5 november: Nådens frelse

“Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst.”

Efesere 2:4-5

Dersom du er frelst; hvordan ble du frelst? Hvorfor ble du frelst? Var det fordi du var mer åndelig følsom, moralsk disiplinert, eller personlig verd en din ufrelste nabo?

Paulus minner oss her om at det var Gud som ga oss liv da vi fremdeles var døde i syndene våre. Det kan ikke være fordi at vi elsket Gud, men fordi Gud først elsket oss. Det var ikke vi som strakte oss ut mot Gud, men Gud som strakte seg ut mot oss. Det var ikke fordi vi grep fatt i Gud, men Gud grep fatt i oss.

Men hvorfor gjorde Ham det? Hva var Hans motivasjon for å redde oss mens vi fremdeles var Hans fiender? Paulus svarer også på det spørsmålet: av nåde er vi frelst.

Ikke av gjerninger, ikke av visdom, ikke av verd – av nåde er du frelst. Bruken av ordet “nåde” forteller oss at motivasjonen for frelsen ikke var i oss, men i Gud selv. Nåde er “ufortjent gunst” (eller, i vårt tilfelle, fravær av rettferdighet).

Det er ikke bare at vi ikke fortjente frelse, men vi fortjente helvete på grunn av syndene våre. Men Gud viste oss nåde, strakk seg ut mot oss, gav oss liv til våre døde sjeler, og frelse oss fra syndens mektige fengsel.

Spørsmålet for oss er derfor ikke “Hva kan jeg gjøre for å fortjene frelsen?” men heller “Hvilken respons fortjener denne frie og grasiøse frelsen?”