Brevet til kirken i Tyatira (v. 18-29)

INTRO (v. 18)

“Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse:”

Johannes åpenbaring 2:18

Herren Jesus Kristus har kalt kirken Sin til å være hellig og holde seg ren ved å ta seg av synden som er midt blant dem. Faktisk var den første instruksjonen Han ga til kirken om å konfrontere synd. I Matteus 18:15-17 befalte Jesus:

“Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.”

Praktiseringen av kirkelig disiplinering som Jesus innstiftet for å opprettholde kirkens hellighet har et todelt formål: å kalle syndende troende tilbake til rettferdig oppførelse, og å rense ut fra kirken dem som med stahet klynger seg til synden sin. I begge tilfeller blir kirkens renhet vedlikeholdt.

Der er en progressiv forverring i karakteren til disse syv kirkene ettersom de nlir mer og mer påvirket av ondskap. Den nedadgående spiralen endte opp på sitt laveste punkt i Laodikea.

Uttrykket “Satans dybder” (Johannes åpenbaring 2:24) avslører hvor langt kirken i Tyatira hadde falt i relasjon til de i Smyrna og Pergamon. Kirken i Smyrna møtte fiendtlighet fra “satans synagoge“, det vil si, fra ikke-troende jøder (2:9) Kirken i Pergamon eksisterte ved “Satans trone” (2:13), noe som symboliserte hedensk falsk religion (spesielt kulten med keisertilbedelse). Men kirken i Tyatira  hadde stupt med hodet først ned i dybdene av satanisk villfarelse.

Brevet til kirken i Tyatira er det lengste av de syv brevene, selv om det er adressert til den minste av de syv byene. Det har et viktig budskap for kirken i dag: falsk doktrine og synd skal ikke tillates – selv under banneret til kjærlighet, toleranse og enhet. Der kan være mye som er ære verdt i en kirke. Den kan se ut som den har en effektiv tjeneste og vokse i antall medlemmer og en stor plass  nærsamfunnet. Likevel vil umoralskhet og falske doktriner bringe dom fra kirkens Herre dersom de ikke blir konfrontert.

Tittelen “Guds Sønn” og de to beskrivende frasene som kommer fra synet om den oppstandne Kristus i 1:12-17 identifiserer avsenderen som Jesus Kristus. Som tidligere nevnt, ved å identifisere Seg i alle syv brevene velger Kristus den frasen som passer best til den enkelte kirken. Denne frasen fokuserer på Hans rolle som hellig Dommer.

“Guds Sønn” fremhever Kristi helligdom og understreker den sannheten at Han er en med Faderen (jfr. Johannes 5:18). Dette er en viktig forandring i ordvalget. i synet som ble nedskrevet i Johannes åpenbaring 1 blir Kristus beskrevet som “en menneskesønn” (1:13). Den tittelen fremhever Hans ydmykhet, Hans sympatiske identifisering med de troende som deres nådefulle yppersteprest. Den tilbyr oppmuntring til forfulgte kristne. “Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet” (Hebreerne 2:17-18). Tittelen Menneskesønnen ser Kristus i lys av Hans evne til å sympatisere med behovene, prøvelsene og fristelsene til de troende i kirken Hans.

Men i dette skriftstedet er Jesus identifisert som “Guds Sønn” (den eneste gangen dette uttrykket brukes i Johannes åpenbaring); fokuset er ikke på Hans ydmykhet, fordi Hans tilnærmelse til kirken i Tyatira ikke er med sympati som deres ypperste prest, men som hellig dommer. Ikke trøst, men dom er i vente for kirken i Tyatira når Kristi hellige kraft beveger seg mot denne utro forsamlingen.

Som den hellige “Guds Sønn” har Kristus “øyne som flammende ild“. Han gjennomtrengende, laseraktige syn ser absolutt alt; ingen ting kan bli forkledd, skult,  eller gjemt for Ham. Når Kristus blir beskrevet under Hans andre komme i herlighet, sier Johannes åpenbaring 19:12 at “øynene hans er som flammende ild” (jfr. Daniel 10:6). En kirke kan føle seg fornøyd med seg selv, har et godt rykte i nærmiljøet og til og med blant andre kirker. Men Herren Jesu gjennomtrngende øyne ser det som det virkelig er.

Beskrivelsen at Kristus har “føtter som bronse” er gjentatt i Johannes åpenbaring 19:15 hvor det står om Kristus at Han “Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme.” At Kristi føtter glødet som bronse avbilder Hans renhet og helligdom mens Han tramper ut urenhetene.

Denne forferdelige beskrivelsen av Herren Jesus Kristus må ha forårsaket et sjokk og frykt når brevet ble lest i Tyatira. Det kom som en klargjørende innsikt for dem, som det burde for alle kristne, at Kristus vil dømme den fortsettende synden som ikke fører til omvendelse. Som apostelen Peter sier det i 1 Peter 4:17: “For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus.”

Bibelen nevner ikke grunnleggingen av kirken i Tyatira. I følge Apostlenes gjerninger 16:14 står det “Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.” Hun ble omvendt under apostelen Paulus virke i Filippi. Vers 15 sier at medlemmer av huset hennes også kom til troen på Kristus og ble døpt. Det er mulig at Lydia og hennes hus var delaktige i å starte kirken i Tyatira. Det er like mulig at en kirke ble etablert der som et resultat av Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10).

Fra Pergmon, den nordligste av de syv byene, svingte den romerske veien østover og så sørøst til Tyatira, omtrent 64 km borte. Tyatira var etablert i den lange nord-sør dalen som bandt sammen Kaukasusdalen og Hermus elvene. Til forskjell fra Smyrna og Pergamon, så ble Tyatira bygget i relativt flatt terreng og hadde ingen akropolis. Mangelen på naturlige festningsverk ville spille en markant rolle i byens historie.

Tyatira ble grunnlagt av en av Alexander den Store sine etterfølgere, Seleusius, som en militær utpost i henhold til veien fra nord til sør. Senere byttet den eierskap til Lysimakus som styrte Pergamon. Tyatira var porten til Pergamon, og oppgaven for forsvarerne i Tyatira var å forsinke en angriper og kjøpe litt tid for Pergamon. Siden Tyatira ikke hadde noe naturlig forsvarsverk så kunne soldatene sjelden holde ut særlig lenge. Derfor ble byen ofte ødelagt og gjenoppbygd.

Omtrent 190 B.C. ble Tyatira erobret av romerne og fikk nyte den romerske freden. Byen ble så et blomstrende handelssenter. Dens lokalisasjon på hovedveien mellom nord og sør som før hadde vært en høyrisiko ble nå en stor fordel. Veien ble enda viktigere på romersk tid ettersom den forbandt Pergamon med Laodikea, Smyrna og innlandet i Asia. Da Johannes åpenbaring ble skrevet var Tyatira på vei inn i sin største periode.

Tyatira var kjent for sine talløse laug (tilsvarende vår tids arbeidsorganisasjoner), Tyatiras største industri var produksjon av ull og fargede varer (spesielt purpur, farget med purpur farge utvunnet fra krapproten(, men inskripsjoner nevner også laug for sengetøy produsenter, folk som laget yttertøy, fargere, lær arbeidere, garvere, pottemakere, bakere, slave handlere og bronse smeder. Det er trolig ar Lydia representerte hennes laug i Filippi (Apostlenes gjerninger 16:14), og at Tyatiras marked strakte seg over Egeerhavet til det greske fastlandet.

Til forskjell fra Pergamon og Smyrna var ikke Tyatira et viktig religiøst senter. Hoved guden de tilbedte var den greske solguden Apollo. Det ser heller ikke ut til at det har vært noen stor samling av jøder her heller. Presset på kirken i Tyatira har først og fremst kommet fra laugene. For å ha en jobb eller starte et selskap var det nødvendig å være medlem i et laug. Hvert laug hadde sin skytshelgen (forsvarende gud) som de avholdt fester for – komplett med matoffer og seksuell umoralskhet. Kristne fant det vanskelig å være med på disse festene. Dersom de ikke gjorde det, kunne de miste levebrødet sitt.

ANBEFALINGEN (v. 19)

“Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!”

Johannes åpenbaring 2:19

Som med kirkene i Efesos og Pergamon begynte Kristus å rose kirken før Han kom med Sine bekymringer. Han forsikret dem at Han ikke hadde glemt de rettferdige gjerningene deres (jfr. Hebreerne 6:10), som Han deler inn i fire kategorier.

For det første viste de troende i Tyatira kjærlighet til Gud og for hverandre – selv om kjærligheten må ha vært tilsynelatende skjør, siden der ikke var et sterkt fundament med forenende sunn doktrine. På noen måter var Tyatira sterk der Efesos var svak; faktum er at dette er den første av de syv kirkene som blir komplementert for troen sin.

For det andre roste Kristus deres tro. Pistis (tro) kan bedre oversettes “trofasthet”. De sanne kristne i Tyatira var pålitelige og konsistente (jfr. Johannes åpenbaring 2:25). Tro og kjærlighet er ofte sett i forbindelse med Nye Testamentet (eks. 1 Korinterbrev 13:2, 13, 2 Korinterbrev 8:7, Galaterne 5:6, Efeserne 1:15, 3:17, Kolosserne 1:4, 1 Tessalonikerbrev 1:3, 3:6, 5:8, 2 Tessalonikerbrev 1:3, 1 Timoteus 1:14, 2:15, 6:11, 2 Timoteus 1:13, 2:22, 3:10, Titus 2:2).

Fra tro og kjærlighet vil det vokse frem tjeneste og utholdenhet. De som elsker vil uttrykke den kjærligheten gjennom å oppfylle andres behov. De som er trofast vil fortsette trofaste i troen (jfr. Matteus 16:24-26, 24:13).

De kristne i Tyatira besatt ikke bare disse egenskapene, men gjerningene deres var større nå en de hadde vært tidligere. Deres kjærlige tjeneste ble mer og mer konsistent, og deres trofaste utholdenhet ble sterkere. De vokste i nåde, modnet i deres kristne liv, og jobbet for Kristi sak (jfr. 2 Peter 1:8). For den oppførselen burde de bli roset.

IRETTESETTELSEN (v. 20-23)

“Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.”

Johannes åpenbaring 2:20-23

Til tross for den gode anbefalingen de mottok, så var ikke alt i orden med kirken i Tyatira. Problemet var ikke utvendig forfølgelse, men interne kompromisser; ikke ondskapsfulle ulver på utsiden av flokken, men perverse mennesker på innsiden (jfr. Apostlenes gjerninger 20:29-30). Det gjennomtrengende blikket til Herren hadde oppdaget en alvorlig feil som fikk Ham til å si “dette har jeg imot deg“. Bruken av pronomen i entall peker direkte mot lederen av kirken. Anklagen er at “du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.” Denne synden, som antakeligvis involverte majoriteten av medlemmene i kirken, var todelt. For det første brøt de den bibelske læren om at kvinner ikke skulle være lærere eller predikanter i kirken (1 Timoteus 2:12). Dette gjorde at de tolererte kvinnen Jesabel, som kalte seg selv profet. De forsterket feilen sin ved å tillate henne å lære ved å tillate henne å komme med vranglære. Resultatet ble, sier Jesus, at hun “lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.”

Jesabel er neppe denne kvinnens riktige navn, men akkurat som den beryktede konen til kong Ahab var hun Satans agent for å spre korrupsjon blant Guds folk. Derfor stemplet Herrene henne med dette symbolske navnet. Gamle Testamentets Jesabel var en utrolig ondsinnet kvinne – så ond at Bibelen sier at å gifte seg med henne var det verste Ahab gjorde: “Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham. Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham” (1 Kongebok 16:30-31). Gjennom Jesabels onde påvirkning ble Baal tilbedelse dagligdags i Israel.

Akkurat som motparten i Gamle Testamentet, lyktes det kvinnen som kalte seg selv en profet i Tyatira å lede Kristi tjenere vill slik at de begikk umoralske handlinger og spiste avgudsoffer. En kan spekulere om at hun kan ha kommet med den dualistiske læren som var så fremtredende innen gresk filosofi. Når denne læren kom inn i kirken, hevdet den at ånden er god, og kjødet er syndig. Siden Gud bare er interessert i den åndelige delen, hevdet de som holdt til denne læren, så spiller det ingen rolle hva en gjør i kjødet. Derfor var det helt i orden, i følge Jesabel, om kristne begikk umoralske handlinger og spiste av avgudsoffer. Hun kan også ha hatt et forvridd ståsted når det gjelder Guds nåde, og argumentert at det spiller ingen rolle om kristne syndet, siden en nådefull Gud utvilsomt ville tilgi dem. Kanskje hun også oppmuntret kristne til å erfare de dype hemmelighetene til Satan slik at de kunne vitne bedre til de ufrelste. Selv enn hva det spesielle innholdet var i læren hennes, så ledet det majoriteten i Tyatira kirken til å gå seg vill fra sannhet og rettferdighet.

Bibelen lærer at sanne kristne kan falle inn i seksuell umoral (jfr. 1 Korinterbrev 6:15-20) og avgudsdyrkelse (jfr. 1 Korinterbrev 10:21). Men å lede andre kristne inn i falske doktriner og umoralsk levesett er en veldig alvorlig synd, en som fortjener alvorligere straff. I Matteus 18:6-10 beskriver Jesus de alvorlige konsekvensene for dem som leder andre troende til å synde:

“Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.”

“En av disse små som tror på meg” er ikke fysiske barn, men åndelige barn – troende. Det er så alvorlig å lede en annen til å synde at Herren sa at død ved drukning var et bedre valg. Bildet av å skade seg selv er billedbruk som beskriver et behov for drastisk handling når en har med synd å gjøre.

I Gamle Testamentet møtte Jesabel en grusom død, passende for en som ledet Israel vill:

“Nå kom Jehu til Jisreel. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet. Da Jehu kom inn gjennom byporten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to–tre hoffmenn så ut av vinduet, ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned. Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Se til å få denne forbannede kvinnen gravlagt! Hun var da en kongsdatter.» Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene. De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe da han sa: På Jisreels mark skal hundene ete opp Jesabels kjøtt. Hennes lik skal ligge som gjødsel på jorden i Jisreel, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel.» ” (2 Kongebok 9:30-37)

Gud var nådig og ga den falske profeten “tid til å vende om“, men illustrerte den triste sannheten at menneskene elsker mørket mer enn lyset (Johannes 3:19) ettersom hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri”. Hennes plutselige og endelige avslag om  å omvende seg vil føre til en forferdelig dom, introdusert ved bruken av de irettesettende ordet “Se“. Fordi Jesabel nektet å angre seg, så erklærte Kristus “nå kaster jeg henne på sykeseng“. Ordet “sykeseng” finnes ikke i den originale greske teksten, men ble lagt til av oversetterne. I lys av den endelige karakteren av Jesabels avslag til å angre seg, er det mer trolig at sengen det er snakk om representerer døden og helvete – det endelige hvilested for dem som nekter for å omvende seg.

Denne hellige dommen  gjaldt ikke bare Jesabel, men også “de som begår ekteskapsbrudd med henne“. Herren truet med å kaste dem “ut i stor nød ” – ikke den eskatologiske trengselen beskrevet i Johannes åpenbaring 4-19, men nød eller vanskeligheter. Siden det er snakk om syndende kristne som har trodd løgnene hennes, så truer ikke Han med å sende dem til helvete slik som Han gjorde med den falske profeten. Han lovet å tukte dem hardt – kanskje til og med med fysisk død (jfr. 1 Korinterbrev 11:30, 1 Johannes 5:16) – “dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger“.

Så nevner Kristus en tredje gruppe som skal få hellig dom, og sier “barna hennes vil jeg drepe med pest“. Jesabels barn var ikke hennes biologiske barn, men hennes åndelige barn. Kirken var omtrent 40 år gammel da Johannes skrev dette brevet, så den falske læren hennes må ha eksistert lenge nok til at en ny generasjon av medlemmer som ble villfart kunne vokst opp. Akkurat som med Ananias og Saffira, så truet Herren å drepe dem med pest (bokstavelig talt “drepe dem med død”). Det var for sent for Jesabel; hjertet hennes var hardnet i synd uten anger. Men Herren Jesus Kristus advarer nådig disiplene hennes om å omvende seg mens det fremdeles er tid.

Kristus vil få all ære når Han dømmer Jesabel og etterfølgerne hennes. Når det skjer vil alle vite at Han “er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.” Den frasen bekrefter på ny Kristi guddommelighet, siden det er brukt i Gamle Testamentet om Gud (eks. 1 Krønikebok 28:9, Salme 7:10, Salomos ordspråk 24:12, Jeremia 11:20, 17:10, 20:12). Etter at Han dømte Tyatira kirken ville alle de andre kirkene bli advart om ondskapen ved å tolerere synd. De ville også innse at ingenting kan holdes skjult fra Herrens gjennomsøkende øyne.

Det er ikke kjent hvor mange i kirken som lyttet til Kristi advarsel, men Tyatira kirken som helhet fulgte ikke anmodningene. Historien har merket seg at de ble overvunnet av Montanist kjetteriet (en bevegelse ledet av en falsk profet som påstod han hadde ytterligere åpenbaringer fra Gud som ikke var i Bibelen) og sluttet å eksistere innen utgangen av det andre århundre.

BEFALINGEN (v. 24-25)

“Men dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren og ikke har «kjent Satans dybder», som de kaller det – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen ny byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.”

Johannes åpenbaring 2:24-25

Etter å ha advart de som praktiserte falske doktriner om å omvende seg, så kom Kristus med trøstende ord til “dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren”. De kunne minnes Guds Ord i Malakis dager for dem som fryktet å bli feiet med i hellig dom:

“De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn. Den dagen jeg griper inn, sier Herren over hærskarene, skal de være min dyrebare eiendom, og jeg vil være mild mot dem, som en mann er mild mot en sønn som tjener ham.” (Malaki 3:16-17)

Kristus beskrev de sanne troende som “ikke har «kjent Satans dybder“. Jesabel og etterfølgerne hennes påstod at de kunne ferdes i Satans dype rike og forbli åndelig uskadet. I deres perverse, liberalistiske, utsvevende teologi trodde de at de kunne gjøre dette uten å bli straffet for det. Denne pre-gnostiske læren sa at de var frie til å leve i Satans sfære og delta i kroppslige synder uten å ta skade på ånden. Siden ånden tilhører Gud, hevdet deres forvridde lære, hvilken rolle spiller det da om kroppen deltar i avguds fester og seksuell umoral? De forestilte seg selv som frie til å undersøke den satanistiske sfæren og så komme skamløst for å tilbe Gud.

Til den sanne kristne som ikke hadde erfart denne såkalte dypere kunnskapen som disse kjetterne holdt seg til, så sa Kristus “Jeg legger ikke noen ny byrde på dere.” Å bære byrden av en slik falsk lære og umoralsk oppførsel synlig i kirken deres, og ha måttet motstå den alltid pågående markedsføringen av denne læren og bli latterliggjort av denne andre fløyen i kirken var byrde nok for dem. Men for at de ikke skulle bli for selvsikre, så formante Kristus dem “Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer” (jfr. 1 Korinterbrev 10:12). Bruken av det sterke ordet kraeto (“hold fast”) indikerer at det ikke ville bli lett. Kristi komme, som det er relatert til kirken i Tyatira, var når Han skulle komme med dom. Men i en større sammenheng skal alle troende holde fast ved det gode (Romerne 12:9) til Kristus kommer.

RÅDET (v. 26-29)

“Den som seirer og holder seg til mine gjerninger helt til det siste, skal jeg gi makt over folkene: Han skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust. Den samme makt har jeg fått av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen.  Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Johannes åpenbaring 2:26-29

“Den som seirer” (den sanne kristne, jfr. 1 Johannes 5:5) “og holder seg til mine (Kristi) gjerninger” i kontrast til dem i Johannes åpenbaring 2:22 som praktiserte Jesabels onde gjerninger “helt til det siste” – trofast lydighet er kjennemerket på en ekte kristen. Kristus lover to ting. Først vil Kristus gi dem “makt over folkene” og de “skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust.” Det løftet, som er hentet fra Salme 2:7-9, er et som gjelder deltakelse i tusenårsriket. De som forble trofaste til Kristus til tross for å ha blitt slått og sett ned på i dette livet vil styre sammen med Ham i Hans jordiske rike. De vil styre folkene “med jernstav” (jfr. Johannes åpenbaring 12:5, 19:15). De nasjonene i tusenårsriket som gjør opprør mot Kristi styre og ¨true Hans folk vil bli utslettet. De som styrer med Ham vil hjelpe å beskytte Hans folk og fremme helligdom og rettferdighet. Kristus vil delegere autoritet til dem, “den samme makt har jeg (Kristus) fått av min (Kristi) Far” (jfr. Johannes 5:22, 27).

Kristus lovet også en gave til Hans trofaste etterfølgere, “morgenstjernen“. Noen forbinder morgenstjernen med slike skriftsteder som Daniel 12:3 og Matteus 13:43. Løftet ville være at troende vil troende skulle reflektere Guds herlighet. Selv om de kristne skal reflektere Guds herlighet er det bedre å se “morgenstjernen” som Kristus Selv – en tittel Han inntar i Johannes åpenbaring 22:16 (jfr. 2 Peter 1:19). Kristus lovet de troende Ham Selv i all Hans fylde; den Ene som Paulus skrev om i 1 Korinterbrev 13:12: “Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”

De avsluttende ordene, “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” er en befaling om å høre på budskapet i brevet til Tyatira. Tre viktige sannheter skiller seg ut. For det første avslører dette brevet alvoret i å praktisere og tolerere synd, og at Gud vil dømme fortsettende, uomvendt synd i kirken. For det andre vil et mønster av lydighet markere sanne kristne. Til slutt finner vi Guds nådefulle løfte om at til tross for kamp mot synd og feil i kirkene, så vil de erfare Kristi fylde når de styrer med Ham i Hans rike. De kirkene, som Tyatira, som ikke vil gi akt på dette budskapet vil motta hellig dom; de som gir akt på budskapet vil motta hellig velsignelse.