Syndefloden – ikke bare en annen legende

“Syndefloden er bare annen eldgammel myte.” Har du hørt dette før? Det er ikke vanskelig å motbevise denne påstanden. Ved å fremheve Guds majestetiske oppskrivelse kan en lett vise hvordan alle de eldgamle mytene drukner i irrelevans.

Når britiske oppdagelsesreisende oppdaget det eldgamle biblioteket til den assyriske kongen Ashurbanipal i 1852 – 1853, så fant de det babyloniske episke diktet om Gilgamesh blant leirtavlene der. Når det først ble oversatt i 1872 sjokkerte innholdet den lærde verden fordi det hadde så mange fellestrekk med 1 Mosebok, spesielt historien om syndefloden. Faktisk var det mange lærde som anklaget Bibelen for å gjenfortelle det episke diktet.

Det episke diktet om Gilgamesh er et langt dikt som beskriver en gudommelig advarsel om en kommende flom. En mann blir valgt til å bygge en båt, dyr blir samlet, en eneste dør åpnes inn til båten, regnet plasker, mannen sender ut en due og en ravn, båten lander på et fjell, og mannen ofrer i takknemlighet. Finnes det overhodet noe holdepunkt for å hevde at flomberetningen i 1 Mosebok bare er en annen myte, kanskje til å med plagiert fra den babylonske oppskrivingen?

Den beste måten å svare på dette er å studere historiene grundig. Hva er det Bibelen faktisk lærer om syndfloden, og hvordan sammenliknes det med den menneskelagde myten? Beskrev Moses virkelige hendelser eller lærte han simpelt hen en moralsk leksjon eller liknelse? Dersom Bibelen er Guds Ord (2 Timoteus 3:16-17), sannhet (Johannes 17:17), et lys til å lede oss (Salme 119:105), så skulle kristne være i stand til – med grundig studie og den Hellige Ånds hjelp – å forstå hva forfatterens opprinnelige hensikt var.

1 Mosebok er skrevet som historisk fortelling og er mye mer overlegen enn en hvilken som helst myte. Bare ved å kjenne flom historien godt kan du vise folk hvordan den skinner sterkere enn alle menneskelagde flom myter – inkludert den babylonske versjonen som er nærmest Bibelens.

MENNESKELAGET LEGENDE ELLER GUDDOMMELIG INSPIRERT HISTORIE?

Det episke diktet om Gilgamesh, et mesopotamisk episk dikt på 12 leiretavler, ble skrevet i det 18 århundre f. Kr. (cirka to århundrer før Moses ble født. mens jødene var fanger i Egypt), selv om flomfortellingen er trodd å være et senere tillegg til diktet. Kriger-kongen Gilgamesh har en rekke eventyr på hans søken etter evig liv. På slutten av tavle 10 og hele tavle 11 drar han langt vekk for å møte Utnapishtim og konen hans som lenge før hadde bygget en båt for å overleve en verdensomfattende flom som hadde drept hele menneskeheten unntatt de få som hadde vært på fartøyet. (Mye av denne informasjonen er også nedskrevet i et tidligere akkadisk dikt, det episke diktet om Atrahasis, med noen få ekstra detaljer lagt til, som vilbli diskutert senere.)

Dette diktet er akkurat hva tittelen sier: et episk dikt. Poeten vever en oppdiktet fortelling for å underholde publikumet sitt.  Teksten tar i bruk oppløftede poetiske teknikker akkurat som forventet i et slikt stykke med diktning, slik som setninger og fraser som er lett å huske. Ingen som hørte det forventet at det skulle taes for historisk virkelighet.

I kontrast til Det episke diktet om Gilgamesh presenterer 1 Mosebok hver eneste detalj om syndefloden som et historisk oppskriving som skal taes alvorlig. Bibelen hevder å være gudommelig inspirert (2 Timoteus 3:16-17), og siden Gud ikke kan lyve, så forventer vi at alle Hans historiske uttalelser er sanne. Til forskjell fra mytene, så noterer Bibelen forsiktig ned hver eneste lille detalj om eldgamle kulturer, og den erkjenner ærlig alle manglene som “heltene” dens har. Slik ærlighet og oppmerksomhet til detaljer er høyst uvanlig i eldgammel mytologi, men korrekt i sann historie.

Når det gjelder syndefloden, så er språket i 1 Mosebok 6-9 så beskrivende og detaljert i detaljene om hva Gud gjorde og hvordan Noah adlød Gud at det ikke er noe rom for å betrakte det som allegori eller mytologi. Mens skriftstilen og litterære strukturen er ekstremt sofistikert, så unngår 1 Mosebok mesteparten av de poetiske virkemidlene som brukes i egyptisk eller nær-østlig episk poesi.

Det må også nevnes at resten av Skriftene betrakter hendelsene i 1 Mosebok 6-9 som faktisk historie. For eksempel skriver forfatteren av 1 Krønikebok at Noah er en forfader til Abraham (1 Krønikebok 1:4, 1:27). Jesus nevner Noah som en virkelig historisk person og syndefloden som en virkelig historisk hendelse (Matteus 24:37-39). Lukas inkluderer Noah i ættetavlen til Kristus (Lukas 3:36), mens Peter nevner to ganger at Noah bygget arken og var bare en av åtte personer som ble reddet (1 Peter 3:20, 2 Peter 2:5).

PLAUSIBILITET

Ta i betraktning plausibiliteten av Det episke diktet om Gilgamesh  verus Bibelen. Guden for faglig kompetanse og visdom, Enki, advarte Utnapishtim (den babylonske “Noah”) om den kommende flommen og befalte ham å rive ned sivhuset sitt og lage en stor båt formet som en kube (firkant). Men en kubeformet båt ville ikke være sjødyktig og ville velte ganske fort.

Båten ble bygget på bare sju dager, og på denne tiden hadde også Utnapishtim tid til å samle dyrene fra rundt hele jorden. Selv om flommen bare varte sju dager, så dekket den likevel hele jorden. Etter en uke med regn, så stilnet sjøen og vinden, og båten strandet på Mount Nimush.

I kontrast til Utnapishtims latterlige formede båt og den urealistiske korte konstruksjonstiden, så gir Bibelen en veldig troverdig beretning om alle disse praktiske tingene. Gud ga Noah instruksjoner om hvordan han skulle bygge en rektangulær ark som er blitt bevist av eksperter som å være veldig sjøverdig. Noah fikk også sin advarsel lenge før flommen, kanskje så mye som hundre år før. Videre var det Gud og ikke Noah som brakte dyrene til arken.

Bibelen nevner flere naturlige mekanismer bak verdens drukning, inkludert oppbrytning av kildene i det store dypet og åpningen av himmelens sluser (1 Mosebok 7:11). Disse mekanismene fikk flommen til å vare lengre enn ett år, noe som er mye mer plausibelt enn en sju dagers regnstorm som beskrevet i Det episke diktet om Gilgamesh.

INTERN KONSISTENS

Det episke diktet om Gilgamesh er kanskje underholdende, men det mangler intern konsistens. For eksempel bestemte gudene vilkårlig å ødelegge alt liv med en flom, men etterpå bestemte de seg for å  gi Utnapishtim evig liv. Denne inkonsistensen er typisk. Gudene bruker kreftene sine uten forsiktighet til å utrydde mesteparten av menneskeheten, men når de angrer avgjørelsen sin og vi oppdager at de er avhengig av næring fra ofringene menneskene gir! Slik inkonsistens gjør det vanskelig å finne en samlende ide som gir noen mening, eller troverdighet, til myten.

Til  sammenlikning viser den bibelske historien bemerkelsesverdig intern konsistens. Hele fortellingen er sentrert i en viktig uttalelse: Men Gud husket Noah” (1 Mosebok 8:1). Før dette stedet i historien viser alle detaljer hvordan Gud stef for steg bringer ødeleggelse på jorden, mens Han fremdeles sørger for frelse for Noah og hans familie.Etter 1 Mosebok 8:1 viser alle detaljer hvordan Gud steg for steg bringer et fornyet liv til en ødelagt jord mens Han demonstrerer Sin trofasthet til Hans pakt med Noah (1 Mosebok 6:18; 9:9-17).

OVERLEGEN BESKJED

Det er en grunn til at over to milliarder mennesker i dag bekjenner at de følger Bibelen, mens ingen sier at de følger gudene i Det episke diktet om Gilgamesh. Skriften avslører en Gud som er uendelig overlegen og mer tilfredsstillende til de menneskelige behov enn de eldgamle gudene i Nær-Østen. Kontrasten er dyp og uoverstigelig.

Det episke diktet om Gilgamesh er det et menneske som er helten og blir gitt udødelighet av gudene; gudene er syndige, korrupte og dumme. I den bibelske historien er det Gud som er helten og bevarer menneskeheten. Han er den som husker på Noah (1 Mosebok 8:1) og til slutt bringer en slutt på katastrofen. Menneskene, til kontrast, er de syndige. Til og med den store Noah faller i drukkenskap og skam. Til kontrast til menneskelagde myter gir Bibelen Gud og mennesker sine rettmessige roller.

Hvilke guder er disse?

Det episke diktet om Gilgamesh er det gudenes råd som bestemmer seg for å utrydde menneskeheten for ingen annen grunn enn overbefolkning av dødelige skapninger (i alle fall i følge den tidligere akkadiske versjonen av myten). Storm guden som opprinnelig skapte mennesket, Enlil, er irritert over at menneskene er for bråkete og forstyrrer søvnen hans. Så han leder rådet til å gjøre et vedtak. Men en annen gud, Enki, advarer Utnapishtim i hemmelighet.

Når regnet begynner å falle blir gudene så vettskremte at de flykter lavere ned i himlene for frykt over at stormen vil ødelegge deres egne boliger. De krymper seg i gråt ettersom deres tilbedere dør, og de begynner å angre på hva de har bestemt.

Når Utnapishtim ofrer til gudene, så samler de seg rundt offeret som fluer. (I det tidligere Episke diktet om Atrahasis kommer de utsultede gudene ned til offeret og spiste det.)

Gudene er lunefulle, feige, og avhengige av mennesker for enten tilbedelse eller næring.

Hvor overlegen er Bibelens Gud?

1 Moseboks historie gjør det tindrende klart hva som er feil. Gud dømmer hele jorden fordi menneskehetens synd har gjort jorden korrupt. Gud er fullstendig i kontroll over flommen. Han er ikke redd den, men Han bruker den elementene til å bringe dom og rettferdighet. Gud trenger ingenting fra menneskene (Apostlenes gjerninger 17:25), så bevarelsen av Noah var ikke motivert av egoisme. Mens en hellig og rettferdig Gud straffer synd, så velger Han også å vise snillhet og nåde (Salme 8:4-5, 145:8-9).

Mens babylonerne trodde at gudene skapte mennesker for å utføre deres mindre oppgaver, så åpenbarer 1 Mosebok at Gud skapte mennesket i Hans eget bilde med et privilegium å herske over Hans skapelse. Når Noahs familie gikk ut av arken velsignet Gud dem og befalte dem å fylle hele jorden. Til kontrast fant gudene i Det episke diktet om Gilgamesh nye ondsinnede måter å begrense den menneskelige befolkningen til og med etter flommen.

På alle måter er Bibelens historie overlegen sett i sammenheng med de babyloniske mytene og legendene. Forfatteren bringer videre sann historie som hendte på et bestemt punkt i tiden (ikke i “legendens tåke”) og viser at Gud planlagte hendelsen men viste forsyn med å bevare både mennesker og dyr.

Det er vanskelig å komme vekk fra en konklusjon om at forfatteren av 1 Mosebok kjente til legenden om Utnapishtim. (Tross alt hadde Moses – som Bibelen gir æren av å ha forfattet mosebøkene – tilgang til dokumenter fra hele verden i det kongelige egyptiske biblioteket.) Om det er med vilje eller ikke, så utfordrer 1 Mosebok sin historie direkte de dumme ideene til hedningene på Moses sin tid og diskrediterer dem

 

 

1 Comment (+add yours?)

  1. Christina Strindberg
    Jul 19, 2014 @ 21:32:41

    Godt skrevet.

    Reply

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: