Kapittel 3

Vers 1

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?

1 Mosebok 3:1

Når vi starter på kapittel 3 av 1 Mosebok, så ser vi flere utfordringer i det første verset. Vi skal se på hva Bibelen sier, og forsøke å forklare hva dette kan bety. Det er ikke til å stikke under en stol at 1 Mosebok 3 gir oss mye hodebry – og hovedgrunnen til dette er en snakkende slange. Det første ordet i grunnteksten, som vi finner i dette verset, er ordet “nachash” som betyr “slange”. Selve ordet beskriver den hvislende lyden som slanger lager. Denne “slangen” var “listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort.” Ordet for “listigere” betyr “lur” – men på en negstiv måte – “listig”, “utspekulert” og muligens “ondsinnet”. Dette ordet som beskriver slangen er en total helomvending fra den uskyld og renhet vi finner hos Adam og Eva ved slutten av det forgående kapittelet. Slangen ble sammenliknet med “alle dyr på marken“, et genrelt ord som inkluderer alle levende skapninger som levde “på marken“. Alle disse dyrene hadde “Gud Herren… gjort“. For nærmere beskrivelse av Guds navn “Jehova Elohim“, se kommentaterene til begynnelsen av 1 Mosebok 1 samt 2:15. Gud “gjorde” disse dyrene, et orde som betyr “å gjøre” eller “å lage” på hvilken som helst måte.

Det som nå skjer, er kilden til utfordringene med å oversette og fortolke dette verset. Slangen snakket til Eva! “Den” – altså slangen – “sa til kvinnen“. Ordet for “sa” er det hebraiske ordet “amar” som kan oversettes som “å si” (brukt med stor bredde), “å svare”, “å skryte”, “å utnevne”, “å utfordre”, “å kommandrere”, “å love” og “å kreve” – bare for å nevne noen av mulighetene. Alle disse mulighetene innebærer at en fysisk snakker til den som er mottaker av slangens oppmerksomhet, og dette er “kvinnen” – eller Eva – skjønt, på denne tiden hadde ikke hun fått navnet sitt enda. Hun er “ishshah” – kvinnen som ble skapt for å gjøre mannen komplett i det foregående kapittelet. Det første slangen sier er “aph“. Dette er et lite ord som vi ikke ser på norsk. I den engelske King James står det “Yea” – dette er et ord som starter en samtale, som “ja”, “altså” eller “nå”. En nordmann ville gjerne ha sagt “du?” Spørsmålet til slangen er om “Elohim” har “sagt” at de ikke kan “ete av noe tre i hagen”. Ordet “ete” betyr egentlig “spise opp alt”, noe som Gud faktisk sa at Adam kunne gjøre i 1 Mosebok 2:16. Slangen la til ordene “tre” og “hagen” – ordet som kan bety en inngjerdet hage. Det står aldri nevnt at Eden hadde noe gjerde rundt den, men Vers 24 av dette kapittelet ser ut som at det var vei inn til Edens hage.

Vi sluttet kapittel 2 med en fjelltopp – alt var perfekt – alt var uskyldig. I dette kapittelet åpner vi med flere spørsmål som: Hvem var slangen? Hilken type slange var dette? Hvorfor forsøkte den å lure Adam og Eva? Og ikke minst: Hvordan har det seg at den kunne snakke? Spørsmålene er mange og kompliserte, og svarene til dem krever at en kjenner til hele Bibelen og kan bruke den til å gi svarene vi søker. “Skriften tolker skriften” er ett av mine mantra – som jeg har plukket opp fra personer som har hatt en stor og positiv infyltelse på min forståelse av Den hellige Skrift. Nå som vi har sett på hva teksten sier, er det på tide å forsøke å svare disse spørsmålene. Bibelen er klar: den påstår at et dyr – som vi antar er en slange – snakket til Eva. Er det mulig å forstå dette på et intellektuekt nivå?

Hvem var denne slangen? Bibelen din har kanskje – som min – en stjerne som leder oss til en kommentsr som sier at slangen var “Satan”. Henvisningen her går til Johannes åpenbaring 12:9 hvor vi leser: “Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned med ham.” “Den gamle slange” her er en guddommelig forklaring på hvem slangen i 1 Mosebok 3:1 er. Vi ser videre i dette verset at Satan blir kalt “han som forfører hele verden”. Dette er Satans natur – han ønsker å føre menneskene ut i synd, få dem til å tvile på Gud, eller – dersom vi likevel tror – villede oss slik at vi ikke kan vokse som kristne eller være effektive vitner for Kristus. Han gjør det samme her med Eva i verset ovenfor. For å lese mer om Satans nstur abefaler jeg at du leser Jesaja 14:12-20 og Esekiel 28:12-19. Djevelen – Satan, Lucifer – har mange navn, men dette er en annen studie som vi ikke skal følge videre her. Vi bare slår fast at “slangen” som er nevnt i 1 Mosebok 3:1 er samme person som djevelen – eller Satan.

Vi vet ikke når Gud skapte englene (ordet betyr også “budbringere”), men de var sikkert skapt ganske tidlig ettersom de hadde forskjellige funksjoner og stillinger rundt Guds trone. Satan ble også “skapt” ifølge Esekiel 28:13, og vi vet at det store opprøret i himmelen – mellom Guds engler og Lucifers engeler – må ha funnet sted før 1 Mosebok 3:1 ettersom Satan her er i full gang med sitt evige opprør mot Herren på jorden. Vi vet at en tredjedel av englene ble kastet til jorden sammen med Lucifer når han falt (Johannes åpenbaring 12:4). Vi ser her at Satan forsøker å få Eva til også å gjøre opprør mot Herren Gud. Som den slue skapningen han er, setter han spørsmåltegn ved hva Gud har sagt. “Har Gud virkelig sagt”? Når vi setter spørsmålstegn ved Guds Ord, så får vi problemer. Vi må alle lære å høre på Gud Ord, og ikke lytte til alle som kritiserer og setter spørsmål ved det. Satan forsøker alltid å få oss til å tvile på det Gud har sagt, og lyver villig for å villede oss.

Selv om dette ikke er en studie om demoner ellervonde ånder, så er det helt på det rene at åndelige skapninger er istand til å bo i eller “besette” både mennesker og dyr. Lukas 8:33 sier: “Da for de onde åndene ut av mannen og inn i svinene. Og hele flokken styrtet utfor stupet, ned i sjøen og druknet.” Det ville vært enkelt for Satan å ta kontroll over slangen, selv om det er uvisst om slangen på noen måte har samarbeidet om dette. Der har vært mye spes\kulasjon over om slangen kan ha vært i stand til å reise seg opp ettersom det originale ordet for “slange” kan ha indikert “skinnende, oppreist skapning”. Dette kan være en mulighet etter forbannelsen som blir gitt slangen i Vers14, noe som dømte slangen til å krype på sin buk og  ete støv resten av livet. Vi vil komme tilbake til forbannelsene på grunn av syndefallet senere. Besettelse kan forklare hvordan slangen var i stand til å snakke til Eva. Der finnes intet grunnlag for å si at Edens hage var som ett fysisk Narnia hvor alle dyrene kunne snakke. Burde Eva ha reagert når hun hørte slangen snakke? I en uskyldighetens tidsperiode har hun sikkert ikke satt noen spørsmålstegn ved dette. Der er imidlertid en annen teori som kan nevnes her er at en kunne kommunisere uten verbalt språk. La meg si det slik: Hilket språk tror du vi vil snakke i himmelen? Vårt verbale språk er bare forsøk på å finne ord som kan beskrive det vi tenker. Hva om vi kunne sende tankene våre til hverandre slik at andre kunne forstå pressis hva vi ønsket å si? Dersom dette er mulig i evigheten som skal komme, kunne det ikke ha vært mulig i Edens hage også – pardiset hvor alt var perfekt? Det er en teori som er verdt å nevne.

Dr. Henry Morris kommer med den teorien om at slangen i den opprinnelige skapelsen var en vakker, stående dyr med muligheten til å snakke med menneskene. Han mener at en slik fortolkning ville i det minste gjøre disse versene lettere å forstå. Videre finnes det grunnlag for å si at mange ting ved både mennesker og dyr ble forandret etter syndefallet, og etter Morris sin teori kan slangen ha blitt drastisk forandret på grunn av forbannelsen senere i kapittelet. Morris er imidlertid ikke dogmatisk på noen måte – særlig når det gjelder skriftsteder som er vanskelige å forstå. Vi kan ha flere teorier, så kan vi velge hvilken teori vi personlig tror er den riktige. En bokstavelig fortolkning av Bibelen gjør imidlertid at flere allegoriske teorier må forkastes. Teorien om at dyrene før syndefallet kunne kommunisere direkte med menneskene er ikke umulig – dersom Gud ønsket dette, kunne Han absolutt ha skapt det. Det er mulig – ikke sikkert – at Gud kunne ha tatt vekk en slik kommunikasjonsmåte etter syndefallet.

Samme hva en tror om dyrenes evner til å kommunisere med mennesker, eller om slangen hadde bein som senere ble tatt vekk, eller om slangen stod oppreist i Edens hage – så er det helt på det rene at det er bibelsk grunnlag for å si at slangen her er Lucifer – Satan. Djevelen kom for å friste menneskene, og første trinn i å lede menneskene bort fra Gud, er ved å stille spørsmål om Guds hellige Ord. “Har Gud virkelig sagt…?” Ja, Gud har virkelig sagt det Han har sagt – i Sitt Ord – og vi er lure dersom vi lytter til Herren og følger det som Hand Ord sier.


Vers 2

“Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen,”

1 Mosebok 3:2

Vers 2 i kapittel 3 er bare begynnelsen av setningen som fortsetter i Vers 3. Vers ble ikke inndelt før på 1500-tallet, og en kan lure på hvorfor de gjorde dette verset så lite. I begynnelsen var det hverken kapitler eller vers. Dette verset er første gangen vi ser kvinnen snakke. “Kvinnen” er igjen det hebraiske ordet “ishshah“, ordet Adam ga til kvinnen – ordspillet som viser at kvinnen var tatt fra mannen og som viser hvor stor verdi Adam satte på sin nye hjelper (se også kommentarene til 1 Mosebok 2:3). Hun “sa” – eller snakket – på samme måte som slangen snakket i det foregående verset. Mottakeren av budskapet var “slangen” – helt naturlig siden han nettopp hadde stilt Eva et spørsmål i Vers 1.

Eva sa til slangen: “Vi kan ete av frukten på trærne i hagen”. Ordet for “ete” er igjen ordet “akal“. Det viktige her er ikke bare at dette betyr “å spise” både konkret og billedlig, men det kan bety “å spise opp alt”. Dette er ett godt bilde på Guds rike omsorg for de første menneskene på jorden, før syndefallet. De kunne spise så mye de ville – fra hele hagen – til de ble mer enn mett. Restriksjonene er i det neste verset, men av alle trærne var det bare ett tre de var forbudt å spise av. Mer om det under neste vers.

Evas svar til slangen synes ganske blåøyd eller godtroende, men det er viktig å slå fast at hun aldri før hadde blir fristet eller lurt, og dette har vært en stor ulempe for jordens første kvinnelige representant. Den slue slangen forsøkte på en selvsagt måte å utnytte dette fullt ut. På dette tidlige tidspunktet hersket det en empirisk kunnskap om Guds godhet mot menneskene. Hele skapelsen hadde hva H. L. Leupold kaller “en sterk symfoni av protest mot enhver mistanke mot Guds gode vilje for menneskene”. Når Eva her sier hva Gud hadde sagt til Adam tidligere, så vet vi ikke om Ada haddee gitt dette videre til Eva, eller om Herren også hadde sagt dette direkte til henne.

Evas respons til slangen var selvsagt at han tok feil. Gud hadde tross alt tillatt Adam og Eva til fritt å spise så mye de ville av alle trærne i hagen ( med ett unntak. Fristeren ga selvsagt ikke opp lett, og Eva fortsatte å svare Satan i neste vers.


Vers 3

“men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.”

1 Mosebok 3:3

Her fortsetter setningen som startet i det foregående verset. Eva hadde svart slangen om Guds rike gave av masse frukt og bær, samt urter og andre vekster som kan brukes til mat i Edens hage. Så kommer det alvorlige advarselen i Vers 3. Første ord her er “pariy” som er oversatt “frukten” – et ord som bokstavelig beskriver det som vokser på en grein.  For å unngå noen forvirring, nevnet ordet “treet” etterpå, slik at en vet at dette ikke er snakk om en liten busk. Det er et orde som beskriver fastheten i treet, og kan også brukes om planker. Ettersom det ikke vokser frukt fra planker eller trepinner, så må riktig oversettelse her være treet i sitt naturlige element. Dette “treet” var “midt i hagen“, dette var “i midten” eller “i sentrum” av “hagen” – et ord som ofte brukes om en inngjerdet hage. Som vi tidligere har fundert på, så vet vi ikke om Edens hage hadde noe gjerde – det var trolig ikke nødvendig. Men Vers 24 antyder at det kan ha vært en “vei” inn til hagen, men mer om det senere. Så finner vi at “Elohim” – Elohim er grammatikalsk flertallsubstantiv for «guder» eller «guddommer» i bibelsk hebraisk. Jeg har tidligere hevdet at “-im” endingene på hebraisk betyr tre eller fler, og at dette er et navn for den tre-enige Gud. Samtidig brukes dette som navn på Gud – som er en Gud og ikke flere. Dette er en diskusjon for en annen tid. “Elohim” hadde “sagt” en advarsel til Adam og Eva. I Guds advarsel var det tydeligvis mer informasjon enn hva vi har sett før, men vi vet fremdeles ikke om Gud har sagt dette til både Adam og Eva eller bare en av dem.

Hva var så Guds budskap til Adam og Eva? “Dere skal ikke ete av den (treet som er midt i hagen) og ikke røre den, for da dør dere.” Dette er en alvorlig advarsel! De skulle ikke “ete” – samme ord som i Vers 2 – eller “røre” denne frukten på treet. Det hebraiske ordet “naga” betyr “å legge hånden på” noe, eller “å rekke hånden ut” etter noe. Når det gjelder syndefulle ting skal vi hverken spise av den, eller rekke hånden ut etter den. Det ender aldri godt! Den ultimate advarselen var “for da dør dere.” De to ordene “pen” og “muwth” betyr henholdsvis “å fjerne” og “å drepe”. Når “pen” blir brukt som adverb, kan det bety “med mindre” eller “at… ikke”. Det ser ut til å være tilfellet her, ettersom “å dø” eller “å drepe” er hoved verbet i denne bisetningen. Det er stor enighet kommentsatorer imellom at dette har vært en alvorlig advarsel fra Herren om at de vil dø dersom de så mye som rører ved denne frukten.

Ettersom vi ser noen ekstra opplysninger her enn hva vi så Herren ga til Adam (1 Mosebok 2:17), så er det noen kommentatorer som lurer på om Eva la til biten om at de ikke engang skulle røre ved frukten på treet. Vi vet fra dette verset at det er snakk om treet med kunnskap om god og ondt, og vi ser at Gud hadde advart om at de ville dø dersom de spiste av frukten. Det er imidlertid viktig å slå fast at selv om vi kan slå fast med sikkerhet det som står nedskrevet her i Bibelen, så er det mange ting som vi rett og slett ikke blir fortalt. Vi blir ikke fortalt når englene ble skapt, vi ble ikke fortalt alt Gud sa til Adam og Eva, og vi blir ikke fortalt ar Herren noen gang fortalte Adam at han måtte ofre et dyr til Ham for å sone sin synd. Vi vet faktisk ikke om Dam ble ombendt til Herren i det hele tatt. Men når det står i Bibelen at menneksnene ikke skulle røre ved frukten, så kan vi ikke avfeie det som oppspinn fra Eva, men ta til betraktning at dette kan muligens stemme.

Dette verset kan sammenliknes med 1 Mosebok 2:17. Vi så der på at Adam ikke falt død om da han spiste frukten på treet, men at han begynte å dø. Mennesket var skapt for å leve evig – nå som synden ville komme inn i verden kom også lidelse og død. Adams celler i kroppen begynte å dø på den dagen han spiste av frukten. Før dette hadde det ikke fantes lidelse eller død, men alt var “overmåte godt“. Døden var, som vi ser i verset ovenfor, et resultat av at synden hadde kommet inn i verden. Vi så også på det at Adam ville dø åndelig. Mennesket er skapt med en åndelig del som gjør oss istand til å ha samfunn med Gud. Da synden kom, døde denne delen i mennesket. Vi blir alle født i dag med vår åndelige del i en død tilstand, og først npr vi blir “født på ny” (som Jesus sa til Nikodemus i Johannes 3), bli den åndelige delen av oss levende igjen, og vi kan igjen kommunisere og ha fellesskap med Ham.

I Evas forsøk på å korregere slangens spørsmål, så avslørte hun at den alvorlige advarselen som Herren hadde gitt dem – at de skulle dø dersom de spiste av frukten til treet med kunnskap om godt og ondt. Hun både la til og trakk ifra det vi tidligere har lest – med forbehold om at Gud ikke hadde sagt dette på ny med flere detaljer. Dersom det var Eva som la til det om å “røre” frukten, så har hun gjort Gud mindre generøs og mer krevende enn Han var i utgangspunktet. Dersom Eva har forandret Guds Ord her, så er dette et alvorlig feilskjær. Bibelen er full om advarsler om dette, senest i Johannes åpenbaring 22:18-19.

Fristelse er et emne som vi ikke kommer utenom her – selv om det kommer mer i versene som følger. Vi ser at dette er en del av mennekets natur. Dwrsom du sier til et barn: “Du kan fritt ete av alle kakene i spisskammeret, men kakeboksen på øverste hylle kan du ikke spise, for dem skal jeg ha til et besøk i morgen,” så vil barnet naturligvis ønske kakeboksen på øverste hylle. Vi kan ete alle fruktene i hagen, men ikke av ett spesielt tre! Selvsgat vil vi ønske å spise av det treet. Det er som bror Hare sa til bror Bjørn i en berømt barnehistorie: “Gjør hva som helst med meg, bare ikke kast meg inn i tornebuskene!” Selvsagt kastet bjørnen ham inn i tornebuskene, hvor haren var trygg for å bli forfulgt vider. Vi kan krangle (eller diskutere) om når menneskene syndet – var det da de bet i frukten, eller var det da de så at frukten så deilig ut, og ble fylt av lysten av å spise den.

Og en annen ting: Vi sier ofte at frukten på treet var et eple. Det står ikke i Bibelen hvilken frukt dette var. Trolig var det en helt spesiell frukt som bare fantes på dette treet, og vi vil trolig aldri få se denne frukten igjen.


Vers 4

“Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!”

1 Mosebok 3:4

Vi vet ikke sikkert om Eva var økonomisk med sannheten i det foregående verset, men vi vet at dette verset klart inneholder Bibelens første løgn. Satan er ikke bare en løgner, men han er “løgnens far” (Johannes 8:44). Det var han som fant opp løgnen, og her forteller han den første av mange løgner. “Slangen” – “nachash” er, som tidligere sagt, et orde som beskriver slangen hvesing, men det har andre implikasjoner også (“skinnende, oppreist skapning” som nevnt under Vers 1). Denne “slangen” “snakket” – “amar” som tidligere brukt om både Adam, Eva og slangen. Slangen henvendte seg nok en gang til “ishshah” – “kvinnen” som tidligere i dette kapittelet. Noen mener at slangen henvendte seg til kvinnen fordi det var lettere å lure henne enn mannen. Dette er imidlertid bare spekulasjoner som ikke kan bevises fra Bibelen.

Slangens budskap til Eva var “Dere kommer slett ikke til å dø!” Slangen bruker ordet “muwth” to ganger – ordet som betyr “å dø” eller “å drepe”. Grunnen til at det blir brukt to ganger ligger til rette for bruken av “slett ikke” – som en understreking eller fremhevelse av verbet, som er “å dø”. I 1930-oversettelsen står det “visselig” – altså undetrekes det at det er “helt sikkert” at Adam og Eva ikke skal dø dersom de spiser av den nevnte frukten. Gud sier “Dere skal dø…”, Satan svarer “Dere skal sannlig ikke dø…”. Løgnens far er så gjennomst\yret med løgn at han forsøker til og med å gjøre Gud til en løgner. Påstanden til slangen her er meget sterk! For det negative, som i de fleste tilfeller hvor det absolutte infinitivet som ledsager det avgrensede verbet står vanligvis mellom infinitivet og verbet, står her ettertrykkelig først, noe som gir trykket vi foreslår i Bibelens oversettelse.

Gud seier “Du skal dø.” Satan sier “Du skal slett ikke dø.” Dette er “løgnens far” i aksjon (Johannes 8:44). Legg merke til at slangen ikke bare benekter det som Gud Herren sier, men forsterker benektingen med “slett ikke” – eller “visselig” i 1930 oversettelsen. Satan benekter ikke bare hva Gud har sagt, men han går videre med å si at Gud har visst dette hele tiden. Han såsr med andre ord tvil om Gud og Hans plan, Hans Ord og Hans påbud. Selv om det ikke står det direkte i verset her, så kaller Satan her Gud en løgner – indirekte. Vi vet at vi ikke skal lytte til når slangen forsøker å lure oss. Eva hadde dessverre ikke samme erfaring som vi har, men var uskyldig og forholdsvis lett å lure.


Vers 5

“Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.”

1 Mosebok 3:5

Dette verset starter med ordene “Gud vet” – eller “Elohim yada“. Den supreme, allvitende, allmektige og treeninge Gud vet alt. “Yada” betyr først og fremst å vite det vi ser, men kan også involvere de andre sansene også. Order kan oversettes på mange måter, som for eksempel “å være klar over”, “anerkjenne” og “erklære”. Gud er ikke bare Den som sitter inne med all kunnskapen, Han ber oss også om å lese Hans Ord for å få kunnskap og innsikt, slik at vi kan forsvare det vi tror på. Jakob 1:5 sier: “Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.” Legg til hva Peter sier i 1 Peter 3:15: “Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!” Det er ikke bare at Gud vet alt, men vi burde også vite nok til å forsvare det vi tror på.

Dersom du ønsker å finne hvor i Bibelen det står at Gud er allvitende, så slå opp 1 Samuel 2:3. Der leser vi: “Tal ikke så mange høye ord! La ikke frekke ord gå ut av deres munn! For en allvitende Gud er Herren, og han prøver alle gjerninger.” Gud kjenner til ethvert hjerte (1 Kongebok 8:38-39) og i Jobs bok leser vi mye om også Guds visdom. “Om han (Gud) ville åpenbare deg visdmmens hemmeligheter, at det er dobbelt forstand i dem. Da måtte du nok innse, at noe av din misgjerning tilgir Gud deg! Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelhøy er den. Hva kan du gjøre? Dypere enn dødsriket er den. Hva vet du? Lengre enn jorden er dens mål og bredere enn havet. Om Gud drar fram, om han setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem kan da hindre ham?” (Job 11:6-10). Les ellers Job 28:20-28, 38:4-31, 33-38 og 39:1-5 for mer om Guds visdom.

Slangen vet at Herren vet alt, og at Guds visdom omfatter alt i Edens hage og utenfor. Han legger imidlertid onde intensjoner til Guds mange atributter – som om Gud ikke ønsket alt godt for Adam og Eva, men holdt tilbake noe som ville være for deres beste. Han sier: “den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.” Slangen presenterer dette som om dette skulle være noe positivt, og Adam og Eva var for uslyldige til å vite bedre. Den dagen – “yom” betyr “en “varm dag”, som når solen står høyest på himmelen. Dette er samme ordet som ble brukt om dagene i skapelsesuken i kapittel 1. “Eter” er igjen ordet som betyr “å spise opp” – noe som kan muligens indikere griskhet, særlig dersom vi ser på negative betydninger av ordet. Det står så at “øynene” deres skal “åpnes” – et orde som i tillegg til “å åpne” også betyr “å bli observant”, noe som absolutt passer i denne forbindelse. Man kan selvsagt stille seg spørsmålet om å ha åpne øyne eller være observant er så ille. Det er en uendelig diskusjon om det var frukten som var problemet, eller det at de spiste av frukten som var så galt. I vår moderne tid er oppmerksomhet og åpne øyne sett på som noe positivt. Det at mennreskene brøt Guds påbud er selvsagt problemet her, og verden ble drastisk forandret etter de syndet, både straks etter de hadde gjort udåden, og videre etter Gud kom med sin straff – forbannelsen for slangen, kvinnen og mannen.

De siste ordene i verset er utrolig viktige. “Dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.” Vi ser ofte på det som sies om at de skulle bli istand til å “kjenne godt og ondt” – “kjenne” er samme ordet som vi så overfor, “yada”, som brukes om Guds allvitenhet. Det er ikke bare at de skulle “kjenne til godt og ondt” – “godhet og onskap” – “gleder og sorger” – men de skulle vli som “Elohim“: en allvitende Gud som aldri ville dø. Denne løgnen som slangen her kommer med, finner vi igjen i flere andre religioner og kulter: ders skal bli som guder, eller der skal rett og slett bli guder! Ebkelte trosretninger lærer at en kan utvikle seg til å bli guder – ja, til og med få hver sin planet de kan herske over. Disse falske religionene har alle sitt utspring fra slangen i Edens hage – som hadde frekkheten til å fortelle Adam og Eva at de kunne bli allvitende guder!

En kan legge merke til slangens slue antydninger – Gud har visste dette hele tiden! Han spiller på sjalusi for å lure Adam – og særlig Eva – til å spise av frukten og gå mot det som Gud hadde sagt. Det minner om hva Sata selv sa i Jesaja 14:13-14: “Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg skal ta sete på tingfjellet i det ytterste nord. Jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.” Ettersom Satans opprør i himmelen slo feil, så forsøker han nå å få menneskene til å gjøre opprør mot Herren også. Leupolds foreslår en oversettelse som sier “dere skal eksistere som guder”, med andre ord: “dere skal eksistere klassen av høyere skapningert.” Slangen lovet store fordeler for Eva dersom de spiste av frukten. Sannheten var at de ville “falle” i synd – og bli kastet ut av hagen.

Som en avsluttende kommentar til dette verset – og noen av de andre versene også – om aty sp snart vi begynner å lytte til djevelen – og vile på Guds Ord – så er det trøbbel i gjære. Når vi begynner å tvile på Guds gode intensjoner for oss, og Hans kjærlighet for oss, så er vi på avveier. Satan vil bedra oss dersom han kan – om han ikke kan få oss tiol å tvile på Gud, så vil han forsøke å skade vitensbyrdet vårt. La oss huske Peters advarsel i 1 Peter 5:8: “Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke.” Selv når hanbruker listigere metoder, fprsøker han også å “oppsluke” oss.


Vers 6

“Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.”

1 Mosebok 3:6

Kvinnen” i dette verset, er nok en gang “ishshah“, ordet som var gitt Eva – den første kvinnen på jorden – som viste at hun var tatt fra mannen, og at hun var mannens spesielle hjelper. Kvinnen “” – “ra’ah” – et ord som kan bety “å se” både konkret og billedlig. Siden objektet her er “treet“, så er det helt klart at det her er snakk om å se med fysiske øyner. “Treet” må naturligvis være “treet som er midt i hagen” (Vers 3), som vi vet er treet med kunnskap om godt og ondt, ettersom dette var det eneste treet Adam var blitt forbudt å ete av i 1 Mosebok 2:17. Kvinnen så “at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene.” Dette er en av de tre syndene nevnt av Johannes i 1 Johannes 2:16: “For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden.” Alle syndene som finnes kan summeres opp i disse tre kategoriene, og Eva var skyldig i nummer to av disse tre.

Vi ser her en del av den syndige tankegangen vi finner når mennesker synder. Forslaget er at dette foregpr i syv stadier: 1) Du gir oppmerksomhet til fristeren. 2) Du glemmer Guds nåde (og hva Han har gitt oss). 3) Vi kaster blikket vårt på fristelsen. 4) Vi finner at vi ønsker at Gud ikke hadde forbudt fristelsen for oss. 5) Vi begynner å tvile på Guds Ord (fordi vi lyster ettet noe forbudt). 6) Vi tror på fristerens løgner. 7) Vi gir etter for fristelsen. Dette kan sees klart her i 1 Mosebok 3, men kan også brukes i de fleste tilfeller hvor vi gir etter for fristelsene som Satan – den store fristeren – forsøker å fange oss med.

Dette treet – og særlig dets frukt – ble kalt “et prektig tre”. Ordet “chamad” foreslår ikke bare for oss at treet var “vakkert” og “godt”, men det gir også tanken om å være “høyt elsket” og “sterkt lystet etter”. Det som en lystet etter finner vi i det neste ordet “sakal” som betyr “intelligent”. En av grunnene til at Eva lystet etter å spise av frukten, var at hun trodde på det hun var blitt fortalt om at frukten kunne gi kunnskap om godt og ondt. Hun antok kanskje at å spise av frukten ville gjøre henne vis, og at dette ville gjøre henne mer viktig og mer fremtredende i menneskenes historie. Tørsten etter kunnskap har lenge vært en av de rådende motivatorene i vårt samfunn også. Men det finnes god kunnskap og forbudt kunnskap. Skjult kunnskap kaller vi “okkult” kunnskap, og mye av denne er direkte skadelig for oss.

Vi ser at Evas lyst førte til handling. Hun tok av frukten og spiste den! Hun viste med sine handlinger at hun stolte mer på Satan enn hun stolte på Gud. Hun hadde allerde foretatt en vurdering av at treet var harmløst og at Guds advarsler ikke var så viktige. Dette verset sier klart at hun “konsumerte” frukten, hva den enn er. Menn Eva var ikke bare fornøyd med å spise av frukten selv.  “Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt.” Vi vet ikke om Adam var i nærheten da slangen fristet Eva – han var trolig ikke det. Dersom han var tilstede, kunne han ha grepet inn og hindret henne i å spise av frukten.  Eva trodde sikkert hun var snill når hun ga til mannen sin, og det kan være at folk i dag tror de også er snille når de ønsker å få Guds barn med i syndige aktiviteter. Siden Adam også spiste, kan vi trekke den konklusjonen at han ikke kunne hindre Eva i å spise av frukten. Dette viser – som en enkel øvelse kan bekrefte – at det er lettere å dra noen ned enn å dra noen opp. Dette er en av grunnene til at Paulus sier “Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hva delaktighet har rettferd med urett? Eller hva samfunn har en troende med en vanntro?” (2 Korinterbrev 6:14). Dersom en kristen gifter seg med en ufrelst, er det større sjans for at den troende vil bli trukket ned i en syndig levestil enn at den troende vil trekke den ikke-troende opp. Ingenting er umulig for Gud, men det krever et veldig stort offer og et liv sammen med Kristus for å oppnå dette.

La oss huske i alt dette at de første foreldrene av menneskeheten – dem uten navler – var i en spesiell særstilling her i menneskehistoriens begynnelse. For det første var de gitten fantastisk kapasitet til å motta kunnskap. Dette kan ha vært en utfordring for dem. For det andre var all denne informasjonen innen deres rekkevidde. For det tredje var ingen klar hindring til et direkte konsept av forekommende sannhet. For det fjerde var kunnskapenes objekter tilgjengelige. For det femte hadde de en sterl tilbøyelighet for å tilegne seg kunnskap. For det sjette er det stor glede i å ha stor kunnskap. Mennesker er fra naturens side nysgjerrige skapninger, og de er også fra naturens side syndere.

Her blir bildet komplett: hver av kroppens funksjoner blir vridd fra sine naturlige formål til en stor forvirring om deres åndelige formål. Menneskene gir sin fulle tilslutning til synden som blir foreslått: de ser på frukte, de tar den, og de spiser den. Vi mennesker kan ikke lese hjertene, men vi kan se hvilke handlinger som kommer ut fra hjertet. Vi lar oss friste, som Eva – og vi blir med på syndige gjerninger, som Adam. Noen kunne kanskje være tilbøyelige til å tro at ting ville ha gått anderledes dersom slangen hadde forsøkt å friste Adam istedenfoir Eva, men med fri vilje gjorde menneskene hva de selv ønsket. Gud har gitt oss alle fri vilje, og Han vil at vi frivillig skal velge å følge Ham. Gud skapte ikke roboter, men uperfekte mennesker som kan velge om de vil motta Kristus, eller forkaste Ham. Alt uten et “ja” er et “nei”. “Kanskje” eller “senere” er fremdele et “nei”.

En gang i framtiden ville “Den andre Adam” komme inn i verden. Han ble også fristet, men Han mottstod fristelsene. “For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd” (Hebreerne 5:15). Etter å ha fastet 40 dager i ødemarken, ble også Han fristet av Satan (Lukas 4). Han ble også fristet med mat da djevelen sa at Jesus kunne gjøre steinene om til brød. Vi forstår gjerne ikke hva som var så galt med å gjøre steiner til brød etter å ha fastet i 40 dager – Han må jo ha vært skribbsulten! Kanskje det viktigste her er å ikke gi inn for fienden, den gamle slangen. Dersom djevelen sier vi skal gjøre noe, så er det helt sikkert noe som ikke er bra. Snu deg vekk fra Satan! Stå din grunn mot Satan! Ta på deg Guds fulle rustning, og motstå ham! (Les Efeserne 6:11-18.)


Vers 7

“Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.”

