Oppstandelsens tro (Markus 16:1-8)


Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!

Markus 16:6


EN OPPDAGLSE EN TIDLIG MORGEN (Markus 16:1-5)

Planlegging om å salve Jesus (16:1)

Tidlig på søndag morgen la tre kvinner på vei til Jesu grav. De hadde planlagt å salve kroppen Hans. De samme kvinnene hadde vært ved korset og observert det som hadde skjedd (Markus 15:40), og to av dem hadde holdt seg i nærheten og visste hvor Han var blitt gravlagt (Markus 15:47). De hadde blitt innendørs i hjemmene sine under sabbatene og gjort det som loven krevde. De hadde kjøpt krydder som de skulle bruke til salvingen.

Josef av Arimatea, som var et fremstående medlem av Sanhedrin rådet, hadde spurt etter Jesu legeme, og Pilatus hadde gitt det til ham. Johannes skrev at Nikodemus hadde sluttet seg til ham for å ta vare på kroppen, og det inkluderte å salve det inn med omtrent 35 kg myrra og aloer for så å pakke det inn i strimler av linklær (Johannes 19:39-40). Salvingen kvinnene planla å utføre var antakelig en tilføring av salve på utsiden av gravklærene med søt luktende krydder, for de ville ha visst om den tildligere salvingen av de to mennene.

Besluttsomheten deres avslører en dyp følelse av kjærlighet og lojalitet overfor Jesus. Vi vet at disiplene ikke fullt ut forstod hva Jesus hadde sagt om å stå opp fra de døde før den tredje dagen før det faktisk skjedde, og nå ser vi at disse kvinnene også hadde gått glipp av dette budskapet. De forventet å gjennomføre aktiviteten av å salve den døde kroppen Hans. Parfyme ble brukt fordi balsamering ikke var en jødisk skikk, og dette ville hjelpe å motvirke lukten fra et råtnende lik.

Jesu begravelse hadde funnet sted hurtig på grunn av at sabbaten nærmet seg, så de hadde ikke kunne gjort dette tidligere. Selv om dette var den tredje dagen etter korsfestelsen, så var de fast besluttet om å utføre denne handlingen av kjærlighet og hengivenhet overfor Ham.

Tankene om steinen (16:2-3)

Det var meget tidlig på søndag morgen, antakelig like etter soloppgang. Vi vet fra Johannes 20:1 at det fremdeles var mørkt da de forlot hjemmene sine: “Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.” Dette avslører hvor ivrige de var for å sette i gang planene deres.

Minst to av disse kvinnene visste at en stor stein hadde blitt plassert foran åpningen til graven (Markus 15:46-47), så dette var til stor bekymring for dem mens de reiste mot graven. Det er ingen indikasjon på at de var klar over den romerske vaktstyrken som hadde blitt satt for å vokte graven, eller at graven hadde blitt forseglet (Matteus 27:62-66), for de uttrykket ingen bekymring over noen av disse tingene. Alt de visste var at steine, som var stor og tung, ville hindre dem i i komme inn i graven for å salve Jesus.

Konstruksjonen av denne graven og dens dekke inkluderte antakelig en stein som lente litt bakover. Den ville ha stått i en lund som tillot at steinen kunne bli rullet nedover en liten bakke til den dekket over gravens åpning. Dette betød at kvinnene måtte ha rullet den tunge steinen tilbake opp den lille bakken eller fjerne den fra lunden. Et slikt foretagende ville ha vært så godt som umulig for bare tre kvinner. De lurte på om noen ville være tilstede som kunne hjelpe dem med å rulle vekk steinen.

Det var antakelig frykt i disiplenes hjerter, men det var også en manglende forståelse for hva Jesus hadde sagt om å stå opp den tredje dagen (jfr. Lukas 9:45, 18:34, 24:44-45). Det er ikke overraskende at de ikke gikk til graven, for de ventet ikke å se Jesus igjen, spesielt ikke så raskt. Nok en gang var det den trofaste gruppen med kvinner som hadde tjent Ham gjennom alle år som bestemte seg for å fullføre salvingen.

Den åpne graven (16:4-5)

Det faktum at de så opp indikerer en av to ting. Av og til var gravene kuttet ut i fjellsidene. Dersom dette var tilfelle her, så måtte de kaste et blikk oppover for å kunne se åpningen. Den andre muligheten er at de gikk med blikket vendt nedover, forsiktige for ikke å snuble i duskmørket – eller kanskje som et uttrykk for sorg. Det viktigste er at når de så opp, så så de til sin store overraskelse at steinen allerede hadde blitt flyttet til siden.

Dette var ingen liten ting. Markus sier at det var en veldig stor stein og ikke kunne ha blitt flyttet med letthet. Matteus forklarer at det var et stort jordskjelv da en engel steg ned fra himmelen og rullet vekk steinen fra gravens åpning (Matteus 28:2). Dette forårsaket den romerske vakten, som var vitne til hendelsene, så stor frykt at de besvimte (Matteus 28:4). Senere rapporterte de det som hadde skjedd til øversteprestene. Prestene befalte dem å lyve om det og sa at de ville beskytte dem (Matteus 28:11-15).

