larshaukeland

25 mars

Txt: Daniel 6:3-11

VITNESBYRDET

Kristoffer ventet på stolen sin til alle i klassen hadde stilt seg i kø for å gå til kafeteriaen for å spise lunsj. Han var veldig nervøs. Det var første dagen hans på ny skole, og han kjente ingen. Noen av guttene og jentene hadde smilt til ham da han først kom inn i klasserommet, men nå ignorerte de ham mens de stilte seg opp med vennene deres.

Gud, hjelp meg å finne en venn! ba Kristoffer stille mens han han gikk ned den ukjente korridoren på vei mot kafeteriaen. Han fulgte de andre elevene i lunsjkøen og gikk deretter mot bordene som var reservert for femteklassinger mens ha kikket etter et sted å sitte. Latter og høyt snakk omringet ham. Han hørte en gruppe gutter ved et bord om snakket om hvordan de skulle “lære noen en lekse” i storefri. Ved et annet bord snakket en jente om et tv-program som Kristoffers foreldre ikke tillot ham å se. Kristoffer nølte. Han var ikke sikker på  om han ville sitte  ved noen av de bordene. Han var meget motløs.

Så la Kristoffer merke til noe. En gutt satt og ba! Rett i midten av kafeteriaen hadde en gutt bøyd hodet sitt og lukket øynene for å be. Kanskje han er en kristen, tenkte Kristoffer. Han gikk bort til bordet. “Hei,” sa Kristoffer sjenert. “Kan jeg sitte her?”

“Selvsagt,” svarte gutten. “Jeg heter Stian.”

Kristoffer satte seg ned. “Tusen takk! Jeg heter Kristoffer, og jeg er ny her. Jeg tenkte at kanskje… eh… ba du akkurst nå?”

Stian nikket. Han så på Kristoffer, så la han nølende til “Jeg… eh… er en kristen.”

“Det er jeg  også!” utbrøt Kristoffer. “Vi har akkurat flyttet hit, og jeg kjenner egentlig ikke noen andre barn enda. Jeg… jeg har bedt om at Gud må hjelpe meg å finne en ny venn.”

Stian smilte til Kristoffer. “Det finnes andre kristne her også,” sa han. “Du kan møte dem i storefri. Jeg tror du vil like deg her!”

Før han spiste lunsjen sin, bøyde Kristoffer hodet sitt. Takk, Gud! ba han stille. Takk for maten du har gitt meg å spise. Takk for at Stian ba for maten. Hjelp meg og alltid være modig nok til å la andre barn se at jeg tilhører deg.

Hva med deg?

Er du modig nok til å be offentlig? Er du noen ganger flau over å snakke til Gud foran vennene dine? Å snakke med Gud er et spesielt privilegium, og det kan være en oppmuntring for andre kristne. Det vil også være et vitnesbyrd for dem som ikke kjenner Jesus. Noen ganger er det lettere å be offentlig dersom to eller flere ber sammen. Kjenner du noen andre kristne på skolen din? Snakk med ham eller henne om dette. Så kan dere spise – og be – sammen.

Vær… vedholdende i bønnen!

Romerne 12:12

Dagens nøkkelord: VÅG Å BE OFFENTLIG

—