Vers 14

“Se, du har i dag drevet meg ut av landet, og jeg må skjule meg for ditt åsyn. Jeg blir en flyktning og en vandrer på jorden, og det vil gå slik at hvem som helst som finner meg, kommer til å slå meg i hjel.”

1Mosebok 4:14

 Kain fortsetter her med sin klage over straffen han har fått fra Gud. Gud hadde “drevet meg ut av landet” – det hebraiske ordet “garash” betyr å bli drevet bort fra noe man eier, og brukes ofte om skilsmisser. Det kan være “å drive bort”, “å utvise”, “legge bort” eller “tvinge ut”. De fleste av disse ordlydene passer ganske godt til en skilsmisse, og på en måte var da også dette en slags skilsmisse – mellom Gud og Kain, mellom Kain og hans familie. Vi ser her Kain bekrefte de to elementene av Guds straff over ham, som tidligere vist i Vers 11 og Vers 12: Først at jorden var forbannet slik at den ikke ville gi Kain sin grøde, så at han skulle være en flyktning og vandrer uten komfort og beskyttelse. Vi ser videre at Kain legger til flere sider ved sin egen straff. Når det står at Kain var utvist “ut av landet“, så betyr dette den delen av jorden som han hittil hadde bodd på – som hadde vært hjemmet hans inntil nå. Kains ord får oss til å tenke på Elifas ord i Job 15:20-25: “En ugudelig lever i angst alle sine dager. Få i tall er de årene som som voldsmannen har i vente. Skremmelige toner lyder i hans ører, midt i freden kommer ødeleggeren over ham. Han har ikke noe håp om å vende tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet. Han flakker om etter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side. Nød og trengsel forferder ham, de beseirer ham som en angrepslysten konge, fordi han rakte sin hånd mot Gud og utfordret Den Allmektige.” Heldigvis for Kain fikk han leve et langt liv, men hvor godt livet hans var er usikkert.

Det var implisert at Kain måtte “skjule seg for (Herrens) åsyn“. Ordet “åsyn” blir som oftest oversatt som “ansikt”, og det gir bilde av noen som står ansikt-til-ansikt med noen. I Kains tilfelle, måtte han skjule seg fra Gud slik at han ikke lengre kunne ha disse ansikt-til-ansikt opplevelsene med universets Herre. “Skjule meg” betyr å gjemme seg ved å skule seg bak noe. Dette er nok ikke bare tiltenkt Kains forhold til Gud, men også hans forhold til andre mennesker. Det at han må skjule seg fra Guds åsyn, synes å vise at han ble utvist fra det stedet menneskene på denne tiden brukte for å tilbe Herren, en slags sammenheng til Paradis, trolig hvor Kains foreldre pleide å møte Gud – et sted hvor de trolig ga sine offer til Gud og søkte Ham. Vi ser dette oppfylt i Vers 16. Dette minner oss om Davids bønn i den velkjente Salme 51 hvor han ber: “Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd! Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg. Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet” (Salme 51:13-16). Forskjellen på Kain og David var at David angret på hva han hadde gjort, og kom tilbake til Herren med halen mellom bena. Han måtte imidlertid lide konsekvensene av synden sin resten av livet, akkurat som Kain – men han kom alltid tilbake til Herren i anger og la seg flat for Gud.

Så sier Kain at han skal være “en flyktning og en vandrer på jorden.” Ordet “erets” brukes ofte om hele jordkloden, og det er nok sikkert hva Kain mente her. Det minner om Guds ord til Israel i 5 Mosebok 28:65 hvor Han sier: “Blant disse folk skal du aldri ha ro. Der skal ingen hvile være for din fot. Herren skal der gi deg et bevende hjerte og uttærte øyne og en vansmektende sjel.” Selv når vi bor midt blant folk, så kan vi likevel føle at vi er flyktninger på jorden. Som kristne vil vi aldri bli helt godkjent av andre dersom vi virkelig lever etter Guds Ord. Med Kain var det motsatt ettersom han ble sendt ut som en flyktning og en vandrer. Gud vet alltid om alle synder som blir begått, og Han vil straffe den urettferdige. Gud sier imidlertid: “Hevnen hører meg til” (Romerne 12:19), og selv om vi ikke ser de ugudelige bli straffet med en gang, så vil Gud alltid ha det siste ordet. Bortvisning er noe Gud ofte bruker, og til slutt – ved den store hvite trone – vil Gud dømme alle mennesker etter deres gjerninger, og de som blir forvist denne gangen, er håpløst fortapt (Johannes åpenbaring 20:11-15).

Den største frykten Kain hadde var trolig at noen skulle hevne seg på ham ved å ta livet hans. Det er ganske forståelig, ettersom dette var hva han egentlig fortjente. Han visste det, Gud visste det, og det er også trolig at alle andre som levde på den tiden også visste det. Frykten som hans dårlige samvittighet hadde gitt ham – dersom han virkelig hadde en samvittighet – sammen med engstelse for Guds dom om evig bortvisning fra Guds åsyn – har fått ham til å komme med disse ordene. Paulus skrev om dette i 2 Tessalonikerbrev 1:9 da han skrev: “Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet“.

Kain visste at han fortjente å dø for å ha drept broren sin, og fryktet derfor at noen ville være “blodhevner” for Abel (se 4 Mosebok 35:19, 21, 27). Det at han sier “hvem som helst som finner meg” er trolig en hentydning til at allerede på dette tidlige tidspunktet i historien, hadde folketallet på jorden økt betraktelig. Kritikere forsøker å trekke tvil om disse historiene, og godtar ofte ikke de første 11 kapitlene i 1 Mosebok. Ett av spørsmålene kritikere kommer med, er “Hvor fikk Kain konen sin fra?” Vi skal komme mer tilbake til dette senere, men vi ser her at Kain selv snakker om verden som om den er full av folk. Det er ikke trolig at de hadde bosatt seg på hele jorden så tidlig i verdenshistorien, men de hadde trolig spredd seg utover litt fra hvor de kom fra. Noen antar at Mesopotamia har vært menneskehetens vogge, men som tidligere påpekt – da vi snakket om lokalisasjonen av Edens hage – så ble hele den verden som var før syndefloden ødelagt av vannflommen. Vi vil se at det ikke er noen tvil om at dette var en global flom når vi kommer til Noah i kapittel 6 og utover, men vi slår fast allerede nå at vi ikke vet hvor mange mennesker det var på jorden da flommen kom og utryddet alt liv på kloden vår. Folks lange levetid – som vi også vil komme tilbake til – gjorde at menneskene var i stand til å øke folketallet betraktelig på ganske kort tid. Vi synes at liv på 900 år er umulig, men da tar vi ikke i betraktning at menneskene ikke var ment å dø i det hele tatt da de ble skapt, pluss at verden på denne tiden, ikke var like skadelig som den er i dag. Som sagt – mer om dette senere…


 

%d bloggers like this: