Brevet til kirken i Pergamon (v. 12-17)

INTRO (v. 12)

“Skriv til engelen for menigheten i Pergamon: Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd:”

Johannes åpenbaring 2:12

For mange mennesker i dagens kirke har terminologien verdslighet en spesiell og gammeldags lyd. De tenker gjerne på forbud mot dans, kino eller kortspill. Dagens brukervennlige, søkerorienterte markedsdrevne kirke sier ikke så mang ord mot verdslighet. Å gjøre det vil gjøre mange ikke-troende ubehagelige, og det blir derfor sett på som dårlig markedsstrategi.

Men til forskjell fra dagens moderne kirke, så nøler ikke Bibelen med å fordømme verdslighet som den alvorlige synden den er. Verdslighet er enhver opptatthet med eller interesse i det tidsbegrensede livet som plasserer hva som helst forgjengelig ting foran det som er evig. Siden troende ikke er del av det verdslige systemet (Johannes 15:19), må de ikke oppføre seg som om de er det. I Romerne 12:2 skrev apostelen Paulus: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”

Kirken i Pergamon hadde , som dagens moderne kirke, feilet i å advare folk mot verdslighet. Derfor hadde kirken sklidd inn til kompromisser med verdenen rundt den og var i fare for å bli like verden. Det ville bli det neste skrittet i en nedovergående spiral fra kirken i Efesos som hadde mistet sin første kjærlighet for Jesus Kristus.

Den som holder det skarpe tveeggede sverdet er den oppståtte, herliggjorte Kristus, som indikert i Johannes åpenbaring 1:16. Her taler Han gjennom Johannes, den inspirerte apostelen som skrev denne boken. Også i dette brevet, lik det Han sendte til Efesos, identifiserer Kristus seg  med de beskrivende frasene fra Johannes syn i Johannes åpenbaring 1:12-17.

Det skarpe tveeggede sverdet referer til Guds Ord. Hebreerne 4:12 sier: “For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Apostelen Paulus bruker metaforen til et sverd for å beskrive Ordet (Efeserne 6:17). Det at sverdet er tveegget gir et bilde av Ordets styrke og kraft i å avsløre og dømme de innerste tankene i menneskenes hjerter. Ordet er skarpt, ikke svakt.

Dette gir et bilde av Jesus Kristus som dommer og eksekutør. Når Johannes beskriver Ham i Sitt andre komme, skriver han “Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme” (Johannes åpenbaring 19:15). Dette er ikke en positiv og lovende introduksjon, men en skremmende en. Det er den første negative introduksjonen av Kristus fordi kirken i Pergamon stod ansikt til ansikt med umiddelbar dom. Katastrofen hang over horisonten for denne verdslige kirken.

Kirken i Pergamon er symbolsk på mange kirker gjennom tidene som har gjort kompromisser med verden rundt dem. Kompromissets ånd var spesielt synlig i perioden fra det fjerde til det syvende århundret. I 313 e.Kr. ga keiser Konstantin ut sin Milankunngjøring som ga religiøs frihet til de kristne og endte to og et halvt århundre med vill forfølgelse. Han adopterte kristendommen og gjorde det til emperiets religion. Det startet prosessen hvor kristendommen fusjonerte med den romerske state. Hedenske prester ble “kristne” prester, hedenske templer ble “kristne” kirker, hedenske fester ble “kristne” festivaler. Kristendommen var ikke lengre en personlig sak, men en nasjonal identitet. Kirken giftet seg med det politiske systemet, slik at verdslighet ble synonymt med kirken.

Pergamon var omtrent 16 km nord for Efesos, med Smyrna omtrent midt i mellom. Til forskjell fra Efesos og Smyrna var Pergamon ikke en havneby, men var lokalisert omtrent 24 km fra Egeerhavet. Det var heller ikke langs en av de viktigste handelsrutene. Likevel var Pergamon ansett som å være Asias største by. Den romerske Pliny kalte den “den mest distingverte byen i Asia”. Da Johannes skrev ned Johannes åpenbaring hadde Pergamon vært Asias hovedstad i neste 250 år (siden 133 e.Kr. da dens siste konge overga sitt rike til romerne). Pergamon eksisterer i dag som den tyrkiske byen Bergama.

Store deler av byen var bygget på en stor kjegleformet bakketopp som strakte seg runt 1000 fot over sletten. Så imponerende var dette synet til og med i moderne tider at i det 19. århundre uttalte den berømte arkeologen Sir William Ramsey: “Mer enn alle stedene i Lilleasia gir denne inntrykk av å være en kongelig by, autoritetenes hjemsted: den steinete bakken hvor den står så stor og dominerer slettene til Kaukasus så stolt og modig”.

Pergamons bibliotek var bare overskygget av det i Alexandria. Så imponerende var Pergamons bibliotek at Markus Antonius senere sendte det til elskeren sin, dronning Cleopatra av Egypt. I følge legenden ble pergamentet oppfunnet i Pergamon for å skaffe skrivemateriell til biblioteket deres. På grunn av dette biblioteket var Pergamon et viktig senter for kultur og kunnskap. Legen Galen var født og oppvokst her. Byen så seg selv som forsvarer av gresk kultur i Lilleasia.

Pergamon var et viktig senter for tilbedelse av fire av de største helligdommene i den gresk-romerske verden, og templer dedikert til Athene, Asklepios, Dionysos og Zevs fantes her. Men noe som overskygget alle disse fire var keisertilbedelsen. Pergamon bygget det første tempelet som var dedikert til keisertilbedelse i Asia (29 e.Kr.) til ære for keiser Augustus. Senere bygget bye to templer til, ett for keiser Trajan og ett for keiser Septimus Severus. Kristne kom i fare når det ble forlangt at de måtte ofre til keisere. Det antas at Antipas (2:3) ble henrettet for, i alle fall delvis, å nekte å tilbe keiseren.

ANBEFALINGEN (V. 13)

“Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor.”

Johannes åpenbaring 2:13

Til tross for de vanskelige omstendighetene deres, så opprettholdt de troende i Pergamon troen på Jesus Kristus på en modig måte. Han roste dem for at de fortsatte å holde fast ved Hans navn – selv om de levde der Satans trone er, hvor Satan bor. Mange forslag har blitt lagt fram om identifikasjonen av Satans trone. Noen identifiserer det som det storslåtte alteret til Zevs som dominerte Pergamons akropolis. Dette var ikke bare et alter. Edwin Yamauchi sier:

“Ordet alter er litt misvisende. Strukturen er en monumental søylebesatt hesteskoformet sal 36,5 m x 34m. Podiet til alteret var nesten 5,5 m høyt. Det store vadmelet som gikk langs strukturens base  i 136 m avbildet en “gigantomachy”, det vil si, en krig mellom gudene og kjempene. Det var et av de største verkene av hellenistisk kunst noen sinne.” (New Testament Cities in Western Asia Minor, Grand Rapids, Baker, 1980.)

En slik bygning kunne lett ha passet til beskrivelsen Satans trone.

Andre setter Satans trone i sammenheng med tilbedelsen av guden Asklepios som var meget fremtredende i Pergamon. Asklepios  var helbredelsens gud, og folk kom fra hele den eldgamle verden til Pergamon, og søkte å bli helbredet ved hans alter. Asklepios ble avbildet som en slange, og ikke-giftige slanger buktet seg fritt rundt omkring i tempelet. Søkende som ønsket helbredelse sov eller la seg ned på tempelets gulv og håpet å bli berørt av en av slangene (som symbolsk representerte guden selv). Slik symbolisme vil åpenbart minne kristne om Satan (jfr. Johannes åpenbaring 12:9, 14-15, 20:2). Under keiser Diokletians styre ble noen steinhoggere henrettet for å ha nektet å hugge ut et bilde av Asklepios.

Andre har påpekt, som nevnt ovenfor, at Pergamon var det ledende senteret for keisertilbedelse i Asia. Og kulten av keisertilbedelse representerte virkelig den alvorligste trusselen for de kristne i Pergamon. Det var når de nektet å tilbe keiseren, ikke hedenske guder, at de fleste kristne ble henrettet. Satans trone kunne med enkelhet stå som en referanse til det mektige Roma som “denne verdens gud” (2 Korinterbrev 4:4), ved å være blasfemisk overfor den sanne Gud ved keisertilbedelse.

For hvilken som helst av disse grunnene – eller alle sammen – så ble Pergamon riktig nok kalt byen der Satan bor. Midt blant disse vanskelige forholdene fortsatte troende å bo i Pergamon. Til tross for forfølgelse og lidelse fortsatte de troende i byen å holde fast ved Kristi navn, og fornektet ikke troen. De trofaste troende i Pergamon eksemplifiserte sannheten i Kristi ord i Matteus 16:18: “Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Ingen satanisk motstand kan ødelegge ekte, frelsende tro, slik som disse troende hadde.

Vi vet ikke noe sikkert om Antipas. Trolig var han en av lederne i Pergamon kirken. I henhold til tradisjonen ble han grillet til døde inni en messingokse under forfølgelsen som ble satt i gang under keiser Domitians. Ordet vitne ble oversatt fra ordet maritus, et ord som etter hvert er blitt translitterert som martyr, fordi så mange vitner for Kristus måtte bøte med sine liv.

IRETTESETTELSEN (v. 14-15)

“Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israelsfolket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. Så har du også noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære.”

Johannes åpenbaring 2:14-15

Kirken i Pergamon var fortsatt lojale overfor Kristus og kristen sannhet. De stod trofaste mot den satanistiske motstanden – helt til martyrdøden. Likevel var ikke alt på stell i Pergamon. Jesus sa at det fantes noen der som  holdt seg til falsk lære. Dette gjaldt ikke alle, bare noen. Selv om mange i kirkene våre i dag tar lett på doktriner og bibelske og teologiske feil og mener de e uviktige, så er det ikke det perspektivet kirkens Herre har. I Pergamon var det tragisk å se at majoriteten tolererte disse som tok feil istedenfor å konfrontere dem med deres feilaktige syn, og kaste dem ut av kirken dersom de ikke ville angre seg (jfr. Titus 3:10-11). Akkurat som mange kirker i dag feilet kirken i Pergamon i å praktisere kirkelig disiplinering (jfr. Matteus 18:15-18).

Kristus var spesielt opptatt med to vranglærer som ble tolerert i Pergamon. En var forbundet med en person i Gamle Testamentet, den andre med en person i Nye Testamentet. For det første var det dem som fulgte Bileams lære. Historien om Bileam, en beryktet profet som var til leie, kan leses i 4 Mosebok 22-25. I frykt for israelittene på grunn av hva de hadde gjort mot amorittene, leide Balak, Moabs konge, inn Bileam for å forbanne dem. Etter å ha forsøkt tre ganger å forbanne Israel, så kom Balaam opp med en annen plan. Siden han ikke kunne forbanne dem, bestemte han seg for å forderve dem ved å lære Balak til å sette en snublestein foran Israels sønner, å spise mat som var ofret til avguder og å begå umoralske handlinger. Han planla å bruke moabitiske kvinner til å lokke israelittene til å oppføre seg som den syndige og gudløse verden som eksisterte rundt dem – seksuell umoralskhet og avgudsdyrkelse (4 Mosebok 25, 31:16). Den blasfemiske unionen med Satan og falske guder ville fornedre israelittene og ødelegge deres åndelige krefter. Bileams plan fungerte, men ikke til den grad de håpet på. Gud grep inn og tuktet Israel, og drepte 24.000 (4 Mosebok 25:9), inkludert mange av lederne deres (4 Mosebok 25:4-5). Denne drastiske handlingen hindret at Israel fortsatte å skli ytterligere ned i umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Akkurat som israelittene ble forført av Bileams falske lære, så ble noen i Pergamon lurt til å blande seg med det hedenske systemet (jfr. Judas 10-11). Peter refset bileamittene i 2 Peter 2:15-16: “For de har forlatt den rette vei og gått seg vill. De følger i samme spor som Bileam, Bosors sønn, han som elsket urettmessig vinning. Men han ble vist til rette for sin misgjerning; et stumt esel talte med menneskestemme og stanset profeten i hans galskap.” Men som Gud tuktet Israel på en alvorlig måte, så truet Herren Jesus Kristus å gjøre det samme i dette skriftstedet. I 2 Korinterbrev 6:14-17 påpeker apostelen Paulus den syndige absurditeten til troende som ønsker å leve som verden gjør:

“Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem,  jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem og skill dere fra dem. Rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere,”

Den andre vranglæren som fantes i Pergamon involverte en person i Nye Testamentet. Det var noen som på samme måten som de tidligere nevnte holdt seg til nikolaittenes lære. Uttrykket “av samme slag” indikerer at nikolaittenes lære ledet til den samme ondsinnede oppførselen som de som fulgte Bileam. Som tidligere diskutert fikk nikolaittene navnet sitt fra Nikolas, en av de syv mennene som ble valgt til å oversee distribueringen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Om han begynte å falle fra troen (som noen av de tidligere kirkefedrene tror) eller nikolaittene, etterfølgerne hans, begynte å forvrenge læren hans er ukjent. Ved misbruk av den bibelske læren om den kristnes frihet, så lærte nikolaittene også at kristne kunne delta i hedenske orgier. De forførte kirken med umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Igjen; mesteparten av de troende i Pergamon deltok ikke i de feilaktige handlingene til disse to kjetterske gruppene. De forble trofaste til Kristus og den kristne troen. Men ved å tolerere disse gruppene og nekte å utføre kirkelig disiplinering, så tok de del i skylden deres, noe som førte til Herrens dom.

BEFALINGEN (v. 16)

“Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn.”

Johannes åpenbaring 2:16

Den eneste kuren som finnes for en synder er omvendelse. Omvendelse kommer fra ordet metanoeõ, et or brukt i Skriften for å beskrive en forandring i sinnet som fører til forandret atferd. Mens toleranse er hyllet i i vår moderne kultur, så er toleranse av kjettersk lærdom eller syndig atferd i kirken ikke en dyd, men en synd. Så alvorlig er dette at dersom en ikke omvender seg, så advarer Kristus dem “Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn” (jfr. 4 Mosebok 22:23). Hele kirken stod overfor sverdet av Kristi dom, kjetterne for å praktisere sin vranglære og synd, og resten av kirken for å ha tolerert det. Forandringen i pronomen fra “deg” til “dem” reflekterer en underliggende hebraisk idiom som er vanlig i Septuaginta; begge pronomenene  refererer til hele kirken.

Kirken kan ikke tolerere ondskap i noen som helst slags form. Til de skrytende korinterne, som stolte tolererte at en mann var skyldig i incest, skrev Paulus: “Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus” (1 Korinterbrev 5:6-7). Syndende troende burde bli påvirket slik at de føler seg elendige i fellesskapet og tilbedelsen i kirken ved å bli konfrontert med Guds kraftige Ord. Kirkens mål er heller ikke å skape et miljø der ikke-troende føler seg komfortabel; det er et sted hvor de kan høre sannheten og bli overbevist om synden deres slik at de ønsker å bli frelst (Romerne 10:13-17). Forsiktig (jfr. 2 Timoteus 2:24-26), kjærlig, allernådigst, men likevel fast og bestemt trenger de ikke-troende å bli konfrontert med realitetene av synden deres og Guds nådefulle gave gjennom Kristi oppofrende død. Feilaktighet vil aldri bli undertrykket ved å møte det med kompromisser. Dagens ikke-konfronterende kirke repeterer i stor grad feilene som kirken i Pergamon gjorde i stor skala, og vil møte Guds dom over dem.

RÅDET (v. 17)

“Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.”

Johannes åpenbaring 2:17

Kristus konkluderer brevet til Pergamon med råd og oppmuntring. Som tidligere nevn understreker uttrykket “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” den vitale viktigheten av Kristi Ord og de troendes ansvar til å lytte til dem og følge dem. Som i de andre seks brevene, så er løftene adressert til “Den som seirer” – en frase som dekker alle troende (1 Johannes 5:4-5). Krist love tre ting til de trofaste medlemmene i Pergamon kirken.

For det første vil Han gi dem “av den skjulte manna“. Manna var brød med honningsmak som Gud ga israelittene til mat i de førti årene de vandret rundt i ødemarken (2 Mosebok 16:14 ff). I følge 2 Mosebok 16:33 skulle israelittene minnes denne hellige anordningen ved å oppbevare en krukke med manna inne i paktens ark under reisene deres. Den “skjulte manna” representerer Jesus Kristus, Livets Brød som kom ned fra himmelen (Johannes 6:48-51). Han besørger åndelig føde for dem som stoler på Ham. Den “skjulte manna” symboliserer alle de velsignelsene og fordelene vi får fordi vi kjenner Kristus (Efeserne 1:3).

Der har vært mye spekulasjon om hva den hvite steinen symboliserer. Noen setter den i sammenheng med urim og tummim på ypperstesteprestens brystplate (2 Mosebok 28:15, 30, 3 Mosebok 8:8, 4 Mosebok 27:21, 5 Mosebok 33:8). De teinene ble brukt til å betsemme Guds vilje og representerte retten til ypperstepresten til å be om veiledning fra Gud for lederen som ikke kunne komme til Gud direkte, men måtte komme via en prestelig struktur. på en eller annen måte forårsaket Gud at disse steinene avslørte Hans vilje på en mer avansert måte enn å si ja eller nei eller loddtrekning. I følge dette synet lover Gud ved denne hvite steinen den som seirer kjennskap til Hans vilje. Andre indentifiserer den hvite steinen som en diamant, den mest verdifulle av alle steiner, et symbol på Guds verdifulle gave av evig liv til de troende. Det kan imidlertid være best å forstå den hvite steinen i lys av den romerske skikken av å belønne hvite steiner til vinnerne av atletiske konkurranser. En hvit stein med atletens navn inngravert fungerte som hans billett til en spesiell premiebankett. Under denne teorien lover Kristus de som seirer inngang til den evige seiersfeiringen i himmelen.

“På steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det” står det så i dagens tekst. Det er innlysende fra den frasen at vi ikke kan vite det navnet før det blir gitt oss (jfr. 5 Mosebok 29:29). Kainos (“nytt“) betyr ikke nytt som i kontrast til gamle tider, men nytt på den måten at det er kvalitativt forskjellig. Det nye navnet vil fungere som hver troendes inngangsbillett til evig herlighet. Det vil reflektere på en unik måte Guds spesielle kjærlighet for oss og en adopsjon av hvert av Hans sanne barn.

Pergamon kirken stod overfor de sanne valgene som enhver kirke står overfor. Den skulle omvende seg og motta all velsignelsen av evig liv i himmelens herlighet. Eller den kunne nekte å omvende seg og møte de forferdelige realitetene av at Herren Jesus ville erklære krig mot den. Å fortsette på kompromissets sti leder til slutt til dom.