Vers 12

“Gullet i dette landet er godt. Der er bdellium og onyks-sten.”

1 Mosebok 2:12

Dette verset åpner opp med det habraiske ordet “zahab” som også var i Vers 11. Det blir vanligvis oversatt som “gull” men betyr bokstavelig “noe som skinner”. Det brukes altså om gullets gule farge, og kan også brukes om noe som skinner som om det er gull. Vi går ut ifra her at det snakker om virkelig gull, ettersom det ikke hadde vært nødvendig for Moses å skrive at det var noen form for falsk gull i dette området. Moses brukte mye gull i hans tid, særlig til byggingen av tabernaklet, og han ville nok selv ikke ha godtatt noe som ikke var ekte gull. Det blir da også understreket at “gullet i dette landet” var “godt” slik at det må ha gitt glede til dem som bodde i dette området. Befolkningseksplosjonen som skjedde før den store vannflommen indikerer at dette området sikkert har vært bebodd, selv om det skulle ha vært et område med mye sand (se Vers 11).

Videre leser vi at der fantes “badolach” eller “bedolach” i Havila. Ordet bygger på “badal” som betyr “i biter”. Vanligste oversettelse er “bdellium” eller “amber”. Bdellium er et semi-transparent balsam-gummi harpiks ekstrahert Commiphora wightii fra India (også kalt falsk myrra), og fra Commiphora africana trær som vokser i Etiopia, Eritrea  og sub- Sahara Afrika. Ifølge Plinius kom den beste kvaliteten fra Bactria (i dag Afghanistan). Andre navngitte kilder for harpiksen er India, Arabia, Media og Babylon. Amber er fossilert treharpiks som har blitt verdsatt for sin farge og naturlige skjønnhet siden neolittisk tid.  Mye verdsatt fra antikken til i dag som edelsten, rav er laget til en rekke dekorative gjenstander.  Amber brukes i smykker . Det har også blitt brukt som et helbredende middel i folkemedisin. Det er fra disse forklaringene lite trolig at det her er snakk om amber, men bdellium – slik som den norske Bibelen sier. De første menneskene på jorden var ikke uintelligente neandertalere, men smarte mennesker som blandt annet kunne bygge byer (1 Mosebok 4:17) og dette verset indikerer at de kunne utvikle gull og bdellium. Hvorfor nevne disse vakre tingene som gull, bdellium og onyks dersom de ikke visste hva de skulle gjøre med dem? Selv om det er en myte at menneskene bare bruker 10% av hjernen, så er det helt på det rene at vi ikke utnytter den nok. Tenk om Adam og de første menneskene – like etter skapelsen – var i stand til å bruke mer av hjernen enn det vi gjør? Det er absolutt en brukbar teori. Kroppen vår blir dårligere når vi blir gamle, vi er ikke like fruktbare som vi var før – ting går i oppløsning og blir til kaos. Dette er bare registrering av naturens lover – spesielt de termodynamiske lovene.

Til slutt nevner Moses “shoham” steinen i Havila. Dette ordet stammer trolig fra et verb som betyr “å forvelle” eller “å blanche”. Det er når man gjør noe lysere i fargen. Ordet brukes om edelstener, trolig beryl eller onyks. “Onyks” (fra gresk  ὄνυξ, onyx, opprinnelig betydning «klo, fingernegl») er en type halvedelsten.  Den er en variant av mineralet kalsedon og kjennetegnes ved at den består av lag som er varierende farget, alt fra elfenbenshvit til brunt. Ofte ser vi for oss en lysegrønn stein når vi tenker onyks, men de har altså mange forskjellige farger. “Shaoam” handler sikkert mer om selve bearbeidingen av steinene enn hvordan de faktisk så ut.

Det kan nevnes som en kuriosietet at Moses sammenliknet mannaen i ødemarken med bdellium (4 Mosebok 11:7). Han var altså personlig kjent med dette materialet – sikkert både fra sin tid i palasset, og når de samlet inn edelstener og verdisaker til tabernaklet. Det er interessant å merke seg dette lille verset. Det antyder at de som levde før syndefloden ikke bare visste hvordan å lage smykker og elde metaller, men de likte sikkert å pynte seg med dem også. Dersom de ikke gjorde det, ville det ikke være noen grunn til å ta med dette verset i Bibelen. Menneskene har alltid vært forfengelige, både i dagens samfunn og før vannflommen kom over jorden.


%d bloggers like this: