Jonas – Del 4: Den instruerte profeten

Da har vi ankommet det siste kapittelet i Jonas bok. Denne boken er ikke viktig på grunn av at han ble slukt av en fisk, men fordi den viser en historie som Jesus henviste til. Den viser at Gud sendte profter til hedningene før Jesus ble født, og dette kan være banebrytende for enkelte. Det er mange som ikke tror at fotellingen er sann, men det faktum at Jesus henviste til profeten Jonas er ikke bare noe som tilsier at Jesus trodde at Joas var en virkelig person, men siden Jesus var allvitende Gud er det faktisk ett bevis på at han var det. Vi har allerede sett at Jonas flyktet fra Herren, at han omvendte seg og kom tilbake til Gud, og så fikk vi se at han profeterte i Ninive med store resultater. Kapittel 4 av Jonas starter slik:

“1 Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.»”

Jonas 4:1-3

INTRO:

I Del 1 så vi Ordren som Gud ga Jonas. Vi så under Protesten at Jonas nektet å dra til Ninive, og dette resulterte i Prøvelsene som endte opp med at mannskapet på båten Jonas flyktet i, kastet ham overbord slik at han ble slukt av en stor fisk. Så, i Del 2, så vi Jonas fortvilelse hvor han sank til bunnen, og sjøgresset kveilte seg rundt hodet hans. Dette førte til Jonas dedikasjon hvor profeten angret sine synder og omvendte seg til Herren. Under Jonas frelse så vi hvor Gud reddet livet hans, og fisken spydde ham opp på landjorden igjen. I Del 3 av leksjonene om Jonas så vi under Jonas oppdrag at Jonas kom til den store byen med det store budskapet. Så, under Ninives forvirring, så vi at både kongen og folket omvendte seg og kledde seg i sekk og aske. Til slutt, under Guds medfølelse, så vi at Herren Gud hørte på de fortvilte ropene til beboerne i Ninive.  La oss igjen repetere noen av hovedpunktene i Jonas bok:

  • Navnet “Jonas” betyr “due” Dette er i flere kulturer et bilde på fred. Gud ønsker at vi alle skal oppnå fred — fred med Ham, Skaperen av universet.
  • Temaet i Jonas bok er Guds kjærlighet for alle nasjoner
  • Kapittel 1 handler om den ulydige profeten
  • Kapittel 2 handler om den irettesatte profeten
  • Kapittel 3 handler om den suksessfulle profeten
  • Kapittel 4 handler om den instruerte profeten
  • Jonas bok inneholder 10 mirakler som Gud har utført

Jeg vil inndele Jonas 4 inn i to hoveddeler:

  1. Jonas todelte klage (4:1-9)
  2. Guds mangfoldige medfølelse (4:10-11).

I. JONAS TODELTE KLAGE (vers 1-9)

Jonas hadde ropt ut sitt budskap til Ninive om at Gud ville ødelegge byen om 40 dager. Nå som Herren ville spare byen, ble Jonas sinna på Gud. Herren hadde gjort ham til en løgner siden dommen over byen ikke var blitt fullbyrdet. Var han opptatt av sitt eget rykte, eller var hans sinne bare sentrert på Gud og Hans sanne Ord?

  1. Om at Gud sparte Ninive (vers 1-3). Vers 1 sier at Jonas var “yara” — oppbrutt med en voldsom handling, fryktet eller sørget over det inntrufne. Han ble derfor “charah” — arg eller sint. Selve ordet betyr å bli rødglødende, ett klart bilde på å bli sinna. Det kan virke rart at Jonas klager over at Herren er “en nådig og barmhjertig Gud” ettersom alle mennesker er avhengig av Guds nåde. Jonas hadde selv bedt på sine knær om Herrens nåde da han var i fiskens buk. Det er to hovedteorier om Jonas klage i vers 2: Noen sier at Joans fryktet at profetien han hadde gitt ikke ville skje og på den måten bringe vanry til hans navn og embete (som profet). Andre igjen sier at han forstod at ninivittene ville angre seg og bli reddet fra Herrens dom, og at han betraktet dem som uverdige til å nyte godt av Guds nåde, ettersom de var fiender av Israel. De er meget mulig at den siste teorien er den rette, og at Jonas som jøde følte seg hevet over de syndefulle innbyggerne i Ninive. Jonas går så langt at han heller vil dø enn å leve, og viser med disse ord ett opprør mot Herren. Dersom Gud noen gang skulle sende oss som misjonærer, så håper jeg at ingen av oss ville klage til Gud om at folk blir frelst. Når vi leser denne beretningen må vi midlettid beundre Jonas for hans ærlighet når han skrev ned denne boken. Disse ordene er et viktig budskap for oss — at vi ikkke faller i samme fellen.
  2. Om solens hete (vers 4-9). Ordene i vers 4 kan bety mye forskjellig. “Sa” “Jehova” “mye” “sint” kan bety at Herren spurte om Jonas var veldig sinna, eller om det var riktig av Jonas å være sint. Det er meget mulig at Gud ville spurte om grunnen til dette sinnet. a. voktingen (4-5). Som en surmulende tenåring satte Jonas seg i skyggen for å se om Gud ville gjennomføre dommen sin over Ninive. Det er tydelig at Jonas var usikker på om Herren ville utslette byen eller ikke. Det var derfor han dro ut av byen og bygget seg et skulested som kan ha vært en hytte eller et telt. Mest trolig bygget han et enkelt skur av greiner og blader som var lett tilgjengelig. b. miraklene (6-8): Vi ser nå at Gud utførte tre forskjellige mirakler. Han “forberdet” tre forskjellige ting. Ordet “manah” blir brukt i alle disse tre tingene, og betyr bokstavelig talt “å veie opp”. Først leser vi om busken (vers 6). Det hebraiske ordet her, “qiyqayown“, blir på norsk kalt “kalebassen” av noen, som egentlig er et tysk ord. Der pågår imidlertid stor diskusjon om hvilken plante dette egentlig var. Noen sier at dette var planten vi får lakserolje fra. Samme hvilken plante dette var, så må den ha hatt greiner eller blader som ga Jonas sårt trengt skygge og gi lindring til mismotet han følte. Vi ser at dette gledet Jonas. Det kan synes åpebart at dette skulet han hadde bygget ikke var nok når heten og solen var som verst. Når vi forsøker å frelse oss selv, er det aldri nok. I det neste verset forberedet Gud ormen (vers 7). Det synes å være ganske stor enighet om at denne ormen var spesielt skadelig for ricinus-busken. De angriper røttene til denne planten, og det får bladene på busken til å visne. Selv om dette ikke er nevnt spesifikt i teksten vår, så ser vi likevel her et bilde på hvor viktig røttene er for bladene. Hvor er våre røtter? Er de festet i Herren?  Etter busken og ormen sendte Gud en brennende vind (vers 8). Denne vinden var ekstremt varm, og solen stakk Jonas i hodet. Disse østlige vindene hadde også ofte små sandkorn som de førte med seg. Varmen var så ekstrem at Jonas nesten svimte av. I sin lidelse klaget han til Gud at han ønsket heller å dø enn å leve. c. klynkingen (vers 9). Herren spør igjen om Jonas sinne, denne gangen spesifikt om planten som Gud hadde både forsørget og fjernet. Jonas forsikrer Gud om at han har rett i å være sinna, ja sinna til døden. Dette viser at Jonas opprinnelige sinne hadde blusset opp igjen. Det kan virke som om han har helt glemt opplevelsen i fiskens buk.

II. GUDS MANGFOLDIGE MEDFØLELSE (vers 10-11)

Herren kunne ha latt Jonas dø, men Han er en kjærlig Gud som elsker alle mennesker. Det er bare synden Han ikke kan fordra. De siste to versene avslutter Jonas bok. Herren har alltid det siste ordet.

  1. Irettesettelsen (vers 10). Gud bemerker at Jonas hadde medfølelse for en busk som vokste opp på en natt og så ble ødelagt på en natt, en busk han ikke hadde plantet eller fått til å vokse. Dette var alt Herrens verk. Der er en stor kontrast mellom Jonas omtanke for busken, men total mangel på omtanke for de tusenvis av innboere som bodde i Ninive. Til kontrast tryglet Abraham for innbyggerne i Sodoma i 1 Mosebok 18:23-33 og fikk antallet rettferdige ned til 10 sjeler, og fikk løfte om at Gud ikke ville ødelegge byen dersom det var så mange der. Dersom Jonas forventet at Herren skulle redde busken, hvorfor skulle Han da ikke redde innbyggerne i Ninive? Dette verset setter Jonas egoistiske jamringer i perspektiv,og Jonas kunne egentlig ikke krangle på dette.
  2. Åpenbaringen (vers 11). I bokens siste vers viser Herren sin store omtanke og kjærlighet både for mennesker og dyr som bor i Ninive. Innbyggerne angret sin synd, og Gud sparte livene deres. Cirka 150 år senere hadde de gått tilbake til sine hedenske veier, og Gud sendte profeten Nahum til dem (Nahum 1:1). Alt dette viser hvor stor kjærlighet Herren har til menneskene. Han sender profeter eller misjonærer til de ufrelste, og gir ikke opp før de ufrelste har totalt forkastet Guds budskap til dem.

KONKLUSJON:

  • Gud ufører stadig mirakler
  • Gud bryr seg om hvordan vi føler oss
  • Gud elsker absolutt ALLE mennesker
  • Gud vil redde (frelse) dem som omvender seg

 

%d bloggers like this: