Vers 17
“Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden.”
1 Mosebok 1:17
Igjen blir det gjort klart at formålet med lysene som ble skapt på dag fire var å lyse over jorden. Gud selv satte dem på himmelhvelvingen, bokstavelig alt “himlene”, som diskutert tidligere. Det synes imidlertid at de to store lysene – solen og månen – har en klarere oppgave enn stjernene. Stjernene, med sine komplekse sammensetninger, er brukbare for navigasjon om natten dersom man følger ett stjernekart.
Ett problem kommentatorene har vært opptatt av er det som kalles “fjernt stjernelys”. Vitenskapen har fortalt oss at lyset fra stjernene tar mange lysår før de kommer helt ned til jorden. Derfor at man antar at de stjernene man ser på stjernehimmelen kan ha dødd ut for tusenvis av år siden. Det første forslaget for å forklare dette ligger i ordet “satte” i det overforstående verset. Dersom Gud satte eller plasserte stjernene på himmelen, så kan Han ha gjort det med jorden som utgangspunkt. Stjernelyset ville på den måten ha vært nær jorden før Gud strakte ut sine uendelige armer og plasserte dem der de er i dag.
En annen teori e at da Gud skapte stjernene og hele universet, så skapte Han det helt komplett og ferdig – med et allerede eksisterende stjernelys som om de alltid hadde vært der. Dette prinsippet brukes også på andre steder i skapelsesberetningen, men er ikke alltid korrekt. Dette er imidlertid et av stedene de kan være riktig.
Når du ser for deg en Gud som plukker opp en stjerne i hånden sin og plasserer den på himmelen, så begynner du å forstå hvor stor og mektig vår Gud er.
larshaukeland 