larshaukeland

Del 1 – Har mennesker og aper en felles stamfar?

Vi er alle antakelig kjent med det ikoniske bildet av menneskehetens antatte evolusjon fra en apeliknende skapning. Denne skapningen skal ha utviklet seg over millioner av år fra å være en liten sjimpanseliknende skapning til å bli større, gå oppreist, miste litt hår, og til slutt bli sluttproduktet; mennesket. På overflaten ser dette ganske enkelt ut, og for mange, troverdig. Men reflekterer dette realiteten, eller er det bare nok en evolusjonshistorie?

BIBELSK HISTORIE

I følge Guds Ord var mennesket og sjimpansen to adskilte skapninger som ble laget av Gud. I 1 Mosebok 1:24-25 leser vi at Gud skapte landdyrene med sitt uttalte ord “av alle slag” som viol inkludere det slaget sjimpansene tilhørte). I 1 Mosebok 1:26-27 leser vi om skapelsen av den første mannen og kvinnen, Adam og Eva, ikke bare som adskilt skapninger fra dyrene, men også som unike skapninger fordi at bare de var skapt i Gilds bilde. Så det er klart fra et bibelsk ståsted at mennesket ikke utviklet seg fra noen annen skapning. Dette er veldig forskjellig fra evolusjonens historie, og begge kan ikke være riktige.

BEKREFTER GENETIKKEN ET BIBELSK ELLER EVOLUSJONÆRT SYN PÅ HISTORIEN?

Fra TV programmer til skilt i zoologisk hage, lærebøker, og mye, mye mer kan ofte lese eller høre at menneskets og sjimpansens DNA er 98-99% likt, noe som beviser at vi har en felles stamfar. Men er dette sant?

Overraskende nok vil til og med evolusjonister innrømme at dette er feilaktig. Der finnes en artikkel som heter “Slektsforskjellen: Myten om 1%” (Relative Differences: The Myth of 1%), hvor forfatteren (Cohen, 2007 – en evolusjonist) skrev “Genomaktig (referering til DNA inni cellens nukleus) er mennesker og sjimpanser ganske like, men studier har vist at de ikke er så like som mange har en tendens til å tro.” Så, hvor like er menneskets og sjimpansens DNA?

PÅ SEKVENSNIVÅ

De 98-99% vi snakker om kommer bare fra å sammenlikne DNA mellom mennesker og sjimpanser som “er på linje”. Dette refererer til hvilken som helst genetisk sekvens som er lik nok (selv om det ikke er en 100% match) at et computer program kan sammenlikne dem. Og innen denne justeringsregionen er der bare en type forskjeller som evolusjonister typisk teller. Disse forskjellene blir kalt erstatninger. For eksempel har kanskje mennesket en T, men sjimpansen har på samme stedet en G. Evolusjonære ideer foreslår at en felles stamfar til mennesker og sjimpanser antakeligvis hadde en G på det stedet, men at en mutasjon forandret det til en T i den linjen som utviklet menneskene. Denne typen forskjeller redegjør for de ofte siterte 1-2% forskjellene mellom menneskers og sjimpansers DNA.

Hva med alle de andre forskjellene innen det justette DNAet, slik som gap hvor hele seksjoner av et menneskes DNA ikke har noen match i det hele tatt med sekvensen i en sjimpanses DNA (og omvendt)?

Der finnes andre forskjeller i tillegg som har omtrent 16% likhet, Det er 480 millioner forskjeller!

Hva med de DNAene som ikke lar seg justere? Millioner av DNA baser på utsiden av de justerte regionene i menneskets DNA har ingen match i sjimpansens DNA og omvendt. Omtrent 4% av menneskets DNA har ingen justering med sjimpanse DNA. Det er grelle 20% i total forskjell mellom menneskets og sjimpansens DNA.

Dersom det finnes mange andre forskjeller ved siden av utbyttingene, hvorfor fokuserer vitenskapsmennene typisk bare på 1-2% forskjellen? Tid. Antatte evolusjonsprosesser krever langsome, tilfeldige prosesser. For å gjøre opp for alle de andre forskjellene i DNAet trenges det mer tid siden menneskene og sjimpansene er antatt å ha en felles stamfar. Den nåværende ape-til.menneske tidsrammen på seks millioner år er ganske enkelt ikke nok tid.

I tillegg, dersom der var mer tid og de mutasjonene kunne skje, så gjør de ikke hva evolusjonistene trenger at de gjør. Mutasjoner forårsaker ikke oppnåelse av nye egenskaper – oppnåelse av genetisk informasjon – nødvendig for å forandre seg fra en type organisme til en annen.

PÅ UTTRYKKSNIVÅ

DNA er mer en bare en sekvens med baser. Biblioteket deres koder informasjon om hvordan å produsere alle proteiner som er nødvendig for hver levende celle. Gener er adskilte sekvenser med DNA som koder informasjon for å danne proteinene, men masser av annen informasjon er kodet i DNAet som  bestemmer når, hvor , hvor mye, og under hvilke forhold de proteinene skal produseres. Kjemiske merkelapper modifiserer DNA og påvirker hvordan genene uttrykker proteinene. Disse merkelappene refereres til som epigenetiske markører fordi de eksisterer utenfor epi, den faktiske sekvensen av DNA genetikken.

La meg bruke en analogi for å forklare. Den følgende setningen kan ha to veldig forskjellige betydninger, avhengig av et lite komma: “Heng ham, ikke vent til i morgen”, eller “Heng ham ikke, vent til i morgen”. Kanskje dette er en dum illustrasjon, men for den mannen det hjalt var det kommaet forskjellen på liv og død.

Ordene på begge sekvensene er de samme, men betydningen er vist forskjellig på grunn av et komma. Det samme gjelder et DNA og dets kjemiske merkelapper. Sekvensen til et DNA kan bli identifisert, men produsere forskjellige resultater basert på tilstedeværelsen eller fraværet av epigenetiske markører. Så om mennesker og sjimpanser deler en felles stamfar og disse kjemiske markørene er arvelige, så burde de ha like epigenetiske markører, ikke sant?

Det burde de (dersom evolusjonen var riktig), men det gjør de ikke. En studie sammenliknet menneskets og sjimpansens epigenetiske markører i en type hvite blodceller som kalles neutrofiler. Neutrofiler ble valgt fordi denne celletypen er så lik i mennesker og sjimpanser. Vitenskapsmennene oppdaget forskjeller på tusenvis av steder. Noen epigenetiske markører fantes i mennesker men ikke i sjimpanser og omvendt.

En annen studie viste store forskjeller mellom menneskets og sjimpansens epigenetiske markører i hjerneceller. Over 1000 gener hadde store foreskjeller, og mange ganger førte disse forskjellene til økt uttrykk av de genene i mennesker. Forskningen viste også at unormale mønster i epigenetiske markører i mennesker typisk førte til sykdom. Så hvordan kunne disse markørene forandre og utvikle seg over tid dersom så lite forandring kan tolereres ?

BARE ETT VALG

Den bibelske historien om skapelsen og evolusjonshistorien er like eksklusive når det kommer til menneskets opprinnelse. Genetisk bevis bekrefter at mennesket og sjimpansen ikke har en felles stamfar, og det samstemmer med det bibelske synet på skapelsen.

Utover vitenskapen som velter det evolusjonære synet på menneskets opphav, så finnes der mange flere viktige grunner til hvorfor vi trenger å vite den korrekte versjonen av menneskets opphav. Paulus forteller i Romerne 5:15 og 1 Korinterbrev 15:21-22 at “en mann“, Ada, brakte døden inn til denne verden. Straffen for Adams synd var lidelse og død for hele menneskeheten (Romerne 5:12) og hele skapelsen (Romerne 8:22). Det er de dårlige nyhetene fra 1 Mosebok 3, og det forklarer hvorfor alle mennesker har et problem med synd.

Men Paulus deler også de gode nyhetene om hva løsningen til problemet med synd er, og at frelsen vår finnes i “det ene mennesket Jesus Kristus.” Deb syndfrie, perfekte Guds Sønn tok straffen for vår synd ved å dø på korset i vårt sted. Så sto Han opp fra de døde, og viste oss sin kraft over døden og Satan (1 Mosebok3:15, 1 Korinterbrev 15:3-4). Opphavet vårt er viktig fordi evangeliet er rotfestet i historien til den historiske Adam, oppskrevet 1 1 Mosebok.