Rådet (v. 5-6)

“Men du har noen få i Sardes som ikke har skitnet til klærne sine. De skal gå med meg i hvite klær, for de er verdige til det. Den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler.”

Johannes åpenbaring 3:5-6

Til oppmuntring beskrev Kristus belønningen som venter dem som deltok i vekkelsen. Sanne kristne vil, som tidlig nevnt, gå med Kristus i hvite klær. I den eldgamle verden ble hvite klær også brukt ved festlige anledninger som bryllup. Sanne kristne vil bruke deres ved Lammets bryllup (Johannes åpenbaring 19:7-9). Hvite klær ble også brukt av dem som feiret seier i krigen; alle sanne kristne er seiersherrer gjennom Kristus over synd, død og Satan. Men, som vi så i vers 4, så representerer de hvite klærne til de troene renhet og hellighet. Kristus lover å kle kristne i brilliante klær av renhet og hellighet.

Kristus lover videre hver sann kristen at Han vil aldri stryke navnet hans ut av livets bok, men kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Utrolig nok, selv om teksten sier det motsatte, så antar enkelte mennesker at dette verset lærer at en kristens navn kan bli visket ut av livets bok. De snur herved på en tåpelig måte et løfte til en trussel. Noen hevder at 2 Mosebok 32:33 underbygger ideen at Gud kan fjerne enkeltes navn fra livets bok. På det skriftstedet sier Gud: “Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok.” Der finnes imidlertid ingen motsetning mellom dette skriftstedet og Kristi løfte i Johannes åpenbaring 3:5. Boken det blir referert til i 2 Mosebok 32:33 er ikke livets bok som blir beskrevet her, i Filipperne 4:3 og senere i Johannes åpenbaring 13:8, 17:8, 20:12, 15, 21:27). Istedenfor refererer det til boken om de levende, som inneholder dem som er i live (jfr. Salme 69:29). Trusselen er dermed ikke evig fortapelse, men fysisk død.

På Johannes tid hadde herskerne et register over byenes innbyggere. Dersom noen døde, eller begikk et alvorlig lovbrudd, så ble navnene deres visket ut av det registeret. Kristus, himmelens Konge, lover at Han skal aldri viske ut navnene til sanne kristne fra rullen med navn som “hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet” (Johannes åpenbaring 13:8).

Tvert imot vil Kristus kjennes ved navnet hans for min Far og hans engler. Han vil bekrefte at disse troende tilhører Ham. Her gjentok Kristus løftet Han hadde gitt under sin jordiske tjeneste: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen” (Matteus 10:32). Den trøstende sannheten om at den sanne kristnes frelse er evig sikker er en umiskjennelig lære i Skriften. Inge steder står dette klarere enn i Romerne 8:28-39:

“Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort. Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham? Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktesauer. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.”

Brevet til Sardes ender, som de andre brevene, med en formaning til å lytte til rådet, befalingene og løftene som det inneholder: “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” (Johannes åpenbaring 3:6). De åndelig døde zombiene som leker kirke trenger å lytte til Kristi advarsel om den kommende dommen. De likegyldige troende trengte å våkne opp før det var for sent å redde kirken deres. Og de trofaste få kunne finne trøst i kunnskapen om at frelsen deres var trygg i all evighet.

Hva skjedde med kirken i Sardes? Lyttet de til advarslene? Kom vekkelsen? Det at en slik prominent mann som Melito fungerte som biskop i Sardes flere tiår etter Johannes skrev kan tyde på at  hvert fall litt vekkelse har foregått i Sardes. Opp til Kristus kommer tilbake er det ikke for sent for andre døde kirker å finne veien til åndelig fornyelse.