1 Mosebok 3:7

Så kommer vi til verset som har brakt mye latter i utallige søndagsskolerom gjennom tidene. Adam og Eva så på hverandre og seg selv, og – hva for noe? Vi er jo nakne? Dette er morro for barna å høre på, men at uskyldighetens tidshusholdning var over er absolutt ikke noe å le av! Øynene til dem begge blå “åpnet” – det hebraiske ordet “paqack” betyr “å åpne sansene”, og brukes spesielt om øynene. I billedlig betydning betyr det “å være observant”, å legge merke til alt som er rundt dem. Som mennesker mottar vi tusenvis av impulser som hjernen vår skal behandle. Hjernen vår sorterer ut hva som er viktigst å fokusere på – en bil som kommer mot oss i full fart vil bli prioritert fremfor en hund som leker på gresset ved siden av. Hos mennesker med autisme finner en ofte at de har problemer med å fokusere oppmerksomheten sin på den som snakker til dem. Derfor har rom hvor en jobber med autister bare blanke vegger slik at en reuserer inntrykkene som kan ta vekk oppmerksomheten til autisten. Hvorfor nevner jeg dette? Jo, når du ser på verden med “åndelige øyne” ser du ofte andre ting enn når du ser verden med “fysiske øyne”. Vi har andre ting vi fokuserer på!

Ingen hadde fortalt at de var nakne – “de skjønte at de var nakne”. Det hebraiske ordet “yada” betyr “å forstå noe gjennom observasjon”. Bildet jeg får er et bilde av en vitenskapsmann som studerer noe, gjerne gjennom et mirkoskop, for så å trekke en konklusjon. Selvsagt kan dette ordet ha en stor variasjon av oversettelsesmuligheter, men dette er den som passer best her. På en eller annen måte så Adam og Eva noe de aldri hadde sett før. De hadde alltid vært nakne, men de hadde aldri lagt merke til dette før. De mistet sin uskyld, og falt til en tilstand av nødløshet (ekstrem fattigdom) og fare. Selv om øynene ble åpnet, ble tankene deres overskyet og evnen deres til å dømme ble forvirret. De hadde gitt opp det som i Guds øyne var godt og ærefullt, og det som var skamfullt ble nå ansett som attråverdig. Det hadde tidligere ikke vært nødvendig å ha klær – klimaet var fint og varmt, og de var et ektepar som Herren selv hadde spleiset sammen. Det er helt på det rene at når vi er syndere, så ser vi ting anderledes. Vi ser oss selv og andre gjennom syndens øyne – selv når vi forsøker å se ting gjennom åndelige øyne, så har vi flere utfordringer som gjør dette vanskelig for oss.

Begge to var skyldige og begge opplevde det samme resultatet. De spiste frukten og forventet et fantastisk resultat, og så . opplever de skam. De har fått en kjennskap til godt og ondt, men ikke som et resultat av å ha vært standhaftige i det gode, men fra syndens lavstående nivå, som et resultat av synd. Noen kommentatorer ser bare begrenset betyding her, som i overgangen fra barn/ungdom til voksen. Dette er urtolig dårlig og begrenset teologi. Vår gode Herre har åpenbart gitt oss en bokstavelig og forklarende hellig Skrift hvor vi kan se hvordan dette valget har ført til vår menneskelige tomhet og verdiløshet.

Vi leser videre “Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” Dette forteller oss om vår menneskelige trang til å dekke over vår synd når en gang iblandt innser at vi har gjort noe galt. Vi kan diskutere om bladene kom fra et fikentre eller et annet frukttre, men vi ser hvordan menneskets nye åndelige tilstand fjernet oss fra Gud og Hans vilje. Denne skammen er åpnbart sentrert rundt kjønnsorganene, og det finnes uten tvil dypere grunner i dette at mennesket instinktivt føler at selve menneskets fontene og likde til menneskelig liv er forurenset av synden. Slve handlingen om reproduksjon er farget av synden. Dersom dette bibelsk protreterte opphavet av skamfølelse blir akseptert som sannhet, så vil innvendingene fra antrolppologer om at skam heller er en utvekst av hemninger og kultur falle bort som sekulære og tilfeldige. Skriften går her til sakens røtter. Den eneste lysstrålen i verset er det faktum om hvor skammen blir følt, er ondskapsmannens sak ikke helt håpløs. Han er i det minste forbi følelsen av å gjøre noe galt. Guds prevensielle nåde tillter at disse følelsene kommer.

Slangen hadde lovet dem at de ville få kunnskap og bli som guder, med kunnskap om godt og ondt. Istedenfor innså de hva de hadde gjort og følte den store skammen som omringet dem. De var befalt at de skulle fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og dette fundamentet i det menneskelige livet hadde nå blitt ødelagt på grunn av deres ulydighet, og de hadde blitt oppmerksom på deres nakenhet. Alle barna ville bli forurenset med opprørets frø, slik at deres skyldfølelse spesielt ble sentrert rundt kjønnsorganene deres. Resultatet var at de plutselig ønsket å skjule disse fra hverandre og fra Gud. I verset overnfor forsøkte man og skjule dem med fikenblader.

Til slutt kan vi la oss bli påminnet om at vår rettferdighet er som urene klesplagg. Jesaja skrev: “Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, som vinden førte våre misgjerninger oss bort” (Jesaja 64:5). Vi kann ikke stå foran Herren før vi har ikledd oss Hans rettferdighet! “Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg – lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker” (Jesaja 61:10). Vi vil se at Herren laget nye “klær” til Adam og Eva senere. Vi må ikle oss Guds rettferdighet – Hans klær, ikke være egne klær. Det Gud har for oss er mye bedre enn hva vi selv kan stille opp med.


Vers 8

“Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.”

1 Mosebok 3:8

Det er noe som mangler her i begunnelsen av dette verset på norsk. Det begynner riktognok med at Adam og Eva hørte noe. De brukte hørselen sin som sikkert var perfekt på denne tiden. Vi kan ikke forvente at de første menneskene på jorden hadde noe problem med hørselen sin – Gud hadde jo skapt dem perfekte! Ordet som er oversatt “hørte”, betyr “å høre på en intelligent måte” – de forstod altså hva de hørte. Men hva var det de hørte? Den norske Bibelen forteller at “de hørte Gud Herren som vandret i hagen”. En titt på den engelske Bibelen – samt den hebraiske grunnteksten – avslører hva de hørte, noe som ikke er nevnt i den norske Bibelen. De hørte Guds stemme som ropte etter dem. Gud hadde ikke så tunge fotskritt at de kunne høre Ham langt bortefra, men de hærte “Guds stemme” – “qovl” betyr ett høyt rop eller en høy stemme. Det er mye mer naturlig å anta at de hørte Guds stemme som ropte på dem enn at de hørte Guds fottrinn. “Qowl” kan også bety en høy lyd, men som oftest betyr det ett rop eller en høy stemme. Vi ser også i Vers 9 hva Gud Herren ropte. Det ville også være naturlig at Herren ropte etter dem siden de hadde gjemt seg blandt trærne.

Det kan virke rart at Gud “vandret i hagen” sammen med Adam og Eva, men ettersom Gud er en ånd (Johannes 4:24), så er det mest trolig at dette er snakk om det vi kaller “en pre-Betlehem åpenbaring av Kristus”. Vi finner i Bibelen at Gud møtte mennesker i menneskeform. De så ikke bare Gud i visjoner, men de møtte Gud ansikt-til-ansikt, noe som vi vet er en umulighet. I 2 Mosebok 33:20 sier Gud til Moses: “intet menneske kan se meg og leve“. Dette er grunnen til at Gud har gjort seg selv til menneske og møtt med for eksempel Abraham. I 1 Mosebok 18:1 leser vi “Så åpenbarte Gud seg for ham i Mamres terebinte-lund, en gang han satt i teltåpningen midt på heteste dagen.” Abraham så ikke en ånd, men troe som så ut som tre menn. To av disse var nok engler, men den av dem blir av Bibelen beskrevet som “Herren“. Ettersom ingen kan se Den allmektige Gud og leve, så må dette ha vært Gud i menneskeform – det vil si en åpenbaring av Kristus før Han ble født i Betlehem. Vi vet at Kristus var tilstede under skapelsen (sammenlign Hebreerne 1:10 med 1:8), og Kristus er Gud inkarnert i menneskeform. Derfor er det mest troverdig at Han som gikk i hagen sammen med Adam og Eva også var Kristus, Guds Sønn. Det er lite trolig at en ånd gikk rundt omkring i hagen. Dersom den som Abraham tilba var en engel, ville den gitt besked om dette, slik som engelen Johannes møtte sa at Johannes ikke skulle “tilbe ham” i Johannes åpenbaring 22:8-9. Dette er ett stort emne å studere, men forhåpentligvis er denne lille innføringen om emnet nok til dette verset. For mer om Guds titler “Jehova Elohim” – se begynnelsen av 1 Mosebok 1:1 samt 2:15.

Vi ser videre at “dagen var blitt sval”. Bokstavelig finner vi her en “kjølende vind”, men det er meget mulig at denne vinden kom fordi dagen var på hell. En vind midt i dagens hete ville sikketrt ikke være nedkjølende og behagelig, slik som det hinter mot her. Det var da at “Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.” Det er åpenbart at Adam og Eva, i sin søken etter intelligens, ikke hadde forståelse for det faktum at det ikke går ann å gjemme seg fra en all-vitende Gud. David skrev i Salme 139:7-10: “Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn? Farer jeg opp til himmelen, så er du der. Og vil jeg rede mitt leie i døsriket, se, da er du der. Tar jeg morgenrødens vinger, og vil jeg bo ved havets ytterste grense, så fører også der din hånd meg, og din høyre hånd holder meg fast.” Gud Herren, som vandret i hagen, stilte ikke dette spørsmålet fordi Han ikek visste hvor Adam og Eva var. Han stiller alle spørsmålene i hans Ord for vår skyld, at vi skal lære noe av dem!

Adam og Eva gjemte seg da de hørte Guds stemme. Vi finner her to viktige elementer i menneskenes syndefulle opprør. Mangel på tiltro til Gud og frykt har her på synlig vis overtatt plassen som tro på Guds Ord og den sikkerhet Han kan tilby tidligere har hatt. Det nære fellesskapet med Herren er nå brutt, og vi ser at det er noe som hindrer den nærheten som Gud ønsker å ha med oss. Istedenfor å løpe til Gud, så løper nå Adam og Eva fra Ham. Fellesskap med den himmelske Far er ikke lengee deres høyeste ønske eller glede. Det blir avvist som noe som ikke er attråverdig lengre. For en stor skade og ødeleggelse forholdet mellom Gud og mennesker her har fått! Den intellekten som menneskene søkte er ikke lengre sentrert rundt Herren og åndelige ting, men er istedenfor rettet mot fysisk lyst og bringer den nye tanken i at en tilber skaperverket istedenfor Skaperen.

Ett åndelig poemg kan også gjøres av dette at de hørte Guds stemme. Når Gud taler til oss, kommer han med sannhet og veiledning som er for vårt beste. Han ønsker å lede oss til mat som metter og vann som tar vekk tørsten vår. Han ønsker å gi oss det som er godt for oss, som kan få oss til å vokse åndelig og komme nærmere Ham. Når vi flykter fra Guds stemme, så viser vi at vi ikke ønsker å lytte til Ham, ikke ønsker å følge Hans råd eller nærme oss Ham. For en trist dag det er når vi vender oss bort og hjemmer oss fra Herren.


Vers 9

“Da kalte Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?”

1 Mosebok 3:9

De første ordene i dette verset er “Jehova Elohim“, titlene på Gud som vi har sett på i begynnelsen av Kapittel 1 samt 2:15. Mange av versene begynner slik i den hebraiske grunnteksten, og her ser vi det fine eksempelet av å sette Gud først. Det er en applikask\jon av Ordet som ikke sies direkte, men passer godt sammen med rådene om å “søke Gud tidlig“, som i Salme 63:2 – og vi blir fotalt at vi skal oppdra barna våre med Guds Ord. Salomos ordspråk 22:6 sier: “Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han bli gammel.” Til slutt kan vi minne oss selv om at vi skal søke Gud først i livene våre – før vi søker om råd fra andre steder. I Bergprekene sier Jesus: “Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” (Matteus 6:33). Dersom vi setter Gud først, vil Han velsigne oss med alt vi trenger, og dena mere i tillegg til dette.

Verbene i dette verset beskriver begge hva Gud gjorde. For det første “kalte Herren på Adam” – dette betyr “å rope ut”, gjerne ved å bruke personens navn. Selv om enkelte Bibel-oversettelser har sagt – i 1 Mosebok 1:27 – så ser jeg ikke dette i grunnteksten eller i noen av de norske oversettelsene jeg har tilgang til. “Adam” er det hebraiske navnet for “menneske“, og vi finner at det hebraiske ordet “adam” er brukt vekselvis som “menneske” eller “Adam”. Dette har ingen praktisk betydning i begynnelsen av 1 Mosebok ettersom Adam var det første mennesket, og Eva blir alltid i begynnelsen omtalt som “kvinnen” eller “mannens hustru”. Eva får sitt navn av Adam først i 1 Mosebok 3:20, men det har også i begynnelsen vært klart hvem en snakker om, derfor har jeg brukt navnet hennes her i kommentarene til de første hendelsene i denne Bibelens første bok.

Vi finner også ut at Gud “sa” noe til Adam. Det hebraiske ordet, som betyr “å snakke” samt mange andre synonymer, er satt der som en inledning til hva Herren faktisk sa – rent verbalt. Det eneste ordet jeg finner på hebraisk her er ordet “ay“. Dette kan bety “hva”, “hvor”, “hvordan” og “hvorfor”. Det kan virke rart at de hebraiske ordene er så få og så sparsomme, men sammenhengen her gjør det åpenbart at Gud spurte Adam hvor han var. Som todligere nevnt (Vers 8), så spurte ikke HGud om dette fordi Han ikke visste hvor Adam – og Eva – var. Gud er all-vitende, som vi slo fast under det forrige verset. Nei, Gud ville åpenbart at Adam skulle høre Ham rope etter menneskene som var så lite intelligente at de trodde de kunne gjemme seg fra Herren.

Dette verset burde være aktuelt for oss i dag også. Gud går og leter etter oss fordi vi har gått fortapt i vår synd. Gud vet hvor vi er og hva vi gjør, men Han roper ut til oss med det håpet at vi vil svare Ham. Jesus sa: “For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt” (Lukas 19:10). Til og med i Gamle Testamentet leser vi at Gud søker etter oss. “For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til den. Som en hyrde ser til sin hkord på den dagen han er iblandt sine spredte får, slik vil jeg se til mine får of redde dem fra alle steder hvor de blir spredt den dagen det var skyer og skodde” (Esekiel 34:11-12). Selv om dette siste skriftstedet åpenbart var om nasjonen Israel, så er det også åpenbart for oss at vi er alle bortkomne får, og Jesus – den gode hyrden (Johannes 10:14) – er kommet for å redde oss fra evig fortapelse. Vi vil gjøre lurt i å svare Herren når Han kaller på oss.


Vers 10

“Han svarte: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.”

1 Mosebok 3:10

Når vi ser på dette verset i den norske Bibelen, så er besttår det av flere korte deler. Først finner vi at Adam svarte Guds kall. Adam svarte, snakket, ropte, samtalte med eller til Gud. Når Herren roper til oss, bør vi alle svare Ham. Adams sbar var imidlertid ikke et ønsket svar, men et svar som avslørte syndens entring inn i skaperverket. Når vi hører Jesus banke på vår hjertedør (Johannes åpenbaring 3:20), så må alle gi Ham et svar, men uheldigvis svarer de fleste”nei” til å slippe Jesus inn. Gud inviterer oss alltid til å ta imot Ham, Han sendte oss Jesus som vår største julegave noensinne, men vi syndige mennesker har som oftest takket nei til denne gaven.

Adam sa til Gud: “Jeg hørte deg i hagen”. Ifølge grunnteksten sa Adam faktisk “Jeg hørte din stemme i hagen”. Vi finner igjen ordet “qvol” som betyr å rope ut høyt. Adam hørte enkelt å grei at Gud ropte på ham. Igjen kan vi sammenligne med at Gud også roper etter oss i dag – Han ønsker å invitere oss til å ha fellesskap med Ham, men på Hans premisser. Vi ser også her at Gud var i hagen. Gud er alllstedsnærværende – det betyr at Han er alle steder (les gjerne om igjen Salme 139:7 ff). Han er også tilstede hvor du er, og Han roper ut til oss mens Han håper at vi vil høre Hans røst.

