Del 23: Den blå overkjortelen

Related image

Noen ganger blir den kalt “livkjortelens overkjortel” fordi den ble brukt under livkjortelen og ble festet til personen med samme belte.

Overkjortelen var laget av ett helt stykke tøy, og alt var blått. Denne fargen angir det som var utpreget himmelsk ved Kristi karakter, og den minner oss om den perfekte, sømløse kappen av Kristi rettferdighet som  “hører dere til” (Romerne 3:33).

Den nedre enden av denne lange overkjortelen var pyntet med gylne klokker og granatepler. “På kanten nederst skal du sette granatepler av blå, purpurrød og kamosinrød ull, og blant dem skal det være gullbjeller rundt omkring. Først skal det være en gullbjelle og et granateple og så igjen en gullbjelle og et granateple. Slik skal det være rundt hele den nederste kanten på overkjortelen. Aron skal ha den på seg  hver gang han gjør tjeneste, så lyden av den kan høres når han går inn i helligdommen for Herrens åsyn, og når han går ut – for at han ikke skal dø” (2 Mosebok 28:33-35). Her var der lyd og frukt, og like mye frukt som lyd.

Når han beveget seg rundt i forgården eller i tabernaklet, så laget hvert fottrinn en søt, gyllen lyd fra hver av bjellene som hang rundt beina hans, og Aron syntes å si “Jeg er klar til å tjene dere og velsigne dere” med denne lyden. Granateplene ville ofte minne han på at en prest måtte gjøre mer enn bare å lage lyd; han måtte både jobbe og snakke; han måtte lage både lyd og frukt, og begge deler måtte være av god kvalitet.

Disse bjellene og granateplene var rundt beins – gangen til ypperstepresten; og minner oss om Kristi vakre gange, og behageligheten og søtheten av Hans samtaler med mennesker. Hvilken vakker klynge av frukt ser vi av kjærligheten mens vi leser om hele livet til Jesus. Alle ordene Hans er uttalt passende; de er lik epler av gull i kurver av sølv (Salomos ordspråk 25:11).

Presten måtte brenne røkelse i det helligste på det gylne alteret, når folket stod utenfor ved alteret for brennoffer når det var bønnetid; og de ville vite, på grunn av lyden fra klokkene, at de kunne sende bønnene sine oppover samtidig. Og når Aron kom for å velsigne folket, så kunne de høre ham før han kom til døren, og hjertene deres ville fryde seg over ypperstepresten deres. Lyden kunne høres både over og under – av Gud på nådestolen, og av menneskene ved messingalteret; og både Gud og mennesker vill finne velbehag i den muntre lyden, som fortalte om lidelse og død for synden; en fullstendig soning; og duftene av bønn og lovprisning.

Jesus, Ypperstepresten vår, er dratt inn i det helligste i forbønn for oss. I evangeliet høre vi de gylne bjellene, den gledelige lyden som kommer fra himmelen, og høres på jorden av dem som har fått åpnet ørene. Velsignet de de som kjenner den gledelige lyden – når troen ser Kristus “gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” “La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn” (Hebreerne 9:24, 13:15).

Lyden fra disse bjellene kunne ikke bli hørt i hele leiren, men bare svakt like utenfor forgården. For å høre denne søte lyden skikkelig måtte man komme til messingalteret; og man kunne ikke komme inn der uten med et offer. Og ettersom det første offeret som ble krevd av ham var et synd-offer, og dersom en mann stod ved messingalteret og lyttet til den søte og muntre lyden av de gylne bjellene på kanten av prestens blå overkjortel, så vet vi med sikkerhet at han hadde kommet først av alt som en synder som trengte å bli tilgitt og frelst. Så en mann måtte innse at han var en synder som trenger et synd-offer: han måtte komme ut fra verden; han måtte komme nær Ham som både er Alteret og Offeret; måtte legge hånden sin i tro på Kristi hode, hvor Gud har lagt Sin vrede, og sa…

“Jeg legger mine synder på Jesus, Guds lytefrie Lam! Han bærer dem alle og frir oss Fra den forbannede bør. Jeg bringer min skyld til Jesus, For å tvette mine røde flekker, Hvit i Hans dyre blod, Til hver enn flekk er vekk.”

Slike sjeler vil snart høre den gledelige lyden som forteller dem at Han som tilbød Seg Selv som et offer er nå en søt duft for Herren; at den lukten av Hans meritter har oppnådd tilgivelse og fred, for alle som kommer som syndere for å bli tilgitt og velsignet. Ingen som ikke har kommet ut fra leiren (verden) vil kunne høre den gledelige lyden av de gylne bjellene, eller spise av den rike og dyrebare fruktene ab Kristi kjærlighet, som Han gir til dem som kommer til Ham som syndere for å bli tilgitt. Han mater sjelene med livets brød, men Han får dem til å hungre først.

Det er en velsignet ting å hungre, fordi Gud laget oss til å hungre, slik at Han kan mate oss. Han får menneskene til å tørste, slik at Han kan gi oss livets vann. Han får menneskene til å bli trette, så gir Han dem hvile og styrke. Han gjør slik at menneskene blir meget syke, og føler deres eget hjertes plage, og bruke alt de eier på leger, og så føle at de ikke har blitt bedre, men heller verre på grunn av hva de har lidt; og så helbreder Han dem på et øyeblikk. Han lar menneskene føle at de har gått seg vill, fullstendig vill, og så viser Han at Han har funnet dem.

“Når først overveldet med syn og skam Til Jesu kors jeg skjelvende kom, Tynget med skyld og full av frykt, Men dradd av kjærlighet å våge seg nær, Benådning jeg fant og fred med Gud, I Jesu rike sonende blod.”


 

Advertisements
%d bloggers like this: