larshaukeland

Tro og fakta

Hvordan et bibelsk verdenssyn er mest fornuftig slik at den ikke-troende har “ingen unnskyldning”

Alle har vi de samme faktaene, slik som fossiler, steiner o.s.v. Hvordan man fortolker disse faktaene kommer i stor grad an på den personens forutsetninger – eller verdenssyn. Likevel er det et verdenssyn som på en bedre måte forklarer bevisene slik at de er “uten unnskyldning” (Romerne 1:20).

“Bevis for meg at Gud har skapt alt!” Har noen noensinne sagt det til deg? Eller: “Bevis for meg at Gud eksisterer!” Har du noen gang forsøkt å gjøre det, men blitt møtt av en murvegg av motstand hvor utfordreren avviser alt du sier? det kan til og med hende at vennen din sier: “Du har bre tro uten bevis, men jeg baserer troen min på bevisene.”

Hva er det som skjer her? Vennen din starter med et helt annet verdenssyn, en overbygget syn på det som han eller hun bruker til å fortolke bevisene. Det vanligste ikke-kristne synet som florerer i vesten i dag er sekularsime/ateisme bygget på naturalisme. Dette verdenssynet har ingen plass for en hellig Skaper, i alle fall ikke slik som Bibelen beskriver, eller historiene om gjerningene Hans som beskrevet i de hellige Skriftene. Det ser ut som om argumentene dine treffer døve ører.

Bibelen sier at slike mennesker ikke har noen unnskyldning for å ha adoptert et syn som ekskluderer Gud. Romerne 1:18 sier at de “holder sannheten nede” i deres urettferdighet fordi Guds eksistens er innlysende fra det Han har skapt (Romerne 1:19 ff).

Innen det verdslige synet på verden forsøker folk desperat å finne forklaringer som høres bra ut for å forklare hvordan universet ble til av seg selv, hvordan livet ble til av seg selv, og hvordan alle de forskjellige dyreslagene ble til av seg selv. Dette er den store planen i kosmisk evolusjon. De bruker mye energi på å forsøke å fremstå som om de virkelig vet hvordan alt dette skjedde. Mye av dette er kanskje et forsøk på å overbevise seg selv – siden undertrykkelsen som er nevnt overfor ikke på noen måte er bevisst. De hevder ad nauseam at dette er et “vitenskapelig syn”, men at alt har skapt seg selv fra ingenting motsier noe som er bekreftet av ethvert vitenskapelig eksperiment som noensinne er gjort. Helt inne i vitenskapens kjerne finner vi loven om årsak og virkning; at ting ikke skjer uten at det finnes en tilstrekkelig grunn for at det skulle skje., Men dette “lille poenget” er oversett.

her snakker vi om forutsetninger; fundamentale antagelser eller aksiomer som folk legger til bevisene, og som de bruker til å tolke dem. Det er meget viktig å huske å påpeke at alle mennesker har et verdenssyn når det gjelder universets opphav. Vi har alle samme bevis her i nåtiden som  vi bruker når vi fortolker opphavets antatte historie – enten at ting oppstod av seg selv, eller at Gud skapte dem. Så det er ikke “vitenskap versus religion”, eller “fakta versus tro”, men en tro versus en annen tro. Det er virkelig viktig å vise noen at synet deres, samme hva det er, er ikke bare “fakta”, men de har brakt med seg bestemte antagelser (aksiomer) som ikke kan bevises, og at forklaringene deres bestemmer hvordan de fortolker faktaene som de hevder er bevis for deres verdenssyn.

Bibelske kreasjonister tolker faktaene/dataene i.h.t. aksinomene som kommer fra Bibelen: At skapelsen skjedde for ca 6000 år siden, at syndefallet brakte inn sykdom og død, og at der var en global flom. Fra forskjellige aksiomer blir det dedusert forskjellige verdenshistorier for å forklare hvordan verden har blitt slik den er i dag. I virkeligheten er evolusjonen en historisk ide dedusert fra antagelsen om materialisme eller naturalisme – troen på at materien er alt som finnes. en annen måte å si det på er ved å bruke Carl Wielands ord fra 1988 om at evolusjonistene  ekskluderer helt skapelsen a priori ikke på grunn av bevis, men fordi det bryter deres vilkårlige bestemmelse om at materialismen bestemmer utkommet.

HVA MED “FAKTA”/BEVISENE?

I kreasjonistiske sirkler har denne forståelsen om viktigheten av forutsetninger i den originale debatten løst blitt kalt “presupposisjonalisme” (for å skille dem fra “evidensialisme” som på en naiv måte antar at beviset snakker for seg selv). Dette har vært veldig viktig når det gjelder å fremme kreasjonismens formål. Men dette kan bli tatt for langt. Noen snakker nesten som om beviset ikke spiller noen rolle, at det bare er en fortolkning: “Samme data, bare forskjellige fortolkninger.” Dette synet kan alt for lett forvandle seg til en type post-modernisme hvor “det er bare i hodet ditt” og alt vi kan håpe på er å jobbe med å forandre den personens verdenssyn slik at han eller hun kan begynne å se det samme beviset i samme lyset som er forenelig med det kristne verdenssynet. Talsmenn anbefaler ofte den fremgangsmåten istedenfor å ta hånd om kreasjon/evolusjon spørsmål som innbefatter å dra det filosofiske teppet fra under en ikke-troende ved å vise hvordan deres forutinntatthet ikke kan forklare beviset.

Noen går faktisk så langt at de forakter “menneskelig fornuft” og hentyder (ofte ved eksplisitt krangling) at menneskenes sannhet, logikk og betydning er forskjellig fra Guds. Grunnen at arvesynden forårsaker slik deprivert tankegang at de ikke-kristne menneskene ikke kan tenke noen logiske tanker. Men dersom dette stemte ville det ugyldiggjøre den klare læren i Romerne 1:18 ff. Dersom menneskene undertrykker sannheten i urettferdighet (v. 18) så må de på et nivå vite hva sannheten er for å kunne undertrykke det. Videre sier Skriften at de er “uten unnskyldning” (v. 20) når de benekter at Gud finnes. Dersom de ikke kunne se det fordi de ikke kunne se klart nok, så ville de ha en unnskyldning.

På samme måte leser vi i 2 Peter 3 at “i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster“, som fornekter at Gud skapte alt og at Han ødela jorden under syndefloden. Det heter at de glemmer med vilje. Her ignorerer de også sannheten; de undertrykker den. Det er bevisst ignorering, ikke bare ignorering. Gud fordømmer ikke mennesker for det de ikke vet, men for bevisst og ønsket ignorering av det de vet: at Han eksisterer. Det er synd.

Så Bibelen lærer oss noen fundamentale sannheter om Gud, og Hans arbeid blir mottatt av den ikke-troende, for så å bli undertrykt av ham eller henne.

ER LOGIKKENS LOVER UNIVERSELLE?

For at alle mennesker skal kunne se dette hentyder det at der må være enkelte prinsipper for logikk og fornuft som er universelle, som Gud har bygget inn i oss.

Under refleksjon av den store kristne apologisten Jonathan Edwards fra 1800-tallet, så skrev Martin Murphy: “Loven mot ikke-selvmotsigelse, loven mot tilfeldigheter, og den grunnleggende påliteligheten av fornuftig persepsjon er tre komponenter som er nødvendige for å formidle sannheten. Slike logiske lover er innebygd i den skapte orden, slik er de vist i skapelsen. Uten alle disse tre ville det ikke være mulig å krysse gaten trygt. Både kristne og ikke-kristne kan krysse gata trygt fordi Gud har gitt oss alle disse prinsippene med fornuftighetstenkning, og via disse kan vi også forstå proposisjonelle sannheter.

Slik logikk er “innebygget”, en del av måten som skapelsen avslører Guds attributter (Romerne 1:19 ff). Vi må se dette som en del av det som teologene kaller “felles nåde” som Gud har gitt alle mennesker.

Noen hevder at for å forstå Bibelen må vi få forståelse for hvordan å forstå Bibelen fra Bibelen – en “bibelsk hermeneutikk”. Men hvordan du kan hente hva som helst ut fra Bibelen uten en forut eksisterende hermeneutikk? Den hermeneutikken må rotfestes i de tre universale prinsippene nevnt av Murphy overfor.

Teologen Herman Hoeksema sa det klart: Det finnes ingen adskilt “Guds betydning” for ord som er forskjellig fra “menneskenes betydning”, heller ikke en “gudommelig logikk” som er adskilt fra “menneskelig logikk”, ellers kunne ikke Skriftene ikke kommunisere Guds sannhet til menneskene, som i 2 Timoteus 3:15-17.

Enten er åpenbaringens logikk vår logikk, ellers finnes det ingen åpenbaring.

Det er sant at utenfor Guds arbeid ville vi ikke være i stand til å tenke rasjonelle tanker; menneskene kan tenke bestemte rasjonelle tanker fordi Gud har utstyrt skapelsen Hans med rasjonalitet; det viser Hans sanne natur. Uten denne innebygde logikken eller rasjonaliteten ville det ikke være mulig å leve. Og på grunn av dette har ingen noen unnskyldning.

Vi ser til og med denne logikken i spebarn, som reagerer på usannsynlige situasjoner med overraskelse. Forskere har viste pre-tale babyer baller som spratt inni en beholder med et hull hvor ballene kunne komme ut. Når en ball kom ut fra hullet uten å følge en bane som ville ha gjort dette mulig, viste barna forbauselse. De tenkte logisk selv om de ikke hadde ord som kunne formulere tankene deres. På samme måte tror japanske barnehagebarn på en usynlig intelligent skaper som har skapt alt. Dette er en kultur hvor buddhisme og shinto ikke har noen slik Skaper-Gud. Logikk er innbygget og konklusjonene fra den logikken, for eksempel at Gud eksisterer, må bli undertrykket.

Å FORANDRE ET VERDENSSYN

Hvordan hjelper vi noen med å innse at deres verdenssyn (religion) ikke er godt nok? Bare å anta at vårt eget er bedre vill ikke få oss så langt. Det hjelper heller ikke, som noen tror, å anta at de må tilegne seg vårt eget verdenssyn (antatt fra aksiomet at Bibelen er Guds åpenbarelse til menneskene og sant på alle områder) før de kan tenke noe rasjonelt – spesielt siden de, som vist tidligere, allerede kan dette når de er spebarn. Nei, vi trenger å vise at den andre personenes verdenssyn ikke gjør noen god jobb med å forklare bevisene som vi begge har foran oss. Med andre ord; det er beviset som teller.

Den ikke-kristne hevder ofte han er objektiv og bare ‘innser faktaene’, men dette er ikke tilfelle. Bibelen sier at de som ikke annerkjenner Gud Skaperen ‘undertykker sannheten’ (Romerne 1:18 ff)

Et sunt verdenssyn, slik som vi får fra Bibelen, forklarer faktisk verdenen vi ser rundt oss; der er en “koherensverdi av sannhet”, mens vi kan vise til at en ateists verdenssyn, for eksempel, ikke passer.

Den velkjente ikke-kristne filosofen Thomas Nagel har anerkjent at det moderne evolusjonistiske synet på opprinnelsen – ateistens skapelses myte – er usammenhengende, som kommentator Andrew Ferguson bemerket:

“Arbeidsforutsetningen hans (Nagels) er,  i dagens intellektuelle klima, radikal: Dersom den materialistiske, neo-darwinistiske ortodoksiteten motsier sunn fornuft, så er dette et merke mot ortodoksiteten, ikke mot sunn fornuft. Når en kjede av argumentasjoner fører til å benekte det åpenbare, så burde vi dobbeltsjekke argumentasjonskjeden før vi gir opp det åpenbare.”

Dette avspeiler igjen Romerne 1 hvor det står at når menneskene undertrykker sannheten om Guds eksistens, så overgir Gud dem til meningsløs tenkning: “De kjente Gud, men likevel lovpriste og takket de ham ikke som Gud. Med sine tanker endte de i tomhet, og deres uforstandige hjerter ble formørket” (Romerne 1:21).

Dette er noe vi ser er tilstede i overveldende grad i den moderne vestlige tankegangen med kosmisk evolusjon, at “alt har laget seg selv”, en forbløffende ide som motsier de mest grunnleggende prinsippene innen vitenskap og rasjonalitet.

Materialisme/ateisme feiler på flere nivåer. Mange ateister hevder at vitenskapen er den eneste måten vi kan vite noe, men siden der ikke finnes noen måte at vitenskapen kan bevise dette, så er selve påstanden ute av stand til å bli kjent som sann. Så dette ståstedet, “scientisme”, motsier seg selv. En konsekvens av Gödels Inkompletthet Teorem, et nå velakseptert prinsipp bestående av matematikk og filosofi, er at det ikke kan eksistere noen selv-autentiserende kilde med kunnskap. Med andre ord, vitenskapen kan ikke bevise at vitenskapen er gyldig. (På siden kan det aldri finnes en “teori om alt”, slik som ateisten Stephen Hawking håper på.)

Forutsetningene som er nødvendig for å utføre vitenskapelig arbeid kommer ikke fra vitenskapen; de kommer fra utsiden av vitenskapen. De kommer egentlig fra et kristent verdenssyn.

Ateister/materialister tror at eksistensen vår kommer fra en kosmisk ulykke; opprinnelsen avhenger av tilfeldige hendelser (f.eks. i biologisk evolusjon er mutasjoner tilfeldige hendelser). Men som den kristne apologisten C.S. Lewis påpekte vil ikke et tilfeldig opphav gi noen basis for å tro på pålitelige (ikke-tilfeldige) tanker om dette opphavet. Posisjonene er selvmotsigende.

Det er mange “fakta” som ikke synes å være fornuftige i en ateists verdenssyn: eksistensen av altruisme, kjærlighet og intelligens, for eksempel. Der finnes en utrolig design i levende ting – slik som DNAets språkkoder, som er umulig å redegjøre for uten intelligent design. Nesten alle biologiske trekk, særlig på molekylnivå, viser irreduserbar kompleksitet, hvor flere komplekse komponenter må være til stede for at trekket kan fungere i det hele tatt. Design er elefanten i rommet for moderne evolusjonære biologer, og for hver dag som går blir det vanskeligere og vanskeligere å overse elefanten.

Vi kan også se på noen av de overveldende bevisene på syndefloden i Noahs dager og de stadig økende problemene med trossystemet av milliarder-av-år (slik som karbon 14 i kull av alle aldre, og skjøre organiske stoffer i fossiler som skal være millioner av år gamle).

Som Dr. Rob Carter bemerket:

“Jeg føler at skapelse er en mye bedre forklaring på verden rundt oss, og vi gjør store fremskritt nesten daglig på flere felter. Standpunktet vårt blir sterkere, ikke svakere, ettersom vi lærer mer om genomets kompleksitet, katastrofe geologi, kosmologi, artsdannelse, klima, radiometrisk datering o.s.v. Jeg er en ‘presupposjonalist’ (pre-antakelse), ikke en ‘evidensialist’ (bevis), men jeg er ikke en kreasjonist bare på grunn av at jeg er en kristen og tror på Bibelen. Jeg er også en kreasjonist fordi jeg tror at hovedvekten av bevisene peker mot et ungt, skapt univers. Presupposisjonen min er sterk, men jeg føler at den er godt begrunnet.”

Min filosofiske tilnærmelse er alvorlig og engasjerer seg med bevisene i den virkelige verden, mens å gjenkjenne virkeligheten av presupposisjoner og verdenssynet i fortolkningen av det. Ståstedet mitt kan best kalles klassisk presupposisjonisme. Dette synet gjenkjenner at selv om vår forståelse er veldig påvirket av våre presupposisjoner, så finnes det en objektiv virkelighet uavhengig av hva vi måtte tro på (vi tror kanskje ikke på tyngdeloven, men vi vil alle falle “sprut” ned fra en klippe dersom vi hopper ut). Den gjenkjenner også viktigheten av å vise at et verdenssyn (bibelsk skapelse) og de aksionomene det bygger på muliggjør en mer samordnet og rasjonell forklaring av virkeligheten enn noe annet verdenssyn (som eks. naturalisme).

FORDELENE MED EN ORDENTLIG TILNÆRMING

En skikkelig tilnærmelse er et effektivt vitne (2 Korinterbrev 10:5, 1 Peter 3:15). Vi kobler oss til ikke-troende “der de er” og fornærmer dem ikke ved å bevise eller antyde at de ikke kan tenke logiske tanker i det hele tatt. Vi bruker heller ikke eksotiske filosofiske argumenter som folk flest ikke vil forstå, og som kan synes som å unngå temaet.

Som Martin Murphy skrev: “Den kristne apologisten må møte søkeren på hans eget nivå.”

I alt dette må vi innse den viktige rollen til den Hellige Ånd i å gjøre en person i stand til å forandre sitt ståsted overfor Gud (omvendelse/tro). Murphys sitat fortsetter med å si: “Apologetikk kan og vil ikke frelse noen. Det mektige arbeidet til den Hellige Ånd kan og vil forandre hjertet.”

FEILAKTIGE TILNÆRMELSER

Evidensialisme

Dette er posisjonen om at “beviset snakker for seg selv”. Det vil si, la oss bare presentere beviset for design i levende skapninger, så vil ateistene forlate sin skapelsesmyte (evolusjon) og bli kristne. Vi kan selvsagt forvente at beviset på skapelsen er overlegent fordi Romerne 1:20 hevder at folk er “uten unnskyldning”. Og vi vet om folk som har blitt overbevist av beviset. Noen har til og med blitt kreasjonister før de har blitt kristne.

Men dersom noen har blitt en troende på grunn av et bestemt bevis, hva skjer da dersom det bestemte beviset eller argumentet blir erstattet av et annet eller det blir vist at det har blitt tolket feilaktig (noe som kan skje både kreasjonister og evolusjonister). det gjør folk sårbare for det som Andrew Lamb har kalt “evidensialistens berg og dalbane” – hvor en persons tro går opp og ned avhengig av statusen av det siste “beviset”.

Den pre-supposisjonale tilnærmelsen bekrefter sannferdigheten til Skriften, og spesielt evangeliet. Til kontrast argumenterer en ren evidensialist fra design og åpner dermed døren for spekulative ideer som f.eks. romvesener som våre skapere.

Fideisme

“Fideisme er den komplette avhengigheten på tro uten bevis.” I en feiltolkning av hebreerne 11:1 sier noen “Hva har troen å gjøre med beviset?” Noen er til og med opprørt over ideen at det finnes bevis for troen vår (ja, graven var faktisk tom, f.eks.). De ser troen som noe mindre dersom den har beviser som støtter den. Noen kirketradisjoner ser til og med “troen” som noe som tjener til fortjenste hos Gud, og dess mer vanskelig det er å tro, dess mer fortjeneste har vi fått overfor Gud. Selvsagt strider et slikt syn med Bibelens lære om at troen er en gave fra Gud (Efeserne 2) slik at vi har ingen grunn til å tro at troen kommer fra våre egne anstrengelser. Slike ubibelske trostradisjoner er så utspredd at det ikke er noen overraskelse at folk som hater Gud ofte får den ideen at tro er slik som med Alice i eventyrland hvor hun skal se hvor mange umulige ting hun kan tro på før frokost. Vi trenger å vise at bare bibelske aksiomer gir et selvforsvarlig verdenssyn med et rasjonelt grunnlag for moral og til og med for vitenskapen selv, mens ateismen må postulere bestemte ubeviselige oppfatninger som går imot beviselig vitenskap.

Ikke-overlappende Magisteria (NOMA)

Francis Bacon, Galileo, noen av pavene i de senere årene, o g til og med ateister som Stephen Jay Gould har lansert ideen at “religion” og “vitenskap” er to forskjellige tankedomener (magisteria) som ikke overlapper. De kan co-eksistere uten konkurranse eller interaksjon. Signatur Rommet ved det Sixtinske kapellet i Roma har store veggmalerier av Raphael som ble malt tidlig på 1500-tallet. Et av maleriene på en av veggene representerer “filosofien”, som innbefatter vitenskapen, og på den motstående veggen “teologien”. Dette innkapslet trolig de to “magisteria” ideene. Påstanden om at “Bibelen forteller oss hvordan å komme til himmelen, ikke hvor himlene beveger seg” reflekterer også den ideen. Ofte gjengir kirkens uttalelse om tro ofte dette konseptet: “Bibelen er autoritativ når det gjelder trosspørsmål og hvordan å utøve den.” Men dersom Bibelen er Guds inspirerte Ord fra Skaperen – Gud som vet alt – er den ikke da autoritativ i alt den sier? Hva med Bibelens historie? Er den autoritativ? Sto Jesus virkelig opp fra de døde eller er det bare et teologisk konsept?

Mystisisme

Dette understreker God som “utover rimelig tvil”; at “tro” ikke er avhengig av rasjonelle tanker. Det involverer konsentrasjon om religiøse opplevelser uten å involvere hjernen. I noen sirkler har “New Age” ideer fra østlig mystisisme (buddhisme/hinduisme) sneket seg inn, med hjerne-tømmende meditasjon lansert som en metode til å oppnå “åndelig fred”. Men Bibelen oppfordrer oss til å meditere på Guds Ord, og ikke på ingenting (se Salme 119). Jesus slo fast at det første budet var å elske Herren din Gud med hele ditt hjerte og med all din sjel og med all din makt.” vi må tilbe Gud med hele vår eksistens.

Post-modernisme er en form for mystisisme. Den benekter en objektiv realitet som eksisterer uavhengig av hva vi måtte mene. Gud skapte imidlertid mennesket mot slutten av skapelsesuken (noe som sammenliknet med tusener av år siden likevel ville være i begynnelsen av skapelsen, som Jesus sier i Markus 10:6), etter at Han hadde skapt alt annet, og så erklærte at det var “svært godt” (1 Mosebok 1:31). Dette indikerer at mye av den skapte ordenen eksisterte, og at Gud hadde objektiv beregnet skapelsens tilstand, uavhengig av menneskets mening om den.

---