Kanskje det mest overraskende av alt er at Jesus var borte før dette skjedde. Det skjedde ikke slik at Han kunne kommme ut, men slik at andre kunne se inn og se den tomme graven.

Da kvinnene kom inn i graven, så de en engel sitte til høyre (Lukas og Johannes nevner to engler). Englenes utseende , beskrevet i Skriften, fikk kvinnene til å frykte, her som andre steder i Bibelen. Det greske ordet her er et sammensatt verb som indikerer veldig sterke følelser for kvinnene. De var vettskremte!

EN OVERRASKENDE ÅPENBARING (Markus 16:6-8)

Et uventet budskap (16:6-7)

En engel forsikret kvinnen øyeblikkelig at de ikke hadde noe å frykte. Så beskrev han akkurat hvorfor de var der! Han visste at de var kommet for å søke Jesus som var blitt korsfestet. At de kom for å salve Ham viser at de hadde gått glipp av budskapet om at Han skulle stå opp på den tredje dagen. Det var uventet at Han ikke var der.

Engelens budskap var at Jesus hadde stått opp og var ikke lengre i graven. Han kan ha pekt mot plassen hvor legemet Hans hadde lagt, og understreket den sannheten. “Ha er oppstått” i Markus 16:6 er kanskje ikke en så presis oversettelse av det originale greske verbet som mer presist betyr “Han ble oppstått” (evt. “oppreist”).

Engelen hadde en oppgave for kvinnene: “Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere’» (Markus 16:7). Markus er det eneste evangeliet som inkluderer ordene “og til Peter“. Siden mye av Markus informasjon antakeligvis kom fra Peter, så ville Peter ha tatt disse ordene personlig. Han trengte å vite at han var tilgitt for å ha fornektet Jesu, så det er ikke rart at Jesus nevnte ham spesielt. Han var fremdeles en av disiplene.

Jesus skulle møte disiplene etter oppstandelsen i Galilea. Han hadde fortalt dem dette tidligere (Matteus 26:32, Markus 14:28), men siden det var før korsfestelsen, hadde de ikke forstått helt hva Han mente. Dette var derfor beskjeden som kvinnene skulle gi videre. Johannes 21 forteller om den opptredenen ved siden av Genesaretsjøen i Galilea hvor disiplene hadde gått tilbake til å fiske. Det var her at Jesus verbaliserte Sin tilgivelse til Peter.

Flukten fra graven (16:8)

Kvinnene kom seg vekk derfra så fort de kunne (jfr. Matteus 28:8). Følelsene deres var i kok mens de rent fysisk skalv midt i deres forbauselse. Til tross for forsikringen av engelen om at de ikke skulle frykte, så var de redde. Det var så forvirrende for dem, og det fikk dem til å være stille om det en stund. “Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde” (Markus 16:8).

Jesu Kristi oppstandelse er viktig for den troende fordi oppstandelsen Hans er garantien for vår oppstandelse og herliggjøring (jfr. 1 Korinterbrev 15:20-23). Legg merke til de mange bevisene på en historisk, kroppslig oppstandelse som blir beskrevet i 1 Korinterbrev 15.

Der finnes mange historiske beviser for Jesu oppstandelse. Vi har den eneste religionen som inkluderer en oppstått Frelser. Vi kan stole fullt og fast på Ham.


ORD TIL AVSLUTNING

Legg merke til hvordan engelen begynte talen sin. Han bønnfalt kvinnene om ikke å være redde. Vi kan kanskje bli fristet til å glatte over dette, men det burde vi ikke. Dette skjedde andre ganger når engler henvendte seg til mennesker (Lukas 1:13, 30, 2:19).

Fokuser vårt er på Maria Magdalena som har vært en dedikert etterfølger av Jesus t årevis (se Maria Magdalena under andakter). Hun hadde reist med Ham, sett på når Han utførte miraklene Sine, og lyttet til læren Hans. Gjennom alt dette hadde hun blitt overbevist om at Han var den Messias som hun hadde søkt etter.

Så, innen tre dager, ble hele hennes verden snudd opp-ned. Denne Jesus som hun elsket som sin Frelser hadde blitt arrestert. Han hadde skrekkslagent sett på mens Han ble slått og spottet. Hun hadde stått gråtende og sett på mens Han gikk til Golgata og ble korsfestet. Hun hadde vært til stede når Han trakk Sitt siste åndedrag.

Det ville ha vært lett for Maria M. å fnyse av engelens budskap. Hun ble trøstet med en grav og en manglende Messias. Flesteparten av disiplene gjemte seg i frykt. Engelen ba henne tro på det umulige.

Responsen hennes forandret skjebnen hennes. Først flyktet hun i forbauselse (Markus 16:8). Men så snudde forbauselsen til glede foran henne (Johannes 20:14-18). Troen blomstret inni henne. Hun løp for å fortelle om oppstandelsen Hans.


 

Advertisements
%d bloggers like this: