Del 28: Leirens marsj gjennom ødemarken

Image result for israel wandering in the wilderness

Når leiren bryter opp, skal Aron og hans sønner gå inn og ta ned det dekkende forhenget og bre det over vitnesbyrdets ark. De skal legge et dekke av takssskinn over den og over dette igjen bre et klede i ekte blå purpur, og så sette inn bærestengene. Over skuebrødet skal de bre et purpurblått klede, og på det skal de legge fatene og skålene og begrene og drikkofferkannene, og det stadige brød skal også ligge der. Ovver alt dette skal de bre et karmosinrødt klede og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. Så skal de ta et blått purpurklede og med det dekke lysestaken og dens lamper og lysestakene og brikkene og alle oljekarene som brukes til tjenesten ved den. De skal legge den og alt som hører til den, i et dekke av takasskinn og legge det på en båre. Over det gulkledde alteret skal de bre et klede av blå purpur og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. Så skal de ta alle de redskapene som brukes til tjenesten i helligdommen, og legge dem i et klede av blå purpur og dekke den til med et dekke av takasskinn og legge den på en båre. Alteret skal de rense for asken og bre et rødt purpurklede over det, og på det skal de legge alle de redskapene som brukes til tjenesten ved alteret: fyrfatene, kjøttgaflene og ildskuffene og skålene til å stenke blod med, alle de redskapene som blir brukt ved alteret. De skal bre et dekke av takasskinn over dem og sette inn bærrstengene” (4 Mosebok 4:5-14)

4 Mosebok er i virkeligheten historien om ødemarken. Den begynner med de første bevegelsene etter tabernaklet ble satt opp, og slutter med Guds folk som har slått leir på slettene i Moab, ved Jordanelva, nær Jeriko, og tar sted i en tidsperiode på 38 år og 10 måneder.(Se 4 Mosebok 1:1 og 5 Mosebok 1:3).

I denne boken behaget det Herren å gi folket Hans mange verdifulle instruksjoner i å respektere ordenen de skulle marsjere i, og mange høytidelige advarsler med hensyn til farene de ble utsatt for i løpet av vandringen i ødemarken. Den var også deres guide som reisende med instruksjoner og advarsler, akkurat som 3 Mosebok var deres guide om tilbedelse.

Leiren var, mens de marsjerte, som en Kristi kirke i aktiv tjeneste, avhengig av at Gud ville sørge for alt den trengte, og alltid følge Guds ledelse i ilden og skyen. I historien i denne boken ser jeg levende bilder på kirkens erfaring i verden, som hun mår reise gjennom for å komme til det himmelske Kanaan – det Nye Jerusalem – Guds Pardis, hvor hun vil hvile fra alle hennes sorger og alltid være med Herren.

Så snart et menneske blir til en kristen føler han at denne verden og alle ting i den har blitt forandret. At verden som har vært hans hjem inntil nå er en hylende ødemark; og han føler seg som en fremmed, hatet og foraktet hvor han før omvendelsen hadde vært kjent og elsket. Verden er ikke venner med nåden og vil ikke hjelpe oss til å komme til Gud; den vil fange oss og hindre oss, men vil aldri hjelpe oss; den vil skitne til hendene og føttene våre; den vil skitne til klærne våre og såre sjelen våre; men den vil aldri fjerne noen forurensning fra hjertet eller livet.

Men akkurat som folket Israel hadde tabernaklet i deres midte når de reiste, så har Guds folk i dag Herren Jesus med seg gjennom deres ørkenvandring. Når de lener seg mot Hans armer og konverserer med Ham, så glemmer de ofte tid og sted – og strev. Å ha Ham som reisefølge kan forandre en vanskelig vei til en lett sti. Smerten er så søt, og arbeidet er hvile når sjelen nyter følelsen av Kristi nærvær. I Hans velsignede selskap mister ødemarken mye av tristheten sin, og den synes å blomstre som en rose så lenge Han er ved vår side.

Det er gitt til noen av Hans kjære etterfølgere å fryde seg, selv i lidelsens tornete vei, men usigelig glede og full av ære. Vår Gud gir dem en underfull forsmak av himmelen på jorden, i hellig samfunn med Faderen, og med Herren Jesus Kristus (1 Johannes 1:3). La Guds kjære folk vite at samme hvor svak og uverdige de må føle seg, så er denne glede, dette samfunnet med Gud deres velsignede arv i Jesus – glede, Jesu fred, i sjelene deres, med trengsel i verden. Slik er den kristnes “ødemarksliv”, men forvissning av fremtidig arv som Israel, jfr. “Jeg vil gi dere hvile”.

Israelittene kunne ikke marsjere uten tabernaklet i midten av leiren (4 Mosebok 2:17), og kirken burde alltid huske at hun kan heller ikke gjøre noe uten Kristus. Kristus må være i midten av henne, og Han må oppholde Seg i henne, ellers vil hun ikke ha noen kraft til å overvinne fiendene hennes, eller å produsere frukt for Gud (Johannes 15:4, 9).

Vil leseren nå slå opp på ny de første to versene ved begynnelsen av denne delen av boken. (4 Mosebok 4:5-6.) Arken var en velsignet illustrasjon av vår Herre Jesus Kristus. Slik som den fulgte folket gjennom ødemarken, slik går Kristus med Sitt folk gjennom verden, som deres følgesvenn som heier på dem, som deres guide for å lede dem, og deres beskytter for å forsvare dem. Han er med dem hele veien, helt til slutten. Andre går seg kanskje lei eller forlater oss, men Han vil aldri forlate oss (Hebreerne 13:5).

I arken var loven dekket og båret i deres midte; og slik er Kristus med oss på ethvert sted av lovens ende for rettferdighet. Loven var der, men nådesetet dekket det; og blodet som ble stenket på det forstummet stemmen dens, slik at den verken ble hørt eller sett. For oss ble Kristus laget under loven; Han led for oss, den Rettferdige for de urettferdige.

Nå går Han med oss som den som har betalt all gjelden vår og satt oss fri. Og når vi drar videre på reisen vår, og frykten overtar oss og vil kaste oss ned, så hvisker Han i ørene våre “Frykt ikke, for jeg er i live i all evighet!” Kristus er med folket Sitt som Frikjøperen som døde for syndefor deres rettferdiggjørelsene deres og stod opp igjen fra de døde. Denne Velsignede er alltid nær folket Sitt. De må ikke forlate ødemarken for å finne Ham: Han er sammen med dem i den, for å holde dem å være av den, og å løfte seg over den. Han er nær nok til å trøste og hjelpe Hans prøvede. (Les Romerne 10:6-9.)

Å at pilegrimer ville se mer til Jesus og mindre på deres egne korrupte hjerter. Ingen ting er som å se til Jesus; dersom du gjør det, så vil din daglige reise bli behagelig, og du vil daglig vokse sterkere i Herren, mens fiendene dine vil bli svakere hver dag. Ingen ting gir mer kraft til erobre verden enn å se til Ham. Ingen ting presser kjødet ned og Satan borte enn dette. Se til Jesus, og du vil bli forandret til Hans bilde; klærne vil bli gjort hvite og rene, og synden vil ble mer og mer en vederstyggelighet for deg. Se til Jesus, og du vil miste synet av loven og skylden og fordømmelsen, og du vil ha fred med Gud gjennom vår Herre Jesus Kristus – du vil ha fred i troen.

Den gylne gryten med manna ble båret i arken gjennom ødemarken i midten av leiren. Dette var gjemt manna. Manna var mat for ødemarken; det var brødet fra himmelen som Jehova mettet og opprettholdte folket Sitt med gjennom deres lange vandring. Det var et emblem av Guds bød som kom ned fra himmelen for neste 2,000 år siden, og som nå er livets stav til alle Guds folk. Kristus er nå med folket Sitt i denne verden som maten deres, deres daglige Brød, den konstante støtten og fornyelsen av sjelene deres. Denne mannaen går med Guds folk; de bærer det med seg, og de har det alltid nært. Kristus er alltid nær, og for alltid søt. Velsignet er de som hungrer for, blir fylt av og tilfredsstilt av denne vandringens mat, som Gud har forsørget Sitt folk med, nå som de er langt borte fra deres Faders hus og hjem. Der var ingen mat for dem i ødemarken, men Gud ga dem brød fra himmelen. Denne verdens mat gir ikke noe mat til Guds folks sjeler, men Gud dekker et bord for dem.

Dette var den gjemte mannaen. Herren avslører den overfor Hans eget folk, mens andre ikke kan se den. De får aldri smake Guds brød: de er fremmede overfor de hellige gleder, trøst og støtte som blir gitt helt fritt til den frikjøpte, Guds familie. Menneskene av denne verden vil foretrekke kjøttgrytene i Egypt, denne verdens gleder. De har ingen appetitt for åndelige ting. Men Guds folk har en appetitt for Kristus; de sulter og tørster etter rettferdighet, de tørster etter den levende Gud. Menneskene blir ydmyket før de blir opphøyet; de lider med sult før de blir matet med manna (5 Mosebok 8:2-3). Vet du hva åndelig hunger er? Dersom du gjør det, såer du velsignet. Velsignet er alle som sulter etter Kristus, for de skal bli fylt og tilfredsstilt av søthet.

Arons stav ble båret i arken. Denne døde staven ble gjort levende igjen, og fikk igjen bære underfulle frukter, og vise at Gud hadde utvalgt Aron til å være høyesteprest over Guds hus og folk. Aron var et vakkert bilde av den velsignede Jesus, vår store Yppersteprest, som nå er over Guds hus, og alltid er klar til å hjelpe oss og velsigne oss. Jesus står mellom folket Sitt og Gud, det guddommelig oppnevnte mediet som vi kan komme gjennom for å nå til Gud og få velsignelse og nåde. Denne staven reiste med dem, og vår Jesus er alltid med oss, og Han er for alltid ombundet, og er alltid klar til å hjelpe oss. Hva ville vi gjøre uten en Prest som kunne be for oss og frigjøre oss fra synd? De beste av oss synder daglig; og synden fra enhver time i livet ville være nok til å stenge oss ute fra himmelen, hadde det ikke vært for Jesu inngripen. Vi har en “stor Høyesteprest”; vi trenger ingen annen; vi vil ikke bekjenne til noen annen, for Han er i stand til å frelse alle som kommer til Gud gjennom Ham.

NÅDESTOLEN

Gikk med folket under hele reisen; og vi har også, pris skje Gud, en nådestol, en soning, en trone av nåde, som alltid er oss nær. Kristus er vår nådestol og vår soning, og Han er alltid med oss; aldri langt fra oss, men alltid så nær at en tanke, eller ønske, eller hvisken, dersom den blir presentert til Gud gjennom Ham, vil helt sikkert nå Guds øre og finne aksept. Vi må ikke gå til Jerusalem for å tilbe, men på alle steder kan vi løfte opp hjertene våre og stemmene våre til Gud, i Kristi navn, og bli akseptert.

KJERUBENE

Satt på nådestolen. De var virkelig en del av den, for de var hamret ut av det samme stykket med rent gull som nådestolen: “Du skal lage to kjeruber av gull. I drevet arbeid skal du lage dem og sette dem ved begge endene av nådestolen. Sett den ene kjeruben ved den ene enden og den andre kjeruben ved den andre enden. Dere skal lage kjerubene i ett med nådestolen, en på hver ende av den ” (2 Mosebok 25:18-19).

La oss nå snu oppmerksomheten vår mot Johannes åpenbaring 4:1, så vil vi se en død åpnet i himmelen, som vi må se igjennom for å se dette lykksalige sted. La oss bruke det fjerde verset og bruke det som et glass vi kan se gjennom for å kunne åpne den døren, og så vil vi se at rundt tronen var der 24 seter eller troner, og på dem satt de 24 eldre, kledd i hvite klær, og gullkroner på hodene. I det tiende verset ser vi de velsignede falle ned foran Ham som sitter på tronen og tilbe Ham med hengivenhet. Som kjerubene sees rundt tronen er også disse frikjøpte rundt Guds trone i himmelen. Som de sprer vingene sine og ser på hverandre, og mot nådestolen, så ser man også de frikjøpte her falle ned foran Gud og tilbe Ham. Disse er kirken, Kristi brud frikjøpt med blod og kledd i hvite klær og plassert nærmest Kongens tron.

Nå er kirken i ødemarken, men hun er koblet til Kristus; hun er så forent med Ham at hun kan ikke bli kuttet av. Kristus og kirken er ett. Hvor velsignet det er å tenke at slike verdiløse skapninger som de hellige er i seg, skulle bli plassert nærere Kongen enn noen engel eller erkeengel i himmelen; at de skulle sitte med Ham på tronen Hans, og dele med Hans ære med Ham i all evighet.

Dette forhenget ble tatt ned fra de gylne krokene som var under gullfargen i dekningen som ble formet i taket av tabernaklet, og det ble kastet over vitnesbyrdets ark. Hebreerne 10:19-20 viser, som det har blitt vist på et annet sted, at forhenget representerer Kristi rene menneskelighet, at hellig kjød som ble dekket av Guds herlighet som ingen kunne se på og leve- En gang i livet tillot Han at herligheten skinte utover i en liten stund, når tre disipler var med Ham på fjellet (Matteus 17:1-8, Markus 9:1-8, Lukas 9:28-36, 2 Peter 1:16-18).

Ansiktet Hand lyste som solen, og klærne Hans var hvite som lyset. Peter snakker om synet og sa “men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til ham fra den aller høyeste herlighet.”

I tabernaklet skulle forhenget skjule herligheten som var alt for sterk for menneskeøyne å beskue; og når leiren marsjerte dekket det samme forhenget arken og nådestolen og kjerubene. Gud kommer til oss, lever med oss, og vandrer med oss, men Han gjør alt dette i Kristus. Kristi menneskelige kropp er forhenget som skuler Guds herlighet, som vi ikke kan se på med utildekket ansikt. I Sin store kjærlighet kommer Gud til oss ved Kristus; Kristus er et Menneske, det reneste og beste mennesket som noen sinne har levd. Vi føler at i Ham har vi en venn, en slektning, en bror, og vi er ikke redd Ham. Gud kommer til oss gjennom Ham, og vi kommer til Gud Fader gjennom Ham.

Over dette dekkende forhenget var en annen tildekning laget av grevlingskinn. I forhenget ser vi den rene, plettfrie og usigelig vakre naturen til Kristus, det som kaller ut all vår beundring og vinner vår kjærlighet; men her ser vi det som er uttrykk for dyp ydmykhet. Jesus Kristus er her sett reisende gjennom ødemarken, kledd i grevlingskinn. Han ydmyket Seg selv.

Vi er alle bekymret over ikke å bli verdsatt. Vi er uvillige til å være intet, og la Kristus være alt i alt for oss. Det er veldig instruktivt å huske at den eneste mannen som noen sinne har levd med noen rett til å sette Seg opp til å være Noen, Han var en veldig ydmyk Mann

De fattige nærmet seg Ham uten frykt og fortalte Ham sine triste historier. Og nå kan de fattige og syndige sjelene, som føler seg sjofle og ugjorte, komme til Ham med selvsikkerhet; for Han sier “Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte bort.” De aller verste kan komme til Ham og bli frelst, til og med dem som djevelen har kastet bort, om de kommer ut fra selve helvete og retter sine øyne mor Jesus, de kan alle bli fridd fra synden og den kommende vreden.

Over dette grevlingskinnet – merket på ydmykhet – var en tildekning av bare blått. Dette presenterer Jesu Kristi himmelske karakter. Han levde som et menneske blant mennesker på jorden, men Han var Herren fra himmelen når Han gikk og snakket med menneskene her. Han sa det som ingen andre kunne si: “Ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen” (Johannes 3:13).

Dersom vi vandrer med Kristus på jorden,  så skal vi bli forvandlet til Hans bilde, og på den måten bli tilpasset for å leve med Ham i all evighet. Gud kunne ha oss lik Seg selv slik at Han kunne glede Seg over oss i himmelen for alltid. Han gir oss Kristus, det himmelske mennesket, til å bli vår kompanjong på jorden. Det finnes mange mennesker som ønsker å dra til himmelen, men som ikke har noen lyst til å bli lik Ham nå. De ønsker å møte Ham i fred ved livets ende, men bryr seg ikke om å ha fred med Gud gjennom Kristus nå. Hvordan kan disse menneskene forvente å være lykkelige med Gud i all evighet? De plasserer Gud så langt borte fra tankene sine som overhode mulig nå, og likevel tror de at de vil være lykkelige i Hans nærhet for alltid. Kjære leser, dersom du ønsker å leve med Gud i himmelen, må du leve for Gud her på jorden. Dersom du ønsker å være nær Ham der, må du være nær Ham her.

Etter at all tildekningen ble lagt på arken, måtte stavene settes inn. Disse var uttrykk for en reisende tilstand. Se synes å vitne om nåde og kjærlighet, og forsikret Israels Gud at vår Herre og Frelser, Jesus Kristus, vil være med oss hele tiden vi er på jorden, og så skal vi bli hos Ham for alltid. Han vil gå med oss i prøvelsene våre og sorgene våre, Han vil gå med oss i ildprøvene, Han vil rense hjertene våre ved tro og vil gjøre oss i stand til å fryde oss foran Ham i all evighet.

BORDET MED SKUEBRØDET OG HVORDAN DET BLE BÅRET (4 Mosebok 4:7-8)

En mann som har blitt en pilgrim har fått en ny natur; han har mottatt et liv fra Gud inn i sjelen sin. Dette nye og hellige livet må bli opprettholdt og matet med passende mat. Gud har sørget for Sine kjære barn her i denne varden. Han har dekket et bord for dem rett foran fiende deres, som ønsker å se at de sulter til døde. Og dette bordet blir båret gjennom ødemarken. Mens de er langt hjemmefra her i denne varden, så er de ikke langt vekke fea bordet som Faderens kjærlighet har besørget. Kristus, maten vår, er alltid nær.

På dette bordet finner vi en blå duk, og fatene, skjeene, skålene, dekslene og det evige brødet var plassert oppå den. Dette minner oss om Kristi himmelske karakter, og at de som lever i Ham vil vokse mer og mer himmelsk i deres liv og oppførsel. Fatene som ble båret gjennom ødemarken inneholdt antageligvis salt. Husk på at livene våre, oppførselen vår, i sær det vi sier, bør krydres med salt. Når kristne møtes sammen burde de ikke bare småprate; samtalen deres burde ikke være uinspirert og uten smak; det skulle heller ikke være en samtale som forderver tilhørerne. Vi burde ha salt i oss selv, slik at når vi snakker kan det bli til oppbyggelse for dem som hører på.

Der burde også være salt i hjertene våre, for da ville der være salt i munnene våre, og ordene som renner ut fra leppene våre vill fjerne de syndige, trøste vårt bekymrede sinn, og instruere den uvitende; men de ville ikke ødelegge eller skade noen. Dette saltet blir besørget for oss; det står på bordet som reiser med oss gjennom ødemarken. La oss komme oftere til Kristus, la oss leve mer av Ham, så skal vi ha salt i oss selv. Bordet er Kristus, og saltet er Kristus, og alt på bordet er Kristus i en eller annen sammenheng.

Skålene eller vinkoppene ville bli fylt med vin når leiren hvilte og når den marsjerte. Når bordet stod på bena sine i det helligste og ble båret på skuldrene av levittene, natt og dag, til alle tider og under alle omstendigheter, så var det vin på bordet. Vin er et bilde på nytelse. Guds folk har virkelig nok lidelse her i denne varden, men i Kristus er bordet dekket for oss, og der finner vi hvile, glede og fred.

Den nye vinen av ren og himmelsk nytelse blir besørget for og fritt gitt til pilgrimmene mens de reiser gjennom denne kjedelige og sorgtunge verden. Denne vinen er alltid tilgjengelig; den står alltid på bordet. Koppen renner over med ny og rene nytelser, slike som bare Gud kan gi. Verden og kjødet har den gamle vinen, som forgifter sjelen, svekker sinnet og gjør oss ute av stand til å tilbe og tjene Gud. Men gledene som Gud, vår Far, har besørget for Sine barn og venner, og som Han ber oss om å drikke fritt fra, styrker oss og gir oss næring til hjertet med nåde, trøst av sinnet, og opphøyelse av tankene til Guds trone og Jesus Kristus.

Fra alt dette har jeg lært at gjennom en frafallen og syndig verden, om omringet på alle kanter med elendighet og død, så trenger ikke den kristne å være ulykkelig. Han burde istedenfor være fylt av glede og fred i troen (Filipperne 4:6-7).

Du som leser kan observere at de gode tingene på dette bordet – saltet, vinen og det evige brødet – var dekket med en duk med purpurblå farge. Denne fargen, som antyder lidelse og død, blir sett, og må bli håndtert og fjernet før saltet, vinene eller brødet kan smakes på eller bli sett. Dette minner oss om at det kostet Kristus livet for å kunne gjøre i stand dette bordet for oss. Med ømhet og kjærlighet sier Han: “Et og drikk! Drikk deres glade, mine kjære!” (Salomos høysang 5:1).

Vi ville motta alle evangeliets privilegier og velsignelser med takknemlighet og glede; men vi må aldri glemme at disse har kostet Herren mer enn vi noen sinne vil forstå. Begeret vårt renner over med velsignelser og glede, men før Han kunne sette det framfor oss og invitere oss til å drikke, så måtte Han ta vredens beger fra Sin Far. Det var da en bitter kopp, fylt til randen med dom for synd. Hadde Han ikke tatt imot den, måtte den ha blitt gitt i være hender, og vi ville ha måttet smake på den hellige vredes vin. Men i kjærlighet løftet Jesus koppen, drakk den opp, tømte den for bitterhet og fylte den med søt vin av himmelske gleder. Og dette, kjære leser, er den koppen Han gir til Sitt folk. Jeg inviterer deg til å ete og drikke i ødemarken; og jeg vil bønnfalle deg at du aldri glemmer å overse sannheten som denne bedekningen antyder.

Under denne duken var der en bedekning av grevlingskinn. Mens menneskene så på bordet som ble båret på skuldrene av levittene, så ville de bare se grevlingskinnet; brødet og vinen ville ikke kunne sees. På samme måte er det mange i dag som ikke ser Jesus som noe vakkert og attraktivt. De ser grevlingskinnet – Kristi ydmykhet – men ikke noe annet. De ser Ham fattig, men de kan ikke se Hans strålende verdighet og de virkelige rikdommene som blir del til folket Hans fordi Han ydmyket Seg til døden. De ser lidelsene Hans, men de kjenner ikke til det underbare helbredelsen som vi får ved Hans slag. De ser Ham dø, og de forblir fremmede overfor det livet som kommer til oss gjennom døden Hans. Jeg fryder meg over å stå og beundre grevlingskinnene, velvitende om hva som fulgte etter Kristi lidelse. Med dyp takknemlighet husker jeg at Jesus ydmyket Seg selv slik at Han kunne berike og opphøye Sine etterfølgere. Jeg burde også huske at dersom jeg spiser og drikker slike ting som blir satt framfor meg på dette bordet, så skal jeg bli mer oppmerksom på himmelske ting mer ydmyk. Jeg vil aldri glemme dette, men vil for alltid vende meg mot Gud og si –

Led meg, o, Du store Jehova, Pilegrimer på vår vandring her, Jeg er svak men Du er mektig, Hold meg med Din store hånd, Brød fra himmelen! Mat meg nå og i all tid.”


 

Advertisements
%d bloggers like this: