Martin Luther og Sola Scriptura

For 500 år siden, på 31 oktober 1517, spikret en augustinsk munk ved navn Martin Luther sine berømte 95 teser på kirkedøren i Wittenberg, Tyskland. Han protesterte mot ubibelske fremgangsmåter innen den romersk katolske kirken, og resultatet var dannelsen av protestantiske kirker verden over. Denne handlingen blir derfor ansett å være starten på reformasjonen.

EN GUTT SOM HET MARTIN

Martin ble født i Eisleben, Sachsen, den 10 november 1483 til en koppergruvearbeider Hans og Margaretta Luder.

Han fikk navnet Martin fordi den neste dagen, dagen han ble døpt, var Sankt Martins Dag.

Kirken på den tiden lærte at gode gjerninger var en nødvendig del av frelsen. Dette involverte at folk var med på sakramentene, gjorde botsøvelse, gikk på pilegrimsferder til hellig steder, kjøpte avlat, og (det mest effektive av dem alle) trakk seg tilbake fra verden for å leve et asketisk liv i et kloster for å unnslippe synden. Alt dette førte til at Martin fortvilte over at han ikke klarte å gjøre nok til å tilfredsstille Gud, og å frykte Guds fremtidige dom.

Martin oppnådde en bachelor grad og mastergrad fra universitetet i Erfurt; så begynte han å studere juss 1 1505.

FRA JURIST STUDENT TIL MUNK

Det året ble han truffet av lynet under en voldsom storm. I frykt for plutselig død og den nært forestående og hellige dommen over livet hans, skrek han ut i frykt til skytshelgenen av koppergruvene, Sankt Anna, og lovet at han skulle bli en munk.

Han gjorde godt mot løftet sitt, sluttet å studere juss og sluttet seg til St. Augustin klosteret i Erfurt. Her tilbrakte han lange timer i bønn, faste, pisking og daglige tilståelser av synden sin, men ingen av disse tingene ga ham den freden han søkte overfor Gud.

Han ble ordinert til prest i 1507. Hans overordnede, Johann von Staupiz, overførte ham til Wittenberg universitetet for å studere til doktorgrad i teologi, og senere utnevnte han ham til å bli sjef for bibelsk teologi der. Her foreleste Dr. Luther om Salmenes bok, Galaterbrevet og Hebreerbrevet. Mens han studerte og underviste fra disse bøkene kom han langsomt til en forståelse om den sanne bibelske betydningen av rettferdighet og tro.

SCALA SANCTA

I 1510 besøkte Luther Roma. Her, i Kirken til St. Johannes Latean, er det en 28-trinns marmortrapp som Jesus angivelig skal ha klatret ved Pontius Pilatus sitt palass.

Ifølge romersk katolsk lære fikk pilegrimer som gikk opp disse “hellige trappetrinnene” (Scala Sancta) på en passende måte et avlat. Luther klatret trappen for å oppnå denne fordelen på vegne av hans døde bestefar. Luthers sønn, Paul, rapporterte at hans far fortalte ham i 1544 at mens han klatret opp trappen, så blinket et bibelvers foran ham: “Men den rettferdige, ved tro skal han leve” (Habakkuk 2:4).

Fra nå av, når han studerte ordene i denne teksten, begynte Luther å forstå at Gud gir tilgivelse til dem som angrer syndene sine, fordi Kristus har betalt straffen fullt ut ved å dø på korset og stå opp igjen. På samme måte gir Gud rettferdighet til troende ved å tilegne (kreditere) Kristi perfekte rettferdighet til dem. Tro involverer å bare stole på Guds løfter og Kristi fullendte frelsesverk.

Når han beskrev denne kulmineringen av hans åndelige reise, skrev Luther “Plutselig følte jeg at jeg hadde blitt født på nytt og kommet inn i selveste paradis gjennom åpne porter”, ettersom byrdene fra synden hans lettet og han opplevde den forsikringen på frelse og fred som bare Jesus kan gi.

TETZEL – SELGEREN AV AVLATSBREV

I 1516 kom en dominikansk munk, Johan Tezel (1465-1519), til Tyskland for å selge avlat på vegne av Albrecht, erkebiskopen av Magdeburg og også av Mainz. Halvparten av inntektene gikk til å betale de 10,000 dukatene Albrecht hadde lånt fra Fuggeribanken i Augsburg for å fremkalle Roma til å si seg enige i hans periode med mer enn et erkebispedømme. Den andre halvdelen gikk til pave Leo X i Roma for å hjelpe med å betale for rekonstruksjonen av St. Peters Basilika der. Prisen varierte avhengig av midler og status i livet, og de fattige måtte be og faste.

Tetzel solgte et overbevisende ordspill:

“Så snart pengene i kassen klinger, sjelen fra skjærsilden springer.”

Luther protesterte at Tetzels kunder kunne tro at de kunne synde ustraffet, men istedenfor ble utsatt for evig fordømmelse. Han sendte erkebiskop Albrecht protesten sin med tittelen “Disputasjonen av Martin Luthera om Makt og Effekten av Avlatsbrev”, som ble ti de 95 tesene. I innledningen skrev Luther at han mente å forsvare uttalelsene i Wittenberg, og han spurte “de som ikke kan være tilstede å disputere med ham oralt skal gjøre det i deres fravær i brevs form.” Han kalte på kollegaene hans at de skulle debatere, som var den akademiske prosedyren på den tiden, ved å feste en kopi av dette dokumentet på en offentlig tavle, kirkedøren i Wittenberg, noe han gjorde den 31 oktober 1517.

Istedenfor å ta del i debatten, så trykket interesserte folk opp flere kopier, og snart var dokumentet lest over hele Europa. Saken utviklet seg til om paven hadde rett til å gi ut avlatsbrev eller ikke.

LUTHER FOR RETTEN

Den 3 januar 1521 lyste pave Leo X Luther i bann, og beordret Charles V, den Hellige Romerske Keiseren, å forby Luthers lære. Tilkalt til rettsmøte i Worms, Tyskland, i april 1521 ble Luther bedt om å frasi seg hans syn med trussel om død dersom han nektet. Han svarte:

“Med mindre jeg kan bli instruert og overbevist med bevis fra de Hellige Skriftene eller med åpen, klar og bestemte grunner og argumentasjon – og min samvittighet er fanget av Guds Ord – så kan jeg ikke og vil ikke avsverge, fordi det ikke er trygt eller vist å handle mot samvittigheten. Gud hjelpe meg. Amen.”

En av vitnene rapporterte at Luther la til: “Her står jeg: Jeg kan ikke gjøre noe annet.”

Den 25 mai erklærte keiser Charles V at Luther var en lovløs som kunne bli drept av hvem som helst uten å bli straffet for det. For å beskytte ham “kidnappet” vennene hans ham i Wartburg slott i 10 måneder. Her oversatte han hele Nye Testamentet til tysk dialekt – bare på tre måneder!

I 1529 laget seks prinser og 13 keiserlige frie byer begjæringer mot dette forbudet i “Protestasjonen i Speyer”. Etter denne Protestasjonen ble de som fulgte reformasjonen kalt “Protestanter”.

LUTHER MOT KLOSTERLØFTENE

Luther skrev også et essay mot klosterløftene, at de ikke var innført av Kristus og ikke hadde noen skriftlig basis, og at de derfor var nytteløse i å oppnå rettferdiggjørelse eller forsikring om frelse. De satte sin lit til gjerninger istedenfor tro på Kristus alene, og de etablerte et hierarki med presteskap adskilt fra lekfolket. Luther trodde at alle sanne kristne hadde rett til å komme til Gud gjennom Kristus uten prest som mellommann (jfr. 1 Timoteus 2:5).

I 1525 giftet han seg med den tidligere nonnen Katharina von Bora som han fikk seks barn med, hvorav fire vokste opp til å bli voksne. Katharina var også en kilde med stor støtte for ham i de senere årene mens han opplevde forskjellige sykdommer. I 1534 ferdigstilte han sin tyske oversettelse av hele Bibelen. Bland de mange salmene han skrev er den best kjente “Min Gud Han er så fast en borg” (Tysk: Ein feste Burg ist unser Gott“). Han døde i 1546 i en alder av 62.

LUTHERS ARV

Tre hovedemner danner grunnlaget til Reformasjonen, og derfor dagens Protestantisme:

Frelse oppnås ved Guds nåde alene (sola gratis) gjennom tro alene (sola fides – Romerne 11:6).
Bibelen er den eneste ufeilbarlige og tilstrekkelige autoriteten i alle saker som omhandler tro, liv og oppførsel (sola scriptura, d.v.s. Skriften alene) hvormed all lære og tradisjon tilhørende kirken er totalt underlagt (2 Timoteus 3:16-17).
Alle troende er prester og har direkte adgang til Gud gjennom Kristus alene (1 Timoteus 2:5), uten nødvendigheten for en hvilken som helst jordlig mellommann (Hebreerne 10:12-14).

Disse prinsippene gir til dem som vil akseptere dem:

Komplett tilgivelse av syndene her og nå (Romerne 5:8-9).
Den absolutte sikkerhet om evig liv (1 Johannes 5:11-13).
Forbund med Kristus slik at Gud ilegger Kristi perfekte rettferdighet til oss ( Korinterbrev 5:21).

larshaukeland