Brevet til kirken i Efesos (v. 1-7)

INTRO (v. 1)

“1 Skriv til engelen for menigheten i Efesos: Dette sier han som holder de sju stjernene i sin høyre hånd, han som går omkring blant de sju lysestakene av gull:”

Johannes åpenbaring 2:1

Dette brevet er skrevet til engelen, eller budbringeren, eller forstanderen til menigheten som er i Efesos. Evangeliet ble introdusert i byen av Paulus nære venner og partnere i misjonens tjeneste, Priskilla og Akvillas (Apostlenes gjerninger 18:18-19). Apostelen Paulus stoppet en kort stund i byen på hans andre misjonsreise (Apostlenes gjerninger 18:19-21), men han arbeidet mest der på sin tredje misjonsreise. Du kan lese om dette i Apostlenes gjerninger 19-20.

Efesos var ikke hovedstaden, men ble betraktet som den viktigste byen i Lilleasia. Befolkningen i Nye Testamentets tider var mellom 250.00 og 500.000 mennesker. Byens teater, som fremdeles er synlig i dag, var stedet hvor Paulus kompanjonger Gaius og Aristarkus (Apostlenes gjerninger 19:29) ble dratt inn av hektiske opprørere. Den hadde plass til 25.000 tilskuere. Efesos var en fri by, og ingen romerske tropper var stasjonert der.

Efesos var også den viktigste havnebyen i Asia. Byen lå ved Kaystros elven, omtrent 5 km oppover elva fra hvor den renner inn i havet. I Johannes dager bygget det seg langsomt opp slam i havnen og tvang byen å holde en kanal åpen slik at skipene kunne komme til og fra. Den kampen ble til slutt tapt, og i dag finnes ruinene fra Efesos omtrent 10 km fra kyststripen.

Efesos var mest kjent for å være et senter av tilbedelsen av gudinnen Artemis (Diana) – noe de var meget stolte av (Apostlenes gjerninger 19:27, 35). Templet til Artemis var Efesos mest prominente landemerke. Fordi dens indre helligdom var antatt å være ukrenkelig, så fungerte tempelet som en av de viktigste bankene i områdene rundt Middelhavet. Tempelet og omgivelsene ga også tilflukt til kriminelle. Salg av forskjellige artikler som ble brukt i tilbedelsen av Artemis ga en viktig inntekt til byen (jfr. Apostlenes gjerninger 19:24). Hver vår ble det holdt en måned lang festival til ære for gudinnen, komplett med idrett, dramatiske skuespill og musikk konserter. Paulus kan ha sett denne årlige hendelsen som en unik evangelistisk mulighet og kan ha ventet på dette da han skrev til korinterne at han ville bli litt lengre i Efesos (1 Korinterbrev 16:8).

Tilbedelsen av Artemis var unektelig skammelig. Hennes gudebilde var en avskyelig, mange-brystet mostrositet som de trodde hadde falt ned fra himmelen (Apostlenes gjerninger 19:35). Tempelet ble passet på av en tallrik prestestand, evenukker og slaver. Tusenvis av prestinner, som var rituelle prostituerte, spilte en viktig rolle i tilbedelsen av Artemis. Tempelområdet var en kaotisk blanding av prester, prostituerte, bankmenn, kriminelle, musikkere, dansere og vannvittige, hysteriske tilbedere. Filosofen Heraklit ble kalt den gråtende filosofen fordi ingen, sa han, kunne bo i Efesos uten å gråte over dens umoral.

I midten av denne hedenske byen fantes det en gruppe trofaste kristne. Det var til dem at Kristus adresserte det første brevet.

Kristus, avsenderen, blir her beskrevet som “Han som holder de sju stjernene i Sin høyre hånd“. Dette er, igjen, et bilde på at Kristus har kontrollen over de syv stjernene – eller englene etter Hans egen forklaring. Vi tror at englene – budbringerne – er forstanderne i disse menighetene. Vider går Han omkring blant de syv lysestakene av gull. Kristus er alltid tilstede i en kirke eller menighet som taler Ordet og elsker Ham. Han har lovet at der to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han midt iblant dem (Matteus 18:20). Kristus er beskrevet på forskjellige måter til de forskjellige menighetene, og dette er ikke tilfeldig.


ANBEFALINGEN (v. 2-3, 6)

“2 Jeg vet om dine gjerninger, ditt strev og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.  3 Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.”

“6 Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør.”

Johannes åpenbaring 2:2-3, 6

Før Han irettesetter dem for deres feil, så roser Kristus dem for det de gjør rett. Han begynte med å utheve gjerningene deres en generell oppsummering for alt som følger etterpå. Kristus berømmer dem først og fremst for sitt strev. Det greske ordet her for strev er “kopos“, et orde som impliserer så mye arbeid at en blir svett og utkjørt av det. Det beskriver en innsats for Kristus som krever at en person gir alt både fysisk, mentalt og følelsesmessig. De kristne i Efesos hadde ingen tilskuer mentalitet. De ønsket ikke bare å bli underholdt. De var heller ikke tilfredse med å nyte godt av andres frukter, men de var villige til å pløye, plante og høste inn sin egen avling. Midt i det hedenske mørket som lå over Efesos var de travelt opptatt med å tenne Kristi lys og arbeide for Ham.

Utholdenhet betyr tålmodighet i vanskelige omstendigheter. Selv om det var hardt arbeid å jobbe for Herren i Efesos, så forble de troende trofaste til Ham.

Et annet aspekt som det står respekt av var at de ikke tålte det onde. De holdt seg til en høy, hellig standard av oppførsel og var sensitive overfor synd, hvor de uten tvil praktiserte kirkelig disiplinering (Matteus 18:15 ff).Fire tiår tidligere hade Paulus beordret dem å ikke gi djevelen rom (Efeserne 4:27), og det holdt de. I dag er det sørgelig å se hvordan kirken har gitt etter overfor verden syndige levesett for eksempel med vielse av likekjønnede. Dette ville aldri ha blitt akseptert i menigheten i Efesos.

Menigheten i Efesos ble også hyllet for sin åndelige dømmekraft. De testet dem som kalte seg selv apostler uten å være det. De ble grundig advart av Paulus i Apostlenes gjerninger 20:28-31: “Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.” Falske profeter har vært en konstant trussel for kirken opp igjennom tidene. Jesus advarte også om dem i Matteus 7:15. Kirken i Efesos hadde så stor dømmekraft at de kunne skille slike ut, og det berømmet Kristus dem for.

Kristus gjentar så at de var trofaste og var tålmodige. Dette har de gjort for Jesu skyld, og de har tålt å bli forfulgte og latterliggjorte på grunn av deres tro. De har stått oppreist, klamret seg til Guds Ord og stått imot en syndefull verden som omgav dem på alle kanter.

Helt til slutt, i vers 6, kommer Kristus med en berømmelse til. De har stått imot nikolaittene, noe som Kristus sa at Han også gjorde. Nikolaittene er også nevnt i brevet til Pergamon (Johannes åpenbaring 2:12-15). Det er forskjellige teorier om disse folkene, og man er ikke helt sikker hvor de stammer fra. Loius T. Talbot skriver at de to ordene “nikao” – som betyr å erobre – og “laos” – som betyr folket eller legfolket – danner roten av navnet “nikolaittene“. Begrepet blir brukt, hevder Talbot, på dem som laget et system for å splitte kirken inn i to – presteskapet og legmenn. Dette er noe en kan finne igjen i noen av de andre kirkene. Noen hevder at nikolaittene var etterfølgere av en Nikolas som skal ha vært en av de syv mennene som ble satt til å organisere distribusjonen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Noen sier at Nikolas var en falsk troende som ble en frafallen, men fremdeles hadde innflytelse på kirken på grunn av hans akkreditiver. Hva enn som forårsaket opphavet til nikolaittene, så ledet de folk inn i umoralskhet og ondskap. Brevet til Pergamon kobler dem til Bileams lære som førte Israel vekk fra Gud. De ble sagt å utføre seksuell umoralshet og spise mat som hadde blitt ofret til avgudene – alt i kristendommens navn. Til forskjell fra menigheten i Pergamon, så godtok ikke menigheten i Efesos nikolaittene, men hatet den kjetterske læren deres. Når alt kommer til alt, så hater Gud urenhet. Vi kan bare bli godtatt av Gud dersom vi er vasket ren i Jesu blod.


IRETTESETTELSEN (v. 4)

Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet.

Johannes åpenbaring 2:4

Til tross for alle de prisverdige tingene det var å si om menigheten i Efesos, så var det en ting som Kristus måtte irettesette dem om. De hadde opprettholdt deres doktriner og fortsatt å tjene Kristus, men de hadde kommet inn i et mekanisk levesett. En gang hadde de hatt stor kjærlighet (Efeserne 1:15, 3:17-19, 6:23), men førti år senere, etter at kjærligheten til den første generasjonen av troende hadde kjølt seg ned, så hadde det hele blitt rutine. De hadde beholdt doktrinene, men de hadde ikke lengre den først kjærligheten. Kjærligheten for Gud og Kristus, kjærligheten for hverandre, og kjærligheten til de ikke-troende.

Den alvorlige faren av denne situasjonen er passende illustrert av Jeremia da Gud irettesatte Sitt folk for å forlate Ham: “2 Gå og rop i ørene på Jerusalem: Så sier Herren: Jeg husker din ungdoms troskap, din kjærlighet som brud, da du fulgte meg i ørkenen, i et land der ingen kan så. 3 Israel var hellig for Herren, førstegrøden av hans avling. Alle som ville fortære Israel, måtte bøte, ulykke kom over dem, sier Herren. 4 Hør Herrens ord, Jakobs hus og alle slekter i Israels hus! 5 Så sier Herren: Hva galt fant fedrene deres hos meg siden de gikk bort fra meg, fulgte tomme guder og selv ble tomme? 6 De sa ikke: «Hvor er Herren som førte oss opp fra Egypt og ledet oss gjennom ørkenen, et land med stepper og kløfter, et land med tørke og dødsskygge, et land der ingen ferdes og ikke et menneske bor?» 7 Jeg førte dere til et land med frukthager så dere kunne spise frukten og grøden. Men da dere kom inn, gjorde dere landet mitt urent og min eiendom avskyelig. 8 Prestene spurte ikke: «Hvor er Herren?» De lovkyndige kjente meg ikke, gjeterne satte seg opp mot meg, profetene profeterte ved Baal og fulgte dem som ikke kan hjelpe. 9 Derfor skal jeg fremdeles føre sak mot dere, sier Herren, og føre sak mot barnebarna deres. 1Dra over til kitteernes kyster og se, send bud til Kedar og undersøk nøye, se om noe slikt har hendt! 1Har noe folkeslag byttet ut gudene sine, enda de ikke er guder? Men mitt folk har byttet ut sin ære med det som ikke kan hjelpe. 12 Himmel, bli skremt og skjelv av skrekk over dette, sier Herren. 1For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.” (Jeremia 2:2-13)

I et annet kraftfullt og passende skriftsted beskriver også Esekiel Israels oppgivelse av sin første kjærlighet for Gud: “8 Da jeg gikk forbi, fikk jeg se at din tid var kommet, tiden for å elske. Så bredte jeg fliken av kappen min over deg og skjulte din nakne kropp. Jeg sverget deg troskap, inngikk pakt med deg, og du ble min, sier Herren Gud.  9 Jeg vasket deg med vann, skylte blodet av deg og salvet deg med olje. 1Så kledde jeg deg i fargerike klær, tok på deg sandaler av fint skinn, bandt lin om hodet ditt og svøpte deg i silke. 11 Jeg pyntet deg med smykker, ga deg armbånd rundt hånden og kjede om halsen. 12 Jeg ga deg nesering og øreringer og en vakker krone på hodet. 13 Så pyntet du deg med gull og sølv og kledde deg i lin, silke og fargerike klær. Du fikk fint mel, honning og olje til mat. Du ble strålende vakker, du var verdig til å være dronning. 14 Det gikk rykte blant folkene om din skjønnhet, for den ble fullendt av den prakten jeg ga deg, sier Herren Gud. 1Men du stolte på din skjønnhet, du drev hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi, og han fikk deg.” (Esekiel 16:8-15)

Det å forlate sin første kjærlighet er alvorlig. Hva er et parforhold uten kjærlighet? Hvordan kan vi leve uten kjærlighet? (Les om kjærlighet under “andakter” på bloggen min.) Vi må huske på at vi ikke er frelst på grunn av gjerningene våre. Gud krever ikke at vi skal gjøre mange forskjellige ting for å komme til himmelen. Da ville frelsen vår være avhengig av hva VI har gjort, ikke av hva JESUS har gjort. Men vi er frelst ved tro. En aktiv tro, kanskje, men ikke av gjerninger. Gud ser ikke først og fremst på HVA vi har gjort, men HVORFOR vi har gjort det. Han ønsker at vi skal tjene Ham, ikke fordi vi MÅ det, men fordi vi ØNSKER det – på grunn av vår kjærlighet til Ham. Du kan gjøre mange gode gjerninger i livet ditt, men dersom du ikke har kjærlighet til Gud, så vil det ikke gjøre deg noe godt. Les 1 korinterbrev 13


BEFALINGEN (v. 5)

Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort – hvis du ikke vender om.

Johannes åpenbaring 2:5

Gud, den største av alle Leger, ga en resept til menigheten i Efesos som kunne kurere deres åndelige sykdom. Aller først måtte de huske (bokstavelig talt fortsette å huske) hvor de hadde vært før de falt i synd. Glemsomhet er ofte grunnen til åndelig tilbakegang, og de kristne i Efesos trengte å innse alvoret i dette tilbakefallet. Dette brukes også i ekteskaps veiledning. Hva var det som fikk deg til å bli glad i maken din? Hvorfor var du villig til å gifte deg med maken din? Kan du finne tilbake til da dere ble beruset av å være sammen med hverandre? Det er akkurat det samme med Gud. Jeg har sagt det ofte, og jeg sier det igjen – både fra talerstolen og på bloggen min: Du kan ikke ha et forhold med en du ikke vil snakke med! Du må ønske å være sammen med Gud – og du må ønske å være samen med maken din. Husker du hvordan du så frem mot å gå til kirken, lese i Bibelen, be til Gud? Husker du hvordan du så frem til å gå ut og spise med maken din før dere giftet dere? Du svarer kanskje at det var før dere giftet dere. Vel, gjør det igjen! Husk “kjærlighets-banken”. Du kan ikke bare ta ut fra banken, for da vil du før eller senere gå tom, og forholdet vil gå i stykker. Du må sette noe inn på konto – en tur på kino, en tur på restaurant, en tur på fjellet, en kvast med blomster, litt sjokolade i ny og ne. Bruk fantasien!

For det andre måtte efeserne vende om – omvende seg, angre på det de hadde gjort. Å ikke elske Gud med hjerte, sjel og sinn er en synd. I Matteus 22:36-38 leser vi: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» 3Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet.” Et bud er noe som vi må følge. Dersom vi ikke følger Guds bud, så synder vi. Jesus døde på korset slik at vi kunne få tilgivelse for syndene våre. Ingen synd er for stor til å bli tilgitt. Bare å si “nei” til Jesus vil få oss fortapt i all evighet. Jesus venter tålmodig på at vi skal komme til Ham og be om tilgivelse for det vi har gjort, for Han ønsker å tilgi oss. Men det er ikke nok å bare si at vi er lei oss. Vi må mene det med hele oss, og være villige til å snu fra synden. Dersom vi bare fortsetter i synden viser det at vi egentlig ikke har omvendt oss – angret – på det vi har gjort. Å omvende seg betyr en 180 graders snuoperasjon som får oss vekk fra det som vi tidligere har gjort. Efeserne måtte snu seg bort fra det de hadde gjort.

Til slutt måtte de vise at deres anger var ærlig og oppriktig ved å gjøre det de hadde gjort suksessfullt tidligere. De måtte gjenskape gleden og rikdommen de hadde før når de studerte Bibelen. De måtte vise hengivenhet i bønn, nyte nærheten av Gud nærvær når de trer frem for Hans trone. De måtte gjøre de tingene som de hadde gjort tidligere når de hadde den rette kjærligheten for Ham. Sann kjærlighet er en handling. Dersom er gjør de rette tingene vil følelsene følge. Det er som med å være positiv. Man har funnet at dersom man tvinger seg selv til å smile, så klarer du ikke å være nedfor lenge. Handlinger fører til resultater. Handlinger av kjærlighet fører til følelse av kjærlighet.

For å understreke alvoret i situasjonen advarer Kristus efeserne om at de må ta de nødvendige tiltakene for å finne tilbake til deres første kjærlighet for Ham. Han forlangte dette, for ellers ville Han fjerne lysestaken. Tragisk nok truet Kristus med at hellig dom ville bringe en slutt på menigheten i Efesos. En menighet uten kjærlighet for Kristus vil ikke overleve.


RÅDET (v. 7)

Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg la spise av livets tre, som er i Guds paradis.”

Johannes åpenbaring 2:7

Brevet til menigheten i Efesos slutter med en formaning og et løfte. Alle de syv brevene slutter med Kristi formaning “Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene” (jfr. 2:11, 17, 29, 3:6, 13,22). Det fremhever det edruelige ansvaret de troende har til å lytte til Guds stemme i Skriftene. Det at Kristus her bruker flertall (menighetene) understreker at dette ikke bare gjelder menigheten i Efesos, men til alle menighetene – kirken som en helhet. Denne formaningen om å lytte til hva Ånden sier kan derfor ikke begrenses til en gruppe i en menighet, men gjelder alle kristne. Alle menighetene – alle kristne – trenger å høre alle budskapene.

Det finnes også et løfte til hver menighet. De er alle adressert til “den som seirer” ( jfr. 2:11, 17,26, 3:5, 12, 21). Mange tror at dette bare gjelder de mest åndelige og suksessfylte innenfor menigheten, men alle som er kristne – har tatt imot Kristus – er med på vinnerlaget. I 1 Johannes 5:4-5 skriver Johannes: “For alt som er født av Gud, seirer over verden. Og det som har seiret over verden, er vår tro. Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?” Alle sanne troende har seiret, som har ved Guds nåde og kraft vunnet over de fordømmende kreftene i den onde verdenen. Alle som elsker Ham vil seire. Ikke på grunn av hva VI har gjort, men på grunn av hva HAN har gjort.

Kristus lover at de som seirer i Efesos vil spise av livets tre som er i Guds paradis. Livets tre på jorden er først nevnt i 1 Mosebok 2:9 hvor det står i Edens hage. Det treet forsvant for oss på grunn av menneskets synd, og han fikk ikke lov til å spise av det (1 Mosebok 3:22), men livets tre i himmelen (Johannes åpenbaring 22:2, 14, 19) vil vare i all evighet. Livets tre symboliserer evig liv. Guds paradis er i himmelen (jfr. Lukas 23:43, 2 Korinterbrev 12:4).

Menigheten i Efesos minner oss om at det ikke er nok å ha de riktige doktrinene og fulle kirkeprogrammer. Det kan ikke veie opp for et kaldt hjerte. De troende må lytte forsiktig på Salomons råd: “Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.” (Salomos ordspråk 4:23). De som finner at deres kjærlighet for Gud har kjølnet vil også dra nytte av å lytte til Hosea når han snakket til den frafalne nasjonen Israel: “Vend om, Israel, til Herren din Gud, for du har snublet i din skyld. Ta ord med deg og vend om til Herren, si til ham: «Tilgi all skyld og ta imot det gode, så vil vi betale med frukten av leppene våre. Assur vil ikke hjelpe oss, vi skal ikke ri på hester, og vi vil ikke lenger si: Vår gud! til det våre hender har gjort. Hos deg finner den farløse barmhjertighet” (Hosea 14:2-4).

Og til dem som kommer tilbake til Ham lover Herren: “Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.” (Hosea 14:5).


 

Advertisements
%d bloggers like this: