Kapittel 5

Vers 1

“Dette er historien om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse,”

1 Mosebok 5:1

Når vi starter på Kapittel 5 ser vi en oppsummering av hva som har skjedd så langt. Dette er etterfulgt av en liste over Adams åttetavle fra Adam og helt opp til Noahs barn, Sem, Kam og Jaget (Vers 32). Det er et kapittel som sjelden tales fra ettersom mange betrakter det som heller kjedelig. Når man studerer det, er det imidlertid proppfullt av interessant informasjon om sivilisasjonen før syndefloden i Noahs dager. Listen av personer er hva som ofte blir kalt “den lovede ætt” – med andre ord, ættelinjen som førte fra Adam til Kristus. Tre fakta synes å bli fremhevet i oppskrivningen av de ti patriarkene i 1 Mosebok 5: For det første bevarte og skrev Gud ned den guddommelig utnevnte linjen til det lovede frøet – den lovede ætten – som skulle knuse slangens hode, både genealogisk og kronologisk. For det andre ble Guds bud om å være fruktbare og bli mange oppfylt, siden oppskrivningen sier at de alle “fikk sønner og døtre“. For det tredje var Guds forbannelse fremdeles virksom, fordi at til tross for at menneskene levde flere hundre år, så “døde” de til slutt.

“Dette er historien om Adams ætt” leser vi her. I den norske oversettelsen av Bibelen blir ordet det hebraiske ordet “cepher” oversatt som “historien“. Dette er et substantiv som kommer fra verbet “å skrive”. I den engelske King James leser vi: “Dette er boken om generasjonene til Adam.” De har altså tatt med ordet “bok” i deres oversettelse. Vi vet ikke om Adam skrev noen bok, men vi vet at de tidlige skriftene som er samlet i Bibelen ofte har blitt skrevet på dyreskinn, stein eller papyrus. Vitenskapen tror at skriften ble oppfunnet i Mesopotamia rundt år 3000 f.Kr., og Adam levde – i følge Bibelens kronologi – fra ca. år 4000 til 3900 f.Kr. Vi kan ikke utelukke at Adam kunne lese og skrive. Dersom folk på hans tid kunne lage instrumenter og komponere musikk, samt lage redskaper av jern og kobber, så kan vi absolutt ikke utelukke at Adam og andre av menneskene før syndefloden hadde lese- og skriveferdigheter. Særlig er Dr. Henry M. Morris kjent for sin teori om at Moses hadde forskjellige manuskripter som han brukte for å hjelpe seg til å skrive 1 Mosebok – som tross alt hendte før Moses ble født. De fleste antar at 1 Mosebok har blitt overført som fortellinger rundt leirbål, ettersom jødene hadde en rik tradisjon om historiefortelling. Til fordel for Morris sin teori er tross alt at det i grunnteksten står “cepher” i dette verset, og selv om det her ikke er snakk om en bok – slik som vi er vant til i dag – eller en papyrusrull, så er det meget mulig at Adam skrev noe ned på dyreskinn, og at Moses kunne bruke dette når han skrev 1 Mosebok.

En annen utfordring er ordet “toledoth” som er oversatt “ætt” eller “generasjoner”, muligens “avstamning”. Mange ser dette som en overskrift på den listen som kommer etterpå, en liste som ramser opp alle Adams etterkommere fra og med Adam til og med Sem, Kam og Jafet – Noahs sønner. Mitt syn er at “toledoth” viser tilbake til hva som nettopp er blitt beskrevet. Dersom “historien om himmelen og jorden” omhandler 1 Mosebok 1:1-2:4, så er det naturlig at “historien om Adams ætt” omhandler 1 Mosebok 2:4-5:1. Vi må ikke glemme at tegn, kapittel og vers ikke var inkludert i grunnteksten, og inndelingene vi ser i Bibelen har funnet sted etterpå.  Dette betyr at “historien om Noah og hans ætt” i 1 Mosebok 6:9 vil da omhandle historien fra 1 Mosebok 5:1 – 1 Mosebok 6:9. Dette blir da fortellingene og ætten som ledet opp til Noah og hans familie. Dette er ikke noe viktig poeng, men nevnes likevel her. Ellers finner vi ordet “toledoth” brukt i 1 Mosebok 10:1, 11:10, 11:27, 25:12, 25:19, 36:1, 36:9 og til slutt i 37:2.

På “den dag” betyr vanligvis en vanlig dag, da dagen var varm – fra soloppgang til solnedgang – og brukes slik i 1 Mosebok 1. Det er viktig – etter regelen om førstegangsbenevning – at når ordet brukes første gang i en skrift, så må det brukes bokstavelig før det kan brukes på en mer billedlig måte eller en videre sammenheng. Når ordet derfor allerede er brukt, så kan denne “dagen” her være noe annet enn en bokstavelig dag, men en annen tidsperiode. Her kan ordet derfor oversettes som “på den tid” – noe som enkelte mennesker foretrekker. Men ettersom dette ordet peker tilbake på dagen som skapelsen av mennesket fant sted, så er det trolig mer riktig å oversette ordet som en vanlig “dag“. Det som understrekes her, er at Gud skapte mennesket “i Guds liknelse” – noe vi allerede har diskutert under 1 Mosebok 1:27. Gud består av tre deler – treenigheten – som er Far, Sønn  og den Hellige Ånd. Menneskene er også en slags treenighet – kropp, sjel og ånd – og vi finner disse tre benevnelsene og forholdet mellom dem forklart i Bibelen. Det er viktig – når det gjelder evigheten – å vite at bare den fysiske kroppen dør når vi trekker vårt siste åndedrag. Vi blir lovd nye kropper i evigheten, og da vil vi igjen bli en treenighet (2 Korinterbrev 5:1-10).

Ett annet moment som enkelte kommentatorer har nevnt når det gjelder å bli skapt “i Guds liknelse” er at når mennesket ble skapt, så var det perfekt, hellig og uten synd. Menneskets natur liknet Guds i begynnelsen, og må ha vært i en lykkelig tilstand av “bliss”. Dersom dette er hva som menes med “i Guds liknelse“, så kan ikke menneskene ha fortsatt å være lik Gud etter at Adam og Eva syndet. Dette betyr at vi alle er født i synd, uten å likne Gud, men at vi kan komme i Guds bilde dersom vi blir født på nytt, og den åndelige delen av menneskene blir gjort levende igjen. Den åndelige delen av mennesket døde under syndefallet og forblir dødt med mindre vi kommer til Gud og lar Jesu blod vaske oss rene og gjenopprette vår åndelige del, og på den måten gjenoppretter vår kontakt og vårt fellesskap med Gud.

Det er interessant at Kains ættetavle ender med Lameks ugudelige gjerninger, som var den syvende generasjonen fra Adam. Etter hva vi ser fra ættetavlen i dette kapittelet, er det åpenbart at Adam døde i løpet av Enoks levetid. Dette kan indikere at Adam har fulgt med Kain og hans etterfølgere så lenge han levde, selv om Kain har fremmedgjort seg fra familien til Adam. Det ser også ut som om der fremdeles var litt gudstro igjen i Kains ætt. Morris peker på bruken av ordet for “bok” – eller “skrift” – og sier det er trolig at Adam selv skrev ned denne fortellingen. Interessant nok er første bruken av ordet “bok” i Nye Testamentet er egentlig i Matteus 1:1 hvor det står “Ættetavle for Jesus Messias, Davids sønn, Abrahams sønn“. På gresk står det faktisk “Boken (papyrusrullen, “biblos” på gresk) om opphavet (gresk “genesis“) av Jesus Kristus (“Iesous Christos” på gresk), Davids sønn, Abrahams sønn”. Det er synd at vi på norsk går glipp av dette. Derfor blir den første boken i Gamle Testamentet historien om den første Adams opprinnelse, og den første boken i Nye Testamentet historien om den andre Adams opprinnelse. For en sammenlikning!

Vers 2

“til mann og kvinne skapte ham dem, og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt.”

1 Mosebok 5:2

De første to ordene i dette verset – oversatt “mann og kvinne” – ville mer nøytralt ha blitt oversatt som “hannkjønn og hunnkjønn”, ettersom ordene kan brukes om både mennesker og dyr. Du ville nok ikke kalle et dyr “mann og kvinne“, men “hannkjønn og hunkjønn” eller ganske enkelt “hun og ham”. Fellesbeskrivelsen på dem begge er “menneske” – eller “adam” på hebraisk. Vi har tidligere vært inne på problemstillingen at “Adam” betyr “menneske“, og at dette ordet oversettes forskjellig i de første kapitlene av 1 Mosebok. Her ser vi at Eva også var et menneske – det skulle bare mangle. Mange av Bibelens navn er imidlertid ordspill, og det gir oss større forståelse av Skriften når vi forstår dette, og inkluderer dette i vår fortolkning av hva Bibelen sier.

Det kan være greit på merke seg at i en tid hvor vi lurer på hvor mange kjønn det egentlig finnes, så er Bibelen tindrende klar på dette området. Jesus sa: “Men fra skapningens begynnelse gjorde Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal ikke et menneske skille” (Markus 10:6-9). Jesus var klar på at det var to kjønn, og at disse skulle forenes gjennom ekteskap. På denne måten ble de ett kjød, fordi disse to kjønnene utfyller hverandre. Barn trenger på samme måte en mor og en far, fordi disse to tar vare på forskjellige behov i et barns oppvekst. Vi ser at når barn vokser opp uten en av foreldrene, så får de også diverse utfordringer i livet på grunn av dette. Dette fordi en mor og en far oppfyller forskjellige sider av et barns behov.

Det står også at Gud velsignet dem. Som tidligere nevn, betyr det å velsigne noen “å bøye kne” – med andre ord, å vise noen ære. Vi “bøyer kne” når vi tilber Gud, og vi venter ikke på noen måte at Han skal bøye kne for oss, ettersom vi er uperfekte og syndefulle mennesker. Det ville på ingen måte være riktig. Men vår vanlige forståelse av å “velsigne” noen, er “å ønske noen lykke”. Det betyr enkelt å greit at Gud ønsker oss alt godt fordi Han elsker oss. Gud gjør dette ved å gi oss av Sin nåde. Vi fortjener ikke Guds nåde, men Han tilbyr oss den helt fritt. Et resultat av at vi får velsignelser fra Gud, er at vi lovpriser Ham for Hans godhet mot oss. Velsignelse og lovprisning er to sider av samme mynt. Jesu første store tale til massene i Matteus 5:1-12 handler om at Han ønsker at vi skal være velsignet og lykkelige. Men Guds vei til å ha et lykkelig liv er ikke den samme veien som verden følger. Verden forsøker å tilfredsstille seg selv, og setter materielle ting og berømmelse i høysetet, mens en kristen setter fokus på Gud istedenfor å sette fokus på seg selv.

Vers 3

“Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set.”

1 Mosebok 5:3

Adam levde i 130 år før han fikk Set. Vi vet ikke hvor gammel han var da han fikk Kain eller Abel, men vi vet fra 1 Mosebok 4:25 at Set ble født etter at Kain drepte Abel, ellers ville ikke Eva ha sagt “Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.” Det eksisterer flere teorier om når Eva har født Kain og Abel, men ingen ting kan fastslåes som faktum. Vi vet heller ikke med sikkerhet hvor lang tid det tok – etter Abels død – før Set ble født, men flere kommentatorer antar at det har vært forholdsvis kort tid før Set ble født. Det kan virke som om at Adam og Eva ikke har fått noen annen sønn på denne tiden, ettersom Set ble antatt å være en “erstatning” for Abel. En annen mulighet er at Adam og Eva har fått sønner, men at de ikke har betraktet dem som ”den lovede” som skulle bringe videre ætten til Frelseren – selv om de fleste tviler på dette. Når det gjelder døtre er det litt vanskeligere å mene noe konkret. Til tross for at Adam og Eva fikk “sønner og døtre” (Vers 4), så er ingen av dem nevnt ved navn. Det er mulig at Eva har født døtre som var omtrent jevngamle med Kain – spesielt dersom han tok med seg sin kone (eller kvinne) da ha reiste bort fra Adam og Eva, samt resten av familien.

Det står at Adam fikk “en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde“. Dette likner hva Gud selv sa i 1 Mosebok 1:26 hvor det står: “La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse“. Ordet “liknelse” betyr “å likne noe”, konkret en modell eller en form, det vil si at det som blir laget eller dannet likner noe – enten en annen ting eller den som har laget den, som en avstøpning hvor en ser likheten. I moderne tid snakker vi gjerne om “kloner”, selv om dette ikke er helt sammenlignbart, ettersom en ofte kloner to forskjellige skapninger. Det hebraiske ordet “tselem“, her oversatt “bilde“, betyr “å gi skygge” – som et fantom – billedlig kan dette være en illusjon, en likhet eller en representativ figur. Dersom en griper fatt i denne siste betydningen, så skulle Adam være en representant for Gud, mens Set skulle være en representant for Adam.

Når vi så på at Adam ble laget – eller dannet, formet – i Guds bilde, så tok vi i betraktning at mennesket var en treenighet, akkurat som Gud. Når vi snakker om “å likne på Gud”, så er det flere måter vi kan gjøre dette på. Vi kan tenke som Gud eller handle som Gud. Tanken er at vi med livene våre skal likne på Gud og framvise de samme karaktertrekkene som Han har. Ordet “kristen” betyr “lik Kristus”, og dersom vi ikke oppfører oss slik som Jesus gjorde, så er vi – per definisjon – ikke lik Kristus. Adam var skapt som perfekt og fullkomment menneske, og en ville tro at ingen ville hatt bedre forutsetninger for å være “lik Gud”, men så skilte synden han fra Herren. Derfor var Set ikke lengre født perfekt og uten synd, og kunne ikke bli lagd i Guds bilde på samme måte som Adam. Det var en vesentlig forskjell å bli formet av Gud selv og bli født fysisk av en kvinne. Adam hadde ingen “arvesynd”, men det har alle andre som er født. Den såkalte arvesynden går fra far til barn. Det er hvorfor Jesus ikke ble født med arvesynd, fordi Han hadde Gud som sin Far. Hadde Josef vært Jesu far, så ville Han ha vært en synder på lik linje med oss.

Ellers kan vi nevne noen av forskjellene på Adam og Set. Adam fikk en kropp som i utgangspunktet var skapt for å leve evig. Det var ikke Guds plan at menneskene skulle dø, døden kom ved synden og er fremdeles med oss. “Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle” (Romerne 5:12). Dersom Adam ikke hadde syndet, ville han fremdeles ha vært i live. Adams sjel ble skapt etter Guds moralske bilde – i kunnskap, rettferdighet og sann hellighet. Når han syndet, så mistet han sin moralske likhet til sin Skaper, og han ble en dødelig skapning etter å ha brutt Guds bud. Adams bilde og likhet til Gud var derfor vidt forskjellig fra hva de var tidligere, og barna hans – inkludert Set – ble derfor født i Adams bilde, og ikke Guds. Set var dødelig, full av synd og korrupsjon, akkurat som hans far var. Set måtte – akkurat som oss i dag – bevisst velge å følge Guds lov og adlyde Hans bud. Vi må velge Kristus framfor verden! Dersom vi lever slik som verden gjør, så har vi ikke valgt Kristus. Husk at å være en kristen er å være lik Kristus!

Vers 4

“Og Adams dager etter at han hadde fått Set, var åttehundre år, og han fikk sønner og døtre.”

1 Mosebok 5:4

“Adams dager” her er uten tvil hans levedager. Det er samme ordet for dag som vi har sett på tidligere – når dagen er varm, som betyr fra soloppgang til solnedgang. Dette gjaldt Adams levedager “etter at han hadde fått Set” – hvor det hebraiske ordet “yalad” betyr “å bære barn” og betyr medisinsk å være jordmor, rent fysisk “å føde”. Selvsagt var det Eva som fødte Set, og ikke Adam, men Set var begges sønn. Det er også meget mulig at det i disse dager ikke var noen jordmor tilgjengelig, og at denne oppgaven tilfalt Adam. Ettersom det ble flere mennesker på jorden, går vi ut ifra at noen spesialiserte seg som en tidlig versjon av jordmor og sykepleier, ettersom man trolig har hatt behov for diverse pleie – særlig når menneskene ble over 900 år gamle. Vi vet at legeyrket ennå ikke var oppfunnet – den første offentlige lege ble utnevnt av kong Christian IV i 1603, mens medisinens historie ellers peker tilbake til Hippokrates i antikkens Hellas (født 460 f.Kr, død 377 f.Kr.). Han kalles “legekunstens far” og er den første som avviste overtroen og magien i den primitive medisinen. Trolig var de første menneskene – som tross alt levde veldig lange liv – ganske friske (ellers hadde de nok ikke levd så lenge). Moses ble bare 120 år gammel, men vi betrakter også det som en god alder. Vi leser om Moses “Hans øye var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort” (5 Mosebok 34:7). Det er mulig at dette også gjaldt for eksempel Adam.

Vi leste i Vers 3 at Adam var 130 år gammel da han fikk Set. I dette verset ser vi at han levde i 800 år til etter at Set ble født. Det vil si at han ble 930 år gammel. De lange livene til menneskene før syndefloden har lenge vært en stor utfordring for ivrige Bibelstudenter. Når venner og familie gjør narr av dem og utbryter at de kan da virkelig ikke tro at noe menneske kunne leve så lenge, så kan en lett bli svar fattig dersom man tror at Bibelen er Guds ufeilbare og gjennominspirerte Ord. Men for kreasjonistene – som tror på skapelsen istedenfor evolusjonen – så finnes det heldigvis flere kristne vitenskapsmenn som jobber iherdig med å forske på disse tingene. Institute for Creation Research (ICR), Science Creation Foundation (SCF) og Answers in Genesis (AiG) er eksempler på organisasjoner som jobber med forskning som har med skapelse/evolusjon å gjøre. Vi vil nevne to hovedargumenter her: Den første har vi allerede vært inne på – menneskene var opprinnelig skapt for å leve evig, og har vært mer perfekte like etter skapelsen. Derfor har livene til menneskene gradvis blitt kortere – det vil si, inntil den tid da menneskene oppfant moderne medisin, og man begynte å leve litt lengre igjen. Det andre argumentet er at jorden var et bedre sted å leve i dagene før syndefloden: hele jorden var grønn og frodig, man tror planter, frukt og bær har hatt mer næring i seg på denne tiden, og vannbaldakinen (vannet som var over himmelen) beskyttet tilsynelatende livet på jorden slik at de levde lengre og mer beskyttet. Mer om dette under Vers 5.

Tidligere har vi nevnt at Adam og Eva hadde både sønner og døtre. De kan ha hatt mange barn i løpet av 900 år – selv om vi ikke vet hvor lenge Eva levde. Ofte lever kvinner lengre enn menn, men siden den kulturen som rådet på Moses sin tid ikke var like opptatt av døtre som av sønner, så er derfor informasjonen om kvinnene på denne tiden enda mer mangelfull enn informasjonen om mennene. Eva var veldig viktig ettersom hun var den første kvinnen, og den første som har født barn. Hun hadde også en viktig funksjon under syndefallet. Ellers har vi hørt om “Lameks to hustruer” – Ada og Silla – (1 Mosebok 4:23), trolig fordi det var første gang at en mann hadde mer enn en kone. Jakob (også kalt Israel) hadde som kjent 12v sønner, som ble Israels 12 stammer. Vi får vite at han også hadde en datter – kalt Dina (1 Mosebok 30:21) – og hele kapittel 34 av 1 Mosebok handler om hvordan hun ble krenket og hevnet av to av brødrene hennes. Dersom Dina ikke hadde vært en viktig del av historien om Jakob og hans sønner, så hadde hun trolig ikke blitt nevnt. For alt vi vet kunne Jakob ha fått flere jentebarn uten at det er nevnt i Bibelen.

En alternativ måte å oversette “Adam” på i begynnelsen av dette verset, er “mennesket”. Som tidligere nevnt, betyr det hebraiske navnet “adam” “menneske”, og ettersom ordet “han” bare er fylt inn for å gjøre setningene komplette, så kan det her snakke om både Adam og Eva – ettersom de begge var de første menneskene på jorden. Eva ville dermed være inkludert når man snakker om fødselen av Set. Det ville da også være Adam og Eva som fikk sønner og døtre sammen. Dette spiller ingen stor rolle, ettersom verbene her er de samme, og betydningen og hendelsene her ikke forandrer seg. Dette nevnes bare som en ren kuriositet ettersom en ser på hva ordene betyr bokstavelig. Verset er ellers meget sentralt, og refereres til i flere sammenhenger.

Vers 5

“Alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år. Så døde han.”

1 Mosebok 5:5

Vi har allerede regnet ut at Adam levde 930 år fra informasjonen vi hadde, og nå leser vi det i klartekst. Det fortelles ikke hvor gammel Eva ble, om hun levde lengre eller kortere enn sin mann. Dette ville ha vært interessant informasjon, men ikke strengt tatt nødvendig. Som sagt tidligere er dette muligens bare et kulturelt moment som avspeiler samfunnet på denne tiden. Når levealderen på alle menneskene i ættelinjen som går opp til Jesu fødsel er gitt i disse ættetavlene, så er det mulig å regne seg ut til når Adam er antatt å ha blitt skapt – som man antar er i år 4004 f.Kr. ifølge erkebiskop Ussher en gruppe teologer og skriftlærde i 1630. Det er interessant å merke seg at mange tror at Jesus var født i år 4 f.Kr., noe som ville bety at skapelsen fant sted ganske presis 4000 år f.Kr. Dette gir en teori om at verden vil gå til grunne i år 4000 (eller 3996 for å være presis) e.Kr. – eller at dette vil være tiden for Kristi andre komme. Jesus selv sa imidlertid: “Men den dag og time kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far” (Matteus 24:36). Dette gjelder også alle andre teorier om når Jesus skal komme tilbake.

Adam hadde ifølge dette verset et liv som for oss synes å være utrolig langt. Utrolig i den forstand at mange ikke tror på det. Ordet som er oversatt som “år” her er det hebraiske ordet “shaneh” – flertallsordet av “ett år”, en forskjell vi ikke har på norsk, ettersom det heter “år” samme hvor mange år man snakker om. Det beskriver et kretsløp som likevel er en begrenset tidsperiode. En utfordring her er at vitenskapsmenn tror at jorden før syndefloden var grønn og frodig over alt – også der vi finner isbreer i dag – og at årstidene ikke var like distinktive før vannflommen som etterpå. Likevel må en ha hatt en mulighet for å markere at tiden har passert, og det er ingen grunn til å tro at ett år har vært kortere eller lengre på Adams levetid. Når Gud sa: “Min ånd skal ikke til evig tid gå i rette med menneskene. I sin villfarelse er de kjød, og deres dager skal være et hundre og tjue år” (1 Mosebok 6:3), så snaket Gud om samme type år. Vi vil komme tilbake til hva Herren snakket om i dette skriftstedet senere, men det hebraiske ordet for “år” er det samme.

Det er interessant at flere religiøse eller kulturelle kilder som forteller om folk som levde lenge – og de fleste av disse historiene blir betraktet som myter. De mest ekstreme levetidene finner mann innen jainisme og beskriver levetider fra 10.000 til 200.000 år. Selvsagt tror vi ikke på at folk har levd så lenge, men det at forskjellige kulturer og religioner har med historier om folk som levde lenge, er høyest interessant. De har åpenbart fått denne ideen fra ett eller annet sted. Ofte bygger myter og sagn på faktiske, virkelige hendelser som man har spunnet videre på. Man sier ofte at det er ingen røyk uten ild. Sagn om Georg som kjempet mot dragen kan ha kommet fra at noen hadde sett en dinosaur, sagn om skapninger med forskjellige evner kan ha sitt utgangspunkt i dyr eller mennesker som hadde noe av dette. Fortellingene om Gilgamesh kan komme fra at de som laget den – som alle var etterkommere av Noah – kunne ha videreført historien om syndefloden og forandret den litt. Historiene om disse menneskene som levde i tusenvis av år kan ha sitt utgangspunkt i de lange livene som Adam og menneskene før syndefloden levde, og så har mann spunnet videre på dette. Disse sagnene og mytene beviser ikke at Adam levde lenge, men det viser at konseptet var godt kjent i verden – og dette kan ha hatt sin opprinnelse fra noe som har vært virkelig.

Det er det samme med Adams levedager som med skapelsen av universet. Bibelen hevder at dette skjedde, og det er opp til oss om vi tror på det eller ikke. Alt har en forklaring, det er bare at vi ikke alltid vet hva det er. Tror vi på Guds Ord, eller ønsker vi å finne våre egne forklaringer? Dersom vi ikke tror på skapelsen av universet, så tror vi kanskje ikke at Adam levde en gang. Dersom vi ikke tror at Adam levde 130 år, så tror vi nok ikke på at Gud – gjennom Moses – delte Rødehavet slik at jødene kunne gå tørrskodd gjennom. Dersom vi ikke tror at jødene gikk tørrskodd igjennom Rødehavet, så tror vi gjerne ikke at Jesus var født av en jomfru. Og dersom Jesus ikke ble født av en jomfru, så betydde Hans døs på korset ingenting. Men dersom en ikke tror på en bokstavelig, fysisk Adam – men på evolusjonen – så tillater man lidelse og død som en av tingene Gud skapte. Døden ble derfor ikke et resultat av synd, det var intet syndefall som Jesus trengte å lide døden for. Mange av doktrinene innen kristendommen blir meningsløse uten en bokstavelig Adam.

Helt til slutt står det “Så døde han.” Dette er noe vi leser uten å løfte på et øyenbryn, men det er faktisk en veldig viktig uttalelse. Adam var ikke skapt for å dø, han var i utgangspunktet skapt for å leve evig. Dersom han ikke syndet, ville han fremdeles ha vært i live i dag. Vi fester oss gjerne ved den overraskende påstanden at menneskene før syndefloden levde så lenge, men de døde til slutt (med unntak ev en person som vi vil komme tilbake til). Selv om vi i dag skulle leve i 900 år, så ville vi likevel dø en gang. Det som er viktig er at vi er klare for evigheten sammen med Kristus. I Johannes åpenbaring 21:3-4 leser vi: “Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer.” Dessverre er det mange som vil komme til dom istedenfor en evighet med Gud. Forfatteren av Hebreerbrevet skriver: “Og likesom det er menneskers lodd en gang å dø, og deretter dom, så skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, en annen gang bli åpenbart, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham” (Hebreerne 9:27-28). Valget er evig fordømmelse, adskilt fra Gud og Hans store kjærlighet – eller et liv med Kristus, som betyr en evighet sammen med Gud. Hva velger du?

Vers 6

“Da Set var hundre og fem år gammel, fikk han sønnen Enos.”

1 Mosebok 5:6

Når vi kommer til dette verset, så er det lite som er nytt. Det eneste nye i dette korte verset er tallet “hundre og fem” og “Enos“. Set var altså 105 år gammel da han fikk sin sønn Enos, og han var derfor yngre enn da Adam fikk Set. Men Set var ikke Adams første barn, han hadde allerede fått Kain og Abel. Vi blir ikke fortalt at Adam fikk andre sønner og døtre før Set, men vi vet at han fikk disse to brødrene. Trolig var Enos Sets første sønn, selv om vi ikke vet dette med sikkerhet. Vi bare antar dette, fordi det vanligvis er den førstefødte sønnen som får hovedarven fra sin far. Det var derfor Esau var ment å få “førstefødselsretten” fra Isak fordi han var født før enn hans tvillingbror Jakob (1 Mosebok 25:24-26), men Esau solgte sin førstefødselsrett til Jakob for et måltid med brød og linsevelling, samt drikker (25:34). Dette var en avtale mellom de to brødrene, og faren var ikke med på dette. Men Jakob klarte å lure til seg sin fars velsignelse ved list i tillegg til førstefødselsretten ved hjelp av sin mor Rebekka (27:1-29). Det har også vært tradisjon i vår kultur at den eldste gutten blir “odelsgutt”, men i den senere tid har man åpnet for at også jenter kan bli “odelsjente” som et resultat av likestillingskampen.

En ættelinje er imidlertid ikke det samme som å være “odelsgutt”. Selv om vi automatisk tenker at Enos var den eldste, ettersom han var den som ble nevnt på listen over Adams etterkommere som ledet opp til Kristus. Men vi vet ikke at Enos var “odelsgutt”, vi vet bare at han var den av Sets sønner som brakte ættelinjen videre til Jesus. Han kan ha vært Sets første barn, men han behøver ikke å ha vært det. Vi vet heller ikke hvor mange barn menneskene før vannflommen fikk. Dersom deres viktigste mål i livet var å føde flere barn, så kan de rent teknisk ha født mange barn på sine lange levetider.

Enos – translitterert fra hebraisk som “Enowsh” – som betyr “et dødelig menneske” og har blitt kommentert under 1 Mosebok 4:26. Han har ingen ting med Enos i Mormons Bok å gjøre, som levde på det sjette århundre f.Kr. – dersom du tror på at denne boken er autentisk, noe som det ikke finnes empiriske beviser på. Enos er en av de først navnene på en lang liste over patriarker som levde før syndefloden, hvor lenge de levde, og hvor gammel de var da de fikk sønnene som var en del av den lovede ættelinjen som førte til Messias. Det var ti slike patriarker fra Adam til Noah. Der er ingen grunn til å anta at det finnes “gap” i denne listen, eller at årene er annerledes enn normale år som vi har i dag – unntatt at det originale året var 360 dager langt, noe som ikke gjør noen særlig forskjell på disse lange livene. Listen her er helt naturlig og ukomplisert, og er ment å gi den åpenbare og naturlige linjen til Noah og hans sønner.

Vers 7

“Etter at Set hadde fått Enos, levde han åttehundre og sju år, og fikk sønner og døtre.”

1 Mosebok 5:7

Som vi ser i dette kapittelet, er de fleste versene korte med bare lite ny informasjon. Her handler det fremdeles om Set – Adams sønn som ble betraktet som erstatningen for Abel (1 Mosebok 4:25). Set levde altså 807 år etter at han hadde fått Enos, og det får også levetiden hans over 900 år, samme som Adam. Noen tror at Adams 130 år + 800 år er en avrunding til nærmeste titall. Dette virker ikke sannsynlig ettersom Set hadde 105 år + 807 år, og ikke er noen avrunding. Trolig er årene riktige, verken avrundet eller oppdiktet. Adam må ha dødd i år 930 etter skapelsen, mens Set døde i år 1042.  Dersom man antar at det ikke er noen gap i ættelisten, så skal det ha vært 1,656 år fra skapelsen til syndefloden, og det er i dette tidsrommet vi finner alle disse patriarkene. De registrerte aldrene er noe lengre i Septuaginta og diverse andre versjoner, men de fleste lærde tror at de har blitt kunstig forlenget, men at den massoretiske teksten inneholder de originale tallene.

Set fikk andre sønner og døtre, akkurat som Adam. Vi vet ikke hvor mange barn han har fått, men som med Adam kan dette ha vært et stort antall. Som tidligere nevnt hadde ikke menneskene før vannflommen TV, og trolig lite underholdning, og de hadde blitt bedt om å “fylle jorden”. Vi vet at i tidlig jødisk kultur var det en skam og en sorg å ikke kunne føde barn, og de kvinnene som ikke hadde barn var helt sønderknust. Bare tenk på Hanna og hennes depresjon i 1 Samuel 1:8-17. Hun gråt og ville ikke spise, hadde “stor hjertesorg” som fikk henne til å be til Gud og gråte sårt. Vi ser også at Sara, Abrahams hustru, ikke hadde fått noen barn, men sa at “Herren har nektet meg barn” (1 Mosebok 16:2), og de forsøkte å finne andre løsninger på å få barn. Det er som om de forsøkte “å hjelpe Gud” med å holde Hans løfte til dem om å få en stor ætt, men vi må alle vite at Herren trenger ikke noen hjelp fra oss, det er vi som trenger Hans hjelp!

Vers 8

“Alle Sets dager ble ni hundre og tolv år. Så døde han.”

1 Mosebok 5:8

For dem som ikke har regnet ut summen enda, så forteller Moses oss her i dette verset at Set ble 912 år gammel. Adam ble, som nevnt tidligere, 930 år før han forlot denne verden. Set levde altså 18 år kortere enn sin fare, men det er for tidlig til å si at menneskene levde kortere liv etter hvert. Den eldste mannen i Bibelen var ikke født enda, og vi finner for det meste bare små variasjoner mellom de forskjellige patriarkene. Som tidligere nevnt er det bare tre av disse patriarkene som levde kortere enn 900 år, og en av dem døde ikke. Set hadde et langt liv, slik som de fleste andre på denne tiden.

Til tross for at Set levde lenge, så døde også han til slutt. Vi husker at døden kom på grunn av synden som entret inn i verden da Adam syndet. “Alle har syndet og står uten ære for Gud” heter det i Romerne 3:23. Dette betyr at vi i vår synd ikke kan tre fram for Gud, ettersom Han hater synden. Dette gjelder oss alle. “Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste” skriver Paulus (Romerne 3:10). Det gjelder oss alle! Ingen av oss kan tilfredsstille Guds krav uten at vi lar Kristus rense synden vår bort. Paulus skriver også at “Syndens lønn er døden” (Romerne 6:23). Bibelen forklarer klart for oss at synden er årsaken til at vi dør. Men siste delen av Romerne 6:23 sier “men Guds nådegave er evig liv i Kristus vår Herre.” Selv om våre fysiske legemer er nødt til å dø på grunn av arvesynden, så kan vi – dersom vi tar imot Kristus – få evig liv. Til tross for at vi tar imot Jesus som vår Frelser, så må vi likevel dø fysisk her på jorden. Vi er allerede født i synd, og vi vet med sikkerhet at vi skal dø en gang. Om vi lever 900 år eller 90 år – eller 9 år – så kommer vi alle til det tidspunkt når livene våre ender.

Vers 9

“Da Enos var nitti år gammel, fikk han sønnen Kenan.”

1 Mosebok 5:9

I dette verset ser vi at Enos fikk sønnen Kenan da han var 90 år gammel. Dersom navnene i ættelistene nevner de barna som ble født først, så har de blitt yngre. Som tidligere nevnt var Set ikke Adams første bar, men vi vet ikke om Set fikk andre barn før han fikk Enos da han var 105 år gammel. Enos fikk Kenan da han var 90 år gammel, og dette er 15 år yngre enn da Set fikk Enos. Selvsagt er det intet som tilsier at Enos ikke hadde fått andre sønner eller døtre før han fikk Kenan. Det eneste Moses skriver her, er hvor gammel patriarkene var da de fikk den sønnen som brakte ættelinjen videre til fødselen av Messias, eller kvinnens ått som skulle knuse slangens hode (1 Mosebok 3:15).

“Kenan” – translitterert fra hebraisk som “Qeynan” – et ord som stammer fra ordet “qen” som blir oversatt som “fiksert”, i overført betydning “et rede” eller et fast bosted. Jubelboken (Book of Jubilees) hevder at Kenans mor het Noam, og at hun var både kone og søster til Enos. Enos er også nevnt i Lukas 3:37 hvor vi får legen Lukas sin versjon av Jesu ætteliste. Dette er ikke den samme “Kenan” som nevnes i Lukas 3:36 – som er sagt å være sønn av Arpaksad og levde etter syndefloden. Denne siste Kenan er gjenstand for mye debatt ettersom han ikke er nevnt i åttelistene i 1 Mosebok. En teori er at dette er en feil som har sneket seg inn i et tidligere manuskript. Dette er imidlertid hovedsakelig en teori blant folk som ikke tror at Bibelen er Guds Ord, men forsøker å kritisere Boken og få kristne til å tvile på den. En annen teori er at Kenan etter den store flommen av en eller annen grunn har blitt utelatt fra listen – ettersom det har blitt fortalt at han praktiserte en avgudsdyrkelse som de hadde før syndefloden (også i følge Jubelboken). En siste teori er at ordet som betyr “sønn” kan bety “sønnesønn”. I 1 Mosebok 46:22 blir vi fortalt at “Disse var Rakels barn som ble født Jakob, i alt fjorten sjeler.” Men vi vet at Rakel bare fødte to sønner: Josef og Benjamin. Det er lite trolig at hun – siden vi kjenner til hennes historie med problemer med å bli gravid – at hun skulle ha 12 døtre som vi ikke vet om. Dette handler trolig om Rakels – og Jakobs – barnebarn. Det er imidlertid ingen tvil om den “Kenan” som vi finner i dette verset.

 

(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)