Jul uten juletre

No automatic alt text available.

Det var julaften og det lille huset var fylt med deilig lukt. En stor kake stod på kjøkkenbordet hvor fem travle barn kunne ta en pause fra tid til annen for å beundre den. Glasuren svingte seg høyere og høyere oppover som masser av pisket krem. Små fargede stearinlys fikk kaken til å glitre. Varme småkaker kjølte seg ned på toppen av komfyren, og masser av småkakene sloss om plass for å komme inn i kakeboksene.

Image may contain: 1 person, smiling, standing

William stod med hånden sin på dørhåndtaket og sniffet inn den deilige lukten. Utålmodig sa han “Mamma, vær så snill! Synes du ikke vi har ventet lenge nok for å få tak i et juletre? Vi får antakelig ikke tak i ett siden vi har ventet så lenge, bare for å få prisen til å gå ned.”

Moren gikk mot ham mens hun ga beskjeder til de fire småjentene. “Husk,” sa hun, “at Berit er den eldste. Dere må gjøre som hun sier. Og, Rose, pass på at Maria hjelper deg å dekke bordet. Hun er seks år gammel nå, og stor nok til å hjelpe. Og dere må alle se etter at Ruth ikke kommer i trøbbel.” Hun ga fire-åringen Ruth en klem. “Vi kommer tilbake i god tid før middag,” sa hun.

William tenkte at dersom faren fremdeles hadde vært i live, så ville treet ha stått ute i garasjen nå, klart til å bli pyntet. Kanskje han skulle ha insistert på at moren skulle ha kjøpt treet tidligere, siden det nå var han som var mannen i huset. Han hadde forsøt, men moren hadde ikke lyttet til ham.

Selvsagt måtte moren være forsiktig hvordan hun brukte pengene. Likevel klarte hun alltid å skaffe det de trengte. Hun var en fantastisk mor, men denne gangen hadde hun gått for langt.

Image may contain: 1 person

Jentene var veldig skuffet over at de ikke hadde ett tre, og kvelden før hadde Rose bedt om et juletre. Hvordan kunne de forklare en syv åring om bønn dersom de ikke kunne få ett tre? Berit var bare ni, men hun var fornuftig. Hun ville forstå.

William tenkte på dette mens hånden hans fremdeles hvilte på dørhåndtaket. “Kom igjen, William,” sa mor. “Nå er jeg klar!” Hun åpnet døren og kikket på William. “Hvordan har du blitt så høy?” spurte hun.

William la merke til at hånden hans var større enn morens. Han strøk fingrene gjennom håret og to på seg luen sin. Han grep morens arm. Så liten hun er, tenkte han.

Image may contain: 1 person, standing

William og moren gikk ned gaten til der de hadde solt juletrær. De kunne straks se at der ikke var noen juletrær til salgs der lengre. De gikk videre, men alle var utsolgt for juletrær. Bare av brutte greiner lå igjen på bakken. 

“La oss plukke disse opp, William,” sa moren. “De vil lage fine dekorasjoner.”

“Vi får vel det,” sa William med trist stemme. “De er vel det eneste juletreet vi får i år. Vi får gå hjem og fortelle det til jentene.”

“Ikke enda, William. La oss bare lete litt til. Kanskje vi kan finne ett likevel.” Mor husket på Roses bønn. De gikk saktere nå.

Image may contain: 1 person

Plutselig sa mor “Se, William! Der borte! Den mannen har ett tre igjen. La oss skynde oss bort dit. Han holder på å stenge. Det er ikke noe pent tre. Det er sikkert derfor han ikke har kunnet selge det. Men vi kan pynte det opp. Skynd deg!”

De var andpustne da de kom til butikken etter å ha løpt og snakket hele veien. Moren hadde ett stort smil og øynene skinte da hun sa “Gledelig jul Er du villig til å selge det siste treet du har litt billigere siden der ikke er så fint?”

“Jeg beklager, frue,” sa mannen. “Jeg kan ikke skuffe barna mine. De forventer at jeg skal ta med meg ett tre hjem. De venter på meg nå. Ha det bra! Jeg håper dere får fatt i ett tre.” Mannen plukket opp det tynne treet og gikk.

Mor hadde tårer i øynene. “Du hadde rett, William! Jeg ventet for lenge! Nå har vi ikke noe juletre til jul. Neste år skal jeg lytte til deg.”

William la armen sin rundt moren. “Det går bra, mor. Du gjorde hva du trodde var best. Kom nå. La oss gå hjem. Jeg skal forsøke å få jentene til å forstå.”

Image may contain: 4 people, people smiling

Fire hoder stod spente i vinduet da William og moren kom hjem. Helt nede i venstre hjørne kunne de se lille Ruths krøllete hode. Hun smilte bredt, og William kunne se smilehullene hennes gjennom vinduet. Maria stod ved siden av og ventet tålmodig. Oppe til venstre var Rose. Hun så verken på moren eller på William, men på tomrommet bak ham hvor det skulle ha vært et juletre – juletreet hun hadde bedt for.

Det høyeste hodet tilhørte Berit. Hun er ganske sjefete av og til, tenkte William. Men hun er god hjelp for mor. Hun kommer til å bli mer skuffet på de andres vegne enn seg selv.

William hørte Rose rope: “De har ikke noe tre! Vi kommer ikke til å ha noe juletre!”

De fire hodene forsvant raskt. Døren ble kastet opp. “Hvor er treet? Hvor er treet?” ropte de fire unge stemmene skuffet, og fire par brune øyne så anklagende på moren.

Fikk dere ikke tak i noe tre, mamma?” spurte Berit mildt.

Mor ristet på hodet. “Nei.” Barna så at hun gråt og stod der stille, en skuffet, ulykkelig liten familie.

William fikk jentene til å sette seg ned mens han forklarte hva som hadde skjedd. “Så vi har ikke noe tre,” avsluttet han. “Men se på alt det andre vi har. For det første, se hvor friske vi alle er. Og jeg er sulten. Er middagen klar, Berit?”

Image may contain: 2 people

De var en frisk familie, slik som William hadde sagt. Det var ose sin tur å be bordbønnen. Når hun avsluttet med sitt vanlige “takk for maten”, la hun til: “Jeg ba deg om et juletre, kjære Gud. Hørte du meg ikke? Bare glem det nå, fpor nå er det for sent. Men jeg var sikker på at du ville hjelpe mamma å finne et tre. Amen.”

“Det er ikke for sent,” sa mor da Rose var ferdig med å be. “Det er aldeles ikke for sent. Gud kan fremdeles sende oss et tre, og jeg tror at Han på en måte vil gjøre nettopp det.

“Å, mamma! Ikke begynn det igjen!” sa William. “Ikke gi dem forhåpninger igjen!”

“Jeg sier ikke at Gud vil, men Han kan dersom Han vil,” forklarte mor.

William bare ristet på hodet.

Etter at alle hadde gjort seg klar til å legge seg, så leste mor juleevangeliet. William la merke til at mor ikke stoppet ved Jesu fødsel, men bladde i Bibelen og leste om Jesu død og oppstandelse uten pause. Da hun var ferdig med å lese, forstod han hvorfor.

“Julehistorien er ikke komplett uten historien om HVORFOR Jesus ble født,” sa mor med lav stemme. “Og husk, alle sammen, at Jesu kors egentlig var et tre – et mye viktigere tre enn det vi kunne ha hatt til jul. Uten det, så ville julen vært nytteløs.” William så tårer i Roses øyne da hun ga moren en klem.

“Og nå, til sengs med dere alle,” sa mor etter de hadde bedt. “Jeg kommer opp snart. Jeg ska bare pynte rommet med disse greinene William og jeg plukket opp.”

Greiner… greiner! tenkte William. Det var det! Greinene! Han kunne lage et tre fra de greinene. Han var sikker at han kunne.

William var så opprømt at han kunne knapt vente på at de andre skulle gå opp. “Jeg blir og hjelper ger, mamma!”

“OK, William,” sa mor. “Berit, vær så snill å legg disse trøtte hodene for meg. William, skal hjelpe meg her, og så kommer vi og legger oss. Vi skal tidlig opp i morgen!”

Moren ventet til det siste hodet hadde forsvunnet fra rommet før hu sa noe. “William, hva er det? Hvorfor er du så opprømt?”

“Bare vent og se, frue!” Williams øyne skinte. “Dersom du vil la meg gjøre det jeg ønsker å gjøre, så tror jeg vi skal få oss et tre.”

No automatic alt text available.

Williams mor så på mens han løp til altanen. Da han kom tilbake hadde han med seg sopelimen. “Kan du holde denne for meg?” Williams opprømthet smittet over på moren. Han tok ut lommekniven sin, og uten å spørre om lov begynte han å kutte hakk i håndtaket på sopelimen. Han tok tynn ledning og festet greinene til hakkene. Sammen pakket de håndtaket inn med brunt kreppapir. Så løp William ut og hentet en bøtte med kull. Mor så forundret på mens William feide enden på sopelimen inn i bøtten med kull og dekket bøtten med brunt papir. Han plasserte bøtten med det hjemmelagde brune treet i hjørnet av rommet. Så satte de seg begge ned og lo og gråt sammen.

“Hvem har hørt om et sopelimetre før?” spurt William til slutt.

“Ja, hvem har vel det?” lo mor.

“Vel, vi har hørt om det nå,” sa William. “Det ser litt uryddig ut, men jeg tror at jentene vil like det!”

Og det gjorde de!

Image may contain: indoor

Jentene hadde det så gøy da de stod opp for å pynte sopelimetreet. William satte favorittengelen på toppen av sopelimen. “Jeg kan se den bedre når den ikke er så høyt oppe,” sa Maria.

Ruth stod og lagde grimaser i de blanke julekulene som hang på greinene.

Ettersom morgensolen kom og skinte gjennom vinduet, syntes den å lyse opp det enkle, hjemmelagde treet, og fargene fra julepynten blandet seg sammen. “Den er det, den er det!” ropte Rose. “Den er det vakreste treet vi noensinne har hatt! Gud svarte virkelig på bønnen min!”

“Ja, det gjorde Han,” svarte mor mens hun ga datteren en klem. “Gud satte ideen om sopelimetreet i din brors hode. Noen ganger svarer Han bønnene våre ved å vise oss hva vi kan gjøre selv.”

Image may contain: 1 person, smiling

William stod stille og betraktet sin mor og sine søstre. Langsomt sa han “Vel, dersom dere syntes den ideen var god, så lurer jeg på om dere vil høre en annen ide jeg har.

“Selvsagt vil vi høre den, William,” sa mor. “Hva er den andre ideen?”

“Vel,” sa William. “Jeg har tenkt på hvordan Jesus, før Han dro tilbake til himmelen, ba disiplene Hans om å dra ut i hele verden og forkynne evangeliet. Og jeg har tenkt på at vi burde gjøre noe spesielt for å vise hvor mye vi setter pris på det vi har.” Hele familien satt stille og lyttet. Det var en stor tale for den ellers så stillfarne William.

Han fortsatte “Og jeg har tenkt på noe annet. Den beste måten vi kan hjelpe å gjøre hva Jesus sa – forkynne evangeliet til hele verden – er ved å be og gi penger. Hva om vi lagde noen papirtrær som likner det vakre sopelimetreet?” William smilte mens han pekte mot det hjemmelagde treet.

Berit så på William med store øyne, men hun sa ingenting. Men slik var det ikke med Rose. Hun kunne ikke sitte stille lengre. “Hvorfor det, William?” spurte hun. “Hva kan vi gjøre med papirtrær?”

“Jeg tenkte vi kunne starte med å klare oss uten ting vi egentlig ikke trenger, som iskrem og kjærlighet på pinne, og feste pengene til papirtrærne. På den måten kunne vi ha det gøy med å dekorere de små trærne våre, og vi kunne spare penger til å hjelpe misjonærene å forkynne evangeliet.”

William satte seg raskt ned. Han var redd for at søstrene hans ikke ville like ideen hans. Han ble overrasket da Rose sa “Det er en god ide, William. La oss gjøre det!”

 

No automatic alt text available.

Maria skyndte seg til rommet sitt og kom tilbake med grønt papir og sakser. Mor hjalp dem å klippe ut papirtrærne. Så tok alle en mynt som de hadde spart for noe spesielt. Snart hadde alle trærne minst en julepynt på seg.

Og gjett hva? Snart hadde andre hørt historien om sopelimetreet og brukte papirtrær og tapet mynter til dem slik at de kunne bruktes for misjonærer over hele verden. Og utallige jenter og gutter i andre land fikk høre historien om Jesus som døde for dem, på grunn av de pengene som de guttene og jentene ga – på grunn av de tingene de klarte seg uten, slik at de kunne gi.

William er en gammel mann nå. Han ville bli veldig glad dersom han leser denne historien og vet hva gutter og jenter gjør fordi Gud ga ham ideen om et sopelimetre.


 

%d bloggers like this: