Enkel tro (Markus 10:17-31)


Jesus så på dem og sa: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Alt er mulig for Gud.»

Markus 10:27


Å ELSKE NÅTIDEN (Markus 10:17-25)

Et ærlig spørsmål (10:17-19)

Jesus samhandlet villig med alle typer mennesker: politiske og religiøse ledere, rike og fattige, syke og demon-besatte, kvinner og barn. På denne spesielle dagen hadde han allerede samhandlet med fariseerne (Markus 10:2-9) og unge barn (10:13-16). Da han dro nedover veien løp en rik, ung mann bort til Ham, knelte foran Ham og stilte et spørsmål: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (10:17).

Matteus sier at denne mannen var ung (Matteus 19:22), og Lukas sier at han var en rådsherre (Lukas 18:18), noe som indikerer en ledende posisjon av politisk eller religiøs betydning. Når han adresserte Jesus som “gode Mester”, så brukte han det greske ordet “agathos” som betyr “grunnleggende god“.

Jesus påpekte at den terminologien for “god” vanligvis var reservert for Gud. Han ser ut til å gi mannen sjansen til å ta det neste skrittet og anerkjenne at Jesus var hellig.

De fleste jødene ville ha trodd at å holde loven var veien til å komme inn i Guds rike og motta evig liv. Jesus gjentok dette konseptet ved å sitere flere av de ti bud, spesielt det som hadde med menneskelige forhold å gjøre (“bedra noen” i Markus 10:19 kan muligens være en hentydning til det tiende budet eller en utvidelse av det åttende og niende budet. Se 3 Mosebok 19:13 for en spesifikk uttalelse).

En alvorlig befaling (10: 20-21)

Denne unge mannen hevdet å ha gjort alt Jesus nevnte helt fra han var ung; så han spurte Jesus hva som manglet. Ærligheten ser ut til å ha rørt ved Jesu hjerte, for nå han så på ham, følte Han en dyp følelse av kjærlighet for ham. Han så dypet og behovet og ønsket inderlig at han skulle ta det neste steget.

Jesus sa at en ting stod i veien for mannen: hans tilknytning til materielle ting. Det hindret ham fra å være istand til å adlyde det første av de ti budene – å bare elske Gud. Penger og ting hadde blitt en gud; for å bli hva Gud ønsket han skulle bli, måtte han være villig til å følge Jesus med total hengivelse og villighet.

En trist observasjon (10: 22-23)

Jesu uttalte krav er ikke en universelt forutsetning for frelse, for Han ber ikke oss alle om å selge alt vi har og gi pengene til de fattige. Det var imidlertid dette som stod i denne mannens vei og hindret ham fra å elske Gud fullt og holdent og følge Jesus. På grunn av prioriteten han la på sin materielle rikdom, så ble han trist over det Jesus sa og gikk vekk.

Jesu ord reflekterte virkelig følelsene Hans mens Han undret seg over hvor vanskelig det var for de som var rike å komme inn i Guds rike. Han sa at det er vanlig at velstående mennesker som ikke har Gud ikke føler noe behov for å bli frelst. De føler at mengden av penger som de har er en sikkerhet mot det som kan skje med dem. Livene deres er fylt med masse som ser ut til å tilfredsstille dem; så de ser Gud som  en krykke de ikke trenger

Denne mannens rikdom gjorde lovet hans komfortabelt og ga ham makt og prestisje. Når Jesus sa han skulle selge alt han eide, rørte Jesus ved denne mannens grunnlag for sikkerhetsfølelse og identitet. Den ene tingen han ønsket, evig liv, var uoppnåelig fordi han syntes prisen var for høy.

En enkel sammenlikning (10:24-25)

Jesu observasjon gjorde disiplene målløse! Det greske ordet for “forferdet” indikerer at de var lamslått, fortumlet og sjokkerte av overraskelse. Var ikke velstand bevis på Guds godtakelse og velsignelse i livet? Så Jesus gjentok og forstørret sannheten: de som stoler på rikdommen deres finner det vanskelig å føle et behov for åndelig frelse. Når Jesus sa dette, så adresserte Han disiplene sine som “barn“, noe som hentydet deres umodenhet når det gjaldt forståelse for dette.

Illustrasjonen Hans om denne sannheten var ganske enkel, og Han brukte overdrivelse for å få poenget Hans igjennom. Kamelen var det største dyret i Israel, og nåløyet var den minste kjente åpningen. Det ville være umulig for en kamel å gå gjennom et nåløye. Mens disiplene ser ut til å være enige med den vanlige jødiske oppfatningen om at velstand viste Guds tilfredshet over en persons rettferdighet; Gud hadde en helt annerledes målestandard. Ingen mengde av velstand kan frelse en person eller gi evig liv.

Å STOLE PÅ FREMTIDEN (Markus 10:26-31)

Den store Gud (10:26-27)

Markus gjentok overraskelsen til disiplene, men han høynet intensiteten av reaksjonen deres med frasen “enda mer forskrekket“. Det hadde vært helt utrolig for dem at mannen gikk vekk uten å respondere til Jesus og høre Jesus si at rikdom gjør det vanskelig for folk å respondere til sannheten. Men å bli presentert med en slik hyperbolsk uttalelse om en kamel og et nåløye var mer enn de kunne forstå.

Deres eneste konklusjon til alt dette var at frelsen må være umulig for alle. Dersom en person som besitter håndgripelige beviser på Gud favør i livet hans ikke kunne bli frelst, hvordan kunne da noen bli frelst?

Det er ikke bare de rike som har et problem med å komme til Kristus; det er et menneskelig umulig skritt for enhver person, både fattig og rik. Bare Gud kan utføre det arbeidet som trengs i et menneskes hjerte for at han eller hun skal respondere på tilbudet om frelse, og det er intet hjerte som er for vanskelig for Gud å nå. Men hendelsen med denne unge lederen viser at de som eier mye kan ha det vanskeligere å innse at de trenger en Frelser enn de som allerede er fysisk fattig og trengende.

En total hengivenhet (10:28)

Peter fungerte ofte som talsmann for disiplene, og det ser ut til at han gjorde for dem her også. Den unge lederen hadde lyttet til Jesus og så nektet å erstatte hans materielle goder med å følge Jesus. Men disiplene hadde gjort akkurat det.

De hadde alle forlatt levebrødet sitt, familiene sine og annet for å følge Jesus og bli Hans disipler. I denne uttalelsen la Peter vekt på ordet “vi” som for å understreke kontrasten mellom dem og lederen. Matteus noterer at Peter la til “Hva skal vi  få?” (Matteus 19:27).

Når Peter bemerket at de hadde forlatt alt, så ordla han seg på en slik måte at det foreslo en engangs-handling. De hadde gjort det ultimate og komplette offer for Jesus, så det virket som om  de burde få en slags belønning og annerkjennelse.

De fantastiske belønningene (10:29-31)

Matteus inkluderte en del av Jesu svar som Markus utelot. Jesus sa “Sannelig, jeg sier dere: Når alt blir født på ny og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner som dommere over Israels tolv stammer” (Matteus 19:28). Disiplene vil få noen privilegier i tusenårsriket. De vil ha administrative stillinger i Jesu regjering og styre over Israels stammer.

Belønninger er ikke begrenser til de tolv, for alle som har fulgt Jesus vil få oppleve en spesiell velsignelse fordi de har gjort dette. Alle som har ofret noe for Jesu skyld vil få gleden av nye forhold i Guds familie, både i nåtiden og i fremtiden. Det er intet endelig tap for noen som følger Herren. Jesus fremhevet åpenbart at de spesielle velsignelsene  en får vil mer en overstige hvilke som helst materielle offer vi gjør når Han sa at belønningen ville være hundre ganger større.

Han nevnte også at forfølgelser kunne bli en del av det som Guds barn vil få oppleve. Så lenge Satan er aktiv lever vi  i en tidsalder hvor motstand alltid vil være en mulighet – og enda mer når sluttet av denne tidsalderen nærmer seg.

For disiplene og alle andre troende er den største belønningen vårt evige liv. Alt vi har og opplever nå er midlertidig og vil til slutt bli erstattet med det som er evig. Til og med Jesus så framover på grunn av “den gleden han hadde i vente” (Hebreerne 12:2). Mens vi går igjennom vanskelige tider kan vi være sikker på at gleden ligger foran oss.


 ORD TIL AVSLUTNING

I denne teksten møter vi en velstående ung mann. Skriftene sier at han var en leder, en mann med innflytelse. Var han en som hadde arvet rikdommen sin, eller hadde han jobbet seg oppover stigen? Det vet vi ikke.

Det vi vet er at denne mannen var ærlig når han stilte spørsmålet sitt til Jesus. Dette var ingen spottende religiøs leder. Denne mannen søkte forsikring om evigheten.

Han begynte bra. Denne lederen hadde holdt de ti bud, gitt tiende, og gjort alt annet som krevdes av en god jøde. Han ga antakelig rikelig til tempelet regelmessig, mer enn tienden. For en observatør må han ha sett ut som en perfekt kandidat for himmelriket.

Men Jesus så dypere (Markus 10:21). Han forstod at denne mannens snublesten var rikdommen hans. Dette var en mann som ikke kunne gi opp sin jordiske velstand – selv for en himmelsk fremtid. Han var ikke i stand til å gi opp sin jordiske komfort.

Hva med din velstand? Er du villig til å gi alt til Frelseren, eller som med denne lederen, har det blitt en snublesten?

Hvordan vi bruker eiendelene våre beskriver holdningen vår til frelsen. Dersom vi bruker dem til å score poeng overfor Gud, forsøker vi å kjøpe oss inn i himmelen. Som troende burde vi bruke dem til å ære Kristus, og vite at Han alene kunne betale prisen for synden vår.


 

Advertisements
%d bloggers like this: