Irettesettelsen (v. 1d, 2b)

Jeg vet om dine gjerninger. Det heter om deg at du lever, men du er død.

For jeg har funnet at dine gjerninger ikke holder mål i min Guds øyne.”

Johannes åpenbaring 3:1d, 2b

Fordi kirken i Sardes var død hoppet Kristus foreløpig over den vanlige anbefalingen og gikk direkte til bekymringene Hans over den. Selv om den utvendige fasaden kunne lure vanlige folk (den hadde et navn, et rykte om å være i live – 1988 oversettelsen sier “Jeg vet dine gjerninger, at du har et navn av at du lever, men du er død“, en oversettelse nærmere originalskriftene), så kunne ikke kirken i Sardes lure den allvitende Jesus Kristus som kjente til gjerningene deres.  Med sin grenseløse kunnskap erklærte Han kirke i Sardes død. Akkurat som mange kirker i dag var den forurenset av verden, karakterisert av innvendig forråtnelse og fylt med ufrelste mennesker som lekte kirke.

Åndelig død i Nye Testamentet er alltid sett i sammenheng med årsaken for den – nemlig synd. Efeserne 2:1 beskriver ufrelste som “døde på grunn av misgjerningene og syndene deres” (jfr. Lukas 9:60, 15:24, 32, Kolosserne 2:13, 1 Timoteus 5:6, 1 Johannes 3:14). Kirken i Sardes var som et museum hvor utstoppede dyr ble vist ut i deres naturlige miljø. Alt ser ut til å være normalt, men ingenting er i live. Synden drepte kirken i Sardes.

Hva er faresignalene til om en kirke er døende? En kirke er i fare når den er tilfreds med å hvile på sine laurbær, når den er mer opptatt med liturgi enn åndelig virkelighet, når den fokuserer på aktuelle sosiale urettferdigheter istedenfor Jesu livgivende evangelium, når den er mer opptatt av materielle enn åndelige ting, når den er mer opptatt av hva mennesker sier enn hva Gud sier, når den er mer begeistret over doktrinske trosbekjennelser og systemer med teologi enn med Guds Ord, eller når den mister sin overbevisning om at ethvert ord i Bibelen er Guds eget Ord. Samme hvor stor forsamlingen er, samme hvor imponerende bygningene er, samme hvilken status kirken har i nærsamfunnet; dersom de har fornektet den eneste kilden til åndelig liv, så er den død.

Forsamlingen i Sardes utførte gjerninger; de “gikk gjennom bevegelsene”. Men de gjerningene, erklærte Kristus, holdt ikke mål “i Guds øyne“. Selv om det var nok til å gi kirken i Sardes et rykte blant menneskene, så var de gjerningene ikke nok og uakseptable i Guds øyne. De var bare poengløse, livløse bevegelser av døde lik; de gode gjerningene til kirken i Sardes ga bare klær til de ikke-troende. De åndelige zombiene (jfr. Efeserne 2:1-2) som befolket kirken i Sardes levde en løgn. De var tynget ned av vektene til den Rettferdige Dommeren, og det ble funnet at de manglet det de trengte (jfr. Daniel 5:27).

Helten i Gamle Testamentet, Samson, er en passende illustrasjon på Sardes kirkens dilemma. Til tross for hans spektakulære egenskaper og hans fantastisk styrke, så endte livet hans trist og tragisk. Fristerinne Dalila “plaget ham dag ut og dag inn med maset sitt og aldri lot ham få fred, ble han så lei seg at han helst ville dø” (Dommerne 16:16). Hun ville at han skulle avsløre kilden til hans store styrke, og til slutt hadde Samson fått nok av maset til Delila. Han fortalte henne sannheten. Hun klippet av håret hans, og Samson mistet styrken sin; ikke på grunn av hårklippen selv, men for sin ulydighet til Herren. å kom den historiens tristeste øyeblikk. Filistrene kom og grep Samson og han gikk med dem uten å bry seg. De fanget ham, bandt ham og stakk ut øynene hans. Tragisk nok står det “Han visste ikke at Herren hadde vendt seg bort fra ham” (16:20). Selv om han var den samme mannen, med det samme navnet, så var styrken hans borte. Resultatet ble at Samson ble fengslet, blindet, ydmyket, og, til slutt, død.

På samme måte hadde kirken i Sardes en gang vært åndelig levende og sterk, men nå var den blitt blind og svak uten å innse at Herren hadde forlatt dem for lenge siden.


 

Advertisements
%d bloggers like this: