Vers 12
“Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.”
1 Mosebok 3:12
Etter Guds utspørring av Adam finner vi at Adam responderer – svarer – Herren. Vi får her ytterligere bevis på menneskets syndefall. Gud har talt, og Adam kan ikke unngå å svare på spørsmålene som Gud nettopp hat stilt ham. Selv enn hva Adam svarer, så vil han ikke klare å grave seg ut av hullet han befinner seg i. Han har ingen utvei, han må svare. Kong Salomo selv skrev i Ordspråkene 28:13 “Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.” Vi mennesker blir alltid gitt utallige muligheter til å gjøre opp for oss, og det gjelder også i høyeste grad Adam i dette verset. Men Adam grep ikke denne sjansen – som vi straks vil se.
Adam sier her: “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.” Adam kommer med to unnskyldninger her – uten at noen av dem egentlig er en unnskyldning for Adams egne handlinger. For det første skylder Adam på Eva. “Kvinnen som du gav meg” viser tilbake mot 1 Mosebok 2:18 hvor Herren Gud sier til Adam at det ikke er bra for ham å være alene, men at han trengte “en medhjelp“. Det er akkurat denne medhjelperen han nå skylder på. “Hun gav meg av treet, og jeg åt” sier Adam. Det er riktig at Eva ga Adam frukten, men det var Adam som spiste den. Et ordtak sier at du kan lede en hest til vann, men du kan ikke tvinge den til å drikke. Adam tok selv en bit av frukten på det forbudte treet. Adam gjør noe veldig menneskelig som vi ofte ser i barn. Han sa “Det er ikke min feil! Det er Evas feil! Hun lurte meg til å spise!” Vi forsøker ofte å skyve skylden over på andre når vi blir avslørt. Paulus advarte oss i Romerne 2:1: “Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme.” Vi har alltid lettere for å se feil i andre enn oss selv (Matteus 7:3-5).
For det andre bebreider Adam Gud selv for det som har skjedd. “Kvinnen som du gav meg til å være hos meg” inneholder beskyldningen om at dersom Gud ikke hadde gitt Eva til Adam, så ville han ikke ha kommet i trøbbel. Dette er å gi Gud skylden for synden som han selv hadde begått. Det vil være som om vi går til Gud og sier at dersom Han ikke hadde gitt oss fri vilje, så ville vi ikke ha syndet. Vi må lære oss å ta skylden for våre egne gjerninger. Adam sier her – mellom linjene – “Det var ikke jeg som plukket frukten av treet! Det var ikke min feil!” Selv om Eva ga Adam frukten, og selv om Gud ga Adam kvinnen, så unnskylder dette ikke at Adam spiste av frukten og forsøkte å skjule seg for Herren Gud.
Adam vet at han ikke har lurt Gud. Det at han levde i nært samfunn med Gud har nå forandret seg til at han står skafull som en lovbryter uten noe virkelig forsvar. Den dårlige unnskyldningen han gir gjør at vi rødmer på Adams vegne. Dette er en forklaring som viser mer bevis på Adams korrupsjon og forurensning av menneskenes natur gjennom synden hans. Det er en feig unnskyldning hvor han nekter å ta ansvar for sine egne handlinger, men istedenfor forøker å skyve dem over på andre. Det verste er at Adam bebreider Gud selv for hva som har skjedd. En kan si at Herrene utspørring har klart resultert at Adam har avslørt sin synd og sin uheldige og miserable forfatning.
Det kan imidlertid her være på sin plass å minne om at Gud alltid har en utsrakt hånd til oss. Han vinviterer oss til å komme til Ham slik at vi kan finne ut hva problemet er, og hvordan vi kan løse det. Gud henvender Seg til oss når Han gjennom Jesajas penn sier: “Kom og la oss gå i rette med heverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, og om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull” (Jesaja 1:18). La oss ikke gjøre som Adam, og forsøke å dekke over synden vå, men la oss komme framfor Herren og bekjenne våre synder framfor Ham – så vil Han tilgi oss og rense hjertene våre.
larshaukeland 