5 mai: “Jeg er”

“Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.»”

2 Mosebok 3:14

Da Han snakket til Moses gjennom den brennende tornebusken, ga Gud seg selv et personlig navn. Det har blitt uttalt “Jehova” eller “Jahve”, men betydningen er ikke til å misforstå.

Gud er den store “jeg er”, den evige, selveksisterende Ene. Han har alltid vært, og Han vil alltid være. Han er ikke avhengig av noe eller noen, Han forandrer seg aldri i Hans essensielle natur og vesen. Han er ikke begrenset av tid. Han er ikke “jeg var” eller “jeg vil bli”; Han er alltid “jeg er”.

Kanskje livet ditt har vært alt annet enn stabilt. Kanskje omstendighetene dine har vært mye opp og ned, frem og tilbake. Kanskje du angrer på fortiden eller bekymrer deg om framtiden.

Dersom du gjør det, så er du lik alle andre mennesker. Ingen av oss kontrollerer våre egne liv, omstendighetene våre eller omgivelsene våre. Alle av oss vet hva det er å miste noe, oppleve skuffelse og sorg. Men det har ikke Gud.

Hvordan kan dette bringe oss trøst? Fordi dette er den samme Gud som har vervet seg selv på vegne av skapningene sine. Han er ikke bare en uforandrelig klippe midt i en konstant forandrende verden — Han inviterer deg til å bygge livet ditt og kjærligheten din på Hans karakters stabile klippe, godhet og løfter.

Hva er ditt håp om framtiden bygget på? Er grunnvollen din lagt på denne raskt synkende verden, eller på den store og uforanderlige “jeg er”?