larshaukeland

14. Visnede greiner

“ Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner.”

Johannes 15:6

Leksjonen disse ordene lærer er meget enkle og meget høytidelige. En person kan oppnå en slik forbindelse med Kristus at han anser seg som å være i Ham, og likevel kan han bli kastet ut. Der finnes en slik ting som å ikke være i Kristus, noe som fører til forvitring og brenning. Der finnes en slik ting som en visnet grein, en viss den første unionen med Kristus synes å ha funnet sted, i hvem man kan se at troen hans bare har vart i en stund. For ett høytidelig kall til å se deg rundt og se om der ikke finnes noen visne greiner i menighetene våre, og skue innover for å se om vi virkelig er i Kristus og virkelig bærer frukt!

Og hva kan være grunnen til at vi ikke forblir i Kristus? Hos noen er det at en aldri har forstått det kristne kallet til hellig lydighet og kjærlig tjeneste. De var fornøyde med tanken på at de har trodd, og var reddet fra helvete. Der fantes intet motiv eller kraft til å forbli i Kristus — de visste ikke om dette behovet. Hos andre var det at bekymringene i denne verden eller dens velstand, kvelte Ordet. De hadde aldri forlatt alt for å følge etter Kristus. Med enda noen andre var det at religionen deres og troen deres besto av menneskers visdom, og ikke Guds kraft. De stolte på nåden eller på sin egen ærlighet, eller soliditeten av sin egen tro på rettferdiggjørende nåde. De hadde aldri kommet for å søke etter hele vedvaringen i Kristus som deres eneste sikkerhet. Ikke rart at de visnet bort når fristelsens varme vinder kom — de var ikke grunnfestet i Kristus.

La oss åpne opp øynene våre og se om der er noen visnede greiner rundt oss. Unge menn, hvis bekjennelser en gang lyste, men som har blitt kalde. Eller gamle menn, som har beholdt bekjennelsen deres, men hvor livets mål har dødd ut. La forstandere og troende ta Kristi Ord til hjertet og se, og spør Herren om der er intet så kan gjøres for greinene som har begynt å visne. Og la ordet Forbli ringe gjennom menigheten til enhver troende har mottatt det — ikke i sikkerhet, men i en sann vedvaring i Kristus.

La enhver av oss snu oss innover. Er livene våre er friske og grønne og energisk, og bringer frem frukt i rett tid? (Se Salme 1:3, 92:14-15, Jeremia 17:7-8.) La oss akseptere enhver advarsel med et villig sinn, og la Kristi “den som ikke blir i meg”  gi ett nytt hastverk for Hans “bli i meg“. For den oppreiste sjelen vil vil hemmeligheten om vedvaringen bli enda enklere, bare bevisstheten om stedet hvor Han har satt meg — bare den barnslige hvilen i min union med Ham — og den troverdige forsikringen om at Han vil beholde meg. Å, la oss tro at der er et liv som ikke kjenner til visning, som alltid er grønn — og som bringer frem mye frukt!

Å, Herre! Visnet! Kjære Far, vokt over meg og hold meg, og la intet noensinne hindre friskheten  som kommer fra å være i Vintreet! La selve tanken om en visnet grein fylle meg med hellig frykt og årvåkenhet!