Vers 4

“Abel bar også fram et offer, som han tok av de førstefødte lam i flokken og deres fett. Og Herren så til Abel og hans offer.”

1 Mosebok 4:4

Etter at Kain hadde kommet med sitt offer, var det Abel sin tur. Abel kom trolig med offeret sitt etter Kain, både fordi det står nevnt i Bibelen etter Kains offer, og fordi Kain var den eldste. Tidsrammen “på slutten av dagene” (Vers 3) gjelder også for Abels offer. Som tidligere nevnt er dette trolig en referanse til at guttene hadde blitt voksen. (Se kommentarer om dette emnet under diskusjonen til det foregående verset. Av en eller annen grunn var det tid til å ofre til Herren, og Abel kom med et godt offer. Adams rolle som far vil ha gjort ham til den ledende personen i familien, og han kan ha fungert som familiens prest. Vi vet at Adam og Eva fikk flere sønner og døtre (1 Mosebok 5:4), men vi vet ikke om de også ofret til Herren, eller om de var “voksne” da dette verset fant sted. Adam kan ha instituert ofringene som et minne om hva som skjedde i Edens hage. Det er imidlertid ikke så viktig hvem som startet denne ofringen. Det står for eksempel ikke at Adam ofret til Herren. Tilbedelse av Gud gjennom ofring er imidlertid noe som vi finner gjennom hele Gamle Testamentet, og først da det perfekte offeret kom, kunne en slutte med denne praksisen (les Hebreerne 9:22-28). Dette er imidlertid skrevet spesielt om Lovens tidshushodning – tiden fra Moses og opp til Kristi død på korset. Etter Kristi død og oppstandelse lever vi i Nådens tidshusholdning (eller Menighetens tidshusholdning) som skal var til Jesu andre komme. 

Abel sitt offer var et lam, fordi han var en gjeter. Akkurat som Kain hadde gitt av “førstegrøden”, så ga Abel “av de førstefødte lam“. Lammet er av stor viktighet ettersom det er et bilde på Kristus. Da Johannes så Jesus komme mot seg for å bli døpt, utbrøt ham: “Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Johannes 1:29). Jesus var det perfekte offerlammet som kunne ta vekk hele verdens synd. Jesaja skrev dett om Kristus i cirka år 700 f.Kr.: “Vi for alle ville som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det” (Jesaja 53:6-7). Jødene feirer påske ved å spise “påskelammet” – en tradisjon de bruker til å minnes da jødene ble satt fri fra Egypt på Moses sin tid. Da tok de “et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt” for å slakte det og stryke blodet på dørstokkene, slik at dødens engel skulle gå dem forbi (les 2 Mosebok 12:3-20 for å se hva Gud sa om dette til Moses). Dette var også et bilde på Kristus som skulle komme og gi opp Sitt blod for oss. Jesus kalles  også “Lammet som ble slaktet” i Johannes åpenbaring 13:8. Selv om vi ikke finner at slik ofring var beordret i Abels levedager, så ser vi at ofringene er ganske like dem vi finner i Moseloven. Gud er imidlertid ikke nødvendigvis ute etter offer, men søker dem som har et rent hjerte. David skrev: “For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer er for  Gud en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forankte” (Salme 51:18-19). Dette fikk David til å rope ut: “Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stradig ånd i meg” (51:12). Det er altså ikke selve offeret, men ofrerens hjerte som er viktigst for Gud, og dette gjelder gjennom alle tidshusholdninger.

Gud “så til Abel og hans offer“. På engelsk står det at “Herren hadde rsspekt overfor Abel og hans offer”. Selve ordet på hebraisk betyr “å stirre på”, mer konkret “å inspisere”, “å betrakte” eller å bli forumdret av det du ser på. Mange mener at Gud foretrakk Abels offer fordi det var et blodoffer, og trekker dette sammen med at det ikke finnes soning for synd uten at blod blir utgytt og peker til Hebreerne 10:22. Det er mulig at disse sannhetens har blitt åpenbart for dem som levde før den store vannflommen, men vi kan ikke fastslå dette med sikkerhet. Hebreerne 11:4 slår fast at det var ved tro at Abel ga et bedre offer enn Kain. Det synes som om det ikke var gaven i seg selv som var problemet, men at giveren ble funnet feil ved. Det å få respekt for offeret kan på hebraisk sies som “å stirre inn i noe med det ivrigste blikk”, noe som ville passse med oversettelsen her. Samme hva grunnen var, så ser vi at Abel ser ut til å ha fått sitt offer godkjent av Gud.

Noen bemerker at det er en stor kontrast mellom Kain og Abels offer. Det blir sagt at “til og med Abel” brakte offer til Herren, at det var “på hans part”. En undertreker også at ikke bare offerlammet blir nevnt, men også dens “fett“. Det virker som om forfatteren har forsøkt å undertreke hvor godt et offet Abel brakte til Herren. Leupold mener å se en forskjell mellom Kains offer – mener at han bare ga fordi det krevd av ham, som en utvendig, religiøs seremoni – og Abels offer som var det beste han kunne gi. Han kan være inne på noe, men Hebreerne 11:4 viser at det ikke var offeret alene som var seeensiel, men innstillingen til dem som ofret. Dyreblod kunne ikke redde dem mer en gode gjerninger kan redde oss i dag. Gud har alltid søkt etter “en mann etter sitt hjerte” (1 Samuel 13:14).


 

%d bloggers like this: