Vers 26

“Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.”

1 Mosebok 4:26

Siste verset i dette kapittelet har to hovedbudskap. Det første var at “Set fikk en sønn og kalte ham Enos.” Vi finner ikke ut hva hans kone het eller at de fikk barn sammen, men vi vet hvordan ting henger sammen, så vi antar at han – som andre på denne tiden – tok seg en “hustru” og startet en familie sammen med henne. Dette var også Guds plan for menneskene – helt fra Adam og Eva når de ble ført sammen. Det eneste nye vi finner i denne setningen, er navnet til Sets sønn – nemlig “Enos“, eller “Enowsh” i translitterert form. Dette ordet brukes om mennesker generelt, og beskriver svakheten, skrøpeligheten og elendigheten som er i menneskenes tilstand. Andre navn på denne tiden var ofte store, viktige navn som kan ha fylt disse personene med høye forventninger, men Set ga et vanlig navn til sin sønn som ikke satte store krav til Enos. Vi kan hevde at folk som er oppmerksomme på sin desperate tilstand, innser sin syndighet og uverdighet framfor Herren, og vil kunne bøye kne for Ham i forventning om at Han kan forandre oss til noe mye bedre.

Det siste hovedbudskapet finner vi i versets siste setning: “På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.” Etter å ha lest om Kain og hans etterfølgere, virker det ganske oppmuntrende å lese disse ordene. Ordet “chalal” betyr “å begynne”. Det kommer faktisk fra et ord som bokstavelig talt betyr “å kjede”, men i sin billedlige form har det mangfoldige muligheter for å bety mange flere ting, blant annet “å begynne” – fra ideen om en “åpningskile” – og dette er slik ordet oftest oversettes i Gamle Testamentet. Det kan virke som om det her er selve tiden som er det viktige elementet – at en begynner å  kjede seg etter en stund. Samme hvilken forklaring det er på dette ordet og dets oversettelse, så “begynte de å påkalle Herrens navn.” “Herrens navn” er det kjente “Jehova” – eller “YHVH”, også kalt Tetragrammaton – et navn så hellig at enkelte ikke tør å uttale det. Dette navnet var det de begynte “å påkalle” – det vil si “å rope ut til noen” – gjerne ved å bruke navnet deres. Det var akkurat hva jødene gjorde her.

Det er en god trøst for en mor og far å se at barna sine gjør det godt og gjør rette valg i livet. Når de ikke gjør det, forårsaker dette mye sorg og fortvilelse på foreldrenes side, men en god mor og far vil likevel elske barna sine like mye. Her gjorde barna gode valg og ropte etter Gud. Vi finner også at de som følger etter Herren blir belønnet med store velsignelser, men om de ikke gjør det venter det ofte straff og alvorlige konsekvenser. For Israel betydde dette fred og økt velstand når de fulgte etter Gud, og krig og fangenskap samt dårlige avlinger når de snudde Ham ryggen. Når Israel ropte til Herren, så hørte Ham dem. “Hver gang det da kommer en bønn eller en ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og så brer ut sine hender mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte. For bare du kjenner alle menneskebarns hjerter” (1 Kongebok 8:38-39).

Det kan se ut som om at Guds tilbedere begynte å bli mer religiøse enn de hadde vært før, og man antar at dette har vært en forbedring som kom etter at Kain ble sent bort. Mens man antar at Kapittel 4 er strengt tatt kronologisk, og at alle Kains etterkommere ble født før Set ble født. Dette er ikke sikkert, noe som vi også ser i noen av evangeliene – at hendelsene er stokket litt om på. Her er det naturlig at en fulgt Kains ætt, siden han var Adams eldste sønn, og gikk så videre for å fortelle om Sets ætt. Vi vet at Adam og Eva hadde mange barn (1 Mosebok 5:4). Trolig var Set født tidlig nok til å ha fått flere barn, men vi vet at Set ble sett på som en erstatning for den døde Abel. Han må derfor ha blitt født etter Abels død, men trolig før andre brødre han måtte ha fått. Men han kan ha hatt flere søstre – rent teoretisk sett. På grunn av den lange levetiden, så må både Kain og Set ha levd på jorden noenlunde samme tid, så det var nok to motstående grupper mennesker på jorden: Kains ætt – som gjorde hva de ville – og Sets ætt – som søkte Herren.

Noen har hevdet at der er en konflikt mellom dette verset og 2 Mosebok 6:3 hvor Gud snakket til Moses og sa: “Men ved mitt navn Herren (Jehova) var jeg ikke kjent av dem,” som om dette var første gangen Gud hadde vist Seg ved dette spesielle navnet. Hele dette oversettelsesproblemet kan lett løses ved å sette et spørsmålstegn på slutten av setningen. I den hebraiske grunnteksten var det som kjent ingen tegn i det hele tatt, som punktum, kolon, utropstegn eller spørsmålstegn. Alt dette har blitt lagt til under oversettelsen av disse tekstene. Tenk deg at det stod: “Var jeg ikke kjent som Herren (Jehova) av dem?” Samme ordene, bare i en litt annen rekkefølge, men rekkefølgen på hebraisk er ikke helt som norsk likevel. Bare forsøk å oversette setninger fra engelsk til norsk. Av og til må du forandre på ordenes rekkefølge for å få riktig betydning av en setning. Det er latterlig å hevde at patriarkene ikke kjente til navnet Jehova – den selveksisterende, evige, uforanderlige, avslører av Seg selv til menneskeheten. Selvsagt er det også mulig at folkene i dette verset ovenfor brukte et annet navn om Gud, og at Moses skrev Jehova når han skrev ned Mosebøkene. Det er imidlertid vanskelig å forklare hvorfor dette skulle ha vært nødvendig.


 

%d bloggers like this: