larshaukeland

Reinsdyrøyner

De gyllenfargede øynene til de arktiske reinsdyrene (caribou, Rangifer tarandus) får en dyp blåfarge på vinteren. En forsker som var med på denne 2001 oppdagelsen, nevrovitenskapsmann Glen Jeffrey, studerer synet ved University College London. Han beskrev fargeforandringen som “dramatisk” og la til “Det har tatt oss 12år å finne ut hva som foregår og hvorfor”.

Det har seg slik at fargeforandringen skjer på grunn av at reinsdyrene forandrer sesongmessig bølgelengderefleksjonen fra deres tapetum lucidum (TL) – den reflektive overflaten vanligvis kjent som “katteøyne” bak netthinnen.

I den arktiske sommeren, med opp til 24 timer sollys hver dag, er refleksjonen fra TL gyllen ettersom mesteparten av lyset blir reflektert direkte tilbake gjennom netthinnen. Til kontrast, på vinteren, når mørket varer like lenge som sommerens lys, er øyets dype blå utseende assosiert med mindre lys – og kortere bølgelengde – reflektert ut fra øyet.

Denne forandringen i TLs reflektivitet er på grunn av redusert rom mellom kollagenfibrene, antakeligvis fra kompresjon på grunn av den økte trykket i øyeeplet som registreres i vinterdyr. Dette kan igjen være på grunn av delvis blokkering til øyets væskedrenering mens pupillen fremdeles er fullt utvidet i det lange mørket (til maksimal lysingang). I tillegg prer der blå lyset sidelengs gjennom flere fotoreseptorer istedenfor å reflektere det direkte – og på den måten fange mer lys og forbedre netthinnens sensivitet (på bekostning av visuell skarphet), noe som også er nyttig i mørke.

Reinsdyrets evne, den første av sitt slag, er åpenbart en fordel i dens unike miljø. Men å etablere at noe er nyttig er langt fra å vise at det har utviklet seg istedenfor å ha blitt designet; heller ikke hvordan det kunne ha utvikle seg.

Legg merke til at tilpasningen her ikke er den samme som når utvelgelsen favoriserer bedre tilpassede varianter i en befolkning. Når det skjer, er det over generasjoner, mens dette er et dyr som forandrer seg frem og tilbake innen individets levetid.

Foruten å kalle dette en “viktig tilpasning”, så gjør forskerne ingen forsøk på å forklare hvordan mekanismen som muliggjør en slik sofistikert sesongartet tilpasning kunne ha oppstått ved hjelp av Darwinistriske prosesser.

Slike uventede lag av kompleksitet gjør det evolusjonistiske dilemmaet om øyets opprinnelse enda mer uløselig, og er sterke beviser for skapelse og design, ikke evolusjon.