Så innrømmer Adam “da ble jeg redd”. Det hebraiske ordet “yare” betyr “å frykte” på en moralsk måte, “å bli skremt” på en måte slik at det knyter seg i magen. Det å frykte er for mange et komplisert emne. Gang på gang leser vi i Bibelen at engler eller frofeter sier “frykt ikke!” (eksempelvis engelen Gabriel i Lukas 1:13 og 30 og engelen til hyrdene på marken i 2:10). Så blir vi fortalt at vi skal  frykte Gud (blandt annet av kong Salomo i Ordspråkene 9:10). Litt av forklaringen får vi i Matteus 10:28: “Frykt ikke for den som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!” Den eneste frykten vi brurde ha, er at vi ikke skal bli frelst av Gud og få lov til å bli med på Lammets Bryllup i himmelen! Det som skjer her på jorden er på mange måter ubetydelig – det som teller er: Hvor skal du tilbringe evigheten? Dersom du ikke har tatt imot Jesus som din personlige Frelser, ja, da har du grunn til å være redd. Det synes tindrende klart at frykten som helhet er et resultat av synden.

Adam sier til God at grunnen til at han var redd, var at han var naken – dette til tross for at både Adam og Eva hadde sydd seg klær av fikenblader for å dekke det viktigste. Det kan virke som at dette ikke helt hadde lykkes for dem. Dette viser Adams hyklerske holdning til Gud ettersom skammen kom på grunn av at menneskene syndet og ikke adlød Guds eneste restriksjon. Vi ser klart at skammen Adam og Eva følte var syndens konsekvens. Både Adam og Eva hadde vist sin utakknemlighet overfor Herren ved å gjøre opprør mot Ham. De følte frykt og skam fordi de gadde lyttet til slangen og handlet mot Guds vilje. Sannelig kan det sies at vi er virkelig nakne når vi står der uten Guds velsignelse. Det at Adam sa han var naken var det samme som å innrømme hans skyld. Dette førte til at Adam og Eva gikk og gjemte seg – et bevis på skammen som synden hadde medført.

Innrømmelsen om at Adam ble redd da han hørte Guds stemme er det eneste sanne med denne uttalelsen. Frykten vokser ut fra synden og er dens naturlige følgesvenn, spesielt i relasjon til Gud. Men menneskenes forklaring om hva som forårsaket frykten var ikke ærlig. For mens samvittigheten hamrer i brystet hans om at denne frykten har grodd frem av hans ulydighet, så uttaler munnen hans en halv-sannhet om at det er fordi han er naken. En kan ikke unngå å undre seg hvilket vrak denne tidligere gode mannen har blitt. Skaden forårsaket av synd er nesten ufortåelig stor. Menneskets tunge kan knapt beskrive det, unntatt hvor vi finner de inspirerte uttalelsene som dem vi finner i dette kapittelet.

Mange av oss leser inn i denne situasjonen at Gud og m enneskene vandret gjennom hagen sammen, noe som både Gud og Adam og Eva trolig hadde sett frem til. En kan undres hvor lenge de vandret sammen før synden skar et skarpt skille mennom Gud og menneske. Dette er et bilde på det fellesskapet Gud ønsker å ha med oss – tenk å vandre sammen med Herren selv! Hvor trist det må ha vært for en kjærlig Gud at menneskene gjorde opprør mot Ham og så løp og gjemte seg for Ham. Noe slikt hadde aldri skjedd før, men nå hadde det kommet en stor hindring i veien. En siste ting – som er interessant å ta med her – er at vi skal ha på oss klær i himmelen. Les gjerbe Johannes åpenbaring 19:14 og 1:13.


Vers 11

“Da sa han: Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av?”

1 Mosebok 3:11

Her er det Gud som snakker. Han har tidligere ropt ut etter Adam, og Adam har endelig svart Ham. Nå er det Gud som “svarer” det Adam har sagt – det er en replikk som kommer på grunn av det svaret Adam ga Ham i det foregående verset. Når vi sier noe til Gud kan vi forvente at Han svarer oss. Hvor snakksalige vi enn er, så vil Herren alltid få det siste ordet. I Filipperne 2:10-11 skriver Paulus: “...i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden. og hver tunge skal bekjenne at Kristus er Herre, til Gud Faders ære.” Sett dette sammen med Johannes åpenbaring 20:11-15 om dommen ved den store, hvite tronen. Gud skal absolutt ha siste ordet, og det må vi bare forholde oss til.

Gud spør Adam: “Hvem har sagt deg at du er naken?” Det vil si, hvordan visste Adam om nakenhet? Hvordan kom du til den persepsjonen som oppdaget din nakenhet? Hva har gjort at du ble skamfull og full av frykt? Hvordan har du kommet til denne konklusjonen? Gud foretar i dette verset og det neste verset en grundig utspørring av Adam, og ber ham forklare hvordan dette henger sammen. Igjen må det poengteres at Gud ikke stiller disse spørsmålene fordi Han ikke vet svarene. Han ønsker å få Adam til å tenke seg om og finne sammenhengen mellom nakenhet, skam, frykt og synd. Vi minnes igjen på at når vi ikke har Kristus i våre liv, så er vi alltid fattige og nakne.

Det neste resonnementet – som følger en logisk tankerekke fra Guds side – er at Adam har ett av treet med kunnskap om godt og ondt. Gud vet om alle syndene våre, men Han ønsker at vi også skal bli oppmerksom på dem. Gud ønsker ikke her bare at vi skal bli informert om syndene våre, men at vi skal bli ydmyke og bekjenne våre synder. Herren hadde – som Adam og Evas herre og eier – forbudt dem å spise av frukten på dette treet. Synden her virker åpenbar. Siden Adam hadde funnet ut dette av seg selv måtte han ha gjort noe som gjorde ham klar over hans situasjon. Så snart tankene hans var blitt ledet til å innse hva denne uttalelsen hans innebar, så kom dette åpenbare spørsmålet. Adam må ha innsett at han ikke hadde klart å lure Gud på noen som helst måte.

Da Adam nevnte nakenheten sin avslørte han sin synige ulydighet overfor Herren siden han ikke ville ha vært klar over at han var naken med mindre han hadde syndet. Gds direkte spørsmål må ha kommet som lyn fra klar himmel. Gud ga Adam her en mulighet til å be om tilgivelse, men Adam bet ikke på kroken. Det vites ikke om straffen ville ha vært mindre på noen som helst slags måte om Adam hadde bekjent syndene sine. Siden vi kjenner til Guds kjærlighet og nåde, så er det meget trolig at Han ville ha gjort dette. 1 Johannes 1:9 sier: “Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” Når vi innser at vi har syndet, gjør vi vel i å gå til Herren og bekjenne syndene våre, og ikke fortsette å synke i synden – slik som Adam gjorde. En liten løgn kan utvikle seg til flere store løgner og mange flere synder.


Vers 12

“Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.”

1 Mosebok 3:12

Etter Guds utspørring av Adam finner vi at Adam responderer – svarer – Herren. Vi får her ytterligere bevis på menneskets syndefall. Gud har talt, og Adam kan ikke unngå å svare på spørsmålene som Gud nettopp hat stilt ham. Selv enn hva Adam svarer, så vil han ikke klare å grave seg ut av hullet han befinner seg i. Han har ingen utvei, han må svare. Kong Salomo selv skrev i Ordspråkene 28:13 “Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.” Vi mennesker blir alltid gitt utallige muligheter til å gjøre opp for oss, og det gjelder også i høyeste grad Adam i dette verset. Men Adam grep ikke denne sjansen – som vi straks vil se.

Adam sier her: “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” Adam kommer med to unnskyldninger her – uten at noen av dem egentlig er en unnskyldning for Adams egne handlinger. For det første skylder Adam på Eva. “Kvinnen som du gav meg” viser tilbake mot 1 Mosebok 2:18 hvor Herren Gud sier til Adam at det ikke er bra for ham å være alene, men at han trengte “en medhjelp“. Det er akkurat denne medhjelperen han nå skylder på. “Hun gav meg av treet, og jeg åt” sier Adam. Det er riktig at Eva ga Adam frukten, men det var Adam som spiste den. Et ordtak sier at du kan lede en hest til vann, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Adam tok selv en bit av frukten på det forbudte treet. Adam gjør noe veldig menneskelig som vi ofte ser i barn. Han sa “Det er ikke min feil! Det er Evas feil! Hun lurte meg til å spise!” Vi forsøker ofte å skyve skylden over på andre når vi blir avslørt. Paulus advarte oss i Romerne 2:1: “Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.” Vi har alltid lettere for å se feil i andre enn oss selv (Matteus 7:3-5).

For det andre bebreider Adam Gud selv for det som har skjedd. “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg” inneholder beskyldningen om at dersom Gud ikke hadde gitt Eva til Adam, så ville han ikke ha kommet i trøbbel. Dette er å gi Gud skylden for synden som han selv hadde begått. Det vil være som om vi går til Gud og sier at dersom Han ikke hadde gitt oss fri vilje, så ville vi ikke ha syndet. Vi må lære oss å ta skylden for våre egne gjerninger. Adam sier her – mellom linjene – “Det var ikke jeg som plukket frukten av treet! Det var ikke min feil!” Selv om Eva ga Adam frukten, og selv om Gud ga Adam kvinnen, så unnskylder dette ikke at Adam spiste av frukten og forsøkte å skjule seg for Herren Gud.

Adam vet at han ikke har lurt Gud. Det at han levde i nært samfunn med Gud har nå forandret seg til at han står skafull som en lovbryter uten noe virkelig forsvar. Den dårlige unnskyldningen han gir gjør at vi rødmer på Adams vegne. Dette er en forklaring som viser mer bevis på Adams korrupsjon og forurensning av menneskenes natur gjennom synden hans. Det er en feig unnskyldning hvor han nekter å ta ansvar for sine egne handlinger, men istedenfor forøker å skyve dem over på andre. Det verste er at Adam bebreider Gud selv for hva som har skjedd. En kan si at Herrene utspørring har klart resultert at Adam har avslørt sin synd og sin uheldige og miserable forfatning.

Det kan imidlertid her være på sin plass å minne om at Gud alltid har en utsrakt hånd til oss. Han vinviterer oss til å komme til Ham slik at vi kan finne ut hva problemet er, og hvordan vi kan løse det. Gud henvender Seg til oss når Han gjennom Jesajas penn sier: “Kom og la oss gå i rette med heverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, og om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jesaja 1:18). La oss ikke gjøre som Adam, og forsøke å dekke over synden vå, men la oss komme framfor Herren og bekjenne våre synder framfor Ham – så vil Han tilgi oss og rense hjertene våre.


Vers 13

“Da sa Gud Herren til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt.”

1 Mosebok 3:13

Vi finner her at “Jehova Elohim” henvender seg til kvinnen – det vil si Eva. Han har allerede henvendt seg til mannen – Adam. Gud skapte Adam først, så det var vel naturlig at Haan først henvendte seg der. Nå følger Herren opp hva Adam har sagt, uten at Adam på noen måte er blitt unnskyldt for sin synd. 2 Korinterbrev 5:10 sier: “vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt.” Vi må alle svare for hva vi har gjort i livene våre, men vi skal ikke svare for andre sine synder. Adam må ikke svare for Evas synder, men for sine egne. Eva måtte ikke svare for Adams synder, men sine egne. Du må svare for dine synder, ikke for mine. Det at Gud henvender seg først til Adam betyr ikke at Eva er mindre verde eller mindre viktig. Det betyr bare at alt har sin orden, og alle har sitt å svare for.

Først sier Gud til Eva: “Hva er det du har gjort?” Legg merke til at Gud spør hva Eva har gjort, ikke hva Adam har gjort. Akkurat som Adam må svare for sine egne synder, må Eva nå svare for sine egne synder. Eva må også ha følt et visst ubegag over at Adam hadde skyldt på henne. Akkurat som med Adam, så fikk Eva muligheten til å bekjenne sine synder og gjøre opp for seg, men – som vi vil se – fulgte Eva Adams eksempel. Dette er en påminnelse for oss om at vi er andres eksempler – barba våres, andre i menigheten, og andre som vi kjenner – og vi burde leve riktig, slik at vi kan være gode eksempler for dem som lever rundt oss. Som noen har sagt: “Du er den eneste Bibelen noen vil lese!” og handlinger taler tydeligere enn ord!

Så sier Eva: “Slangen dåret meg, og jeg åt.” Det hebraiske ordet “nasha” betyr “å lede vill”. Det betyr “å forføre” og “å lure”, men ikke bare litt – det er å lure noen “trill rundt”. Ordet som er brukt i 1988 oversettelsen er “dåret” – et verb som blir satt i sammenheng med “en dåre” – som er substantivet. “Dåret” betyr – ifølge Det Norske Akademis Ordbok – “å være omtåket”. I den sammengheng er det “dåren” som er omtåket. Hvordan en enn snur og vender på disse ordene, så er det klart her at Eva gjorde det samme som Adam. Adam skyldte på Eva, og Eva skykdte på slangen. “Det er ikke min skyld, det er slangens skyld!” Det er slik en menneskelig reasksjon å skylde på noen andre. Intet er vår skyld, vi må finne noen andre som kan være skyld i det som har skjedd. Eva innrømmet faktisk at hun åt av treet, men hun sa at det var ikke hennes skyld, ettersom slangen forvirret henne. Selv om vi blir lurt, så er vi likevel ansvarlige for våre egne handlinger.

Selv om det var sant Eva ga til Adam, selv om det var sant at slangen ledet Eva vill, så tok ingen av dem fullt ansvar for hva de hadde gjort. Herrens spørsmål til Eva var ikke hva slangen hadde gjort, men hva hun hadde gjort. Dette “det” i Guds spørsmål peker mot ugjerningen og mot det faktum at det nesten er umulig å tro at en som hadde blitt vist så mange bevis på kjærlighet ville kaste bort slik kjærlighet og den troskapen som denne involverte. Unnvikelse kjennetegner både Adam og Eva. Sannheten bodde ikke lengre i dem. Eva visste hva hun hadde gjort, likevel anklger hun eksklusivt slangen med udåden. “Det var slangen – Slangen gjorde det!” All sann Gudsfrykt og kjærlighet for Herren som hennes Far har forlatt hennes hjerte, for ved å anklage slangen la hun indirekte skylden på Skaperen som hadde tillatt denne skapningen å krysse hennes sti. Denne anklagelsen og unnskyldningen fortjener intet svar. Menneskene kan aldri føre noe godt forsvar overfor Gud sp lenge en ikke tar i betraktning menneskets egne gjerninger. Noen mener at Guds “hva” blir besvart med et “hvorfor”, og det er å unngå Guds spørsmål.


Vers 14

“Da sa Gud Herren til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.”

1 Mosebok 3:14

Jehova Elohim” snakket så til slangen – så han må fremdeles ha vært i nærheten. Dette er det første av to vers som forteller hva Gud sier til Satan i Edens hage. Dette første av disse to versene bringer i søkelyset noen meget interessante problemstillinger som vi egentlig ikke vet svaret på. Det som skjedde i Edens hage har passert for lenge siden, og vi har bare Bibelens få ord til å pusle sammen hva som skjedde og hvordan. Slangen er i særdeleshet en utspekulert skapning som det finnes flere myter om, og der er flere utfordringer når vi skal forsøke å forklare denne skapningens natur. Vi vet at han var ondsinnet og en løgner – og vi vet at han var Satan selv (Johannes åpenbaring 12:9). Dette danner litt av det grunnlaget vi kan vite med sikkerhet om slangen.

Gud sa til slangen: “Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet.” Fordi slangen hadde løyet til Eva og lurt henne til å ta frukten fra det forbudte treet, så skulle han bli “arar” – et hebraisk ord som kan oversettes både som “henrettet” og “alvorlig forbannet”, ja, på en bitter måte. Dette er et meget alvorlig ord, og Guds dom over slangen var også alvorlig. Den ble virkelig forbannet på den mest alvorligste måte, og i neste vers ser vi også at den skulle “knuses”. Satan vil til slutt bli kastet i ildsjøen (Johannes åpenbaring 20:10). Dette vet han om, og han er derfor ganske desperat i sitt arbeid med å forføre menneskene (Johannes åpenbaring 12:12).

Slangen står åpenbart i en verre situasjon enn alle de andre dyrene på jorden. Gud sa den skulle “være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr.” Bahema” er et hebraisk orde som antagelig betyr et “stumt dyr”. Det brukes om store husdyr som kveg eller hester – et samlebegrep for store dyr med fire ben, altså flokkdyr. Dette ordet blir sammenliknet med to ord som betyr “levende skapning” – altså en videre betegnelse for flere dyr – og “marken” – eller “utspredd flate – i overfort betydnig gjelder dette ville dyr. Slangen blir av Gud beskrevet som et ondsinnet og avskyelig dyr som det ikke fantes noen like til. Som vi så, ga Gud Adam og Eva en mulighet til å angre det de hadde gjort. Slangen fikk ingen slik mulighet, ettersom Gud visste at den var tvers igjennom ond.

Herren fortsetter så med forbannelsen over slangen. Så langt vi kan se, var dette en tofoldig forbannelse: en over Satan, og en over slangen for at den har tillatt Satan å bruke ham. Det kan virke rart at slangen ble forbannet dersom det var Satan som utførte den syndefulle handliingen, men vi geristrerer at begge blir tiltalt av Gud med hver sin forbannelse. Først sier Herren: “På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.” Dette gjaldt helt klart ikke Satan – den falne engelen vi leser om i Gamle Testamentet. Dette gjelder slangen som en av Guds skapninger. Dette at slangen blir forbannet til å krype på buken sin kan muligens indikere at den ikke gjorde det før forbannelsen ble gitt, men at den beveget seg i en oppreist stilling. Noen sagn og myter har gitt bein til slangen, selv om det ikke finnes noe godt bevis for dette i Bibelen. Enkelte mener at slangen tidligere også har hender som den kunne rense maten sin med, men at den nå ville “ete støv” eller annet som den kunne finne nede på bakken, Dette var en evig dom! Gud legger til “alle ditt livs dager” som tidsperspektivet på denne forbannelsen.

Guds hårde handling overfor slangen har to ovedgrunner: 1) Satan hadde allerede blitt dømt for opprøret mot Gud Fader selv i himmelen, og hans ondhet var derfor ingen hemmelighet for Gud. 2) Fordi Satan ikke skulle gies noe som helst håp om tilgivelse eller forsoning. Gud søkte ikke etter Satans sår, fordi det ikke kunne helbredes. Dommen over Satan kan av noen synes å være et lynnedslag mot slangekroppen som Satan benyttet til sin udåd. Slangen, som hadde blitt skapt til menneskenes nytelse, hadde nå blitt brukt til å skade dem. Gud fester sin dom over slangen som må lide – den eller dem som djevelen bruker må også ta del i djevelens straff. På denne måten må også kroppene til dem som ondskap utføres gjennom – de som er instrumenter for ondskap – oppleve en evig pine for sjelen sin. Til og med en okse som hadde drept noen måtte bli steinet ifølge 2 Mosebok 21:28-29. Dette er et sterkt bild på hvor høyt Herren hater synden.

Slangen var den tredje aktive faktoren under fristelsen. Men fordi den var styrt av en fallen engel – en ond ånd – var det ingen sjans for at denne kunne bli frelst, og dermed reddet. Selv om slangen herblir “forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr”, så finner vi ingenbibelske bevis på at noen andre dyr er fordømt. Moses nevner i Moseloven flere dyr som er “urene“, men det er ikke nødvendigvis det samme som “forbannet“. Forbannelsens utstrekning burde ikke spres forbi hva omstendighetene tilsier. Vi vil se videre på dette under de neste versene. Det faktum at slangen fremdeles er under forbannelsen ser vi på en praktisk måte i dag ved at folk flest føler frykt og frastøt over for slanger som giftige og farlige skapninger. Deres stille, glidende framtoning gir de fleste en følelse av skrekk og gru, og dens vibrerende tunge er skjeldent sett som et godt tegn.

Når Gud sier at slangen skal ete støv i alle sine dager, så er det trolig ikke med tanke på hva enkelte arabere hevder – at enkelte ånder spiser støv på en bokstavelig måte. Andre sammenlikner det med å spise støv som å “slikke støv” (Mika 7:17, Jesaja 49:23, Salme 72:9). Dette er en handling av ydmykelse eller overvinnelse. Denne ydmykelsen skulle, som tidligere nevnt, gjelde “ alle ditt livs dager.” Slangen vil nok for alltid være en skapning som en forestiller seg det værste om. Men husk at flere av tingene som Gud sa til slangen var myntet på Satan, noe som en ser mye klarere i det neste verset.

Før vi går vider til neste vers, vil jeg bare nevne at 1 Mosebok 3:14-19 ofte blir kalt “Forbannelsen”, og er essensielt for oss å forstå slik at vi kan fatte hvordan tingenes tilstand er i dag. Noe kan være vanskelig å forstå, men en enkel, verbal fortolkning av Skriften gjør mane ting tindrende klare for oss. Verden vi lever i ville ikke ha vært slik den er dersom mennesket ikke hadde falt i synd. Syndefallet forandret hele universet slik at det som en gang var perfekt, nå blir beskrevet som “hele skapningen” som “sukker sammen og stønner sammen som i veer” (Romerne 8:22). Dette er vidt forskjellig fra det vi leste om i 1 Mosebok 1:31, og det hele startet her i 1 Mosebok 3.


Vers 15

“Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Hun skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”

1 Mosebok 3:15 

I dette verset fortsetter Guds forbannnelse over slangen, men det er viktig å se at dette gjelder Satan mer enn den fysiske slangen. Gud sier “jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen.” Det hebaiske ordet for “sette” betyr “å plassere”, men kan også oversettes som flere – og mange – synonymer. Det Gud vil “sette” mellom “kvinnen” og slangen er “eybah” i grunnteksten. Ordet blir vanligvis oversatt som “fiendskap” eller “hat”. Dette ordet er et objekt, ikke et verb, og det brukes ikke om dyr generelt. Dets skriftlige bruk begrenser det, det er likt verb-roten sin, til fiendskap mellom personer eller moralsk ansvarlige agenter. Dette faktum, sammen med det som følger etterpå, utelater ideen om bare vanlig fiendtlighet, som ikke har samme hatet som dette hebraiske ordet innebærer, mellom mennesker og slanger. Den personlige fristeren blir enda mer tydelig ettersom verset fortsetter. Det fremhever også at det er Herren som ikke vil tillate at dette hatet dør henn – Han vil “plassere” eller “sette ned dette hatefulle fiendskapet. Gud ønsker at menneskene vil fortsette å føle hat overfor denne ondskapen, og Han vekker opp dette hatet selv. Han gjør dette først og fremst på kvinnens vegne. Vi kan imidlertid ikke påstå at Gud vekker Satan til å hate. Det ville gjøre Gud til skaper av det onde, og der er helt imot Guds natur. Derimot er menneskets “hat” av det onde en dyd. Kvinnen, som en faktor i dette fiendskapet, blir framhevet uten at mannen er nevnt fordi det var kvinnen som ble lurt, og fra henne skal skal den direkte gjengjeldelsen komme mot slangen. Det er en slags poetisk rettferdighet at det er den som slangen lurte som skal forårsake dens fall.

Noe av det vi har vært inne på ovenfor, er at dette fallet som kvinnen skal foårsake, er i framtiden. Det understekes her med ordene “mellom din ætt og hennes ætt.” Det var ikke Eva selv som skulle forårsake den ondes fall eller tilintetgjørelse, men vi får et intrykk av at dette er femtidig. Vi snakker om ordet “zera” som kan bety alt fra “barn” til “slekt”, og her ser ut til å gjelde “etterkommere”. Hatet mellom kvinnen og slangen – eller djevelen – skal gå videre fra slekt til slekt. Bi får her et bilde som gjelder alle kvinnens etterkommere, samt alle slangene som enda ikke har blitt klekket ut. Satab blir jor også kalt en far, men “løgnens far” i Johannes 8:44. Ettersom “zera” også kan oversettes som “frukter”, gir dette oss muligheter til å tolke dette i en videre sammenheng. Kvinnens “frukter” er greit nok, men slangens “frukter” kan enten gjelde alle englene – eller åndene – som følger etter ham, eller det kan bety de menneskene som følger etter ham. Det er imidletid helt på det rene at Satan selv er hoved,ålet for forbannelsen her i dette verset og i Vers 14.

Men vi er nødt til å se nærmere på “kvinnens ætt” likevel – og det er på grunn av setningen som står til slutt i dette verset. Det er utrolig viktig å vite hvem som skal utføre de neste handlingene i dette verset, og det får vi ved å se på denne terminologien. “Zera” må gjelde en gruppe med mennesker, en hel klasse med folk og brukes på en kollektiv måte. Hvem dette omhandler er utrolig viktig å avgjøre. Mange mener at dette er en profeti om Jesus Kristus – som ikke bare var en av Evas ætt, men også av Abrahams ætt, som en finner senere. Andre mener at dette skriftsedet ikke har noe med Kristus å gjøre, Det er imidlertid et viktig poeng at en senere kaller “kvinnens ætt” for “hun” (eller “han” i den engelske King James overdsettelsen). Dersom dette verset skulle refrere til at Kristus skulle straffe Satan eller forårsake Satans fall, så ville det synes veldig troverdig, men dersom en sier at Evas etterkommere – som en gruppe – skulle forårsake det samme, så vil det i mine øyne være vanskelig å forklare. En annen teori er at dette gjelder Maria, Jesu mor, men dette er vel et syn som den ksatolske kirken vil ha, og det ville nok ikke bli forsvart av de frie menighetene her i landet.

Men la oss så gå litt videre: Vi finner at kvinnens ætt “skal knuse ditt hode”. Egentlig betyr dette verbet “å gape over”, som å spise eller dekke over noe, men oversettes også som “å overvelde”, “å brekke”, “å knuse” eller “å skade”. Den trodisjonelle oversettelsen har vært “knuse” på norsk. Det brukes også i siste delen av verset hvor “du skal knuse hans hæl” – det vil si slangen skal “knuse” (samme ord på hebraisk) hælen til “kvinnens ætt”. Henry M. Morris ser sammenhengen mellom ordet “knuse” her i dette verset med at Jesus var “såret for våre overttredelser” (Jesaja 53:5) og mener at dette indikerer at Jesus er den som døde – den som Satan knuste, slik at vi kunne få evig liv. Jesus blir kalt “den andre Adam” (1 Korinterbrev 15:45). Han ble profetert blandt annet i Jesaja 7:14 hvor det står: “Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.” Det var fordi Jesus var født av en jomfru – uten en kjødelig far, men overskygget av den Hellige ånd, og derfor uten synd – at Han kunne dø i vårt sted og åpne veien til Herren gjennom Ham. Når Satan tok livet av Kristus på Golgata, så trodde han nok at han hadde vunnet, men Jesus overvant døden, og på grunn av Ham kan vi leve evig. Hele grunnen til at vi kan få frelse og evig liv, er på grunn av at Jesus overvant døden – og Satan. Djevelen vil få sin evige straff i ildsjøen (Johannes åpenbaring 20:10), hans skjebne er for evig oppskrevet i Guds hellige Ord, og han er uten håp.

Det må nevnes at flere av dem som ikke vil godta en messianisk fortolkning av dette verset har stor utfordringer med dette skriftstedet. Leupold siterer Procksch som presterer å si at “kampen ender i uvagjort” og kommer med den tankerekken at siden “kvinnens ætt” og “slangen” begge “knuser hverandre”, så går begge i oppløsning – de tilintetgjør hverandre. De som bruker den engelske King James har i det vide og brede store problemer med denne fortolkningen På engelsk står det jo “the seed of the woman”, et uttrykk som kan oversettes som “kvinnens frø” eller “kvinnens sæd”. Dette blir fremhevet fordi kvinnen ikke har noe “sæd” eller noe “frø” ifølge forplantningslæren. Det er mannen som har dette! Dette lovede frøet vi finner her, forklarer Morris, ville en dag bli født av en menneskelig kvinne, men at Satan ble holdt i mørket vedrørende hvilken kvinne dette gjaldt eller når. Både Adam og Eva kan ha trodd at Gud her snakket om deres førstefødte sønn. Satan har fortsatt sine angrep mot alle hannkjønn som har blitt født i den lovede linjen av patriarler, særlig dem med spesiell profetisk betydning (eks. Noah, Abraham, Jakob, David) i tilfelle disse skulle vise seg å være dette lovede “frøet”. Morris, og mange med ham, hevder hårdnakket at dette “frøet” – eller “ætten” om du vil – snakker om Jesus Kristus, som i fremtiden vil ovevinne – eller “knuse” – djevelen.

La oss helt til slutt bare nevne to ord som synes å bli forbigått i denne diskusjonen. “Kvinnens ætt” skulle “knuse” slangens “hode“. Det er en naturlig forklaring at dersom du tråkker hardt på en slange, så vil resultatet bli at du knuser dens hode. Det er et helt ødeleggende resultat som kan sees i sammenheng med at Satan blir totalt utslettet i ildsjøen som vi ser i Johannes åpenbaring 20:10. Til sammenligning vil slangen “knuse hans hæl.” Hvem er så denne “han” det her er snakk om? Som sagt er det en utbredt oppfatning om at dette snakker om “kvinnens avkom” – “kvinnens ætt” eller “kvinnens frø” – som de fleste mener er Jesus Kristus. Slangen vil “knuse Jesu hæl” leser vi gjerne. Dette kan bety at slangen vi “stikke” eller “bite” Jesus, men uten å overvinne Ham. Som vi vet, døde Jesus på korset, men Han ble ikke overvunnet. Han stod opp igjen på den tredje dagen, og er fremdeles i live i dag, hvor Han sitter ved Faderens høyre hånd. Hebreerne 1:3 forteller oss at Han “satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” Jesus ble “knust” på den måten at Han led døden, men Jesus ble ikke værende i graven. Dersom denne fortolkningen av dette verset er riktig, så er det den første profetien om Jesus i Bibelen.


Vers 16

“Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.”

1 Mosebok 3:16

Gud er nå ferdig med dommen over slangen – eller Satan, om du vil. Nå vender Han seg mot kvinnen – Eva. Noen har sagt at hva Herren sa til Eva ikke var en fordømmelse, men de fleste vil nok ikke være enige i dette. Mamge kvinner ville nok stryke ut disse ordene som vi leser her om de kunne, men de er allerede sagt av Gud og nedskrevet i Hans hellige Ord. Dommen over kvinnen er for det meste et faktum som vi kan gjøre lite med, om vi enn skulle ønske det. Andre sider ved denne dommen ser vi at er i stor grad fjernet i vårt moderne samfunn, men ikke helt, og ikke alle steder i verden. Denne boka er ikke en diskusjon om Guds dommer er rette, men bare en studie og en kommentar om hva Guds ord egentlig sier,

Gud sier at Han vil “øke i mengde” – det vil si “forstørre” – “sorgen” eller “bekymringen” til kvinnen. “Møye” som brukes her i den norske 1988 oversettelsen, blir ofte brukt som “strev” eller “streben”, som betyr vanskelige tider. I2011 oversettelsen står det “strev“. Ordet på hebraisk betyr “bekymringer”, “fødsel” eller “smerte”, alle kan sees i forbindelse med fødselsrier og smertene ved en fødsel. Så nevner da også Moses ordet “svangerskap” som sees i forbindelse med denne smerten eller bekymringen. Betydingen synes klar – kvinnen skal “streve” og føle stor smerte når tiden kommer til fødselen. Det er viktig å undertreke at Adam og Eva på denne tiden enda ikke hadde fått noen barn, så dette gjaldt fremtiden. En del av forbannelsen over kvinnen – på grunn av at hun spiste av det forbudte treet – var altså smertefulle fødsler. Om en i dag forsøker å ta bort de andre forbannelsene over kvinnen i vårt moderne samfunn, så kan de ikke ta bort denne. Selv om en benytter seg av epidural, så er smerter likvel uunngåelig. Og problemet med epidural er at, når den gies for tidlig, så stopper den riene til den fødende. Helt smertefrie fødsler er helt umulig å ha. Men smertene under fødselen er absolutt verdt det. Johannes krev: “Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden” (Johannes 16:21).

Hva vi nettopp har sett på, passer godt med ordene “Med smerte skal du føde dine barn.” Ordet for “smerte” kommer fra et ord som betyr “jordkar” – som oftest oversatt som “smertefullt strev”. Dersom du ser på betydningen av det norske ordet “jordmor”, så finner vi at det betyr “å ta barnet fra et jordgulv og gi det til moren”. Jordmoren er personen som tar barnet imot på jordgulv og gir det til moren. I nyerer tid har en foreslått en forndring av denne tittelen fordi vi i våre dager har flere mannlige jordmødre. Obstetrisk sykepleier er blitt nevnt som et forslag i til ny tittel, men det er ikke mange som liker dette. Kanskje “jordmor” også kan være et bilde på at menneksene er kommet fra jorden – eller støvet – og skal ved døden returnere til jorden – eller støvet. Det er interessant, når vi ser hva dette ordet i Vers 16 kommer fra, at “jord” er et ord som absolutt har sammenheng med fødsler.

Så kommer det noe som mange kvinner i dag ikke liker, og som til og med mange menn ser på som en foreldet ting. Vi leser: “Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.” Ordet “attrå” stammer fra et ord som betyr “å strekke seg etter noe” – det vil si “å lengte etter noe” eller å “lyste etter noe”. Noen kommentatorer trekker sammen smerten under fødselen med lysten etter mannen, og sier at kvinnene ikke klarer å unngå å bli gravide – og derfor føde barn – fordi de lyster etter menn. Dette kan være et mulig argument for denne tiden, men ikke nødvendigvis etter at at en oppfant prevensjon. Mange vil vel ikke se dette som et stort problem, men de har ofte store problemer med slutten av denne setningen: “han skal råde over deg.” Jeg har tidligere hevdet at mannen og kvinnen ble skapt som likeverdige på alle måter. Guds straff etter syndefallet har forandret på dette. Fordi kvinnen har latt seg lure av Satan, så mener Herren tydeligvis at hun trenger å bli “rådet over” av mannen. Dette er et skrifsted som blir misbrukt av mange menn i mange kulturer for å gjøre slaver av kvinnene. Mange kvinner er også sinna på Paulus som sa at kvinnen skulle underordne seg mannen (Efeserne 5:22), men mennene skal ikke bare underordne seg hverandre i  Kristus (5:21), men han skal elske kvinnen slik som Kristus elsket menigheten og ga Seg selv for den (5:25). Dette er ingen liten ting som kreves av mannen, og dersom han mishandler kvinnen på noen som heslt slags måte, så handler han i strid med hva Bibelen sier.

Det kan virke ironisk at kvinnen søkte etter gelden over å spise en saftig og fristende forbuden frukt, men endt så opp med å finne både smerte og sorg – alt som er vanskelig å bæreIntet annet sted er “smerten” mer til stede enn under en fødsel. Når dens smertefulle karakter blir åpenbar, vil kvinnen normalt ikke ha søkt mer etter den, men vi vet at dette har blitt en smerte som blir ofte følt, noe som er en nødvendighet for at menneskerasen ikke skulle dø ut. Ethvert svangerskap ender på samme måte – med en smertefull fødsel. Det kan også synes ironisk at kvinnen, til tross for denne smerten, vil lyste etter den handlingen som resulterer i svangerskap. Det kan også synes ironisk for noen at kvinnen – som ble lovet å bli som en gud ac slangen – ville ende opp med å bli underlagt mannen og hans kontroll.

Den lange, triste menneskehistorien har bekreftet nøyaktigheten av denne profeyien. Kvinnens skjebne har, opp gjennom årene, blitt karakterisert som en av smerte i mange former – fysisk, mental, åndelig, og spesielt i forbindelse med barnefødsel. Generelt sett har mannen underlagt seg kvinnen med lite omsorg for hennes egne følelser og behov. Vi finner fremdeles i enkelte kulturer og religioner at slik underleggelse og ydmykelse har vært nesten universell, og inntil ganske nylig har dette også vært at mannen har hatt stor kontroll over livet og døden til kvinnene. Det er imidlertid viktig å huske at dette ikke var Guds originale plan for menn og kvinner. Les gjerne om igjeb kommentarene til 1 Mosbok 2:23-24. Faktum er at det er i vestlige land – som i stor grad har hatt kristne prinsipper i sine lover og sin kultur – at vi finner kvinnen som mer enn bare en dominert person. Skriftstedene overfor (om underordning) viser klaet at mannen skal elske sin kone, og det gjør en ikke ved å trampe på henne.


Vers 17

“Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.”

1 Mosebok 3:17

Gud har lyst forbannelse over slangen og kvinnen, og nå henvender Han seg til mannen. Selv om vi ikke vet hvem som har fortalt Eva om at de ikke skal ete av det forbudte treet. Som tidligere nevnt, kan dette ha vært Gud selnv, eller Adam kan ha fortalt Eva om hva Gud har sagt. Vi vet helt sikkert hva Herren har sagt til Adam, for det er nedskrevet her i Bibelen. Det er meget mulig at Eva har blitt fortalt det samme av Gud selv, men vi vet at i etterkant er det Adam som har blitt gitt skylden for syndefallet. Gud sa at jorden skulle “være forbannet for din skyld” – og Paulus skrev at “likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Romerne 5:12). Og han fortsetter: “Likesom en manns overtredelser ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker (15:18). Vi kaller Adam “den første Adam” – og Kristus “den siste (eller andre) Adam” (1 Korinterbrev 15:45), anhengig av hvilken oversettelse en bruker. Bibelen legger altså skylden mest på Adam, og vi blir fortalt at vi får “arvesynden” eller mer riktig kalt “opprinnelig synd” – fra Adam, noe vi får beskrevet av Paulus i Romerne 5:12-19.

Først sier Gud at grunnen til at Adam blir straffet – han lyttet til Eva når hun inviterte ham til å spise av treet. “Lød” her betyr, som tidligere nevnt, å lytte på en intelligent måte – det betyr ganske enkelt at du forstår ordene du hører. Adam lyttet til Evas “høye rop” eller “kall”, noe som indikerer at Adam trolig ikke var tilstede da Eva først spiste av frukten, men ble ropt til av Eva at han måtte komme bort til henne og smake på frukten fra treet. Adam ble ikke lurt av slangen, men føyet seg etter sin kones oppfordring. Vanligvis er det bra for mannen å lytte til konen sin, men dette er ett unntak. Ett annet unntak er da Jobs kone sa til til Job: “Si Gud farvel og dø!” (eller “Forbann Gud og dø!” i andre oversettelser) (Job 2:9). Det var på grunn av at Adam lyttet til Eva at han spiste av det forbudte treet. Gud undertreker her at Han tidligere har forbudt Adam å spise av treet. Adam har – i Guds øyne – ingen som helst unnskyldning for hva han har gjort. Han har lyttet til sin hustru istedenfor å lytte til Gud.

Det er ingen tvil om Adams skyld her. Han har spist av treet som Gud hadde forbudt ham å spise av. Det er heller ingen tvil om vår synd heller. Guds Ord forteller oss at “alle har syndet og står uten ære for Gud” (Romerne 3:23). Jesus er det eneste mennesket som har levd uten synd. Peter beskriver Jesus slik: “han som ikke gjorde synd, og der ble ikke funnet svik i hans munn” (1 Peter 2:22). På grunn av at Jesus var uten synd, kunne Han dø i vårt sted slik at vi kunne få frelse.Paulus skriver: “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud” (2 Korinterbrev 5:21). Dette var nødvendig for at vi skulle kunne bli gjenforent med Herren. Jorden ble forbannet på grunn av hva Adam hadde gjort, og Adam døde åndelig da han syndet. Alle mennesker etter Adam ble født som åndelig døde etter dette, uten å være istand til å ha samfunn med Gud. For at vi skulle kunne ha samfunn med Gud igjen, må vi bli født på nytt, slik Jesus sa til Nikodemus i Johannes 3:3. Når vi blir født på ny, starter vi et nytt liv – et åndelig liv hvor vi gjennom vår åndelige forbindelse med Herren kan ha samfunn med Ham. Jesus gjorde dette mulig for oss. Adams forbannelse er blitt vår, men Jesus Kristus kan fjerne forbannelsen over oss.”Så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham” (Hebreerne 9:28).

Til slutt i verset leser vi: “Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager.” Det hebraiske ordet for “møye” så vi også i Herrens forbannelse over kvinnen. Det betyr “bekymring” som for eksempel i “barsel” (barnefødsel) og “strevet”, “sorgen” eller “bkymringen” forbundet med dette. For mer utfyllelse forklaring om dette ordet kan du lese mer under Vers 16. Med denne bekymringen skal mannen “nære deg“, det vil si “spise”, av den forbannede jorden “alle dagene i ditt liv”. I all evighet vil mannen jobbe og streve tidlig og sent, vår, sommer og høst, gjennom all slags vær for å livnære seg med jordens grøde. Vi leser imidlertid mer om dette i Vers 19. Det kan imidlertid nevnes at værforholdene i den ante-diluviane (før-flom) tidsalder var mye mer behagelig enn vi ser i den verden som vi lever i nå. Men Adams enkle oppgave som overseer av Edens hage var over – og vi vil se at mannen fra nå av vil måtte arbeide mye hardere. Her tenker jeg på ordene til kong Salomo som skrev: “Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den møye det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tommhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinninbg å nå under solen” (Predikanten 2:11).

Straffen som ble lagt på manneb er på flere måter større, men det må også komme fram at en stor del av straffen, spesielt på slutten av verset, ser ut til å gjelde både kvinnen og mannen.  Med andre ord, så kan de første hebraiske ordene i Vers 17 – “til Adam” – eller “la’adham” – betyr “til mannen” istedenfor “til Adam”. Igjen poengteres det at “adam” både betyr “menneske”, eller “mann”, samtidig som det eer Adams navn. En kan også se kontrasten med det foregående verset hvor det står “til kvinnen“. Dersom en ser på Vers 20 ser man at Adam gir Eva navn. Meb mannens straff passer hans ugjerning. Han skulle ha hersket over hagen og alt i den, men han lot seg istedenfor bli ledet vilol. Det var denne gjerningen som ville resultere i bekyringene vi tidligere har sett på.  Jorden skulle gi sin grøde, men først etter at mannen har slitt og strevd i bekymring og strev. Arbeid blir en byrde, og arbeideren ender opp med å lengte etter å få sove (Predikanten 5:11) – og livet blir en evig, ond sirkel hvor en strever etter å skaffe mer mat og få endene til å møtes.


Vers 18

“Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster”

1 Mosebok 3:18

I dette verset sier Gud at “torner og tistler” skal “vokse opp” eller “komme fram” fra jorden. At diisse nå skal vokse fram som et resultat av Adams synd indikerer at disse vekstene ikke har eksistert tidligere. Det vil ikke lengre bare vokse busker og trær med frukt samt grønnsaker på jordens overflate, men ugress og torner og tistler vil gjøre det mer vanskelig for bonden å produsere markens grøde. Forbannelsen over jorden er mye videre enn Adam kunne ha forestilt seg på forhånd. Alt dette er viktig for Adam og Eva ettersom de må leve av “markens vekster” som Gud har gitt dem. I bakkens forbannelse ser vi at tistler og urgess vanligvis vokser mye fortere enn de andre, nyttige vekstene som finnes. Som senere vers vil vise oss, må Adam og Eva jobbe utenfor Edens hage, og frodigheten i denne hagen har kanskje ikke vært like stor utenfor denne hagen som tross alt var spesielt forberedt for dem av Herren.

Dr. Henry M. Morris tror ikke at Gud her skapt eller lagde torner og tistler, men at Han trakk tilbake litt av Hans kraft som hadde produsert et “stødig nivå” med liv og orden, og at når Gud trakk tilbake litt av kraften Hans, så begynte ting å gå i oppløsning, noe som resulterte i uorden og død. Det kan sammrnliknes med at dyrene allerede var skapt med sterke og skarpe tenner og klør, men at de ikke brukte dem til noe annet enn å spise frukt. Husk at den perfekte verden vi så før syndefallet ikke inneholdt noe lidelse eller død, og løvene vil ha spist gress sammen med lammene. Det er også på sin plass her at enkelte dyr i dag fremdeles spiser grønt selv om de har skarpe tenner. Vi antar også at noen av de store dinosaurene også var planteetere, selv om de også var utstyrt med en imponerende tanngard. Om Gud skapte tornene og tistlene, eller Han bare “tillot” at andre plantevekster vokste mer fram, så er det i alle fall sikkert at Han forandret verden drastisk for menneskene.

Morris snakker også om at det en så her kunne ha vært mutasjoner i det genetiske materialet. Dersom du er en fan av sci fi, så vil du kanskje tenke at mutasjoner er spennende og muligens en del av evolusjonen. Vitenskapelig sett er nesten all muutasjoner skadelige, og fører ofte til stor skade eller død. Dersom forverrende mutasjoner forandret plantene, så kan det også virke mulig at liknende mutasjoner kunne skje i dyr. På samme måte som glatte, runde knopper kan ha mutert til torner i planter, så er det også mulig at tenner og negler designet for planteetende diet kan ha mutert seg tl huggtenner og klør som, sammen med en fortsatt forverring av næringsinnhol og proteininnhol i dietten, gradvus kan ha dannet en kjøttetende apetitt i bestemte dyr. Det er imidlertid viktig å poengtere at dette bare er en av flere teorier.

På samme tid som vi ser denne forandringen i jordens grøde, så antar vi at bakterier og andre mikroorganismer på denne tiden – som opprinnelig kan har vært skapt for å bevare jordsmonnet og vekstene – gjennomgikk en fanandring som i enkelte tilfeller kunne være skadelige, eller i verste fall dødelige, for andre organismer som fikk dem inn i fordøyelsessystemet. Det kan være vanskelig å forstå akkurat hvordan alt dette har skjedd, rent vitenskapelig, men det er helt på det rene at syndefallet medførte gigantiske forandringer i den verden som de første menneskene på jorden levde i. Ved en dramatisk forandring av skaperverket ble menneskene nå utsatt for sykdommer og – til slutt – død. Alt dette fordi Adam og Eva spiste av den forbudte frukten.


Vers 19

“I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.”

1 Mosebok 3:19

Gud fortsetter sin forbannelse over manne i dette verset. Egentlig står det at mannen skal “svette” i “nesen” eller “neseborene”, men å bruke “ansiktet” her synes mye bedre. Det gir imidlertid ikke bare et bilde av en mann som svetter i ansiktet, men det ser også ut som nesen renner også. Det er meget trolig at Adam ville svette over hele kroppen, men svette i ansiktet er det vi tørker hele tiden. Det at en svetter kan indikere at det enten er varmt vær ute, eller at en arbeider over en lengre tidsperiode. I Adams og mannens tilfelle er det sikert det siste. En kan imidlertid nevne at det er i ansiktet en først begynner å svette, dette fordi blodet blir sendt ekstra hurtig til hjernen, ofte fordi en bøyer seg ned, men mest på grunn av sterke handlinger av muskelen som  igjen får blodlegemene rundt hodet til å svelle opp ved store strømninger av blod – fibrene slapper av, porene utvider seg, og svette eller serum renner ut. Dette er en veldig konkret måte at menneksene kan føle konsekvensene sv synden sin.

Når Gud her sier “I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød”, så er dette en måte å si at vi må jobbe for å kunne spise. Bibelen har flere advarsler om dem som er late, og ikke vil arbeide. Paulus skrev: “For alt mens vi var hos dere, gav vi dette påbud: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete” (2 Tessalonikerbrev 3:10). Dette kan imildertid snues rundt til å bli noe positivt: at den som arbeider har ett til å spise sin mat. Jesus sa til disipleme Han sendte ut i Matteus 10:10: “Ta ikke skreppe med på reisen, ikke ta kjortler, ikke sko eller stav. For arbeideren er sin føde verd.” Paulus skriver også: “For skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker! – Og: Arbeideren er sinn lønn verd!” (1 Timoteus 5:18). I storfilmen “De Ti Bud” av Cecil B. DeMille (1956) raider Moses kornlagrene for å gi mer mat til slavene. Dette gjorde han slik at de jødiske slavene fikk mer styrke til å bygge ferdig byen Moses holdt på å opprette. Arbeid om mat har et nært forhold; dersom vi ikke spiser nok, vil vi ikke ha styrke til å jobbe hardt, men de som er late og ikke vil jobbe er en skam. Salomo hadde mye å si om lathet, eks. Ordspråkene 10:14, 12:11, 12:24, 13:14, 14:23, 19:15, 20:4.

Gud hadde sagt at den dagen de spiste av det forbudte treet, så ville de dø. Her er en versjon av hva presten sier under begravelsen, selv om vi kanskje er vant til å høre “Av jord er du tatt, til jord skal du bli!” Adam og Eva falt ikke døde om, men de gikk fra åå være udødelige til å bli dødelige. Fra nå av ville ting som varme, kulde, fuktighet og kald trekk påvirke helsen deres, og de ville kunne bli syke. Noen av disse forandringene er omtalt under Vers 18. Som en sentvirkende dødsdom blir Adam fortalt at han er skapt av støv, og han vil vende tilbake til støv når hans liv er over, tilbake til Gud som skapte ham. Når kroppen går i oppløsning, går den tilbake til byggeblokkene som hadde laget den. Det er åpenbart fra dette at Adam ikke var skapt for å dø, men ville levd evig dersom han ikke hadde syndet. Det å kunne leve evig er avhengig at vi lever i samsvar med Herrens vilje. De som gjør det, vil aldri i evighet dø! Sant nok vil vi som lever her i dag dø, men vi vil leve evig i oppstandelsen. Livets tre, som vi har sett på tidliger, vil sikkert ha en viktig rolle i å bevare menneskene for all evighet. Til syvende og sist er det Gud Herren som gir oss evig liv, hvordan Han enn vil utføre dette rent praktisk.

Memnneskene har blitt fortalt at de skal arbeide hardt – med blod, svette og tårer – noe som ikke vil gi seg før døden. Først når en begraves, vil en kunne slutte å jobbe og streve. Livet kan lett synes som “tomhet og jag etter vind” (Predikanten 1:14), og dette er – selv om vi ikke alltid er klar over det – en straff for synd. Kroppens skjebne blir fortalt i dette verset: “støv er du, og til støv skal du vende tilbake“. Dette er for mange et høytidelig ord hvis sannhet blir følt med overveldende styrke hver gang vi ser det oppfylt og hører disse ordene. Igjen er det essemsielt å huske at disse ordene gjaldt ikke bare Adam og Eva, men alle menneskene som ville bli født etter dem.

Det kan være på sin plass her å minne oss om at den andre (eller siste) Adam også var godt kjent med sorg. Jesaja beskriver Jesus slik: “Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom… Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig” (Jesaja 53:3-4). Grunnen til at vi trengte Jesus til å være vår andre (eller siste) Adam, var på grunn av hva den først Adam hadde gjort. Gud måtte også bringe Jesus til “dødens støv” (Salme 22:16).Jesus bar forbannelsen for oss da Han gikk til Golgata, og på grunn av det som Han gjorde der, så vil vi en dag kunne oppleve at der ikke mer skal være noen død, sorg, grår eller smerte lengre (Johannes åpenbaring 21:4, 22:3). Selv om denne forbannelsen ikke har blitt fjernet for oss i dag, så vil vil Jesus komme tilbake og rense og renovere jorden (se 2 Peter 3:10, Johannes åpenbaring 20:11, 21:1). Han har allerede betalt prisen for dette (1 Peter 1:18-20).


Vers 20

“Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever.”

1 Mosebok 3:20

Dette er et lite vers som er et mysterium for mange. Dersom vi ikke forstår ordene som er nedskrevet her, vil ikke kunne forstå verset. Hva i all verden har navnet “Eva” å gjøre med å være “mor til alle som lever“? Verset starter med “Adam” – et ord som vi vet både betyr “menneske” og oversettes både som “mannen” og “Adam” ettersom det er det samme ordet. Adam “kalte sin hustru Eva“. Å “kalle noen” her betyr “å ta imot noen” eller “å adressere noen”. Det er bildet av å ta et skritt framover for å hilse noen velkommen, og da ved å bruke navnet deres. Ordet for “hustru” er det habraiske “ishshah” – ordet som Adam hadde gitt henne tidligere, og som tidligere ble kalt “manninne” i 1988 oversettelsen. Dette ordet har vi sett på under det forrige kapittelet (1 Mosebok 2:23).

Så, hvilket navn har da Adam gitt “sin hustru“? “Eva” (“Chavvah” på hebraisk) betyr “liv-giver”. Dersom man leser i Septuaginta (den greske oversettelsen av Gamle Testamentet), så står det “Og Adam kalte sin kones navn liv, fordi hun var mor til alt levende“. Her blir orspillet mellom Evas navn og det å være alles mor mye mer tydlig enn på norsk. Kanskje vi brurde ha kalt Eva “Liv” istedenfor? Den greske oversettelsen gir oss i alle fall en mye bedre forståelse for hva som egentlig står i den hebraiske grunnteksten. “Chavvah” er et orde som betyr “liv” eller “å bringe liv”, mens “chay” – på slutten av verset – betyr “alt som er levende”. Eva er riktignok ikke mor til planter og dyr, men hun er stammor til alle som har blitt født etter henne – i all evighet.

Det står ikke nedskrevet hvorfor Adam gjorde dette. Vi ser to mulige årsaker til dette. For det første kan dette blitt gjort ved guddommelig instruksjon. På samme måte som Gud ga navn til Abraham og Sara, noe som forseglet pakten mellom Abraham og Herren, og var en forikring overfor dem at, selv om synden deres var uskyelig for Ham, så hadde Han ikke reversert hele velsignelsen Han hadde gitt dem. De skulle fremdeles forplante seg og fylle jorden. Det var også etn indirekte bekreftelse på denne ætten – eller “frøet” om du vil – som skulle knuse slangens hode. For det andre kan Adam gjort dette på egen hånd, en indikasjon på at Han tross alt godtok Guds Ord til ham og Eva. Dette var nok ikke noe som var gjort i trass, men som en ydmyk sikkerhet og avhengighet til Guds tidligere løfte.

Ettersom Eva ikke enda hadde noen barn når hun ble gitt tittelen “mor til alle som lever“, så er det meget trolig at denne uttalelsen fra Adam er forårsaket av Gud – nesten som en “profetisk” uttalelse. De trodde sikkert på Guds framtidige nåde og velsignelse, og at Evas “ætt” skulle knuse slangens hode. Bibelen sier klart at vi alle dør “i Adam” (1 Korinterbrev 15:22), og at det derfor ikke har vært noen mennesker før Adam og Eva. Det kom heller ikke flere mennesker på jorden før Eva begynte å føde barn. Det betviles at Adam og Eva var lenge i Edens hage før dette skjedde. Gud hadde sagt at de skulle “bli fruktbare… og fylle jorden” (1 Mosebok 1:28), og det tviles ikke at de ville sette i gang med dette ganske så snart. Selv om de her nettopp har blitt gitt en dødsdom (Vers 19), så ser de her frem mot et langt liv med flere barn som de må opprda. I Apostlenes gjerninger skriver Lukas at “Han (Gud) lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderiket” (Apostlenes gjerninger 17:26), og dette er enda et skrifsted som undertreker at Eva er stammor til alle menneskene på jorden i dag. Til tross for mye straff og forbannnelser over både Adam og Eva, så er det velsignelser og nåde å spore også i deres liv.


Vers 21

“Og Gud Herren gjorde klær av skinn til Adam og hans hustru, og ikledde dem.”

1 Mosebok 3:21

Den norske ordlyden er litt andreledes enn hva grunnteksten sier, men det er bare fordi rekkefølgen på de hebraiske ordene ville virke unaturlig på vårt språk. Det første ordet er faktisk “Adam“. Som tidligere  nevnt betyr “adam” både “menneke” og “rød jord”, noe som understreker at Adam var laget av støv eller jord. Trolig var det rød jord. Dette betyr ikke nødvendivis at Adam var rødhåret – faktisk tilsier genetikken at Adam trolig var middels brun (eller middels mørkhudet) med mørkt hår. Når man ser alle hudfargene som vi finner i dag, er det meget trolig at de første menneskene har vært noenlunde i midten av hudfargespekteret, noe som er en genetisk nødvendighet. At jorden var rød kan ha en annen billedlig betydning: blodet er rødt, og ingen kan leve uten blod. I 3 Mosebok skriver Moses: “For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret for å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det” (3 Mosebok 17:11). Faktisk blir menneskene fortalt at de ikke skal spise blod så langt tilbake som i 1 Mosebok 9:4-6. Blodet er ikke bare nøvendig for at vi mennesker skal leve, men det krevdes blod for at menneskenes synder skulle bli tilgitt. Først da Jesus ga Sitt blod for oss, så kunne vi legge vekk de utilstrekkelige ofringene fra Moselovens tid. “For med ett offer har han (Jesus) for alltid gjort den fullkomne som blir helliget” (Hebreerne 10:14).

Adam sees her sammen med Eva – hans kone, hustru, hjelper og make. Det var helt naturlig at de skulle være sammen – de var to sider av samme mynt. Ikke bare var de de første menneskene på jorden, men på dette tidspunkt var de de eneste menneskene på jorden. Adam var uten tvil den barskeste mannen på denne tiden, og Eva var den vakreste kvinnen. Ikke bare fordi at de var de eneste, men de var skapt på spesielt vis av Gud Herren selv. Det er ikke det minste rart at de holdt seg nær hverandre, og det var også naturlig at når den ene syndet, så fulgte den andre etter. Vi er alle lett påvirket av alle andre. Ord som “gruppepress” og “gruppepsykologi” er ord som beskriver noen av disse vanskelighetene vi får når andre mennesker – bevisst eller ubevisst – setter press på oss. En kan kanskje si at det på denne tiden ikke var så mye gruppepress, fordi det bare var to mennesker tilstede. Faktisk kan presset ha vært enda større. Dersom de falt i unåde hos den andre, så var det ingen andre å løpe til. Det at Adam fulgte etter Eva når det gjaldt å spise av frukten var egentlig ganske naturlig. Dessuten vet vi alt for godt hva som bor inne i oss mennesker.

Vi har tidligere sett nærmere på “Jehova Elohim“, så vi vil ikke diskutere disse to titlene for Herren her, uten at flere oversetter dette med “Den levende Gud”. Det er naturlig å introdusere Gud her. Vi har fått presentert Adam og hans hustru, og grunnen til at de er så interessante, er at Gud skapte dem. De er de eneste to menneskene som ikke har blitt født, og derfor ikke hadde en navle. Adam og Evas store interesse er i deres forhold til Gud. De gikk fra å vandre med Gud i hagen til å miste fellesskapet som de hadde med Ham. Vi vet faktisk ikke om Adam og Eva ble gjenforent med Herren – vi vet ikke om de har en del i evigheten sammen med Herren og de andre som fulgte etter Ham. Ingen av dem er nevnt i Berømmelsens Hall i Hebreerne 11 hvor troens største helter en nevnt. Der starter det med Abel, som var deres sønn. Faktiusk er den prostituerte Rahab med på denne fantastisk listen (11:31). Vi vil imidlertid se noen positive ting som er skrevet om Adam og Eva, men vi vet ikke om de hadde den rette innstillingen mot Gud etter Eden. Vi vet ikke om de sa som David: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg!” (Salme 51:12). Gjennom alle tider har Gud lett etter kvinner og menn som har rene hjerter – men det er en hel studie alene.

Vi finner i det overforstående verset at Gud gjorde to ting for Adam og Eva: Han lagde klær av skinn, og Han kledde Adam og Eva med dem. Dette er en utrolig viktig ting som skjer her – mens Adam og Eva fremdeles er i Edens hage, stedet som Herren hadde forberdet for dem å leve i. Det kan ikke uttrykkes klart nok at dette var en avgjørende handling av enorme porposjoner – at døden kom inn i det som hadde vært en perfekt verden uten sykdom, lidelse og død. Den eneste måten at Gud kunne lage klær av skinn, var ved å ta livet av dyrene som hadde skinnene. Og hvem har sagt at det var nok med ett dyr per menneske? Adam og Evas forsøk på å dekke over synden sin – med fikenblader – hadde ikke vært tilstrekkelig. Kunne du ha forestilt deg å gå rundt i klær av fikenblader? Det ville ikke være umulig at noen av bladene ville falle av når du gikk, og at de ikke helt dekket hva de skulle. Det ville være veldig upraktiske klær å ha på seg, men Adam og Eva visste ikke bedre. Gud måtte drepe noen dyr – spille deres blod – for å lage klær som ville dekke over synden deres. Selv om det ikkec sies klart her, så er dette et kjempegodt bilde på Kristus. Jesus døde for oss slik at Hans blod kunne dekke over synden vår. Det er dette Paulus snakker om når han skriver: “Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt, og sine synder skult” (Romerne 4:7). Vi ser litt av det samme bildet i Johannes åpenbaring 7:9 hvor Johannes får se en stor folkeskare som er kledd i hvite kjortler. Diise var dem som hadde “tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod” (7:14). De hadde ikledd seg hvite kjortler som et bilde på at de var ikledd Jesu frelse, noe som også hadde renset dem.

Leupold mener at Guds nye klær for Adam og Eva ikke bare viser deres utilstrekkelighet med å forsøke å dekke over synden seres, men også at Han ga Sin godkjenning av den følelsen av skam som de følte over deres nakenhet. Når synden først var ankommet verden, og syndens lyst med den, så er det bra at vi ikke gpr rundt omkring nakne. I tillegg har de fått klær som kanskje ville være bra for et hardere klima utenfor hagen, selv om det ikke ville være så store miljøforandringer som etter syndefloden i Noahs dager. Videre sier Leupold at Gud trolig ikke lagde klærne selv, men fortalte Adam hvordan han kunne lære hvordan å lage og behandle skinn-produkter. Dette må stå for Leupolds egen regning, ettersom det ikke står nevnt i Bibelen, men vi nevner her at dette er en teori som er lansert av nervnte forfatter. Det vil i mitt hode virke som en bedre allegori dersom Herren selv ville sørge for å dekke syndenbe deres – slik som vi også ser i Abrahams liv da han ble bedt om å ofre sin sønn Isak, og Abraham sa: “Gud vil selv utse for seg lammet til brennofferet, min sønn!” (1 Mosebok 22:8). Jeg tror begge disse skriftstedene er ett bilde på Jesu fremtidige død på Golgata.

Dr. Morrtis kommer med enda en tanke som jeg vil nevne her i denne diskusjonen. Han sier at dyrene som måtte bøte med livet for å dekke over Adam og Evas synd, kan ha vært to dyr som de begge kjente godt. Ja, det er mulig at det var to sauer, men ikke sikkert. I en hage som de bodde i, så kan dyrene der ha vært som kjæleldyr å regne. Dersom denne ideen stemmer, kan synden deres ha brakt dem stor sorg ved ofringen av deres venner. Adam og Eva lærte indirekte om den kommende Frelseren som ville bli deres “forsoning” (eller “tildekning”) og bare kunne bli gitt av Gud gjennom blodsutgytelse (les 3 Mosebok 17:11 ovenfor). Selv om vi ikke vet det med sikkerhet, så er det mulig at denne erfaringen også lærte dem at “kivnnens ætt” måtte til syvende og sist ofre opp Sitt eget blod i den forferdelige konflikten som ville finne sted før total forsoning kunne finne sted. I alle tilfelle ville de snart erfare realiteten av denne konflikten i den tragiske historien om deres to første sønner.


Vers 22

“Og Gud Herren sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar av livets tre, og eter og lever evig!”

1 Mosebok 3:22

Verset som nå ligger foran oss er vers som reiser flere problemstillinger og utfordringer. Verset starter med “Jehova Elohim“, og når Herren snakker, er det alltid viktig å lytte til hva Han sier. Herrens Ord er lov og visdom til oppbyggelse og åndelig vekst. Ingen av ordene vi leser – som er fra Gud – er like inspiurerte, men alle er ikke like essensielle. Noe av det som er uvanlig her, er at Gud snakker med seg selv. Det betyr ikke at Han er blitt gammel og forvirret, men at en av Gids personligheter snakker til en annen. Gud er tross alt “en i tre” – det vi kaller en treenig Gud. Vi så litt av dette i 1 Mosebok 1:26 da Gus snakket om seg selv som “oss“. Vi så at selve navnet “Elohim” er et fletallsord som betyr minst tre, og vi så at Gud er tre personer samtidig som Han bare er en Gud. Likevel kan det være utfordrende å vite hva Herren mener når Han sier at “mennesket (adam) er blitt som en av oss“.

Det er blitt foreslått at en nærmere titt på den hebraiske ordlyden her vil være litt tl hjelp. Adam Clarke foreslår at ordet “hayah” ikke skal oversettes som “er blitt“, men “var”. Han nevner at den samaritanske teksten, den syriske versjonen, så vel som Septaginta (den greske oversetteldsen av Gamle Testamentet) har oversatt teksten med denne tiden. Clarke foreslår derfor her at Gud egentlig sa: “Se, mennesket VAR som en av oss”, i renhet og i visdom, og har nå fallt fra og blitt frastjålet sin elleganse, og at dette har ledet til “å kjenne godt og ondt”. En mer klassisk versjon er at mennesket – etter å ha spist av frukten – er lik Gud på den måten at det vet forskjellen mellom godt og ondt. Dette synes å passe historien i 1 Mosebok bedre. Jamieson, Fousset og Brown mener på sin side at Herren er ironisk når Han sier at mennesket er blitt som den treenige Gud, men at det likevel er utalt med dyp medfølelse. De synes teksten skulle være slik: “Se, hva som har skjedd (på grunn av synd) med mennesket som var som en av oss.” Her synes dette trekløveret innen Bibel-kommentstorer å være enige med Clark. Matthew Henry mener at dette ble sagt for å vekke opp Adam og Eva, og å ydmyke dem. Håpet skulle ifølge Henry være å få de første menneskene til å innse feilen sin og be om tilgivelse. Dette er en metode som Gud av og til bruker. Asaf sa: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn” (Salme 83:17). Paulus sitt spørsmål i Romerne 6:20-21 dukker her frem i erindringen: “For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere skammer dere over, for det ender med død.”

Når Leupold ser Den hellige Treenighet utveksle råd seg imellom om menneskenes handlinger, ser han tristhet. Mennesket, sier Leupold, har oppnådd en slags parodi på gudlikhet. Dette resulterer i en guddommelig og hellig ironi. Intet i disse bemerkningene kunne på noe tidspunkt få det til å se ut som om Herren hadde funner det frafallne mennesket som et objekt for å lufte Hans fornøyelse. Siden menneskelig terminologi er utilstrekkelig for å beksrive guddommen, så vil kanske slike ord som sarkasme og ironi – over den relative anstendighet over en livlig debatt som fremdeles utkjempes om dette skriftstedet – i beste interesse bli unngått slik at vi unngår konflikt med ren medfølelse som uten tvil stempler nåden som virkelig guddommelig, mener Leupold. Han lanserer heller ordet “tristhet” som et beskruvende alternativ når en diskuterer dette verset. Når en sammenlikner “dere vil bli slik som Gud” (Vers 5) med “mennesket er blitt som en av oss” så kan det virke som om dette faktisk har skjedd, men menneskets “guddommelighet” er en trist og billig imitasjon av Gud.

Uttrykket “en som oss” kan ikke inkludere engler. Englene er ikke på samme nivå som Herren, men de er høyere oppe i hierarkiet en  oss. Forfatteren av Hebreerne skrev. “Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? Eller et menneskes sønn, at du ser til ham? For en kort tid stilte du ham lavere enn englene. Men med ære og herlighet kronte du ham” (Hebreerne 2:7). Gud og englene tilhører en høyere klasse av vesener. For det første er en slik planeringsprosess som putter Gud og skapte vesener i samme klasse prekær, og for det andre står uttrykket i 1:26 som en referanse til personene i Treenigheten i en helt annen klasse. Det hevdes imidletid av enkelte at avslørelsen i Skriften opp til dette punktet er for tynt til å la oss forstå dette verset klart, og vi innrømmer at de tidlugere trinnene i åpenbaringen ikke kan bli fullt ut forstått. Men ettersom Skriftsted forklarer Skriftsted kan vi selvsagt komme med flere teorier – og av og til bekrefte eller avkrefte teoriene våre. Det finnes ingen andre skriftsteder i Bibelen som tilsier at vi er guddommelige. Riktignok sier Asaf i Salme 82:6: “Dere er guder, dere er alle Den høyestes sønner.” I denne forbindelsen betyr “guder” – “å være lik Gud”, samme som ordet “kristen” betyr “å være lik Kristus”. Vi ER ikke guder, men vi likner Gud på den måten at vi følger Hans lov og Hans vilje. Det første budet lyder: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg” (2 Mosebok 20:3, 5 Mosebok 5:6).

Til slutt i verset finner vi at Gud er bekymret for at Adam og Eva skal ete av livets tre og leve evig. Noen tror at å hindre dette var en handling av nåde – for å hindre en ny fristelse. Før hadde de lyttet til Satans fristende ord om treet med kunnskap om godt og ondt, og det er ikke helt utenkelig at han også kunne ha fristet dem til å lure døden ved å spise av livets tre. Andre, igjen, tenker at ordene har blitt uttalt ironisk, en spydighet fra Den høyeste, for å bryte opp den stakkars synderen for hans overtredelse, fordi det guddommelige forbudet om forventningen av å bli lik Gud og kjenne godt og ondt, og nå som han hadde mistet alt det gode Gud hadde planlagt for ham og bare får ondhet i dets sted, så kommer Herren med spydige ord om det mislykkede prosjektet hans. Men Gud er alltid den samme, og det kan være vanskelig å se at en elskende Gud som bryr seg om sine skapninger ville bruke sarkasme eller ironi når det omhandlet en forferdelig katasrofe – som syndefallet tross alt var – noe som ville resulterer i at Jesus måtte dø på korset for oss syndige mennesker.

Livets tre er også et symbol på det uendelige livet som ville bli belønnet menneskene på grunnn av deres lydighet. Nå som menneskene hadde feilet, og falt i synd, så hadde de forspilt sine rettigheter til å spise av dette treet. Kanskje ville de ha tenkt at å spise av dette treet ville gjenopprette det som de hadde mistet. De kan ha følt en skam soim de også følte et behov for å rette på. Salme 83:17 sier: “La skam dekke deres ansikt, Herre, så de søker ditt navn.” Vi vet at Adam og Eva følte skam, men det er usikkert i hvilken grad de har søkt Herren igjen for å gjøre opp for sin synd. Bibelen er rett og slett stille på dette området. Et annet bilde vi får her – hvor Gud og de første menneskene “skiller seg” – er at Adam og Eva går fra å være i Guds beskyttede hage til å være utenfor Guds beskyttende gjerder. Men mer om dette senere.

Man kan si at å hindre Adam og Eva å spise av treet var en nødvendighet før denne episoden om syndefallet kan bli ferdig behandlet. Vi lærer litt om dette treet fra dets navn og fra bemerkninger som blir gjort om det Det ser ut som om det hadde kraft til til å gi evig liv til dem som spiste av treet, ettersom de “lever evig“. Men siden intet tre, etter hva vi vet, kan ha slike egenskaper, så synes det best å anta – som Luther gjorde – at denne bemerkelsesverdige kraften var karakteristisk av treet, ikke av dets egne naturlige kvaliteter, men gjennom dyden av Guds Ords kraft, som gledet seg over å ordinere at dette skulle bli virkningen av å spise av frukten på dette treet. At mennesket i sin frafalne tilstand skulle tilegne seg kvalitetene av uforgjengelighet til sin synd herjede og synd beseirede elendighet. Han ville aldri ha vært istand til å riste av seg sin dødelige spole. Da kunne Paulus ikke ha skrevet: “Han (Jesus) skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg” (Filipperne 3:21).


Vers 23

“Så viste Gud Herren ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var blitt tatt av.”

1 Mosebok 3:23

Dette verset starter, som så mange andre, med “Jehova Elohim“. Gud sender vekk Adam og Eva fra fra Edens hage. Dette verset er nært beslektet med Vers 22. Gud sender dem vekk for å hindre at de skal spise av livets tre. De henger sammen. Det foregående verset gir oss grunnen til handlingen i dette verset. Samme hva grunnen var til at Gud ikke ville menneskene skulle spise av livets tre, så er det her helt klart at grunnen til at Gud sendte dem ut av hagen, var slik at de ikke skulle spise av det nevnte treet. Dessuten var fellsskapet med Gud brutt da Adam og Eva syndet, og de kunne ikke være sammen mer. Gud er en kjærlig Gud som elsker oss alle. Beviset på dette finner vi i Johannes 3:16: “For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” Vi ser litt av prblematikken i 4 Mosebok 14:18 hvor Moses skriver: “Herren er langmodig og rik på miskunn! Han forlater misgjerning og ovrertredelse. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet.” Grunnen til dette er at Gud er en hellig Gud – i Johannes åpenbaring 4:8 ser vi at de fire livsvesnene roper natt og dag: “Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer.” Vår synd og Guds hellighet kan bare bli forenet ved at vi tar imot Jesus som vår personlige Frelser. Til dette skjer, er vi adskilt fra Gud. Det at Gud kastet menneskene ut av Edens hage var en tydelig demonstrasjon av at der er ett skille mellom menneskene og Gud – og Jesus Kristus er broen som kan bringe oss sammen igjen.

Vi ser også at mennesket ble satt “til å dyrke jorden“. Der hebraiske ordet her betyr ikke bare at en jobber med jorden, men impliserer ar en er slave for jorden. Det gir et bilde av å være lenket til jorden, at vi er budnet til den, og vi er faktisk jordens slaver. Det er ikke jorden som “jobber” eller “arbeider” for oss, men det er vi som tjener den. Dette sees i sammenheng med at menneskene skal ete sitt brød i svette (Vers 19), noe som ikke kan sammenliknes med det arrbeidet som Adam gjorde i Edens hage i 1 Mosebok 2:15, en tid da det ikke var ttistler og torner – og ugress – på jorden, og de i tillegg bodde i en hage som Gud hadde forberedt spesielt for dem. Livet etter Guds straff (eller forbannelse) over mennesket gjorde også at det skulle være hardere arbeid for at mennesket skulle kunne brødfø seg. Den jorden som mennesket hadde blitt laget av, skulle nå – på en måte – være menneskets herre.

Det har blitt sagt at Gud var nødt til å “drive ut” menneskene fra Edens hage. Det kan se ut som at de, selv om de kan ha angret det de gjorde, var ekstremt motvillige til å forlate hjemmet deres for å dra ut til den harde og ukjente verden utenfor hagen. De kan ha fryktet at de aldri ville se Gud igjen, siden Hand “hjem” syntes å være i hagen. Dette kan ha gjort at de ble desperate etter å tilegne seg Hans fellesskap og beskyttelse. Det er helt på rene at å at menneskene nå ville måtte slite for å brødfø seg.

Steningsstrukturen i Vers 23 er litt foranbdret fra det som er vanlig. Direkte diskurs (diskusjon) fusjonerer til det som er den guddommelige planen – en effektiv måte å si at Gud utfører sitt formål. Handlingen med å plassere mennesket i hagen blir her beskrevet når Han “utviste” ham. Verbet “å sende” eller “utvise” er en god oversettelse. Det er imidlertid den mer generelle uttalelsen om det som skjedde. Dess mer beskrivende ord som brukes, som beskriver måten å gjøre d4t på, er gitt i Vers 24. Tanken om at arbeid vil bli menneskets eneste arbeid foreslår at det er noe uvelkomment og nedverdigende med det hele, når Gud snakker om jorden “som han er blitt tatt av”. Alle andre noble privilegier som mannen har hatt, er nå kansellerte, slik som å herske over jorden. Mannen står nå faktisk i tung trelldom til den samme jorden som han tidligere var herre over. Noen forsøker å gjøre dette verset til å hovedsakelig være det samme som Vers 24, men i realiteten er det to veldig forskjellige vers som forteller noe ganske forskjellig, selv om begge omhandler utkastelsen av hagen. Det første verset (Vers 23) beskriver det som skjer generelt, mens det andre (Vers 24) er mer spsifikt.


Vers 24

“Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.”

1 Mosebok 3:24

Som vi var inne på under det foregående verset, så er dette verset litt mer beskrivende om hvordan Gud “viste” mennesket ut av hagen. “Mennesket” her er der hebraiske ordet “adam“, men det må ha involvert både Adam og Eva. Det kan være at Moses brukte uttrykket “adam” som å bety “menneskeheten” – altså alle menneksene som fantes på denne tiden, og det var som kjent bare to mennesker. Gud “drev mennesket ut“, og dette er mye strekere ord enn bare å “utvise” dem. Ordet “garash” betyr “å drive ut fra besittelse” og brukes om skilsmisse i et ekteskap. Det kan oversettes som “skilsmisse” og “fraskilt” når det brujes som substantiv istedenfor et verb, og det innebærer at en blir tvunget ut med makt. Adam og Eva fikk derfor intet valg her, men de ble regelrett kastet ut av hagen med makt.

Dette gir assosiasjoner til 1 Mosebok 1:4 hvor Herren Gud “skilte lyset fra mørket“. Jesus selv sa at “Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys” (Johannes 8:12). “Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det” (1:5). Vi ser flere likheter med at Gud skilte lyset fra mørket, og at Han skilte menneskene i verset ovenfor fra Seg selv. Lyset og mørket passer ikke sammen. Lyset jager bort mørket, og mørket er det helt motsatte fra lyset. 1 Johannes 1:5, 7 sier: “Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham”, “Men dersom vi vandrer i lysrt, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Når vi kommer til Kristus og blir renset av Hans blod, så er det meningen at vi skal bli “verdens lys” (les Matteus 5:14-16 og se hva Jesus sa om dette under begprekenen). Vi kan ikke lese Vers 24 og 1Mosebok 1:4 uten å bli minnet på Paulus sitt spørsmål i 2 Korinterbrev 6:14: “Hva samfunn har lys med mørke?” Det er essensielt å innse at lysets barn er Guds barn, og mørkets barn er syndens slaver. Like naturlig som at lyset måtte skilles fra mørket, så er det naturlig at syndige mennesker ikke kan ha samfunn med Gud – med mindre de kommer til Ham via Kristus. Han er den eneste veien til Gud (Johannes 14:6).

Det neste vi ser er at Gud plasserte “kjerubene” for å vokte inngange til Edens hage. Hvem er så disse skapningene? Det hebraiske ordet “karuwb” er oversatt “kjerub” på norsk og “kjeubim” på engelsk (King James versjonen). Figurer som forestilte kjeruber, hørte med til utstyret i tabernaklet som jødene hadde med seg i ødemarken. På lokket av Paktens Ark var det to kjeruber av gull, én i hver ende, vendt mot hverandre, og hadde ansiktene bøyd nedover, som om de bad. Hver kjerub hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket. (2 Mosebok 25:10–21; 37:7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, var det også brodert bilder av kjeruber (2 Mosebok 26:1,31; 36:8,35). Kjerubene var ikke framstilt som groteske figurer, eller som små barn, od de var alle kjerubene hadde manneskikkelse  (man finner ingen kvinnelige engler i Bibelen). Salomos tempel hadde to store kjeruber laget av oliventre og belagt med gull, stående i Det aller helligste. Hver av dem var 4,5 m høy. I Esekiel er det beskrevet flere syn som skildrer kjeruber; blant annet et syn av et tempel, der vegger og dører var dekorert med utskårne kjeruber (Esekiel 41:17–20,23–25). I et annet syn så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Selv om jødene hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen,  eller det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nednfpr jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem!» (2 Mosebok 20:4,5) I Esekiel 28:12-19 blir det beskrevet en klagesang over kongen av Tyrus. Mange mener at denne sangen har en parallell til Satan I denne sangen står det bl.a. følgende: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blandt skinnende steiner. Usrsffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» Dette får noen til å trekke den slutning at Satan – eller Lucifer om du vil – sannsynligvis var en kjerub før han gjorde opprør mot Gud.

Disse kjerubene – som en må kunne beskrive som åndelige skapninger, en type engler – ble plassert øst for Edens hage. Det kan nevnes som en kuriositet at de fleste kirker er bygget mot øst hvor en har korset og alteret, mens inngangen til kirken er i vest. I middelalderen stod presten vendt mot øst siden Jesus er antatt å komme tilbake fra øst. Dette sees gjerne i sammenheng med at Jesus skal komme tilbake øst for Jerusalem – på Oljeberget – og er ikke nødvendigvis ensbetydende med at Han kommer østfra for alle land. Kjerubene hadde også “luende sverd som svingte hit og dit“. Dette betyr at det var flammer på kjerubenes sverd, noe som sikkert må ha sett fryktinngytende ut for Adam og Eva. Noen kommentatorer mener til og med at flammene på disse sverdene er hva vi kaller “Shekinah” – som betyr “Guds guddommelig nærvør”. Det brukes blandt annet om Guds nærvær i tabernaklet da jødene på Moses tid vandret gjennom ørkenen i 40 år. Den viste seg som en flamme om natten og en røyksøule om dagen. Selvet ordet “shekinah” er imidlertid ikke brukt i originalteksten her, så det er bare en teori. Kjerubenes oppgave var “å vokte veiden til livets tre“. Gud forsikret seg om at Adam og Eva ikke var istand til å komme tilbale til Edens hage ved å sette Hans åndlige skapninger der med sverd i hånd.

Det var noe skammelig ved å bli jaget ut av hagen. Menneskene hadde først nytt godt av et velsignet fellesskap med Gud, så ble de strengt kastet ut. Plasseringen av kjerubene ved inngangen til hagen gjorde deres fordømmelse enda klarere fr dem, og det var umulig å komme seg inn i hagen igjen. Disse kjerubene var ikke noen hvem-som-helst, men hadde det store privilegium å være i Guds umiddelbare nærhet, og de assosieres spesielt med Guds dom. Et eksempel på dette er Davids omtale av kjeruber i Salme 18:11. Det er interessant å merke seg at Leupold mener at de luende sverdene ikke er i kjerubenes hånd. Han mener at det eneste kjerubene og flammene har felles, er at de sperrer veien til Edens hage. Han mener at flammene represnterer Guds vrede, og at disse sverdene – som også kan oversettes som “kuttende inntsrumenter” eller “tørke” – bare er en beskrivelse av flammene som kan ha beveget seg i sikk-sakk fornasjon. Dette er imidlertid ikke den vanlige fortolkningen av disse ordene, men er en interessant teori som kan være grei å ta med seg.

All spekualsjon om hvor lenge Edens hage eksiterrte etter sybdefallet er en håpløs affære. Trolig ble den ikke ødelagt før syndefloden kom over hele jorden i Noahs dager. Vi avslutter dette kapittelet i 1 Mosebok med et sukk over alt som gikk tapt på grunn av at synden kom inn i verden. Intet annet kapittel i Skriften viser oss på samme måte kilden til alt ondt i verden. Vi ser også at Gud flere ganger inviterer oss til å komme til Ham for å bekjenne våre synder, noe som Adam og Eva ikke ser ut til å ha benyttet seg av.


 

 

%d bloggers like this: