Del 33: Den røde kvigen

Image result for tabernacle the red heifer

Alle som er interesserte i 4 Mosebok har lest kapittel 19 flere ganger. Det er et av de utvalgte kapitlene som oppmerksomheten vår blir rette mot når vi hører 4 Mosebok nevnt; akkurat som når 3 Mosebok blir nevnt, så tenker vi på kapittel 16 som beskriver forsoningsdagen. Dersom Salmene nevnes tenker vi straks på Salme 51 hvor David, som var i stor anger på grunn av synden sin, øser ut tårene sine og ber til Gud som han hadde syndet mot. Når Lukas evangelium nevnes slår vi straks opp på kapittel 15 hvor den bortkomne sønnen blir portrettert. Dersom du nevner Jesajsa tenker vi straks på kapittel 53, og vi ser sorgens Mann som ble straffet for våre overtredelser.

Vi har alle våre favorittskriftsteder hvor vi har funnet åndelig hjelp og blitt forfrisket mange ganger: der er våre favorittstier i Skriftene, utvalgte marker hvor vi ofte har møtt vår Venn, eldre Bror og Frelser. Mange hellige har møtt Herren i 4 Mosebok 4:19. Det skriftstedet har oppmuntret, matet og styrket mange som har vandret i ødemarken ved å vise ham den tanken at mens han er i verden vil han ofte være i fare for å bli tilskitnet, og ved den tilskitningen  bli forstyrret i hans fellesskap med Gud, få ødelagt freden sin og forårsake sorg for den Hellige Ånd; likevel er det gitt næring til en rask bedring til et fullt og gjenopprettet fellesskap med Faderen. Dette er det bestemte aspektet ved Kristi velsignede offer som vi får i 4 Mosebok 19; og det er mitt ønske at denne boken vil få flere kristne til å søke gjennom dette kapittelet igjen og igjen med det formål å finne den sannheten som alle hellige trenger, og som dette offeret lærer oss på en så velsignet måte.

Den røde kvigen finnes ikke, som du kan se, i 2 Mosebok eller 3 Mosebok, hvor vi ville ha forventet å finne den, men i 4 Mosebok. Der finnes ingen del av den boken som viser oss den velsignede gjenløsningen mer enn 2 Mosebok; eller som forteller oss mer om tilbedelse enn 3 Mosebok; men du finner dette i midten av boken som mer enn noen annen er fylt med historien om ødemarken, og med instruksjoner og advarsler gitt til Guds folk mens de vandret gjennom det øde landskapet. Og dette er veldig instruktivt, for vi føler ikke behovet vårt for sannheten som er i dette kapittelet til vi føler at vi er fremmede og pilegrimer i denne verden.

Det ville ha vært bra dersom kristne innså det faktum at vi her krysser et vilt landskap så tomt og øde åndelig som ødemarken var for Israel i gamle dager. Dessverre gjør vi ofte denne golde verden til hjemmet vårt. Så snart en hellig føler at verden er et dystert ødeland bør han komme til 4 Mosebok, så vil han finne det oppbyggelig lesning; men opp til da vil det være tørt og uinteressant.

Kvigen var et vakkert bilde på Kristus; den måtte være rød, og uten den miste prikk av en annen farge. Det ville være vanskelig å finne et dyr som ikke hadde noen annen farge på seg enn rødt. Kristus var en sjelden person; der var aldri noe annet menneske som til alle tider og på alle måter var alt som Gud krevde. Kristus var perfekt, absolutt perfekt; det var ingen ting feil med Ham; Han var uten lyte av noe slag. Vi er dekket av prikker og lyter, men vår Jesus er tvers igjennom ren, og vi blir sett i Ham, akseptert i Ham, og i Ham er vi fullkommen.

Den røde kvigen måtte være en som aldri har vært under åket. Hadde åket vært på den i en time, så ville den ikke ha vært et passende dyr til å ofre. Kristus syndet aldri; Han kjente ikke til noen synd. Satan prøvde, og verden prøvde, å få Ham under syndens åk, men Han var aldri under dets kraft, eller verden, eller handling. “Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn” (1 Peter 2:22).

Folket skulle bringe den røde kvigen og levere den til presten. Slik kom folket i en folkemengde med Judas for å ta Jesus; og de ledet Ham til døden, og sendte Ham til Kaifas, ypperstepresten, som fordømte Ham til døden, og sendte Ham til Pilatus, guvernøren, slik at Han kunne bli drept for folket og prestene(Matteus 26:47-57, 27).

De andre dyrene ble drept i forgården av tabernaklet, ved siden av alteret, men den røde kvigen led utenfor leiren. Den ble ikke bare brent der som syndofferet, men den led der – ble drept der. “Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer” (Hebreerne 13:12-14).

Asken fra kvigen skulle samles og bli oppbevart på et rent sted for forsamlingen, og skulle brukes som en renselse for synd. Dersom en person skulle røre ved en død kropp, eller et ben fra en død mann, så ble han besudlet og ble betraktet som en uren person: en slik kunne nyte privilegiene til forsamlingen til det som besudlet ham ble fjernet. Samhørigheten ble derfor avbrutt og mannen ble suspendert fra alle gledene i tilbedelsen til det som hindret ham ble fjernet. Denne urenheten kunne bare fjernes på en måte: ved å ta litt av asken fra den røde kvigen, putte den i et kar med rennende vann, og så lage renselsesvann, som det ble kalt, for når dette ble stenket på en uren person så renset det ham fra urenheten hans, og gjorde at han igjen kunne ta del i de privilegiene som forsamlingen hadde, som han midlertidig hadde mistet.

Du som leser vil nå se at sannheten som har kommet ut fra den røde kvigen er en sannhet om ødemarken. Her kan vi hele tiden kjempe mot urenhet, fordi vi er i kontant kontakt med døde mennesker – de som er døde i syndene sine; og assosiering med dem hindrer vårt fellesskap med Gud. Vi synder daglig, og vi trenger å renses daglig. Dyret led døden, og kroppen ble brent til aske. Asken ble tatt vare på, og ville minne folket om den tidligere lidelsen og døden.

Kristus led en gang for synden. I Kristus har Gud ordnet opp med synden vår. Han var som en fortærende ild overfor synden; Han brant alt til aske. For en velsignet tanke! Alle syndene til alle Guds folk ble konsumert, slik at ikke noe mer enn asken var igjen, for lenge, lenge siden. Når Gud nå ser på folket Sitt i Kristus, er de renset gjennom blodet fra det første øyeblikket de tror på Jesus. Dette er rettferdiggjøringen som aldri kan bli tatt fra dem; som de aldri kan falle fra; for ingenting kan skille en troende fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus (Romerne 8:38).

Rettferdiggjørelse er en ting. Den kan aldri mistes; den er vår i all evighet ettersom vi tilhører Kristus i all evighet. Men gleden av rettferdiggjørelsen er en annen ting, og avhenger helt av måten vi lever på, og hvordan vi vandrer foran Gud. Den ene kan vi aldri miste fordi vi har fått den; den andre kan bli mistet og gjenopprettet mange ganger. Alle som er undervist i sannheten vet at dersom frelsen en gang blir vår, så vil den alltid være det også i framtiden. Men hvem blant Guds folk har ikke flere ganger bedt Davids bønn: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inni meg!” (Salme 51:12)Asken ble aldri brukt uten vann. Asken og rennende vann ble blandet. Vannet representerer Guds hellige Ord: asken peker tilbake mot offeret som ble gitt for lenge siden. Den Hellige Ånd bruker Ordet for å minne oss på offeret som for lenge siden ble gitt av Gud. Han frisker opp tankene, styrker hjertene og fornyer sjelene våre ved å bruke fordums ting med nåværende kraft.

Fra alt jeg har påpekt, og mye mer som den Ånde-lærte leseren vil finne i kapittelet om den røde kvigen, så er det klart at synden i Guds folk er forurensende ting. Det skader sjelene våre og forstyrrer fellesskapet vårt med Gud. Gud hater det, og vi burde også hate det. Gud vil ikke tillate synd foran Ham, og vi burde ikke tillate det å eksistere i samvittigheten vår. Jabes ba om at Gud ville fri ham fra det onde, slik at det ikke ville forårsake sorg(1 Krønikebok 4:10 NB dette er fra den hebraiske teksten). Det er godt å vite at det er godt å ha en øm samvittighet som kan føle den miste synd og føle sorg på grunn av den.

Jeg føler at vi ikke kommer til dette kapittelet for instruksjon så ofte som vi burde. De viktige sannhetene i det er oversett av så mange kristne. Noen ganger kommer vi til Ordet og finner ingenting som kan mate sjelene våre. Vi går til vårt hemmelige sted for å be, men så oppnår vi ikke fellesskap med Faderen. Vi kommer inn i de helliges forsamling, og vi får ikke fellesskap med dem eller Herren. Når dette skjer, burde vi begynne å se hva ondt vi har gjort, hvilken synd vi har tatt del i. Dersom Herren ikke hører oss, så er det fordi vi har urenhet i hjertene våre istedenfor å dømme det, bekjenne det og forsake det (Salme 66:18-20).

Dersom Guds trøst synes liten (Job 15:11), så er det fordi vi tviholder på noe hemmelig og ikke er villige til å gi slipp på det. Dersom mørke skyer gjemmer solen fra oss, så la oss huske på at skyene ikke kom fra solen; de steg opp fra jorden og kom mellom solen og jorden. Slik er det også med mange mørke skyer som kommer mellom sjelene våre og Kristus. Denne frykten og tvilen er ikke fra Kristus, de er fra oss selv. Gud ønsker at vi skal leve hellige liv; Han er hellig, og Han ønsker at folket Hans skal være hellig, selv om vi lever i en skitten verden som gjør oss skitten. Han har derfor gitt oss det vi trenger for å rense bort urenhetene; og det er for oss å bruke den forsyningen av nåde som Han har laget for oss, og ikke vandre, som så mange kristne gjør med en dårlig, tilgriset samvittighet. La oss kontinuerlig dømme oss selv. La oss daglig be Herren stenke hjertene våre, slik at vi ikke bærer med oss en ondsinnet samvittighet.

For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lytesløst offer-rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!” (Hebreerne 9:13-14).


 

%d bloggers like this: