Havene viser oss en ung jord

Climate Emergency CoP 25: New platform linking oceans and climate ...

Lange tidsaldre med millioner av år er vidt spredd tro i dag. Det blir sett på som tryllestaven som kan forvandle partikler til mennesker med en magisk bevegelse. Selv om det å ha “millioner av år” tilgjengelig er ett av de nødvendige forholdene for at kjemikalier og biologisk evolusjon, så er det ikke nok — jeg har flere ganger vist at dette kan utelukkes av andre vitenskapelige grunner.

Ideen om “millioner av år” kom først fra geologien — fra steinlagene. Mer presist, fra fortolkningen av at disse lagene er antatt å ha formet seg gjennom de samme langsomme og gradvise prosessene vi ser skjer i dag, mer mer eller mindre de samme ratene. Dette trossystemet blir kalt uniformitarianisme. Det var ikke et resultat av vitenskapelig bevis, men ble pålagt beviset.

Dette trossystemet utelukker a priori den bibelske syndefloden som en mulig forklaring. Omvendt kunne vannflommen på Noahs tid utført alt det geologiske arbeidet som sees i steinene i løpet av kort tid, istedenfor millioner av år.

Selvsagt har flomvannet endt opp i verdenshavene vi ser i dag. Bare ved å stå ved vannkanten kan vi få ett inntrykk av enormiteten av Guds kraft da Han skapte denne planeten og alt vannet på den, i tillegg til de fantastiske omfanget av Guds dom gjennom syndefloden. Men vi kan lære mye mer fra disse majestetiske bølgene; der er mange bevis fra havene som motsier ideen om millioner av år og resolutt bekrefter den bibelske historien.

Bruk av uniformitarianske antakelser – til å overvinne lange tidsperioder

Verdenshavene presenterer oss en annen måte å “datere” på, fordi vi kan måle ratene av forskjellige prosesser med hensyn til havene. Og ved å bruke trossystemet til den som tror på lange tidsaldre — uniformitarianisme — kan vi få “maksimale aldre” som ikke passer med paradigmet til de lange tidsaldrene. De innebærer imidlertid ikke noe som helst problem for den bibelske tidslinjen av historien. På denne måten er uniformirarianisme selvmotsigende når man tar i betraktning det vitenskapelige materialet vi har tilgjengelig.

Havsalt

Saltinnholdet kan gi oss en type “klokke” fordi vi er i stand til å beregne mengden salt som kommer inn i havene våre i tillegg til mengden som forlater havene. Det viser seg at det kommer mye mer salt inn i havene er hva som kommer ut av dem, så verdenshavene blir saltere over tid. Så la oss bruke dette som en uniformitariansk “klokke” ved å anta at prosessen gjennom tidene har stort sett vært konstant. Dersom en begynner med ferskvann, hvor lang tid ville det ta for havene å bli så salte som de er i dag?

En studie av de kreasjonistiske vitenskapsmennene Steve Austin og Russell Humphreys brukte de mest konservative tallene som var tilgjengelig, og den viste en absolutt øvre grense (ikke en faktisk alder) på 62 millioner år. Selv om dette kan virke som en veldig lang tid, så er det alt for lavt nummer til å imøtekomme den sekulære for et hav på 3,8 milliarder år. Og legg merke til at havene ville ha startet med litt salt i dem, pluss at en overveldende mengde med salt og andre mineraler kunne ha blitt lagt til under vannflommen fra erosjon og vulkansk aktivitet.

Nyere beregninger viser at enda mer salt kommer inn i havet enn det Austin og Humphreys tok regning for, noe som betyr at beregningen av år ville være enda lavere. For å si det enkelt, så burde havene ha vært mye saltere enn hva de er i dag dersom de skulle være i nærheten av den alderen den sekulære tidslinjen hevder. Eneste utveien er for dem som tror på lange tidsperioder er å anta at ratene har forandret seg drastisk — noe som undergraver hele ideen om uniforitarianisme!

Akkumulerende nikkel

Vi kan også måle med hvilken rate nikkel kommer og forlater jordens vannbassenger. Dersom det er for mye nikkel oppløst i sjøvann, så blir det giftig. Ifølge en UK miljøhelseguide er en konsentrasjon på høyere enn 30 deler per milliard er giftig for sjølivet — likevel ville dette nivået ha blitt nådd allerede etter bare 850.000 år med tilføring!

Men vi vet også nå at mineral “noduler” som inneholder nikkel dannes på havbunnen, så kunne dette forklare det lave innholdet av nikkelinnhold for dem som tror på lange tidsperioder? Svaret er ganske enkelt nei — selv om all nikkelen som kommer inn i havet ble avkastet av disse nodulene, så ville det – basert på de nåværende beregningene – bare ta 133.000 år å akkumulere all nikkelen som nå finnes i nodulene. Akkurat som for saltet, så kommer også nikkel alt for hurtig inn i havene våre for tidslinjen til dem som tror på en eldgammel jord.

Hvor er alle havbunnsedimentene?

Vi observerer at akkumulasjonen av sedimenter på havbunnen kommer fra erosjon fra kontinentene våre. På noen steder, som i elvemunninger, vokser kystlinjene våre gradvis ettersom erosjonen avkaster sedimenter fra land inn i havet; samtidig vokser daler og juv seg dypere fra de samme erosjonsprosessene. Alt kommer nærmere havflaten, med raskere forandringer ved de høyeste forhøyningene og de bratteste områdene.

I snitt er dypet av sedimentene på havbunnen mindre enn 400 meter, mens noen områder av havbunnen ikke har noe gjørme i det hele tatt. Vi ville ikke forvente å finne dette dersom havbunnene var ekstremt gamle. Vi kan også beregne maksimumraten hvor subduksjonen (en overflateplate som gradvis blir skubbet mot en annen) kan dra sedimenter tilbake til platen. Dersom en antar at denne raten har alltid vært den samme (ih\gjen bruke uniformitarianismen mot seg selv), er det alt for langsomt for dette resultatet; ikke nok havbunngjørme blir eliminert av denne prosessen. Faktum er at med den nåværende raten ville alle sedimentene ha blitt oppsamlet på under 12 millioner år. Og nok en gang betyr den dramatiske eroderende kraften til en ett år langt global vannflom at det faktisk kunne ha skjedd mye raskere enn dette.

Gigantiske undervannsdaler

Over hele verden finner vi eksempler på gigantiske daler i havet, noen til og med større enn Grand Canyon, som er lokalisert dypt nede i vannet og går vinkelrette langs kystlinjen. Ett slikt eksempel er Monterey Canyon utenfor Monterey, California. Denne dalen når en maksimal høyde på 1.700 meter (5.600 fot). Men selv dette blekner i sammenlikning med de høyeste undervannsveggene — funnet i Capbreton Canyon, som når 3.000 meter (10.000 fot). Hva forklarer eksistensen av disse gigantiske dalene under vann?

Uniformitarianistiske geologer vet ikke sine arme råd, og innrømmer at der for tiden ikke finnes noen vidt akseptert teori som er i stand til å forklare dem. Men når man ser på disse spesifikasjonene fra en ung jords perspektiv og inkluderer syndefloden, så gir det perfekt mening. De ble gravd ut av “kanalisert strømning” som kom fra kontinentene i den tilbakevendende fasen av vannflommen. Dette er hvorfor de ofte finner disse dalene i sjøen utenfor daler på land. Den samme hurtiggående kanaliserte strømningen som dannet dalene på land har også gravd ut undervannsdalene i havet.

Et helt bilde

Verdenshavene viser oss ikke det vi forventer å se dersom jorden er milliarder av år gammel. Dette samsvarer med Bibelen; havene vi har i dag ble skapt helt på begynnelsen av skapelsen, for omtrent 6.000 år siden, og dekket da hele jorden.

Nåtidens hav inneholder mer enn nok vann til å oversvømme hele jorden. Dersom vi skulle flate ut jorden både til sjøs og til lands, ville vannet vi ser i dag dekke hele jorden med omtrent 3 km tykkelse. Tektoniske bevegelser av jordens overflateplater ved begynnelsen av vannflommen ville forårsake at vannet oversvømmet landmassene.

Etter vannflommen, slik som salmisten ser ut til å indikere i Salme 104:6, 8, “Du hadde dekket dem med dype vann som med en kappe, vannene stod over fjellene… de steg opp til fjellene, de for ned i dalene, til det sted du hadde fastsatt for dem“, ville gi oss den veldig ujevne overflaten på planeten vår som vi ser i dag. Til og med Mount Everest, en av planetens høyeste fjelltopper, ville ha blitt løftet opp i vannflommens avsluttende fase, og på den tiden blitt et helt nytt kjennemerke på den nye jorden. (Det måles at den fremdeles vokser, selv om det er mye langsommere i dag.) Så det er ikke rart at den har kalkstein med marinefossiler på toppen. Alt dette besvarer de tidslange spørsmålene “Hvor kom alt vannet fra?” “Var der nok vann til å dekke hele jorden?” og “Hvor ble det av alt vannet?”

Som vi har sett inneholder ikke bare havene våre i dag mange beviser som bekrefter Bibelens historie, men de inneholder fremdeles det samme vannet som ødelagte planeten vår for mange år siden — det samme vannet som bar Noahs ark.


 

%d bloggers like this: