:1, 2:21-25, Johannes åpenbaring 1:5-6.

En ark bar den utvalgte familien over dommens vann i den nye verden (1 Mosebok 7). En ark bevarte et utvalgt barn fra dødens vann (2 Mosebok 2:1-6). Og paktens ark bar loven som ble administrert av døden (2 Korinterbrev 3:7). Alle disse var bilder på Kristus, den sanne Arken som er åpen for alle troende, og som vil beskytte alle som gjemmer seg i Ham mot døden.

Jordan betyr “dommens elv”. Det var navnet til elven som delte Kanaan fra ødemarken. Hebreerne måtte krysse den elven for å komme inn til det lovede land, og arken delte vannet for dem, og åpnet en vei gjennom dødens elv slik ar Guds utvalgte kunne passere over.

Se, han som er all jordens herre, hans paktsark går foran dere ut i Jordan. Så velg nå ut tolv menn av Israels stammer, en mann for hver stamme. Og når så prestene som bærer Herrens, all jordens Herres ark, står stille med sine føtter i Jordans vann, det vann som kommer ovenfra, demmes opp, så det står som en vegg. Folket brøt så opp fra sine telt for å gå over Jordan, og prestene som bar paktens ark, gikk foran folket. Da de som bar arken kom ned til Jordan, og så snart prestene som bar arken satte sine føtter i vannet ved elvebredden – Jordan gikk over alle sine bredder gjennom hele skurdtiden – da stanset det vannet som kom ovenfra. Det stod som en vegg langt oppe, oppe ved byen Adam, som ligger tett ved Sartan. Og vannet som rant ned til Ødemarkshavet, som er Salthavet, rant bort, og folket gikk over rett mot Jeriko. Prestene som bar Herrens paktsark, ble stående på tørr grunn midt ute i Jordan, mens hele Israel gikk tørrskodd over, inntil hele folket var kommet vel over Jordan” (Josva 3:11-17).

Den elven var et bilde på døden, elven uten en bro, som alle kristne må komme seg igjennom til Kristus kommer tilbake i Hans annet komme. Mange kristne står på Jordans stromfulle elvebredd og ser på det opprørte vannet.

Start å synk For å krysse dette smale havet, Og vent skjelvende på kanten, Og frykt å legge utpå.”

La dette avspeile at Kristus, den sanne Arken, har gått inn i døden for oss, og Han har åpnet en ny og levende vei for oss gjennom døden. Israelitten ser kanskje på arken mens han krysser Jordan elva og sier “Selv om jeg vandrer gjennom dommens vei, så frykter jeg for intet, for Du er med meg, og Du trøster meg”. Og den kristne kan snu øynene sine mot Kristus i hver eneste prøvelse, og i dødens øyeblikk, og si “Ja, selv om jeg vandrer gjennom dødsskyggens dal, så frykter jeg for intet, for Du er med meg“. Og dersom Herren er med ham, så sier han kanskje…

“Herre, det tilhører ikke meg, Om jeg lever eller dør: Å elske og tjene er min del, Og det må Din nåde gi.”

“Kristus leder meg ikke gjennom mørkere rom Enn dem Han har gått igjennom: Han som entrer Guds kongerike Må entre via den døren.” 

Jesus Kristus har fratatt døden sitt forferdelige stikk, og laget en dør som Hans barn kan gå gjennom til en verden av ublandede og evige gleder. Døden er en fødselsdag nummer to for en kristen, for da entrer han en høyere og lykkeligere tilværelse. Dødens dag er en bedre dag for den kristne enn dagen han ble født (Predikanten 7:1). Det var tanker som disse som fikk apostelen Paulus til å si “Jeg kjenner meg dradd til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre” (Filipperne 1:23).

“Hvorfor skulle vi frykte døden? Hvilke engstelige ormer vi dødelige er Døden er porten til uendelig glede, Og likevel frykter vi å dra der.”

“Smertene, stønnene og dødens strid, Skremmer våre kommende sjeler vekk: Vi vil krympe tilbake til livet, Glad i vårt fengsel og vår leire.”

Men dersom Jesus er med oss – of Han vil ikke forlate Sine kjære i dødens time – så kan vi også si…

“Jesus kan gjøre dødssengen Myk som puter av dun, Mens jeg lener mitt hode mot Hans bryst Og puster ut mitt liv så søtt.”

Døden er en stor velsignelse for den kristne. Han kan gjerne si “Jeg ønsker ikke leve likevel”. Det er sant at han dør, men han dør for å leve, og etter døden vil han leve på ny og aldri mer dø.

I nede på jorden, så har han mye kjemping å gå igjennom , selv om han er sikker på himmelriket. Istedenfor å svinge sverdet, så vil han svinge et palmeblad; istedenfor en hjelm vil han ha en krone; istedenfor slagmark vil han ha gater av gull og den himmelske stad å vandre rundt i, og han vil leve evig i universets beste samfunn.

Kryssingen av Jordan var også et bilde på det fantastiske fellesskapet kirken har med Jesus i døden og oppstandelsen, som Han passerte gjennom for å komme tilbake til himmelen (Efeserne 1:20-21). Og da israelittene gikk ned i elva med arken, og kom opp fra den, og gikk inn til Kanaan; slik er vi døde med Kristus (Romerne 5:1, 8, Kolosserne 2:20, 2 Timoteus 2:11), og gjort levende ved Kristus, og får sitte med Ham i himmelen (Efeserne 2:5-6, Kolosserne 3:1-4).


 

%d bloggers like this: