larshaukeland

Ydmyk tro (Lukas 18:9-14)

“Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.”

Lukas 18:14

ILLUSTRASJON MED EN LIKNELSE (Lukas 18:9-10)

En liknelse med et formål (18:9)

Dette kapitlet starter med to liknelser som Jesus fortalte. I den første fremhevet Han hvor viktig det var å be hele tiden. I den andre ga Han en kontrast mellom bønnen til to helt forskjellige mennesker. Jesus hadde et spesifikt formål i fortellingen av dem første liknelsen, og Lukas sa det tindrende klart: “Så fortalte han dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet” (Lukas 18:1).

Illustrasjonen Jesus brukte inneholdt en følelsesmessig uttrykksløs dommer som fikk en forespørsel fra en kvinne som trengte beskyttelse mot en fiende. Han etterkom til slutt ønsket hennes fordi hun var så pågående. Jesus fulgte så opp med en annen liknelse. Nok en gang var der et spesielt formål med liknelsen. Noen av dem som lyttet til Jesus følte seg selvgode til en slik grad at de så ned på andre som de syntes var mindre åndelig.

Denne holdningen fantes spesielt innen religiøse ledere som så seg selv som perfekte eksempler på rettferdighet.

To menn med et formål (18:10)

Jesus begynte liknelsen med å henvise til to individer som kom til tempelet for å be. Den ene var en fremtredende åndelig leder av samfunnet, og den andre var en av de mest forhatte individene i samfunnet.

Jesus fortalte igjen liknelsen med et spesielt formål. Han begynte med å fastslå at disse to individene hadde et formål med å besøke tempelet. De hadde bønn som et formål.

TO HOLDNINGER TIL BØNN (Lukas 18:11-13)

En bønn av stolthet (18:11-12)

Fariseerne var påpasselige med de religiøse handlingene sine, så det var ingen overraskelse at når denne fariseeren ankom tempelet, så begynte han å be. Selv om han sa at han takket Gud, så var det intet element av lovprisning i bønnen hans. Istedenfor leser vi at han opphøyde seg selv! Han brukte andre mennesker som sin standard for rettferdighet istedenfor Guds standarder og Hans krav.

Først takket han Gud for at han ikke var som andre menn. Umiddelbart satte han alle dem som ikke var i hans religiøse klasse i en kategori av underlegenhet og avskyelighet.

Så pekte han på spesielle områder hvor han mente selv at han var trofast i sin religiøse handlinger. Han fastet trofast to ganger i uken (ikke bare en gang som det var krevd), og han betalte tiende på alt han eide. Dette var antakeligvis sant. Problemet med å gjøre slike edle ting var at de var gjort med feil innstilling.

En bønn av ydmykhet (18:13)

Tolleren stod et stykke bortenfor fariseeren, noe som ga en indikasjon på at han antakeligvis følte seg uverdig til å være i nærværet til en religiøs leder. Han ønsket å stå adskilt fra ham. Han visste ikke at han var den mest gudelige av de to, og at han holdt avstand fra en som ikke var akseptert av Gud! Et ytterligere bevis på hans oppriktige ydmykhet kan sees i det faktum at han nektet å løfte øynene sine opp og se rundt seg – spesielt mot fariseeren. Det var oppriktig ydmykhet.

I tillegg stod han og slo seg selv på brystet, tydeligvis som en fysisk indikasjon på innrømmelsen av hans store synd, og at det holdt ham på avstand fra Gud. Det var også et uttrykk for dyp og ærlig anger. Denne mannen følte seg totalt uverdig til å være i Guds nærhet. Til forskjell fra fariseeren brukte denne mannen Guds standard istedenfor andre menneskers. Dette ga ham en mer realistisk evalusjon.

Tollerens bønn var at Gud måtte vise ham nåde. Han ønsket at Gud skulle se hans angrende ånd, bli blidgjort av den, og fornøyd med ham. Han hadde intet annet å tilby.

ANVENDELSEN AV LIKNELSEN (Lukas 18:14)

Det var tolleren som kunne gå hjem rettferdiggjort i Guds øyne, ikke den religiøse lederen. Jesus refererte ganske enkelt til fariseeren som den andre personen mens Han påpekte hvem som var den som virkelig var åndelig på dette tidspunktet.

Å være rettferdiggjort fremfor Gud betyr å bli erklært rettferdig og derfor uskyldig i alle anklagene mot oss.

Ydmykhet er inne i hjertet som Gud undersøker for å se hvordan et menneske virkelig er, og det kan bare sees i sin helhet av Gud. Gud kaster ned dem som er stolte, men opphøyer dem som er oppriktig ydmyk. “Spottere svarer han med spott, men de ydmyke gir han nåde” (Salomos ordspråk 3:34).

Akkurat som fariseerens utvendig rene liv ikke var noen garanti for frelse, så er det heller ikke det for resten av oss. Det er bsre når vi innser vår syndige tilstand og mottar Jesus som Frelser at vi får evig liv.

ORD TIL AVSLUTNING

Mange kan si at de har vært gode som barn. Vi har gått til kirke og søndagsskole, var en god elev på skolen, deltok i forskjellige aktiviteter som samlet inn penger til de som var trengende. Men kanskje vi skrøt litt av det også?

Akkurat som fariseeren kan vi ha falt for den synden det er å opphøye seg selv. Denne fariseeren var en som hadde den høyeste posisjonene i tempelet. Til kontrast kom tolleren fra samfunnets laveste nivå. Yrket hans hadde gjort ham til en utstøtt.

Vi finner begge disse i bønn i tempelet. Fariseerens bønn var en utbrodert handleliste av oppnåelser. Bønnen hans var for syns skyld. Tollerens bønn var oppriktig og ærlig. Han ba bare om at Gud måtte vise ham nåde.

Vi vet hvilken bønn Gud godkjente. Skriften forteller oss at tolleren gikk bort tilgitt den dagen. Hvorfor det? Fariseerens bønn var stolt. Tollerens bønn var ydmyk.

Salomos ordspråk 18:12 sier at stolthet kan få mennesker til å falle. Vi blir også fortalt at Gud står de stolte imot (Jakob 4:6).

Troende burde løfte de andre høyere, ikke være stolte og nedsettende. Vi er ikke så spesielle, foruten at vi har fått Guds nåde.

Men hvem er du – fariseeren eller tolleren? La oss praktisere ydmykhet ut fra en autentisk tro.