2 kapittel


BREVET TIL KIRKEN I EFESOS (v. 1-7)


INTRO (v. 1)

“1 Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestakene av gull:”

Johannes åpenbaring 2:1

Dette brevet er skrevet til engelen, eller budbringeren, eller forstanderen til menigheten som er i Efesos. Evangeliet ble introdusert i byen av Paulus nære venner og partnere i misjonens tjeneste, Priskilla og Akvillas (Apostlenes gjerninger 18:18-19). Apostelen Paulus stoppet en kort stund i byen på hans andre misjonsreise (Apostlenes gjerninger 18:19-21), men han arbeidet mest der på sin tredje misjonsreise. Du kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19-20.

Efesos var ikke hovedstaden, men ble betraktet som den viktigste byen i Lilleasia. Befolkningen i Nye Testamentets tider var mellom 250.00 og 500.000 mennesker. Byens teater, som fremdeles er synlig i dag, var stedet hvor Paulus kompanjonger Gaius og Aristarkus (Apostlenes gjerninger 19:29) ble dratt inn av hektiske opprørere. Den hadde plass til 25.000 tilskuere. Efesos var en fri by, og ingen romerske tropper var stasjonert der.

Efesos var også den viktigste havnebyen i Asia. Byen lå ved Kaystros elven, omtrent 5 km oppover elva fra hvor den renner inn i havet. I Johannes dager bygget det seg langsomt opp slam i havnen og tvang byen å holde en kanal åpen slik at skipene kunne komme til og fra. Den kampen ble til slutt tapt, og i dag finnes ruinene fra Efesos omtrent 10 km fra kyststripen.

Efesos var mest kjent for å være et senter av tilbedelsen av gudinnen Artemis (Diana) – noe de var meget stolte av (Apostlenes gjerninger 19:27, 35). Templet til Artemis var Efesos mest prominente landemerke. Fordi dens indre helligdom var antatt å være ukrenkelig, så fungerte tempelet som en av de viktigste bankene i områdene rundt Middelhavet. Tempelet og omgivelsene ga også tilflukt til kriminelle. Salg av forskjellige artikler som ble brukt i tilbedelsen av Artemis ga en viktig inntekt til byen (jfr. Apostlenes gjerninger 19:24). Hver vår ble det holdt en måned lang festival til ære for gudinnen, komplett med idrett, dramatiske skuespill og musikk konserter. Paulus kan ha sett denne årlige hendelsen som en unik evangelistisk mulighet og kan ha ventet på dette da han skrev til korinterne at han ville bli litt lengre i Efesos (1 Korinterbrev 16:8).

Tilbedelsen av Artemis var unektelig skammelig. Hennes gudebilde var en avskyelig, mange-brystet mostrositet som de trodde hadde falt ned fra himmelen (Apostlenes gjerninger 19:35). Tempelet ble passet på av en tallrik prestestand, evenukker og slaver. Tusenvis av prestinner, som var rituelle prostituerte, spilte en viktig rolle i tilbedelsen av Artemis. Tempelområdet var en kaotisk blanding av prester, prostituerte, bankmenn, kriminelle, musikkere, dansere og vannvittige, hysteriske tilbedere. Filosofen Heraklit ble kalt den gråtende filosofen fordi ingen, sa han, kunne bo i Efesos uten å gråte over dens umoral.

I midten av denne hedenske byen fantes det en gruppe trofaste kristne. Det var til dem at Kristus adresserte det første brevet.

Kristus, avsenderen, blir her beskrevet som “Han som holder de sju stjernene i Sin høyre hånd“. Dette er, igjen, et bilde på at Kristus har kontrollen over de syv stjernene – eller englene etter Hans egen forklaring. Vi tror at englene – budbringerne – er forstanderne i disse menighetene. Vider går Han omkring blant de syv lysestakene av gull. Kristus er alltid tilstede i en kirke eller menighet som taler Ordet og elsker Ham. Han har lovet at der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem (Matteus 18:20). Kristus er beskrevet på forskjellige måter til de forskjellige menighetene, og dette er ikke tilfeldig.


ANBEFALINGEN (v. 2-3, 6)

“2 Jeg vet om dine gjerninger, ditt strev og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.  3 Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.”

“6 Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør.”

Johannes åpenbaring 2:2-3, 6

Før Han irettesetter dem for deres feil, så roser Kristus dem for det de gjør rett. Han begynte med å utheve gjerningene deres en generell oppsummering for alt som følger etterpå. Kristus berømmer dem først og fremst for sitt strev. Det greske ordet her for strev er “kopos“, et orde som impliserer så mye arbeid at en blir svett og utkjørt av det. Det beskriver en innsats for Kristus som krever at en person gir alt både fysisk, mentalt og følelsesmessig. De kristne i Efesos hadde ingen tilskuer mentalitet. De ønsket ikke bare å bli underholdt. De var heller ikke tilfredse med å nyte godt av andres frukter, men de var villige til å pløye, plante og høste inn sin egen avling. Midt i det hedenske mørket som lå over Efesos var de travelt opptatt med å tenne Kristi lys og arbeide for Ham.

Utholdenhet betyr tålmodighet i vanskelige omstendigheter. Selv om det var hardt arbeid å jobbe for Herren i Efesos, så forble de troende trofaste til Ham.

Et annet aspekt som det står respekt av var at de ikke tålte det onde. De holdt seg til en høy, hellig standard av oppførsel og var sensitive overfor synd, hvor de uten tvil praktiserte kirkelig disiplinering (Matteus 18:15 ff).Fire tiår tidligere hade Paulus beordret dem å ikke gi djevelen rom (Efeserne 4:27), og det holdt de. I dag er det sørgelig å se hvordan kirken har gitt etter overfor verden syndige levesett for eksempel med vielse av likekjønnede. Dette ville aldri ha blitt akseptert i menigheten i Efesos.

Menigheten i Efesos ble også hyllet for sin åndelige dømmekraft. De testet dem som kalte seg selv apostler uten å være det. De ble grundig advart av Paulus i Apostlenes gjerninger 20:28-31: “Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.” Falske profeter har vært en konstant trussel for kirken opp igjennom tidene. Jesus advarte også om dem i Matteus 7:15. Kirken i Efesos hadde så stor dømmekraft at de kunne skille slike ut, og det berømmet Kristus dem for.

Kristus gjentar så at de var trofaste og var tålmodige. Dette har de gjort for Jesu skyld, og de har tålt å bli forfulgte og latterliggjorte på grunn av deres tro. De har stått oppreist, klamret seg til Guds Ord og stått imot en syndefull verden som omgav dem på alle kanter.

Helt til slutt, i vers 6, kommer Kristus med en berømmelse til. De har stått imot nikolaittene, noe som Kristus sa at Han også gjorde. Nikolaittene er også nevnt i brevet til Pergamon (Johannes åpenbaring 2:12-15). Det er forskjellige teorier om disse folkene, og man er ikke helt sikker hvor de stammer fra. Loius T. Talbot skriver at de to ordene “nikao” – som betyr å erobre – og “laos” – som betyr folket eller legfolket – danner roten av navnet “nikolaittene“. Begrepet blir brukt, hevder Talbot, på dem som laget et system for å splitte kirken inn i to – presteskapet og legmenn. Dette er noe en kan finne igjen i noen av de andre kirkene. Noen hevder at nikolaittene var etterfølgere av en Nikolas som skal ha vært en av de syv mennene som ble satt til å organisere distribusjonen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Noen sier at Nikolas var en falsk troende som ble en frafallen, men fremdeles hadde innflytelse på kirken på grunn av hans akkreditiver. Hva enn som forårsaket opphavet til nikolaittene, så ledet de folk inn i umoralskhet og ondskap. Brevet til Pergamon kobler dem til Bileams lære som førte Israel vekk fra Gud. De ble sagt å utføre seksuell umoralshet og spise mat som hadde blitt ofret til avgudene – alt i kristendommens navn. Til forskjell fra menigheten i Pergamon, så godtok ikke menigheten i Efesos nikolaittene, men hatet den kjetterske læren deres. Når alt kommer til alt, så hater Gud urenhet. Vi kan bare bli godtatt av Gud dersom vi er vasket ren i Jesu blod.


IRETTESETTELSEN (v. 4)

Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.

Johannes åpenbaring 2:4

Til tross for alle de prisverdige tingene det var å si om menigheten i Efesos, så var det en ting som Kristus måtte irettesette dem om. De hadde opprettholdt deres doktriner og fortsatt å tjene Kristus, men de hadde kommet inn i et mekanisk levesett. En gang hadde de hatt stor kjærlighet (Efeserne 1:15, 3:17-19, 6:23), men førti år senere, etter at kjærligheten til den første generasjonen av troende hadde kjølt seg ned, så hadde det hele blitt rutine. De hadde beholdt doktrinene, men de hadde ikke lengre den først kjærligheten. Kjærligheten for Gud og Kristus, kjærligheten for hverandre, og kjærligheten til de ikke-troende.

Den alvorlige faren av denne situasjonen er passende illustrert av Jeremia da Gud irettesatte Sitt folk for å forlate Ham: “2 Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. 3 Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren. 4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle slekter i Israels hus! 5 Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgte tomme guder og selv ble tomme? 6 De sa ikke: «Hvor er Herren som førte oss opp fra Egypt og ledet oss gjennom ørkenen, et land med stepper og kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen ferdes og ikke et menneske bor?» 7 Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise frukten og grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitt urent og min eiendom avskyelig. 8 Prestene spurte ikke: «Hvor er Herren?» De lovkyndige kjente meg ikke, gjeterne satte seg opp mot meg, profetene profeterte ved Baal og fulgte dem som ikke kan hjelpe. 9 Derfor skal jeg fremdeles føre sak mot dere, sier Herren, og føre sak mot barnebarna deres. 1Dra over til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og undersøk nøye, se om noe slikt har hendt! 1Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe. 12 Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren. 1For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.” (Jeremia 2:2-13)

I et annet kraftfullt og passende skriftsted beskriver også Esekiel Israels oppgivelse av sin første kjærlighet for Gud: “8 Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at din tid var kommet, tiden for å elske. Så bredte jeg fliken av kappen min over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud.  9 Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. 1Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. 11 Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. 12 Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. 13 Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. 14 Det gikk rykte blant folkene om din skjønnhet, for den ble fullendt av den prakten jeg ga deg, sier Herren Gud. 1Men du stolte på din skjønnhet, du drev hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi, og han fikk deg.” (Esekiel 16:8-15)

Det å forlate sin første kjærlighet er alvorlig. Hva er et parforhold uten kjærlighet? Hvordan kan vi leve uten kjærlighet? (Les om kjærlighet under “andakter” på bloggen min.) Vi må huske på at vi ikke er frelst på grunn av gjerningene våre. Gud krever ikke at vi skal gjøre mange forskjellige ting for å komme til himmelen. Da ville frelsen vår være avhengig av hva VI har gjort, ikke av hva JESUS har gjort. Men vi er frelst ved tro. En aktiv tro, kanskje, men ikke av gjerninger. Gud ser ikke først og fremst på HVA vi har gjort, men HVORFOR vi har gjort det. Han ønsker at vi skal tjene Ham, ikke fordi vi MÅ det, men fordi vi ØNSKER det – på grunn av vår kjærlighet til Ham. Du kan gjøre mange gode gjerninger i livet ditt, men dersom du ikke har kjærlighet til Gud, så vil det ikke gjøre deg noe godt. Les 1 korinterbrev 13


BEFALINGEN (v. 5)

Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.

Johannes åpenbaring 2:5

Gud, den største av alle Leger, ga en resept til menigheten i Efesos som kunne kurere deres åndelige sykdom. Aller først måtte de huske (bokstavelig talt fortsette å huske) hvor de hadde vært før de falt i synd. Glemsomhet er ofte grunnen til åndelig tilbakegang, og de kristne i Efesos trengte å innse alvoret i dette tilbakefallet. Dette brukes også i ekteskaps veiledning. Hva var det som fikk deg til å bli glad i maken din? Hvorfor var du villig til å gifte deg med maken din? Kan du finne tilbake til da dere ble beruset av å være sammen med hverandre? Det er akkurat det samme med Gud. Jeg har sagt det ofte, og jeg sier det igjen – både fra talerstolen og på bloggen min: Du kan ikke ha et forhold med en du ikke vil snakke med! Du må ønske å være sammen med Gud – og du må ønske å være samen med maken din. Husker du hvordan du så frem mot å gå til kirken, lese i Bibelen, be til Gud? Husker du hvordan du så frem til å gå ut og spise med maken din før dere giftet dere? Du svarer kanskje at det var før dere giftet dere. Vel, gjør det igjen! Husk “kjærlighets-banken”. Du kan ikke bare ta ut fra banken, for da vil du før eller senere gå tom, og forholdet vil gå i stykker. Du må sette noe inn på konto – en tur på kino, en tur på restaurant, en tur på fjellet, en kvast med blomster, litt sjokolade i ny og ne. Bruk fantasien!

For det andre måtte efeserne vende om – omvende seg, angre på det de hadde gjort. Å ikke elske Gud med hjerte, sjel og sinn er en synd. I Matteus 22:36-38 leser vi: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» 3Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet.” Et bud er noe som vi må følge. Dersom vi ikke følger Guds bud, så synder vi. Jesus døde på korset slik at vi kunne få tilgivelse for syndene våre. Ingen synd er for stor til å bli tilgitt. Bare å si “nei” til Jesus vil få oss fortapt i all evighet. Jesus venter tålmodig på at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse for det vi har gjort, for Han ønsker å tilgi oss. Men det er ikke nok å bare si at vi er lei oss. Vi må mene det med hele oss, og være villige til å snu fra synden. Dersom vi bare fortsetter i synden viser det at vi egentlig ikke har omvendt oss – angret – på det vi har gjort. Å omvende seg betyr en 180 graders snuoperasjon som får oss vekk fra det som vi tidligere har gjort. Efeserne måtte snu seg bort fra det de hadde gjort.

Til slutt måtte de vise at deres anger var ærlig og oppriktig ved å gjøre det de hadde gjort suksessfullt tidligere. De måtte gjenskape gleden og rikdommen de hadde før når de studerte Bibelen. De måtte vise hengivenhet i bønn, nyte nærheten av Gud nærvær når de trer frem for Hans trone. De måtte gjøre de tingene som de hadde gjort tidligere når de hadde den rette kjærligheten for Ham. Sann kjærlighet er en handling. Dersom er gjør de rette tingene vil følelsene følge. Det er som med å være positiv. Man har funnet at dersom man tvinger seg selv til å smile, så klarer du ikke å være nedfor lenge. Handlinger fører til resultater. Handlinger av kjærlighet fører til følelse av kjærlighet.

For å understreke alvoret i situasjonen advarer Kristus efeserne om at de må ta de nødvendige tiltakene for å finne tilbake til deres første kjærlighet for Ham. Han forlangte dette, for ellers ville Han fjerne lysestaken. Tragisk nok truet Kristus med at hellig dom ville bringe en slutt på menigheten i Efesos. En menighet uten kjærlighet for Kristus vil ikke overleve.


RÅDET (v. 7)

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.”

Johannes åpenbaring 2:7

Brevet til menigheten i Efesos slutter med en formaning og et løfte. Alle de syv brevene slutter med Kristi formaning “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” (jfr. 2:11, 17, 29, 3:6, 13,22). Det fremhever det edruelige ansvaret de troende har til å lytte til Guds stemme i Skriftene. Det at Kristus her bruker flertall (menighetene) understreker at dette ikke bare gjelder menigheten i Efesos, men til alle menighetene – kirken som en helhet. Denne formaningen om å lytte til hva Ånden sier kan derfor ikke begrenses til en gruppe i en menighet, men gjelder alle kristne. Alle menighetene – alle kristne – trenger å høre alle budskapene.

Det finnes også et løfte til hver menighet. De er alle adressert til “den som seirer” ( jfr. 2:11, 17,26, 3:5, 12, 21). Mange tror at dette bare gjelder de mest åndelige og suksessfylte innenfor menigheten, men alle som er kristne – har tatt imot Kristus – er med på vinnerlaget. I 1 Johannes 5:4-5 skriver Johannes: “For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?” Alle sanne troende har seiret, som har ved Guds nåde og kraft vunnet over de fordømmende kreftene i den onde verdenen. Alle som elsker Ham vil seire. Ikke på grunn av hva VI har gjort, men på grunn av hva HAN har gjort.

Kristus lover at de som seirer i Efesos vil spise av livets tre som er i Guds paradis. Livets tre på jorden er først nevnt i 1 Mosebok 2:9 hvor det står i Edens hage. Det treet forsvant for oss på grunn av menneskets synd, og han fikk ikke lov til å spise av det (1 Mosebok 3:22), men livets tre i himmelen (Johannes åpenbaring 22:2, 14, 19) vil vare i all evighet. Livets tre symboliserer evig liv. Guds paradis er i himmelen (jfr. Lukas 23:43, 2 Korinterbrev 12:4).

Menigheten i Efesos minner oss om at det ikke er nok å ha de riktige doktrinene og fulle kirkeprogrammer. Det kan ikke veie opp for et kaldt hjerte. De troende må lytte forsiktig på Salomons råd: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” (Salomos ordspråk 4:23). De som finner at deres kjærlighet for Gud har kjølnet vil også dra nytte av å lytte til Hosea når han snakket til den frafalne nasjonen Israel: “Vend om, Israel, til Herren din Gud, for du har snublet i din skyld. Ta ord med deg og vend om til Herren, si til ham: «Tilgi all skyld og ta imot det gode, så vil vi betale med frukten av leppene våre. Assur vil ikke hjelpe oss, vi skal ikke ri på hester, og vi vil ikke lenger si: Vår gud! til det våre hender har gjort. Hos deg finner den farløse barmhjertighet” (Hosea 14:2-4).

Og til dem som kommer tilbake til Ham lover Herren: “Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.” (Hosea 14:5).


BREVET TIL KIRKEN I SMYRNA (v. 8-11)


INTRO (v. 8)

Skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende:”

Johannes åpenbaring 2:8

Det har vært et paradoks at dess mer en menighet har blitt forfulgt, dess renere og sterkere har den blitt. I flere tiår ble kirker i Sovjetunionen undertrykket av deres ateistiske kommunist regjering. Troene er fortsatt forfulgt i muslimske land og flere andre steder den dag i dag. Det er forbudt for dem å proklamere det de tror på. Mange er i fengsel, og mange lider martyr døden. Bibler er vanskelig å få tak i. Likevel blomstrer disse menighetene. Da jernteppet falt, avslørte det en kraftig, ren kirke karakterisert av ekte tro, dyp åndelighet, ydmykhet, mål, kjærlighet til sannheten, og samstemt hengivenhet til Herren.

Bibelen trekker en sammenlikning mellom forfølgelse og åndelig styrke. Jakob skrev: “Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet. Men utholdenheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel.” (Jakob 1:2-4). Peter oppmuntret lidende kristne med sannheten at “En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn.” (1 Peter 5:10). De reneste kristne nådegavene er de som blir smidd i motgangens smelteovn.

Kirken i Smyrna viste kraften og renheten som kommer fra å utholde forfølgelse suksessfullt. Forfølgelsen hadde renset dem fra synd og bekreftet virkeligheten av medlemmenes tro. Hyklere tåler ikke forfølgelse fordi falske troende ikke er villige til å lide smerte. Prøvelser og forfølgelse styrker og raffinerer ekte frelsestro, men avdekker og ødelegger falsk tro.

Selv om de led fysisk savn og fattigdom, så klynget de kristne i Smyrna seg til deres åndelige rikdommer. Det er ganske passende at Smyrna er en av de to kirkene som ikke får irettesettelse av Kristus.

Kristus identifiserer seg selv som den første og den siste. Han har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Han er tidløs, ikke bundet av tiden. Dette er en av Guds titler fra Gamle Testamentet (Jesaja 44:6, 48:12). Han er også den som var død og har kommet til live igjen. De som Jesus vekket opp til liv igjen (eksempelvis Lazarus) døde igjen. Jesus er den eneste som har stått opp fra de døde og forblitt levende. (De som kjenner Bibelen godt vil gjerne peke på Enok og Elias som Herren tok til seg, men de døde aldri, så de har ikke stått opp fra de døde.) Denne fremstillingen av Krsitus skulle bringe trøst til de forfulgte troende i Smyrna. Vel vitende om at de gikk igjennom vanskelige tider, så ble de minnet på om at Jesus transcenderer alle tidsbegrensede situasjoner, og gjennom deres union med Kristus skulle de kristne i Smyrna gjøre det samme. Jesus sa i Johannes 11:25-26: “ Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»” Det er Jesus som adresserer dette brevet med trøst og oppmuntring til menigheten i Syrna.

Smyrna var en eldgammel by, så gammel at historien om opphavet er gått tapt i antikvitetens store hav. Den kan ha blitt grunnlagt så tidlig som år 3000 f. Kr., men den første greske beboelsen dateres til ca. år 1000 f.Kr. Det greske ordet som er blitt oversatt som “Smyrna” ble brukt i den greske oversettelsen av Gamle Testamentet for myrra, en av gavene til Jesusbarnet og brukt som parfyme både for de levende (Matteus 2:11) og de døde (Johannes 19:39). Forbindelsen med døden passer særlig godt med den lidende menigheten i Smyrna.

Smyrna var lenge en alliert med Roma, og beboerne var så fasinert med Roma at de bygget et tempel for byen i år 195 f. Kr. Et århundre senere møtte general Sulla en bitter vinter. Da nyhetene om romernes vanskeligheter nådde Smyrna, tok de av seg klærne sine og sendte dem til generalen. Roma belønnet Smyrna med å velge dem da de skulle bygge et nytt tempel for keiser Tiberius (år 26 e. Kr.). Da et jordskjelv ødela byen sent i det andre århundre, så bygget keiser Marcus Aurelius opp byen igjen.

Smyrna ble fortalt å være den vakreste byen i Asia. Den var lokalisert i en gulf på Egeerhavet og, ulikt Efesos,  var det velsignet med en ypperlig havn. Smyrna nøt også godt av deres lokalitet på den vestre enden av veien som gikk gjennom den rike dalen hvor Hermus-elven rant. I tillegg til dens naturlige skjønnhet var byen selv godt designet. Den strakk seg fra bukten opp til skråningen av Pagos, en stor bakketopp dekket med templer og andre offentlige bygninger. Gatene var fint lagt ut, dekorert med trær som løp langs dem. Smyrnas mest berømte gate, “Gullgaten”, svingte seg rundt skråningen til Pagos. På den ene enden var tempelet til Cybele, og i andre enden tempelet til Zevs. Mellom der var det templer til Apollo, Asklepios og Afrodite.

Smyrna var et senter for vitenskap og medisin. Akkurat som Efesos var det selvstyrt. Det var også en av flere byer som hevdet å være hjembyen til poeten Homer (skrev bl. a. Odysseen). Smyrna har overlevd flere jordskjelv og branner, og eksisterer i dag som byen Izmir i Tyrkia.


ANBEFALINGEN (v. 9)

“Jeg vet om de trengsler du må lide, og hvor fattig du er – men du er rik. Jeg vet også at du blir spottet av dem som kaller seg jøder, men ikke er det. For de er Satans synagoge.”

Johannes åpenbaring 2:9

Ingenting unnslipper Herrens syn om Smyrna menigheten, for Han vet alt om de som tilhører Ham. Han begynner sin ros til disse troende med å forsikre dem om at Han vet om lidelsene deres. Ikke en spurv faller til korden uten at Han vet det. Trengsel (thlipsis)betyr bokstavelig talt “trykk” eller “press”, som i en trykkjele, og er det vanlige ordet for forfølgelse eller trengsler. Kirken i Smyrna var under et enormt press på grunn av deres trofasthet til Herren. Det var tre grunner til denne fiendtligheten.

For det første, så hadde Smyrna lenge vært veldig hengiven til Roma og romerne. I den anledning er det ikke overraskende at byen var et ledende senter for tilbedelse av keiserne. Innbyggerne i Smyrna ofret villig den tilbedelsen som keiser Domitian nå krevde av hans undersåtter alle steder. Selv om de kristne adlød keiserens sivile autoritet (jfr. Romerne 13:1 ff), så nektet de å ofre offergaver til ham og tilbe ham. Fordi de nektet dette ble de brennmerket som opprørere om møtte vrede fra den romerske regjeringen.

For det andre, så nektet de kristne å delta i hedenske religioner generelt. Som nevnt ovenfor, så tilba Smyrna en stor mengde guder, inkludert Zevs, Apollo, Afrodite, Asklepios, og, spesielt Cybele. De kristnes avvisning av de hedenske gudene, blandet med deres tilbedelse av en usynlig Gud, forårsaket at de ble fordømt som ateister. Mye av Smyrnas sosiale liv kretset rundt hedensk avgudsdyrkelse, og kristne ble sett på som antisosiale elitister for å nekte å delta i den.

For det tredje, så møtte de troende i Smyrna blasfemi av dem som sa de var jøder uten å være det. Kristus sa at de tilhørte Satans synagoge. Den sjokkerende uttalelsen bekreftet at de jødene som hatet og avviste Jesus Kristus var like mye Satans etterfølgere som de hedenske tilbederne (jfr. Johannes 8:44). Jesu streke terminologi, blasfemi, er vanligvis reservert for fiendtlige ord mor Gud, og indikerer bakvaskerens ondskap, intensitet og alvorlighet.

Ikke-troende jøder beskyldte vanligvis de kristne for kannibalisme (basert på en misforståelse om nattverden), umoralsk atferd (basert på en perversitet om de hellige kyss som de kristne brukte når de skulle hilse hverandre (jfr. Romerne 16:16, 1 Korinterbreb 16:20, 2 Korinterbrev 13:12, 1 Tessalonikerbrev 5:26), å bryte opp hjem (når en partner ble en kristen og den andre ikke, så forårsaket det ofte konflikt), ateisme (forklart ovenfor) og politisk ulydighet og opprør (også forklart ovenfor). Noen av Smyrnas rikeste innbyggere rapporterte disse blasfemiske, falske beskyldningene til romerne da de håpet på at de ville ødelegge den kristne troen. Disse haterne av evangeliet var en Satans synagoge, noe som betød at de satte sammen en plan for å angripe kirken, og derfor utførte Satans vilje. De hevdet kanskje at de var en Guds synagoge, men de var akkurat det motsatte.

Kristus hevdet at jødene som forfulgte de kristne i Smyrna sa at de var jøder, men var det ikke. Dette har først til en del spekulasjon om disse tilhørte den jødiske “rasen” eller ikke. De må ha vært etterkommere av Abraham, men ifølge Paulus var de ikke virkelige jøder. Paulus skrev: “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og rett omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret i hjertet, ved Ånden og ikke ved bokstaven. Han får ikke ros av mennesker, men av Gud.” (Romerne 2:28-29). Selv om disse var jøder ved arv, så var de åndelig hedninger. De allierte seg med hedninger som var Guds fiender i et forsøk på å bli kvitt kristendommen i Smyrna.

Kristus sa også at de var fattige. Det var sikkert vanskelig for dem å drive handel når de var utenfor det sosiale liv i Smyrna. Det var vanskelig å få endene til å møtes, noe som sikkert mange kan identifisere seg med. Mange av de som tilhørte menigheten var slaver, og de hadde ikke mange eiendeler. De få som hadde noen eiendeler mistet dem ganske sikkert i forfølgelsen som var der. Men en ting kunne ingen ta fra dem. Når Kristus lever inne i en, så er en virkelig rik. Mange har kunnet si at de ikke har mye av jordisk gods, men når en har himmelen inne i seg, så er en virkelig rik. Vår rikdom ligger i fremtiden – i himmelen. Ingen kan ta med seg det de kjøper eller får her på jorden. Bare skatter i himmelen varer evig. Ikke glem det som Jesus sa i bergprekenen: “Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.” (Matteus 6:19-21).


BEFALINGEN (v. 10a)

Vær ikke redd for det du skal lide! Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel for at dere skal bli satt på prøve, og i ti dager skal dere lide trengsler.

Johannes åpenbaring 2:10a

Etter å ha berømmet dem for å holdt ut forfølgingen i Smyrna, så sier Kristus at det skal bli mer forfølgelse. Før Han beskrev det nærmere, befalte Han dem å ikke være redde for det de skulle lide. Han ville gi dem styrke til å holde ut! Som Han sa til disiplene Sine i Johannes 16:33: “Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!”

Kristus forutså at djevelen ville kaste noen av dem i fengsel. Guds formål med å tillate fengsling var så de skulle bli testet. Ved å holde ut prøvelsene ville de vise virkeligheten av troen sin, bli styrket (jfr. 2 Korinterbrev 12:9-10) – og bevise på ny at Satan ikke kan ødelegge ekte frelsende tro.

Den overnaturlige kampen i Smyrna var bare et enkelt slag i Satans lange krig mot Gud. Det har alltid vært Satans plan å angripe Guds barn og forsøke å ødelegge troen deres. Det er hvorfor han er kalt “anklageren” i Johannes åpenbaring 12:10. Som det står videre: “han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt.” Angrepene hans på Guds sanne barn kan ikke lykkes. Jesus erklærte: “Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd” (Johannes 10:28-29); og “Og det han vil, han som har sendt meg, er at jeg ikke skal miste noen av alle dem han har gitt meg, men reise dem opp på den siste dag” (Johannes 6:39). Som deres yppersteprest kan Jesus “også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem” (Hebreerne 7:25). I Romerne 8:28-29 sporer Paulus de uknuselige lenkene fra forutvitenhet til predestinasjon til effektive kall til rettferdiggjørelse til forherligelse; ingen går tapt underveis. Alle som er kalt vil bli tatt vare på inntil de blir som Kristus i herligheten.

Kunnskapen om at forsøkene hans på å ødelegge den frelsende troen er dømt til å mislykkes hindrer ikke Satan i å prøve. Hans mest merkbare angrep på den frelsende troen er nedskrevet i Jobs bok hvor han tok Jobs familie, eiendeler og fysisk helse fra ham med Guds tillatelse. Alt Job hadde igjen var en gretten kone og venner hvis råd bare forvirret ham. “Gjennom alt dette syndet ikke Job. Han krenket ikke Gud” (Job 1:22).

I det Nye Testamentet forsøkte djevelen å ødelegge Peters tro. Da sa Jesus: “Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!” (Lukas 22:31-32). Akkurat som ved menigheten i Smyrna, så advarte Jesus om det forestående angrepet av Satan, men også at Peter ville overvinne djevelen. Også Paulus overlevde det verste Satan kunne kaste mot ham: “For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.(2 Korinterbrev 12:7-10).

Gud som har den overordnede kontrollen over alle omstendighetene i livene våre ville ikke tillate Satan å terrorisere menigheten i Smyrna i lange tider. Jesus lovet at de skulle bare lide trengsler i ti dager. Selv om mage ser disse ti dagene som et symbolsk tall som kan representere alt fra ti perioder med forfølgelse under romerne til en ubestemt periode av tid, til en periode på ti år. Det finnes ingen bokstavelig grunn til å fortolke dette som noe annet enn ti faktiske dager. Satans sterke angrep på menigheten ville bli intenst, men kort.


RÅDET (v. 10b-11)

“Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans. 11 Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, skal ikke rammes av den annen død.”

Johannes åpenbaring 2:10b-11

Som tidligere nevnt hadde ikke Kristus en irettesettelse til den trofaste menigheten i Smyrna. Han avslutter brevet med noen siste oppmuntrende ord. De som vil bevise at troen deres er ekte ved å være trofaste inntil døden, de vil få en seierkrans, eller krone (gresk stephanos), ja endatil livets seierskrans (jfr. Jakob 1:12). Denne kronen (belønningen, kulminasjonen, resultatet) på ekte frelsende tro er evig liv, og utholdelse beviser autentisiteten til troen deres mens de utholder deres lidelse. Skriftene lærer at sanne kristne vil overleve. Denne sannheten er forstått av mange, og er ugjenkallelig slått fast i Skriften (jfr. Matteus 10:33, 24:13, Markus 4:13-20, Johannes 8:31, Kolosserne 1:21-23, 1 Johannes 2:19).

Som til Efesos sier Kristus at den som har ører må bruke den til å lytte til Ånden. Samme hvilken menighet du tilhører eller hvor du er i din åndelige utvikling, så er det livsviktig at du lytter til hva Ånden har å si. Alle er vi forskjellige, men Ånden har alltid noe å si oss. Han jobber med å overbevise oss om hva som er rett og galt, og ønsker å se oss vokse som kristne i livene våre. Når vi leser i Bibelen kan Han også tale til hjertene våre og overbevise oss om ting vi må forandre på i livene våre. Vi har alle et ansvar for å lytte til hva Ånden sier.

Den som seirer skal ikke rammes av den annen død. Selv om forfulgte troende kanskje må lide den første (fysiske) døden, så vil de aldri oppleve den annen (åndelige) døden. Denne døden er ikke utslettelse, men bevisst, evig fordømmelse i helvete (Johannes åpenbaring 20:14, 21:8). Ikke er det sterkeste ordet det greske språket kan uttrykke.

De forfulgte, lidende, men likevel trofaste menigheten i Smyrna står for alltid som et godt eksempel på de som “hører ordet og tar vare på det i et fint og godt hjerte, så de er utholdende og bærer frukt” (Lukas 8:15). Fordi at de trofaste bekjente Ham foran menneskene, så vil Jesus bekjenne dem foran Faderen (Matteus 10:32).


 BREVET TIL KIRKEN I PERGAMON (v. 12-17)


INTRO (v. 12)

Skriv til engelen for menigheten i Pergamon: Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd:”

Johannes åpenbaring 2:12

For mange mennesker i dagens kirke har terminologien verdslighet en spesiell og gammeldags lyd. De tenker gjerne på forbud mot dans, kino eller kortspill. Dagens brukervennlige, søkerorienterte markedsdrevne kirke sier ikke så mang ord mot verdslighet. Å gjøre det vil gjøre mange ikke-troende ubehagelige, og det blir derfor sett på som dårlig markedsstrategi.

Men til forskjell fra dagens moderne kirke, så nøler ikke Bibelen med å fordømme verdslighet som den alvorlige synden den er. Verdslighet er enhver opptatthet med eller interesse i det tidsbegrensede livet som plasserer hva som helst forgjengelig ting foran det som er evig. Siden troende ikke er del av det verdslige systemet (Johannes 15:19), må de ikke oppføre seg som om de er det. I Romerne 12:2 skrev apostelen Paulus: “Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.”

Kirken i Pergamon hadde , som dagens moderne kirke, feilet i å advare folk mot verdslighet. Derfor hadde kirken sklidd inn til kompromisser med verdenen rundt den og var i fare for å bli like verden. Det ville bli det neste skrittet i en nedovergående spiral fra kirken i Efesos som hadde mistet sin første kjærlighet for Jesus Kristus.

Den som holder det skarpe tveeggede sverdet er den oppståtte, herliggjorte Kristus, som indikert i Johannes åpenbaring 1:16. Her taler Han gjennom Johannes, den inspirerte apostelen som skrev denne boken. Også i dette brevet, lik det Han sendte til Efesos, identifiserer Kristus seg  med de beskrivende frasene fra Johannes syn i Johannes åpenbaring 1:12-17.

Det skarpe tveeggede sverdet referer til Guds Ord. Hebreerne 4:12 sier: “For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.” Apostelen Paulus bruker metaforen til et sverd for å beskrive Ordet (Efeserne 6:17). Det at sverdet er tveegget gir et bilde av Ordets styrke og kraft i å avsløre og dømme de innerste tankene i menneskenes hjerter. Ordet er skarpt, ikke svakt.

Dette gir et bilde av Jesus Kristus som dommer og eksekutør. Når Johannes beskriver Ham i Sitt andre komme, skriver han “Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme” (Johannes åpenbaring 19:15). Dette er ikke en positiv og lovende introduksjon, men en skremmende en. Det er den første negative introduksjonen av Kristus fordi kirken i Pergamon stod ansikt til ansikt med umiddelbar dom. Katastrofen hang over horisonten for denne verdslige kirken.

Kirken i Pergamon er symbolsk på mange kirker gjennom tidene som har gjort kompromisser med verden rundt dem. Kompromissets ånd var spesielt synlig i perioden fra det fjerde til det syvende århundret. I 313 e.Kr. ga keiser Konstantin ut sin Milankunngjøring som ga religiøs frihet til de kristne og endte to og et halvt århundre med vill forfølgelse. Han adopterte kristendommen og gjorde det til emperiets religion. Det startet prosessen hvor kristendommen fusjonerte med den romerske state. Hedenske prester ble “kristne” prester, hedenske templer ble “kristne” kirker, hedenske fester ble “kristne” festivaler. Kristendommen var ikke lengre en personlig sak, men en nasjonal identitet. Kirken giftet seg med det politiske systemet, slik at verdslighet ble synonymt med kirken.

Pergamon var omtrent 16 km nord for Efesos, med Smyrna omtrent midt i mellom. Til forskjell fra Efesos og Smyrna var Pergamon ikke en havneby, men var lokalisert omtrent 24 km fra Egeerhavet. Det var heller ikke langs en av de viktigste handelsrutene. Likevel var Pergamon ansett som å være Asias største by. Den romerske Pliny kalte den “den mest distingverte byen i Asia”. Da Johannes skrev ned Johannes åpenbaring hadde Pergamon vært Asias hovedstad i neste 250 år (siden 133 e.Kr. da dens siste konge overga sitt rike til romerne). Pergamon eksisterer i dag som den tyrkiske byen Bergama.

Store deler av byen var bygget på en stor kjegleformet bakketopp som strakte seg runt 1000 fot over sletten. Så imponerende var dette synet til og med i moderne tider at i det 19. århundre uttalte den berømte arkeologen Sir William Ramsey: “Mer enn alle stedene i Lilleasia gir denne inntrykk av å være en kongelig by, autoritetenes hjemsted: den steinete bakken hvor den står så stor og dominerer slettene til Kaukasus så stolt og modig”.

Pergamons bibliotek var bare overskygget av det i Alexandria. Så imponerende var Pergamons bibliotek at Markus Antonius senere sendte det til elskeren sin, dronning Cleopatra av Egypt. I følge legenden ble pergamentet oppfunnet i Pergamon for å skaffe skrivemateriell til biblioteket deres. På grunn av dette biblioteket var Pergamon et viktig senter for kultur og kunnskap. Legen Galen var født og oppvokst her. Byen så seg selv som forsvarer av gresk kultur i Lilleasia.

Pergamon var et viktig senter for tilbedelse av fire av de største helligdommene i den gresk-romerske verden, og templer dedikert til Athene, Asklepios, Dionysos og Zevs fantes her. Men noe som overskygget alle disse fire var keisertilbedelsen. Pergamon bygget det første tempelet som var dedikert til keisertilbedelse i Asia (29 e.Kr.) til ære for keiser Augustus. Senere bygget bye to templer til, ett for keiser Trajan og ett for keiser Septimus Severus. Kristne kom i fare når det ble forlangt at de måtte ofre til keisere. Det antas at Antipas (2:3) ble henrettet for, i alle fall delvis, å nekte å tilbe keiseren.


ANBEFALINGEN (v. 13)

Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor.

Johannes åpenbaring 2:13

Til tross for de vanskelige omstendighetene deres, så opprettholdt de troende i Pergamon troen på Jesus Kristus på en modig måte. Han roste dem for at de fortsatte å holde fast ved Hans navn – selv om de levde der Satans trone er, hvor Satan bor. Mange forslag har blitt lagt fram om identifikasjonen av Satans trone. Noen identifiserer det som det storslåtte alteret til Zevs som dominerte Pergamons akropolis. Dette var ikke bare et alter. Edwin Yamauchi sier:

“Ordet alter er litt misvisende. Strukturen er en monumental søylebesatt hesteskoformet sal 36,5 m x 34m. Podiet til alteret var nesten 5,5 m høyt. Det store vadmelet som gikk langs strukturens base  i 136 m avbildet en “gigantomachy”, det vil si, en krig mellom gudene og kjempene. Det var et av de største verkene av hellenistisk kunst noen sinne.” (New Testament Cities in Western Asia Minor, Grand Rapids, Baker, 1980.)

En slik bygning kunne lett ha passet til beskrivelsen Satans trone.

Andre setter Satans trone i sammenheng med tilbedelsen av guden Asklepios som var meget fremtredende i Pergamon. Asklepios  var helbredelsens gud, og folk kom fra hele den eldgamle verden til Pergamon, og søkte å bli helbredet ved hans alter. Asklepios ble avbildet som en slange, og ikke-giftige slanger buktet seg fritt rundt omkring i tempelet. Søkende som ønsket helbredelse sov eller la seg ned på tempelets gulv og håpet å bli berørt av en av slangene (som symbolsk representerte guden selv). Slik symbolisme vil åpenbart minne kristne om Satan (jfr. Johannes åpenbaring 12:9, 14-15, 20:2). Under keiser Diokletians styre ble noen steinhoggere henrettet for å ha nektet å hugge ut et bilde av Asklepios.

Andre har påpekt, som nevnt ovenfor, at Pergamon var det ledende senteret for keisertilbedelse i Asia. Og kulten av keisertilbedelse representerte virkelig den alvorligste trusselen for de kristne i Pergamon. Det var når de nektet å tilbe keiseren, ikke hedenske guder, at de fleste kristne ble henrettet. Satans trone kunne med enkelhet stå som en referanse til det mektige Roma som “denne verdens gud” (2 Korinterbrev 4:4), ved å være blasfemisk overfor den sanne Gud ved keisertilbedelse.

For hvilken som helst av disse grunnene – eller alle sammen – så ble Pergamon riktig nok kalt byen der Satan bor. Midt blant disse vanskelige forholdene fortsatte troende å bo i Pergamon. Til tross for forfølgelse og lidelse fortsatte de troende i byen å holde fast ved Kristi navn, og fornektet ikke troen. De trofaste troende i Pergamon eksemplifiserte sannheten i Kristi ord i Matteus 16:18: “Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.” Ingen satanisk motstand kan ødelegge ekte, frelsende tro, slik som disse troende hadde.

Vi vet ikke noe sikkert om Antipas. Trolig var han en av lederne i Pergamon kirken. I henhold til tradisjonen ble han grillet til døde inni en messingokse under forfølgelsen som ble satt i gang under keiser Domitians. Ordet vitne ble oversatt fra ordet maritus, et ord som etter hvert er blitt translitterert som martyr, fordi så mange vitner for Kristus måtte bøte med sine liv.


IRETTESETTELSEN (v. 14-15)

Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israelsfolket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. Så har du også noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære.”

Johannes åpenbaring 2:14-15

Kirken i Pergamon var fortsatt lojale overfor Kristus og kristen sannhet. De stod trofaste mot den satanistiske motstanden – helt til martyrdøden. Likevel var ikke alt på stell i Pergamon. Jesus sa at det fantes noen der som  holdt seg til falsk lære. Dette gjaldt ikke alle, bare noen. Selv om mange i kirkene våre i dag tar lett på doktriner og bibelske og teologiske feil og mener de e uviktige, så er det ikke det perspektivet kirkens Herre har. I Pergamon var det tragisk å se at majoriteten tolererte disse som tok feil istedenfor å konfrontere dem med deres feilaktige syn, og kaste dem ut av kirken dersom de ikke ville angre seg (jfr. Titus 3:10-11). Akkurat som mange kirker i dag feilet kirken i Pergamon i å praktisere kirkelig disiplinering (jfr. Matteus 18:15-18).

Kristus var spesielt opptatt med to vranglærer som ble tolerert i Pergamon. En var forbundet med en person i Gamle Testamentet, den andre med en person i Nye Testamentet. For det første var det dem som fulgte Bileams lære. Historien om Bileam, en beryktet profet som var til leie, kan leses i 4 Mosebok 22-25. I frykt for israelittene på grunn av hva de hadde gjort mot amorittene, leide Balak, Moabs konge, inn Bileam for å forbanne dem. Etter å ha forsøkt tre ganger å forbanne Israel, så kom Balaam opp med en annen plan. Siden han ikke kunne forbanne dem, bestemte han seg for å forderve dem ved å lære Balak til å sette en snublestein foran Israels sønner, å spise mat som var ofret til avguder og å begå umoralske handlinger. Han planla å bruke moabitiske kvinner til å lokke israelittene til å oppføre seg som den syndige og gudløse verden som eksisterte rundt dem – seksuell umoralskhet og avgudsdyrkelse (4 Mosebok 25, 31:16). Den blasfemiske unionen med Satan og falske guder ville fornedre israelittene og ødelegge deres åndelige krefter. Bileams plan fungerte, men ikke til den grad de håpet på. Gud grep inn og tuktet Israel, og drepte 24.000 (4 Mosebok 25:9), inkludert mange av lederne deres (4 Mosebok 25:4-5). Denne drastiske handlingen hindret at Israel fortsatte å skli ytterligere ned i umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Akkurat som israelittene ble forført av Bileams falske lære, så ble noen i Pergamon lurt til å blande seg med det hedenske systemet (jfr. Judas 10-11). Peter refset bileamittene i 2 Peter 2:15-16: “For de har forlatt den rette vei og gått seg vill. De følger i samme spor som Bileam, Bosors sønn, han som elsket urettmessig vinning. Men han ble vist til rette for sin misgjerning; et stumt esel talte med menneskestemme og stanset profeten i hans galskap.” Men som Gud tuktet Israel på en alvorlig måte, så truet Herren Jesus Kristus å gjøre det samme i dette skriftstedet. I 2 Korinterbrev 6:14-17 påpeker apostelen Paulus den syndige absurditeten til troende som ønsker å leve som verden gjør:

Gå ikke under fremmed åk sammen med slike som ikke tror! For hva har rettferd med urett å gjøre, og hva har lyset til felles med mørket? Hvordan kan Kristus og Beliar bli samstemt? Hva har en troende felles med en vantro? Hvordan kan Guds tempel og avgudene forlikes? Vi er jo den levende Guds tempel, slik Gud har sagt: Jeg vil bo og vandre midt iblant dem,  jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem og skill dere fra dem. Rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere,”

Den andre vranglæren som fantes i Pergamon involverte en person i Nye Testamentet. Det var noen som på samme måten som de tidligere nevnte holdt seg til nikolaittenes lære. Uttrykket “av samme slag” indikerer at nikolaittenes lære ledet til den samme ondsinnede oppførselen som de som fulgte Bileam. Som tidligere diskutert fikk nikolaittene navnet sitt fra Nikolas, en av de syv mennene som ble valgt til å oversee distribueringen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Om han begynte å falle fra troen (som noen av de tidligere kirkefedrene tror) eller nikolaittene, etterfølgerne hans, begynte å forvrenge læren hans er ukjent. Ved misbruk av den bibelske læren om den kristnes frihet, så lærte nikolaittene også at kristne kunne delta i hedenske orgier. De forførte kirken med umoralskhet og avgudsdyrkelse.

Igjen; mesteparten av de troende i Pergamon deltok ikke i de feilaktige handlingene til disse to kjetterske gruppene. De forble trofaste til Kristus og den kristne troen. Men ved å tolerere disse gruppene og nekte å utføre kirkelig disiplinering, så tok de del i skylden deres, noe som førte til Herrens dom.


BEFALINGEN (v. 16)

Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn.

Johannes åpenbaring 2:16

Den eneste kuren som finnes for en synder er omvendelse. Omvendelse kommer fra ordet metanoeõ, et or brukt i Skriften for å beskrive en forandring i sinnet som fører til forandret atferd. Mens toleranse er hyllet i i vår moderne kultur, så er toleranse av kjettersk lærdom eller syndig atferd i kirken ikke en dyd, men en synd. Så alvorlig er dette at dersom en ikke omvender seg, så advarer Kristus dem “Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn” (jfr. 4 Mosebok 22:23). Hele kirken stod overfor sverdet av Kristi dom, kjetterne for å praktisere sin vranglære og synd, og resten av kirken for å ha tolerert det. Forandringen i pronomen fra “deg” til “dem” reflekterer en underliggende hebraisk idiom som er vanlig i Septuaginta; begge pronomenene  refererer til hele kirken.

Kirken kan ikke tolerere ondskap i noen som helst slags form. Til de skrytende korinterne, som stolte tolererte at en mann var skyldig i incest, skrev Paulus: “Dere har sannelig ikke mye å være stolte av! Vet dere ikke at litt surdeig gjennomsyrer hele deigen? Rens ut den gamle surdeigen så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slaktet, Kristus” (1 Korinterbrev 5:6-7). Syndende troende burde bli påvirket slik at de føler seg elendige i fellesskapet og tilbedelsen i kirken ved å bli konfrontert med Guds kraftige Ord. Kirkens mål er heller ikke å skape et miljø der ikke-troende føler seg komfortabel; det er et sted hvor de kan høre sannheten og bli overbevist om synden deres slik at de ønsker å bli frelst (Romerne 10:13-17). Forsiktig (jfr. 2 Timoteus 2:24-26), kjærlig, allernådigst, men likevel fast og bestemt trenger de ikke-troende å bli konfrontert med realitetene av synden deres og Guds nådefulle gave gjennom Kristi oppofrende død. Feilaktighet vil aldri bli undertrykket ved å møte det med kompromisser. Dagens ikke-konfronterende kirke repeterer i stor grad feilene som kirken i Pergamon gjorde i stor skala, og vil møte Guds dom over dem.


RÅDET (v. 17)

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.

Johannes åpenbaring 2:17

Kristus konkluderer brevet til Pergamon med råd og oppmuntring. Som tidligere nevn understreker uttrykket “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” den vitale viktigheten av Kristi Ord og de troendes ansvar til å lytte til dem og følge dem. Som i de andre seks brevene, så er løftene adressert til “Den som seirer” – en frase som dekker alle troende (1 Johannes 5:4-5). Krist love tre ting til de trofaste medlemmene i Pergamon kirken.

For det første vil Han gi dem “av den skjulte manna“. Manna var brød med honningsmak som Gud ga israelittene til mat i de førti årene de vandret rundt i ødemarken (2 Mosebok 16:14 ff). I følge 2 Mosebok 16:33 skulle israelittene minnes denne hellige anordningen ved å oppbevare en krukke med manna inne i paktens ark under reisene deres. Den “skjulte manna” representerer Jesus Kristus, Livets Brød som kom ned fra himmelen (Johannes 6:48-51). Han besørger åndelig føde for dem som stoler på Ham. Den “skjulte manna” symboliserer alle de velsignelsene og fordelene vi får fordi vi kjenner Kristus (Efeserne 1:3).

Der har vært mye spekulasjon om hva den hvite steinen symboliserer. Noen setter den i sammenheng med urim og tummim på ypperstesteprestens brystplate (2 Mosebok 28:15, 30, 3 Mosebok 8:8, 4 Mosebok 27:21, 5 Mosebok 33:8). De teinene ble brukt til å betsemme Guds vilje og representerte retten til ypperstepresten til å be om veiledning fra Gud for lederen som ikke kunne komme til Gud direkte, men måtte komme via en prestelig struktur. på en eller annen måte forårsaket Gud at disse steinene avslørte Hans vilje på en mer avansert måte enn å si ja eller nei eller loddtrekning. I følge dette synet lover Gud ved denne hvite steinen den som seirer kjennskap til Hans vilje. Andre indentifiserer den hvite steinen som en diamant, den mest verdifulle av alle steiner, et symbol på Guds verdifulle gave av evig liv til de troende. Det kan imidlertid være best å forstå den hvite steinen i lys av den romerske skikken av å belønne hvite steiner til vinnerne av atletiske konkurranser. En hvit stein med atletens navn inngravert fungerte som hans billett til en spesiell premiebankett. Under denne teorien lover Kristus de som seirer inngang til den evige seiersfeiringen i himmelen.

På steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det” står det så i dagens tekst. Det er innlysende fra den frasen at vi ikke kan vite det navnet før det blir gitt oss (jfr. 5 Mosebok 29:29). Kainos (“nytt“) betyr ikke nytt som i kontrast til gamle tider, men nytt på den måten at det er kvalitativt forskjellig. Det nye navnet vil fungere som hver troendes inngangsbillett til evig herlighet. Det vil reflektere på en unik måte Guds spesielle kjærlighet for oss og en adopsjon av hvert av Hans sanne barn.

Pergamon kirken stod overfor de sanne valgene som enhver kirke står overfor. Den skulle omvende seg og motta all velsignelsen av evig liv i himmelens herlighet. Eller den kunne nekte å omvende seg og møte de forferdelige realitetene av at Herren Jesus ville erklære krig mot den. Å fortsette på kompromissets sti leder til slutt til dom.


BREVET TIL KIRKEN I TYATIRA (v. 18-29)


INTRO (v. 18)

Skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som flammende ild og føtter som bronse:”

Johannes åpenbaring 2:18

Herren Jesus Kristus har kalt kirken Sin til å være hellig og holde seg ren ved å ta seg av synden som er midt blant dem. Faktisk var den første instruksjonen Han ga til kirken om å konfrontere synd. I Matteus 18:15-17 befalte Jesus:

Dersom din bror gjør en synd *mot deg•, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort. Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.

Praktiseringen av kirkelig disiplinering som Jesus innstiftet for å opprettholde kirkens hellighet har et todelt formål: å kalle syndende troende tilbake til rettferdig oppførelse, og å rense ut fra kirken dem som med stahet klynger seg til synden sin. I begge tilfeller blir kirkens renhet vedlikeholdt.

Der er en progressiv forverring i karakteren til disse syv kirkene ettersom de nlir mer og mer påvirket av ondskap. Den nedadgående spiralen endte opp på sitt laveste punkt i Laodikea.

Uttrykket “Satans dybder” (Johannes åpenbaring 2:24) avslører hvor langt kirken i Tyatira hadde falt i relasjon til de i Smyrna og Pergamon. Kirken i Smyrna møtte fiendtlighet fra “satans synagoge“, det vil si, fra ikke-troende jøder (2:9) Kirken i Pergamon eksisterte ved “Satans trone” (2:13), noe som symboliserte hedensk falsk religion (spesielt kulten med keisertilbedelse). Men kirken i Tyatira  hadde stupt med hodet først ned i dybdene av satanisk villfarelse.

Brevet til kirken i Tyatira er det lengste av de syv brevene, selv om det er adressert til den minste av de syv byene. Det har et viktig budskap for kirken i dag: falsk doktrine og synd skal ikke tillates – selv under banneret til kjærlighet, toleranse og enhet. Der kan være mye som er ære verdt i en kirke. Den kan se ut som den har en effektiv tjeneste og vokse i antall medlemmer og en stor plass  nærsamfunnet. Likevel vil umoralskhet og falske doktriner bringe dom fra kirkens Herre dersom de ikke blir konfrontert.

Tittelen “Guds Sønn” og de to beskrivende frasene som kommer fra synet om den oppstandne Kristus i 1:12-17 identifiserer avsenderen som Jesus Kristus. Som tidligere nevnt, ved å identifisere Seg i alle syv brevene velger Kristus den frasen som passer best til den enkelte kirken. Denne frasen fokuserer på Hans rolle som hellig Dommer.

Guds Sønn” fremhever Kristi helligdom og understreker den sannheten at Han er en med Faderen (jfr. Johannes 5:18). Dette er en viktig forandring i ordvalget. i synet som ble nedskrevet i Johannes åpenbaring 1 blir Kristus beskrevet som “en menneskesønn” (1:13). Den tittelen fremhever Hans ydmykhet, Hans sympatiske identifisering med de troende som deres nådefulle yppersteprest. Den tilbyr oppmuntring til forfulgte kristne. “Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet” (Hebreerne 2:17-18). Tittelen Menneskesønnen ser Kristus i lys av Hans evne til å sympatisere med behovene, prøvelsene og fristelsene til de troende i kirken Hans.

Men i dette skriftstedet er Jesus identifisert som “Guds Sønn” (den eneste gangen dette uttrykket brukes i Johannes åpenbaring); fokuset er ikke på Hans ydmykhet, fordi Hans tilnærmelse til kirken i Tyatira ikke er med sympati som deres ypperste prest, men som hellig dommer. Ikke trøst, men dom er i vente for kirken i Tyatira når Kristi hellige kraft beveger seg mot denne utro forsamlingen.

Som den hellige “Guds Sønn” har Kristus “øyne som flammende ild“. Han gjennomtrengende, laseraktige syn ser absolutt alt; ingen ting kan bli forkledd, skult,  eller gjemt for Ham. Når Kristus blir beskrevet under Hans andre komme i herlighet, sier Johannes åpenbaring 19:12 at “øynene hans er som flammende ild” (jfr. Daniel 10:6). En kirke kan føle seg fornøyd med seg selv, har et godt rykte i nærmiljøet og til og med blant andre kirker. Men Herren Jesu gjennomtrngende øyne ser det som det virkelig er.

Beskrivelsen at Kristus har “føtter som bronse” er gjentatt i Johannes åpenbaring 19:15 hvor det står om Kristus at Han “Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme.” At Kristi føtter glødet som bronse avbilder Hans renhet og helligdom mens Han tramper ut urenhetene.

Denne forferdelige beskrivelsen av Herren Jesus Kristus må ha forårsaket et sjokk og frykt når brevet ble lest i Tyatira. Det kom som en klargjørende innsikt for dem, som det burde for alle kristne, at Kristus vil dømme den fortsettende synden som ikke fører til omvendelse. Som apostelen Peter sier det i 1 Peter 4:17: “For nå er tiden kommet da dommen skal begynne, og den skal begynne med Guds hus.”

Bibelen nevner ikke grunnleggingen av kirken i Tyatira. I følge Apostlenes gjerninger 16:14 står det “Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud.” Hun ble omvendt under apostelen Paulus virke i Filippi. Vers 15 sier at medlemmer av huset hennes også kom til troen på Kristus og ble døpt. Det er mulig at Lydia og hennes hus var delaktige i å starte kirken i Tyatira. Det er like mulig at en kirke ble etablert der som et resultat av Paulus arbeid i Efesos (Apostlenes gjerninger 19:10).

Fra Pergmon, den nordligste av de syv byene, svingte den romerske veien østover og så sørøst til Tyatira, omtrent 64 km borte. Tyatira var etablert i den lange nord-sør dalen som bandt sammen Kaukasusdalen og Hermus elvene. Til forskjell fra Smyrna og Pergamon, så ble Tyatira bygget i relativt flatt terreng og hadde ingen akropolis. Mangelen på naturlige festningsverk ville spille en markant rolle i byens historie.

Tyatira ble grunnlagt av en av Alexander den Store sine etterfølgere, Seleusius, som en militær utpost i henhold til veien fra nord til sør. Senere byttet den eierskap til Lysimakus som styrte Pergamon. Tyatira var porten til Pergamon, og oppgaven for forsvarerne i Tyatira var å forsinke en angriper og kjøpe litt tid for Pergamon. Siden Tyatira ikke hadde noe naturlig forsvarsverk så kunne soldatene sjelden holde ut særlig lenge. Derfor ble byen ofte ødelagt og gjenoppbygd.

Omtrent 190 B.C. ble Tyatira erobret av romerne og fikk nyte den romerske freden. Byen ble så et blomstrende handelssenter. Dens lokalisasjon på hovedveien mellom nord og sør som før hadde vært en høyrisiko ble nå en stor fordel. Veien ble enda viktigere på romersk tid ettersom den forbandt Pergamon med Laodikea, Smyrna og innlandet i Asia. Da Johannes åpenbaring ble skrevet var Tyatira på vei inn i sin største periode.

Tyatira var kjent for sine talløse laug (tilsvarende vår tids arbeidsorganisasjoner), Tyatiras største industri var produksjon av ull og fargede varer (spesielt purpur, farget med purpur farge utvunnet fra krapproten(, men inskripsjoner nevner også laug for sengetøy produsenter, folk som laget yttertøy, fargere, lær arbeidere, garvere, pottemakere, bakere, slave handlere og bronse smeder. Det er trolig ar Lydia representerte hennes laug i Filippi (Apostlenes gjerninger 16:14), og at Tyatiras marked strakte seg over Egeerhavet til det greske fastlandet.

Til forskjell fra Pergamon og Smyrna var ikke Tyatira et viktig religiøst senter. Hoved guden de tilbedte var den greske solguden Apollo. Det ser heller ikke ut til at det har vært noen stor samling av jøder her heller. Presset på kirken i Tyatira har først og fremst kommet fra laugene. For å ha en jobb eller starte et selskap var det nødvendig å være medlem i et laug. Hvert laug hadde sin skytshelgen (forsvarende gud) som de avholdt fester for – komplett med matoffer og seksuell umoralskhet. Kristne fant det vanskelig å være med på disse festene. Dersom de ikke gjorde det, kunne de miste levebrødet sitt.


ANBEFALINGEN (v. 19)

Jeg vet om dine gjerninger, din kjærlighet og tro, din tjeneste og utholdenhet. Ja, dine siste gjerninger overgår dine første!

Johannes åpenbaring 2:19

Som med kirkene i Efesos og Pergamon begynte Kristus å rose kirken før Han kom med Sine bekymringer. Han forsikret dem at Han ikke hadde glemt de rettferdige gjerningene deres (jfr. Hebreerne 6:10), som Han deler inn i fire kategorier.

For det første viste de troende i Tyatira kjærlighet til Gud og for hverandre – selv om kjærligheten må ha vært tilsynelatende skjør, siden der ikke var et sterkt fundament med forenende sunn doktrine. På noen måter var Tyatira sterk der Efesos var svak; faktum er at dette er den første av de syv kirkene som blir komplementert for troen sin.

For det andre roste Kristus deres tro. Pistis (tro) kan bedre oversettes “trofasthet”. De sanne kristne i Tyatira var pålitelige og konsistente (jfr. Johannes åpenbaring 2:25). Tro og kjærlighet er ofte sett i forbindelse med Nye Testamentet (eks. 1 Korinterbrev 13:2, 13, 2 Korinterbrev 8:7, Galaterne 5:6, Efeserne 1:15, 3:17, Kolosserne 1:4, 1 Tessalonikerbrev 1:3, 3:6, 5:8, 2 Tessalonikerbrev 1:3, 1 Timoteus 1:14, 2:15, 6:11, 2 Timoteus 1:13, 2:22, 3:10, Titus 2:2).

Fra tro og kjærlighet vil det vokse frem tjeneste og utholdenhet. De som elsker vil uttrykke den kjærligheten gjennom å oppfylle andres behov. De som er trofast vil fortsette trofaste i troen (jfr. Matteus 16:24-26, 24:13).

De kristne i Tyatira besatt ikke bare disse egenskapene, men gjerningene deres var større nå en de hadde vært tidligere. Deres kjærlige tjeneste ble mer og mer konsistent, og deres trofaste utholdenhet ble sterkere. De vokste i nåde, modnet i deres kristne liv, og jobbet for Kristi sak (jfr. 2 Peter 1:8). For den oppførselen burde de bli roset.


IRETTESETTELSEN (v. 20-23)

Men dette har jeg imot deg: Du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Jeg har gitt henne tid til å vende om, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri. Se, nå kaster jeg henne på sykeseng, og de som begår ekteskapsbrudd med henne, kaster jeg ut i stor nød dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger. Og barna hennes vil jeg drepe med pest. Slik skal alle menighetene få erfare at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.

Johannes åpenbaring 2:20-23

Til tross for den gode anbefalingen de mottok, så var ikke alt i orden med kirken i Tyatira. Problemet var ikke utvendig forfølgelse, men interne kompromisser; ikke ondskapsfulle ulver på utsiden av flokken, men perverse mennesker på innsiden (jfr. Apostlenes gjerninger 20:29-30). Det gjennomtrengende blikket til Herren hadde oppdaget en alvorlig feil som fikk Ham til å si “dette har jeg imot deg“. Bruken av pronomen i entall peker direkte mot lederen av kirken. Anklagen er at “du tåler denne kvinnen Jesabel, hun som kaller seg profet, men som med det hun lærer, lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.” Denne synden, som antakeligvis involverte majoriteten av medlemmene i kirken, var todelt. For det første brøt de den bibelske læren om at kvinner ikke skulle være lærere eller predikanter i kirken (1 Timoteus 2:12). Dette gjorde at de tolererte kvinnen Jesabel, som kalte seg selv profet. De forsterket feilen sin ved å tillate henne å lære ved å tillate henne å komme med vranglære. Resultatet ble, sier Jesus, at hun “lokker mine tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer.

Jesabel er neppe denne kvinnens riktige navn, men akkurat som den beryktede konen til kong Ahab var hun Satans agent for å spre korrupsjon blant Guds folk. Derfor stemplet Herrene henne med dette symbolske navnet. Gamle Testamentets Jesabel var en utrolig ondsinnet kvinne – så ond at Bibelen sier at å gifte seg med henne var det verste Ahab gjorde: Ahab, sønn av Omri, gjorde det som var ondt i Herrens øyne, mer enn noen annen før ham. Det var ikke nok med at han gjorde de samme syndene som Jeroboam, Nebats sønn. Han giftet seg også med Jesabel, datter til Etbaal, sidonernes konge, og begynte å dyrke Baal og tilbe ham” (1 Kongebok 16:30-31). Gjennom Jesabels onde påvirkning ble Baal tilbedelse dagligdags i Israel.

Akkurat som motparten i Gamle Testamentet, lyktes det kvinnen som kalte seg selv en profet i Tyatira å lede Kristi tjenere vill slik at de begikk umoralske handlinger og spiste avgudsoffer. En kan spekulere om at hun kan ha kommet med den dualistiske læren som var så fremtredende innen gresk filosofi. Når denne læren kom inn i kirken, hevdet den at ånden er god, og kjødet er syndig. Siden Gud bare er interessert i den åndelige delen, hevdet de som holdt til denne læren, så spiller det ingen rolle hva en gjør i kjødet. Derfor var det helt i orden, i følge Jesabel, om kristne begikk umoralske handlinger og spiste av avgudsoffer. Hun kan også ha hatt et forvridd ståsted når det gjelder Guds nåde, og argumentert at det spiller ingen rolle om kristne syndet, siden en nådefull Gud utvilsomt ville tilgi dem. Kanskje hun også oppmuntret kristne til å erfare de dype hemmelighetene til Satan slik at de kunne vitne bedre til de ufrelste. Selv enn hva det spesielle innholdet var i læren hennes, så ledet det majoriteten i Tyatira kirken til å gå seg vill fra sannhet og rettferdighet.

Bibelen lærer at sanne kristne kan falle inn i seksuell umoral (jfr. 1 Korinterbrev 6:15-20) og avgudsdyrkelse (jfr. 1 Korinterbrev 10:21). Men å lede andre kristne inn i falske doktriner og umoralsk levesett er en veldig alvorlig synd, en som fortjener alvorligere straff. I Matteus 18:6-10 beskriver Jesus de alvorlige konsekvensene for dem som leder andre troende til å synde:

Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra! Om hånden eller foten din lokker deg til fall, så hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå lemlestet eller halt inn til livet enn å ha begge hender eller begge føtter og bli kastet i den evige ild. Og om øyet ditt lokker deg til fall, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha begge øyne og kastes i helvetes ild. Pass dere for å forakte en eneste av disse små! For jeg sier dere: De har sine engler i himmelen som alltid ser min himmelske Fars ansikt. Menneskesønnen er jo kommet for å berge de bortkomne.

“En av disse små som tror på meg” er ikke fysiske barn, men åndelige barn – troende. Det er så alvorlig å lede en annen til å synde at Herren sa at død ved drukning var et bedre valg. Bildet av å skade seg selv er billedbruk som beskriver et behov for drastisk handling når en har med synd å gjøre.

I Gamle Testamentet møtte Jesabel en grusom død, passende for en som ledet Israel vill:

Nå kom Jehu til Jisreel. Da Jesabel hørte det, sminket hun øynene, pyntet seg på hodet og kikket ut av vinduet. Da Jehu kom inn gjennom byporten, ropte hun: «Kommer du i fredelig ærend, du Simri som har drept din herre?» Jehu så opp mot vinduet og sa: «Er det noen her som holder med meg?» Da to–tre hoffmenn så ut av vinduet, ropte han: «Kast henne ned!» Og de kastet henne ned, så blodet sprutet opp etter veggen og på hestene, som tråkket henne ned. Så gikk Jehu inn. Da han hadde spist og drukket, sa han: «Se til å få denne forbannede kvinnen gravlagt! Hun var da en kongsdatter.» Men da de kom for å begrave henne, fant de ikke annet igjen enn hodeskallen, føttene og hendene. De vendte tilbake og fortalte dette til Jehu. Da sa han: «Nå er det oppfylt, det ordet som Herren talte gjennom sin tjener Elia fra Tisjbe da han sa: På Jisreels mark skal hundene ete opp Jesabels kjøtt. Hennes lik skal ligge som gjødsel på jorden i Jisreel, og ingen skal kunne si: Dette er Jesabel ” (2 Kongebok 9:30-37)

Gud var nådig og ga den falske profeten “tid til å vende om“, men illustrerte den triste sannheten at menneskene elsker mørket mer enn lyset (Johannes 3:19) ettersom hun vil ikke omvende seg fra sitt horeri”. Hennes plutselige og endelige avslag om  å omvende seg vil føre til en forferdelig dom, introdusert ved bruken av de irettesettende ordet “Se“. Fordi Jesabel nektet å angre seg, så erklærte Kristus “nå kaster jeg henne på sykeseng“. Ordet “sykeseng” finnes ikke i den originale greske teksten, men ble lagt til av oversetterne. I lys av den endelige karakteren av Jesabels avslag til å angre seg, er det mer trolig at sengen det er snakk om representerer døden og helvete – det endelige hvilested for dem som nekter for å omvende seg.

Denne hellige dommen  gjaldt ikke bare Jesabel, men også “de som begår ekteskapsbrudd med henne“. Herren truet med å kaste dem “ut i stor nød ” – ikke den eskatologiske trengselen beskrevet i Johannes åpenbaring 4-19, men nød eller vanskeligheter. Siden det er snakk om syndende kristne som har trodd løgnene hennes, så truer ikke Han med å sende dem til helvete slik som Han gjorde med den falske profeten. Han lovet å tukte dem hardt – kanskje til og med med fysisk død (jfr. 1 Korinterbrev 11:30, 1 Johannes 5:16) – “dersom de ikke vender om fra hennes gjerninger“.

Så nevner Kristus en tredje gruppe som skal få hellig dom, og sier “barna hennes vil jeg drepe med pest“. Jesabels barn var ikke hennes biologiske barn, men hennes åndelige barn. Kirken var omtrent 40 år gammel da Johannes skrev dette brevet, så den falske læren hennes må ha eksistert lenge nok til at en ny generasjon av medlemmer som ble villfart kunne vokst opp. Akkurat som med Ananias og Saffira, så truet Herren å drepe dem med pest (bokstavelig talt “drepe dem med død”). Det var for sent for Jesabel; hjertet hennes var hardnet i synd uten anger. Men Herren Jesus Kristus advarer nådig disiplene hennes om å omvende seg mens det fremdeles er tid.

Kristus vil få all ære når Han dømmer Jesabel og etterfølgerne hennes. Når det skjer vil alle vite at Han “er den som gransker nyrer og hjerter, og som gjengjelder hver og en av dere etter det dere har gjort.” Den frasen bekrefter på ny Kristi guddommelighet, siden det er brukt i Gamle Testamentet om Gud (eks. 1 Krønikebok 28:9, Salme 7:10, Salomos ordspråk 24:12, Jeremia 11:20, 17:10, 20:12). Etter at Han dømte Tyatira kirken ville alle de andre kirkene bli advart om ondskapen ved å tolerere synd. De ville også innse at ingenting kan holdes skjult fra Herrens gjennomsøkende øyne.

Det er ikke kjent hvor mange i kirken som lyttet til Kristi advarsel, men Tyatira kirken som helhet fulgte ikke anmodningene. Historien har merket seg at de ble overvunnet av Montanist kjetteriet (en bevegelse ledet av en falsk profet som påstod han hadde ytterligere åpenbaringer fra Gud som ikke var i Bibelen) og sluttet å eksistere innen utgangen av det andre århundre.


BEFALINGEN (v. 24-25)

Men dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren og ikke har «kjent Satans dybder», som de kaller det – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen ny byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.”

Johannes åpenbaring 2:24-25

Etter å ha advart de som praktiserte falske doktriner om å omvende seg, så kom Kristus med trøstende ord til “dere andre i Tyatira, alle som ikke følger denne læren”. De kunne minnes Guds Ord i Malakis dager for dem som fryktet å bli feiet med i hellig dom:

De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn. Den dagen jeg griper inn, sier Herren over hærskarene, skal de være min dyrebare eiendom, og jeg vil være mild mot dem, som en mann er mild mot en sønn som tjener ham.” (Malaki 3:16-17)

Kristus beskrev de sanne troende som “ikke har «kjent Satans dybder“. Jesabel og etterfølgerne hennes påstod at de kunne ferdes i Satans dype rike og forbli åndelig uskadet. I deres perverse, liberalistiske, utsvevende teologi trodde de at de kunne gjøre dette uten å bli straffet for det. Denne pre-gnostiske læren sa at de var frie til å leve i Satans sfære og delta i kroppslige synder uten å ta skade på ånden. Siden ånden tilhører Gud, hevdet deres forvridde lære, hvilken rolle spiller det da om kroppen deltar i avguds fester og seksuell umoral? De forestilte seg selv som frie til å undersøke den satanistiske sfæren og så komme skamløst for å tilbe Gud.

Til den sanne kristne som ikke hadde erfart denne såkalte dypere kunnskapen som disse kjetterne holdt seg til, så sa Kristus “Jeg legger ikke noen ny byrde på dere.” Å bære byrden av en slik falsk lære og umoralsk oppførsel synlig i kirken deres, og ha måttet motstå den alltid pågående markedsføringen av denne læren og bli latterliggjort av denne andre fløyen i kirken var byrde nok for dem. Men for at de ikke skulle bli for selvsikre, så formante Kristus dem “Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer” (jfr. 1 Korinterbrev 10:12). Bruken av det sterke ordet kraeto (“hold fast”) indikerer at det ikke ville bli lett. Kristi komme, som det er relatert til kirken i Tyatira, var når Han skulle komme med dom. Men i en større sammenheng skal alle troende holde fast ved det gode (Romerne 12:9) til Kristus kommer.


RÅDET (v. 26-29)

Den som seirer og holder seg til mine gjerninger helt til det siste, skal jeg gi makt over folkene: Han skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust. Den samme makt har jeg fått av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen.  Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Johannes åpenbaring 2:26-29

Den som seirer” (den sanne kristne, jfr. 1 Johannes 5:5) “og holder seg til mine (Kristi) gjerninger” i kontrast til dem i Johannes åpenbaring 2:22 som praktiserte Jesabels onde gjerninger “helt til det siste” – trofast lydighet er kjennemerket på en ekte kristen. Kristus lover to ting. Først vil Kristus gi dem “makt over folkene” og de “skal styre dem med jernstav, som leirkar blir de knust.” Det løftet, som er hentet fra Salme 2:7-9, er et som gjelder deltakelse i tusenårsriket. De som forble trofaste til Kristus til tross for å ha blitt slått og sett ned på i dette livet vil styre sammen med Ham i Hans jordiske rike. De vil styre folkene “med jernstav” (jfr. Johannes åpenbaring 12:5, 19:15). De nasjonene i tusenårsriket som gjør opprør mot Kristi styre og ¨true Hans folk vil bli utslettet. De som styrer med Ham vil hjelpe å beskytte Hans folk og fremme helligdom og rettferdighet. Kristus vil delegere autoritet til dem, “den samme makt har jeg (Kristus) fått av min (Kristi) Far” (jfr. Johannes 5:22, 27).

Kristus lovet også en gave til Hans trofaste etterfølgere, “morgenstjernen“. Noen forbinder morgenstjernen med slike skriftsteder som Daniel 12:3 og Matteus 13:43. Løftet ville være at troende vil troende skulle reflektere Guds herlighet. Selv om de kristne skal reflektere Guds herlighet er det bedre å se “morgenstjernen” som Kristus Selv – en tittel Han inntar i Johannes åpenbaring 22:16 (jfr. 2 Peter 1:19). Kristus lovet de troende Ham Selv i all Hans fylde; den Ene som Paulus skrev om i 1 Korinterbrev 13:12: “Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.”

De avsluttende ordene, “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!” er en befaling om å høre på budskapet i brevet til Tyatira. Tre viktige sannheter skiller seg ut. For det første avslører dette brevet alvoret i å praktisere og tolerere synd, og at Gud vil dømme fortsettende, uomvendt synd i kirken. For det andre vil et mønster av lydighet markere sanne kristne. Til slutt finner vi Guds nådefulle løfte om at til tross for kamp mot synd og feil i kirkene, så vil de erfare Kristi fylde når de styrer med Ham i Hans rike. De kirkene, som Tyatira, som ikke vil gi akt på dette budskapet vil motta hellig dom; de som gir akt på budskapet vil motta hellig velsignelse.


 

%d bloggers like this: