larshaukeland

Bryr “en Gud med lange tidsperioder” seg om lidelse?

Jeg tror du vil bli oppmuntret av det følgende vitnesbyrdet fra S.C. (en dame fra Australia) selv om det har blitt kortet ned betraktelig. Fjernede deler er indikert med illipser (…). Mens du leser det vil du se hvorfor det har blitt gitt den tittelen du kan lese ovenfor.

For bare fire år siden hadde jeg en tro som ikke syntes å være verd å dele.

Jeg har visst at Gud elsket meg siden jeg var seks år gammel, og jeg elsket Ham tilbake. Som tenåring snakket jeg ofte med Gud. I tyveårene leste jeg Bibelen min fra perm til perm, gang på  gang. Og jeg elsket det!

… Men jeg elsket også vitenskap, og jeg hadde akseptert at jorde er milliarder av år gammel. Jeg så ingen konflikt med Bibelen, for jeg trodde på “en Gud med lange tidsperioder”, fordi jeg visste at Han var Skaperen. Jeg trodde der var en bokstavelig Adam og Eva, og et bokstavelig syndefall, men antok at der var lange tidsaldre med menneskeheten etter dette.

Over tid døde min tillit til Gud langsomt, mens jeg led i mange år fra følelsesmessig mishandling. … Jeg tenkte på de milliardene av mennesker som, etter mine beregninger, må ha blitt født i løpet av de hundrede tusener av år før Jesus endelig dukket opp og viste den riktige måte å leve på. … Mange kristne strever med konseptet av lidelse, men for meg var ikke problemet at lidelsen eksisterte: Jeg visste at rotårsaken var Adams opprør. For meg var det tidsskalaen som var viktigst: Jeg kunne ikke forene lange tidsaldre med lidelse, av både mennesker og dyt, med en Gud som hadde kjærlighet og medfølekse. Jeg la Bibele min bort. … Jeg kune telle på en håd hvor mahge gager jeg gikk in i e kirke på ti år. Jeg fat ikke en som kune tilby meg noen svar…

(Mange år) senere hørte jeg om en film fra Creation Ministries International som het “Evolusjonens akilleshæl“. Jeg forventet ikke at de ville hjelpe, me ble med på den likevel, sammen med min vokse sø. På slutten av filmen visste jeg ute tvil at Gud hadde brakt meg dit. … Jeg sudde meg mot min sønn, og disse ordene bare rant ut, som om jeg repeterte de ordee Gud talte i i hjertet mitt i det øyeblikket: “Skapelsen er nylig. Gud har medfølelse. Han har ikke forlatt oss her som foreldreløse barn i hundre tusener av år. Etter bare ett og et halvt tusen år sendte Han vannflommen for å utrydde volden. Etter totusen år eller så sendte Han Jesus. Og det er bare 2000 år side Jesus var her. Det er en Gud som griper i ofte, og på en stor måte.”

… Seks måneder senere dro jeg til en Creation Superleir: fem dager med forelesninger fra vitenskapsmenn med doktorgrad; alle kristne som trodde på skapelsesberetningen i 1 Mosebok. Alle snakket ut ifra sitt eget domene som de var eksperter på, om hvordan vitenskapen deres er i harmoni med Bibelen, og ikke motsagt av den. Det var en dyptgående, tro-gjenbyggende opplevelse; og med min kjærlighet overfor vitenskap var det også gøy! En anen stor velsignelse var å være blant slike fantastiske mennesker: mine felles supercampere. Disse menneskene hadde en slik entusiastisk tro og dyp kjærlighet for Gud. Jeg ønsket å være blant slike kristne! (Dette var organisert av CMI-Australia; 17 videosamtaler er tilgjengelige på creation.com/s/.90-7-960D)

… Å tro på “en Gud med lange tidsepoker” hadde en veldig nedbrytende effekt på min tillit til Ham, ved å få det til å se ut som om Han ikke var så bekymret over menneskenes lidelser. Jeg innså først skaden den troen hadde gjort da jeg ikke trodde på det lengre. Jeg har vært en kristen i 50 år, men i de siste fire har min forståelse av Gud blitt omformet forbi det jeg trodde var mulig.

… Til alle ved CMI, før og nå: orde er ikke nok til å uttrykke mi takknemlighet for alt arbeidet deres. … Jeg elsker Skaperen og Frelseren vår så høyt. Jeg kan ikke motstå å fortelle adre hvor fantastisk Han er!