larshaukeland

Hurtigdannede radiohaloer

En profesjonell geolog fra Australia, Andrew Snelling, foreslo at de unike forholdene under syndefloden fikk polonium til å minske i steiner og etterlate mange arr, kalt radiohaloer. Han forutsa at han kunne finne disse radiohaloene, og det gjorde han.

Når de fleste tenker på fjell, så ser de for seg yndlingsferieplassene sine. Men når geologer studerer fjell, ser de mer enn lilla majesteter og snødekkede undre. De ser dypere, forsøker å finne ut hvor fjellene kom fra, hva de er laget av, og hvordan de har blitt forandret. Dette er ikke bare en uvirksom nysgjerrighet. Evnen din til å fylle bilen din med rimelig bensin eller å bli advart om jordskjelv er avhengig av en arme med profesjonelle stein samlere.

Vitenskapsmenn har lært mye om kreftene som har omdannet planeten vår, men noen fundamentale sannheter forblir enda et mysterium. Mange kristne har tatt på seg feltstøvler for å gjøre en karriere innen geologi – men ikke på de utslitte veiene til den evolusjonsbaserte vitenskapen. Istedenfor starter de med historien som blir åpenbart i Skriften, slik som en global flom. Og de stiller spørsmål som andre geologer aldri kommer på å stille.

En slik kristen vitenskapsmann er Dr. Andrew Snelling, en energisk og vennlig australsk geolog som elsket å se på “harde steiner” helt siden faren hans tok ham med til en koppergruve da han var 9 år gammel. Snellings interesse brakte ham ofte inn i laboratoriet hvor han delt opp steiner for å undersøke dem under mikroskopet. Selv om dette kanskje høres kjedelig ut, så har han blitt belønnet med slående forbedringer i vår forståelse av syndeflodens katastrofale virkning.

Ved å tenke på hvordan elementene kan forandres over tid, gjorde Snelling en av de dypeste forutsigelsene innen historien i moderne skapelsesforskning. Han la sammen flere grunnleggende fakta innen stein kjemien – og la til innsikt fra Skriften om at mange av jordens prosesser ble akselerert under syndefloden. Du kan forestille deg den som en film som står på hurtigspoling.

Før vi kommer til det, så la oss ta i betraktning hva som er kjent fra stein forskning:

Uran er et ustabilt radioaktivt element. I laboratorier i dag forfaller den vanligste formen av uran veldig langsomt på en forutsigbar måte. Under denne “frafallskjeden” ser man andre hurtig-frafallende elementer som polonium i et kort øyeblikk – som et blip på en radar.

Mens de radioaktive atomene faller fra, så skyter de ut millioner av partikler som skader de omkringliggende mineralene. Siden partiklene skytes ut i tilfeldige retninger, så former den skadelige strålingen en sfære rundt de radioaktive atomene. Betraktet i et tverrsnitt ser skaden ut som en glorie (halo) som gir oss navnet “radioaktiv halo” eller forkortet; radiohalo.

Vi finner ikke bare radiohaloer skapt av uran, men også andre radiohaloer i nærheten, inkludert dem som blir dannet av polonium frafall. Det er et problem. Polonium, som dannes fra frafall av uran, varer bare en kort stund før det er borte. Likevel viser steinene både uran og polonium radiohaloer nær hverandre – frosset i tid. Hvordan kan polonium skille seg fra uranet før poloniumet frafaller?

Snelling trodde at de spesielle forholdene under syndefloden kunne forklare dette rare fenomenet i granitt. (Granitt dannes fra magma når det stiger nær jordens overflate og så avkjøles.) Dersom dette var sant, så kunne disse forholdene gi solide bevis på at mange fysiske prosesser forgikk hurtigere under syndefloden.

Dersom masser av varmt vann lekket hurtig opp gjennom uranholdig granitt men den ble dannet, så ville dette vannet kunne bære med seg poloniumet fra uranet  før poloniumet falt fra.

Magmaen som opprinnelig dannet den uranholdige granitten var først 650-705 grader Celsius. Siden radiohaloer brytes ned ved temperaturer over 150 grader Celsius må granitten ha avkjølt seg innen to uker, ikke millioner av år. Ellers ville vi ikke kunne se radiohaloer i dag.

I 2003 offentliggjorde Snelling sine funn og foreslo modellen hans for hurtig vanntransportering av polonium. I 2008 fortsatte han å arbeide med problemet og la til en forventning om hurtig nedkjøling av granitten.

Så gikk han et skritt videre og anvendte modellen sin til en annen type stein. I en rapport fra 2008 kom Snelling med en forutsigelse om at polonium radiohaloer også ville bli funnet i visse andre sedimentære steiner som ble omdannet når jordens plater krasjet sammen under syndefloden. Ved det riktige trykket og temperaturen ville kjemiske reaksjoner slippe ut nok vann til å transportere polonium vekk fra uranet. Han forutsa at radiohaloer ville være mest tilstede ved dette trykket og temperaturen, og avta dess lengre en kom fra dette punktet.

Senere i 2008 identifiserte Snelling et sted i Great Smokey Mountains nær Cherokee, North Carolina, hvor de kolliderende platene hadde produsert akkurat de rette forholdene. Enda bedre var det at sandsteinen der inneholdt mineraler som kunne bevare eventuelle radiohaloer som hadde blitt laget. I tillegg var sandsteinen tykk nok for å tillate ham å samle andre prøver på plasser langt vekke hvor forholdene ikke hadde vært så gode. Når han utvsnt mineraler og undersøkte dem under mikroskopet, kom den høyeste forekomsten av polonium radiohaloer fra stedene hvor jordens kollisjon hadde produsert mest vann, akkurat som forventet.

Ingen hadde forutsett noe slikt tidligere fordi det ikke passet den konvensjonelle evolusjonære tankegangen. Bekreftelsen av Snellings forutsigelse verifiserte ikke bar modellen hans for hurtig formasjon av polonium radiohaloer, men det indikerte også at sandsteinen må ha blitt forandret innen to uker under syndefloden, ikke over millioner av år.

—