larshaukeland

Dinosaur DNA forskning

Dinosaurer er et populært emne å studere, om det er i den offentlige fantasien eller i vitenskapelig forskning. Men det vitenskapelige samfunn har en liten, skitten hemmelighet når det gjelder hvordan forskningen blir håndtert. Dersom et dinosaur DNA ikke likner en kylling eller en krokodille, så vil det mest trolig bli forkastet som “upålitelig data” før en eventuell publikasjon – og derfor bli effektivt sensurert vekk fra offentlighetens tilgang.

Hvorfor? Fordi evolusjonistiske vitenskapsmenn er forpliktet til å bare publisere dinosaur DNA data som passer med deres naturalistiske hypotese om opprinnelsen. Til tross for de fantastiske oppdagelsene av mykt vev fra dinosaurbein, så fortsetter forskningsresultater av dinosaur DNA (og annen “dinosaur-bindevevs-forskning”) å bli styrt av evolusjonær dogma.

Dino DNA

En artikkel publisert i Science i 1993 illustrerer hvordan og hvorfor dinosaurbeinforskning har blitt skremmende sensu

rert. “Dino DNA: Jakten og Oppstyret” av Virginia Morell hevdet at “flere grupper kappes om å få de første DNAene ut av dinosaurbein, men andre forskere sier at bestrebelsene deres tar oppmerksomheten vekk fra den virkelige vitenskapelige verdien av eldgammelt DNA.”

Denne artikkelen refererte til det da nylige funnet av ferskt dinosaurvev:

“Mary Schweitzer, en biolog utdannet ved Montana State University’s Museum of the Rockies, undersøkte en tynn seksjon av Tyrannosaurus Rex bein… da hun la merke til en rekke underlige strukturer. Runde og små og kjernedannet som de var, gjenget gjennom beine som røde blodceller i blodkar. Men blodceller i dinosaurbein burde ha forsvunnet for evigheter siden. ‘Jeg fikk gåsehud’ minnes Schweitzer. ‘Det var akkurat som å se på et stykke moderne bein. Men selvsagt kunne jeg ikke tro det. Jeg sa til lab teknikeren: ‘Beina er tross alt 65 milliober gamle. Hvordan kunne blodceller overleve så lenge?'”

Hvorfor var Schweitzer som var et øyenvitne til denne mikroskopiske observasjonen inni et T. rex-bein redd for å tro sine egne øyne? Gjelder ikke empirisk vitenskap observasjon? Videre rapporterte Morell “Schweitzer hadde allerede utvunnet et molekyl som kunne være dinosaur DNA.”

Ettersom bindevev blir ødelagt og nedbrytes over tid så skulle slikt DNA ikke overleve i det hele tatt, selv om dyret bare levde for 50.000 år siden. Eksistensen av 65 millioner gammelt DNA er biokjemisk utenkelig. Med andre ord, evolusjonens eventyr om den gamle jorden er klart i konflikt med bevisene fra de ferske dinosaurbeina. Hvor flaut det er for det akademiske etablissementet! Dette kan være hvorfor pågående myke dinosaurvev oppdagelser generelt ikke blir kringkastet over de populære media-kanalene.

Forsknings sensur

Evolusjonær “skadekontroll” blir observert i form av “nedkjøling” (d.v.s. påtvunget) sensur av forskningen, med alvorlige konsekvenser for dem som “finansierer systemet”. Ta i betraktning plansjen under som beskriver prosessen av å utvinne dinosaur DNA. Legg merke til trinn 7 og spesielt 8. Hvorfor må forskningsresultatene bli forkastet dersom DNAet ikke likner fugler eller krokodiller? Svaret er en evolusjonær portvakt:

“For å forsikre seg om at hun har frigjort det rette molekylet sammenlikner Schweitzer den utvunnede DNA sekvensen med dem som tilhører hundrevis av levende organismer. Dersom sekvensen viser seg å være lim et kjent sopp-gen, for eksempel, så vet hun at prøven har blitt forurenset.”

Det er hvordan gen-jegere vet at de har begått en feil. Men hvordan vet de når de er på rett spor, gitt at der ikke finnes noen levende dinosaurer som kan gi en praktisk prøve med DNA til å sammenlikne med? Svaret er at de stoler på en paleontologisk teori som (ifølge de fleste forskere) tror at dinosaurer og krokodiller kom fra samme lager og at dinosaurenes eneste levende slektning er fugler. Derfor ser forskerne etter DNA som likner, men ikke er identisk til, DNA fra disse gruppene av dyr.

Med andre ord, så tillater DNA forskerne bare DNA sekvenser som likner fugler eller krokodiller. Som plansjen over viser blir alle andre resultater sett på som avvik som må avvises som forurensede, som sopp-gener. Denne tilnærmelsesmåten er ikke basert på observasjon og empirisk forskning; den er drevet av antakelser og sensur – feilaktig kalt “vitenskap”.

Påtvunget forkastelse av bevis

Dette målbevisste mønsteret av påtvunget fortielse av de avvikende DNA dataene fra ikke-fossilserte dinosaurbein (merket “an anomalie” – et avvik – på plansjen) involverer det advokater og dommere i rettssystemet kaller “nedkjølt” tvang og “ødeleggelse av bevis” – inkludert fortielse (og eventuell destruksjon) av pinlig informasjon for å hindre at motstanderen skal bruke det i rettssaken.

Når beviser blir skjult stiller en med en gang spørsmålstegn ved ødeleggerens motiver for å gjøre det. Det intuitive svaret er at de misliker det informasjonen avslører. Ødeleggelsen av bevisene foreslår derfor at ødeleggerens argument eller teori ville bli svekket eller gjort flau av det beviset. Denne hentydningen er så sterk, forensisk sett, at den blir behandlet som en regel eller i retten. Med andre ord, dersom noen skuler bevis på denne måten antar loven at det skjulte beviset ville skade argumentet til ødeleggeren. Ødeleggeren bærer da bevisbyrden for å motbevise dette.

En beslektet regel til det foregående… er at bevisst ødeleggelse av bevis som er relevant til en sak reiser en antakelse om at beviset ville ha vært motstridende til ødeleggerens årsak… Den bevisste destruksjonene av bevis gir grunn til å anta at materien som er ødelagt ikke er til fordel for ødeleggeren.

Dette viser at retten forstår viktigheten av ødeleggelse av bevis – det peker mot en villighet til å skjule sannheten for å underbygge sin egen agenda. Navnet Arthur Andersen kommer inn i erindringen, ved regnskapsfirmaet  som makulerte Enron dokumenter og hindret SEC etterforskere i å gjøre jobben sin.

Følg prosedyren, ellers…

I undertrykt dinosaur DNA forskning – som er en undergruppe av ugjendrivelig med fortiet myke dinosaurvev – er samme problemet med ødeleggelse av bevis relevant. Hvorfor? Fordi spesielt dagens dinosaur DNA kontrovers, og dagens “bindevev” kontrovers spesielt gir den virkelige alderen til dinosaurene: Levde de for millioner av år siden eller mer nylig sammen med menneskene her på jorden – etterkommere av Adam og Eva?

Hvordan kan noen virkelig vite hvordan dinosaur DNA sekvenser ser ut før de usensurerte dataene fra dinosaurbeina blir publisert slik ar alle kan se dem? Og hvordan kan slike data bli publisert i det hele tatt dersom alle “flaue” forskningsresultater blir jevnlig forkastet som avvikende bare fordi de ikke likner kyllinger? En måte å skaffe mer pålitelig data i dette tilfellet ville være å repetere DNA forskningen i multiple laboratorier til et konsistent resultat ville dukke opp.

Faktisk ble en liknende metode benyttet i 1994. Vinnerne av løpet om å ordne dinosaur DNA ble Scott Woodward og kollegene hans som offentliggjorde deres egne resultater i Science. De uttrakk DNA fra et angivelig velbevart dinosaurbein. Men de ble ikke belønnet for seieren deres. Sekvensen de oppdaget liknet ikke fugler eller reptiler, men så unike ut.

Forskerne bestemte seg for ikke å følge prosedyren som var gitt på 1993 plansjen, noe som ville ha “fortalt” dem at det de hadde funnet var et uakseptabelt “avvik”. Siden dette 1994 DNAet ikke passet det evolusjonære fortolkningsfilteret, så ble forfatterne raket over de akademiske kullene. I tillegg var protestene mot resultatene deres ikke basert på motstridende forskningsresultater, men dukket opp i ledere og anmeldelser. Som et resultat av oppstyret fra det vitenskapelige samfunn ble dinosaur DNA sekvensen deres aldri en permanent oppføring i noen offentlig database. Faktum er at siden denne veldig offentlige piskingen skjedde har ingen vitenskapsmann forsøkt å offentliggjøre noe dinosaur DNA forskning (som resulterer i en “nedkjølende” akademisk tale).

Interessant nok har Schweitzer aldri offentliggjort noe av hennes påståtte DNA forskning om dinosaurvev, selv om hun har offentliggjort analyser om vev og etter det data på protein sekvenser. Mens vev-analysene som er blitt rapportert de siste tiår er nesten umulig å bestride, så er denne nevnte offentliggjorte dinosaur protein sekvensen fra en T. rex kommet under ekstrem kritikk og dataene ble innbitt utspurt av likesinnede som å ha blitt manipulert til å produsere nære likheter med kylling- og strutseprotein. Ble dette gjort i.h.t. “paleontologisk teori og protokoll” beskrevet i 1993?

Konklusjon

Portvaktmetoden til eldgammel DNA forskning etablert som protokoll i 1993 er et produkt av dogmatisk evolusjonistisk teori. 1994 resultatene tester dette dogmet med det resultat at:

1. Eldgammelt DNA, som er kjent til å være ustabilt, ble utvunnet fra “80 millioner gamle bein”.
2. Sekvensen, selv om den viste bevis på forfall, var ikke mer fugleliknende enn den var pattedyrliknende.

Den påtvungne undertrykkelsen av resultater av det evolusjonære vitenskapelige samfunn har frarådet andre fra å offentliggjøre dinosaur DNA forskning som ikke stemmer med det evolusjonære diktatet. Slik selv-sensur “fryser” empirisk forskning, som hindrer offentlig rapportering ab observerbare DNA sekvenser for å isolere den større historien om partikler-til-mennesker evolusjon fra kryssforhør.

Hvor er de virkelige vitenskapsmennene i dinosaur DNA forskningen som nekter å knele overfor evolusjonens portvakter?