Jordens magnetiske personlighet

Som fysiker som arbeidet for Sandia National Laboratories forutsa Russ Humphreys at vitenskapsmenn ville finne beviser på en serie med hurtige reverseringer i jordens magnetiske felt under syndefloden. To år etter forutsigelsen  fant de beviset.

Du har antakelig sett nyhetsrapporter som viser hvordan computer modeller har løst alle typer vitenskapelige mysterier. Et stort nummer av silikonbrikker behøves for å knase tall for å finne ut hvordan været vil bli og hvor stormene kommer. All denne teorien hjelper oss å forstå verden rundt oss – og til med hjelper oss å vite om vi skal ta med oss paraply når vi drar til jobben.

Men computer modeller hjelper bare når de reflekterer realitetene nøyaktig. Dersom en computer bruker flere timer på å knase gjennom nummere men spytter ut resultater som ikke tar relevante fakta til betraktning, så trenger modellen en revisjon. Ofte er antakelsene i oppstarten feil. Når alt kommer til alt så fungerer computerne bare med de reglene som har blitt programmert inn  i dem.

Vitenskapsmenn har hatt en spesielt vanskelig tid med å utvikle en troverdig modell som forklarer presist hvordan jordens metalliske kjerne kunne produsere et sterkt magnetisk felt som kunne vare i millioner av år. (Dette feltet er den usynlige, livreddende barrieren som hindrer solarvindene fra å rive bort ozonlaget i atmosfæren vår.) Batterier blir etter hvert tomme. Så evolusjonistiske vitenskapsmenn fremsatte for noen år siden en teori om at en slags selv-oppholdende generator, kalt en dynamo, holder det i gang. De tror at kjernens rotasjon returnerer mye av energien fra de magnetiske feltene tilbake til jorden.

I flere tiår har vitenskapsmennene forsøkt å få modellene deres til å passe med de observerte målingene av jordens magnetiske felter. Men de har hittil ikke hatt suksess.

Tidlig på 1980-tallet utviklet Dr. D. Russell Humphreys, en fysiker  som jobbet ved Sandia National Laboratories, en veldig annerledes modell fra dynamo teorien. Ingen stiller spørsmålstegn ved de vitenskapelige kunnskapene til denne omgjengelige mannen med fullskjegg, vennlig smil og et glimt i de dype blå øynene. Han var ateist før han begynte på ungdomsskolen. Men etter at han tok imot Jesus Kristus som sin Frelser ble han drevet til å tenke om igjen på antakelsene om de lange tidsperiodene på feltet hans og betrakte dem fra et bibelsk ståsted.

Dersom jorden bare er tusener av år, tenkte han, så kunne de magnetiske feltene ganske enkelt bli laget av normale, frie avtagende elektriske strømninger. Dette konseptet er godt forstått innen fysikk og ble foreslått på 1800-tallet. Men vitenskapsmennene forkastet det til slutt ganske enkelt fordi det ikke ville forklare et felt som varte i millioner av år. Fordommen deres om en gammel jord kom i veien for vitenskapen deres.

Dr. Humphreys satte frem en hypotese om at Gud skapte jorden fra vann bare for noen få tusen år siden, og at Han justerte små elektriske ladninger av de opprinnelige vannmolekylene slik at det magnetiske feltet deres ville hurtigstarte elektronene i jordens kjerne, og dermed produsere jordens magnetiske felt. Akkurat som et fullt ladet batteri i mobilen din, så startet dette feltet fullt oppladet, men over tid ble det langsomt tømt for strøm.

Det ble enda mer elektrisitet under syndefloden. I en vitenskapelig rapport kunngjort i 1986 foreslo Humphreys at sirkulasjon i mantelen ved syndeflodens begynnelse startet en serie med hurtige reverseringer i jordens magnetisme. Under disse forholdene forutsa han at nye vendinger i det magnetiske feltet ville forekomme innen noen få uker, ikke over tusenvis av år (slik som dynamo teorien tilsa).

Han kom med denne forutsigelsen: “Hypotesen er testbar: en måte ville være å se etter strata som klart er formert innen noen få uker og likevel inneholder minst en vending. For eksempel kunne vi se etter distinkt lavaflom tynn nok til at de ville måtte ha kjølt ned under Curie temperaturen (570 grader Celsius) innen noen få uker” (publisert i 1986 Proceedings of the First International Conference on Creationism, side 113-126).

Denne forutsigelsen er bemerkelsesverdig fordi den er ekstremt presis. Geologene trengte å finne et sted hvor lava hadde rent på jordens overflate i et tynt lag som kunne ha kjølt seg ned innen to uker. (Omtrent 46 cm basalt lava kunne kjøle seg ned så fort.) Innen smeltet lava ville magnetiske partikler (som jernfylling) flyte fritt nok for å snu mot det magnetiske nord. Så, mens lava kjølte seg ned, ville disse magnetiske partiklene “fryse” i den stillingen. Dersom den magnetiske polen snudde seg før hele lavastrømningen kjølte seg ned, så ville de magnetiske partiklene i still-smeltet lava snu seg og peke i den magnetiske polens nye retning. Så 46 cm av kaldt basalt med magnetiske partikler som peker i to forskjellige retninger ville bety at det magnetiske feltet hadde reversert seg innen to uker.

To år senere gikk Humphreys forutsigelse i oppfyllelse!

I 1988 oppdaget geologer som arbeidet ved Steens Mountain, Oregon bevis på hurtig reversering låst inn etter mindre enn  15 dagers nedkjøling. Denne oppdagelsen vekket en debatt fordi den motsa forutsigelsene av de rådende teoriene. Men flere eksempler på hurtige svingninger har sett lyset siden da, og den ferskeste er en rapport fra 2014 fra de italienske Appenninene. Alle disse bevisene peker mot nøyaktigheten av de modellene som ble bygget etter den bibelske fortellingen.

Dette var ikke Humphreys første suksessfulle magnetiske felt forutsigelse. I 1984 offentliggjorde han en rapport hvor han antok at planetene og deres magnetiske felt ble skapt av vann på samme måte som på jorden. I denne rapporten forutsa han ganske korrekt styrken på det magnetiske feltet både på Uranus og Neptun som Voyager 2 bekreftet i 1986 og 1990. I samme rapporten fra 1984 og fra den samme modellen kalkulerte Humphreys hastigheten på forfallet av Merkurs magnetiske felt, og forutsa at “Merkurs forfallshastighet er så hurtig at en fremtidig probe kan registrere det ganske snart” (Creation Research Society Quarterly, vinterutgaven, side 140-149). Når Messenger passerte forbi i 2008m oppdaget den at Merkurs feltstyrke hadde avtatt hurtig – som forutsatt – siden 1975 målingene av Mariner 10.

—