29. Utvelgelsen
“Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn.”
Johannes 15:16
Greinen velger ikke vintreet, eller bestemmer hvilket vintre den vil vokse på. Vintreet produserer greinen, som den vil og hvor den vil. På samme måte sier Kristus: “Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.” Men noen vil si er det ikke bare denne forskjellen mellom greinen i naturen og i den åndelige verden, at mennesket har en vilje og en kraft til å velge, og at det er i dets dyd å ha akseptere Kristus, at det har valgt Ham som Herre, at han nå er nå en grein? Dette er uten tvil sant. Og likevel er det bare halve sannheten. Leksjonen om Vintreet, og læren om vår Herre, peker mot den andre halvdelen, den dypere, hellige siden av at vi er i Kristus. Dersom Han ikke hadde valgt oss, hadde vi aldri valgt Ham. At vi valgte Ham var resultatet av at Han valgte oss, of tok tak i oss. I tingenes natur er det Hans privileium som Vintreet å velge og skape Sin egen grein. Vi skylder Ham alle “nådens utvelgelse”. Dersom vi ønsker å kjenne Kristus som det sanne Vintreet, det eneste opphavet og styrken til greinens liv, og oss selv som greinene i vår absolutte, mest velsignede og mest sikre avhengighet til Ham. så la oss drike dypt av denne velsignede sannheten: “Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere.”
Og med hvilket syn sier Kristus dette? At de kan vite hva objektet er som Han valgte dem for, og finne, i ders tro på Hans valg, sikkerheten om å oppfylle skjebnen deres. Gjennom hele Skroften finner vi dette store objektet om utvelgelsens lære. “Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken” (Romerne 8:29) — til å være greiner i bilde og likhet til Vintreet. “I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, til å stå for hans ansikt, hellige og uten feil. I kjærlighet” (Efeserne 1:4). “Men vi må alltid takke Gud for dere, søsken, dere som Herren elsker. For Gud utvalgte dere til å bli frelst, som sin førstegrøde, og dere ble helliget ved Ånden og trodde sannheten” (2 Tessalonikerbrev 2:13). Noen har misbrukt doktrinen om utvelgelse, og andre har avvist den i frykt for at den skal bli misbrukt, Noen har opptatt seg selv med dette skjulte opphavet i evigheten, med de usynlige mysteriene av Guds råd istedenfor å akseptere åpenbaringen av dets formål i tiden, og velsignelsene det bringer inn i våre kristne liv.
Bare tenk hva disse velsignelsene er. I verset vårt avslører Kristus Hans tosidige formål med å utvelge oss til å bli Hans greiner: at vi kan bære mye frukt på jorden, og ha kraft i bønnenne i himmelen. Hvilken selvtillit er det ikke i tanken Han har gitt oss, at Han ikke vil feile med å utruste oss for å kunne utføre Hans formål? For en forsikring om at vi kan bære frukten som vil komm, og kan be om å å oppnå dette! For et kontinuerlig kall til den dypeste ydmykhet og lovprisning, til den aller største avhengighet og forventning! Han ville ikke utvelge oss for noe som vi ikke var utstyrt for, eller som vi ikke var i stand til å gjøre. Han har utvalgt oss — og dette er Hans løfte: Han vil virke alt i oss!
La oss lytte i stillhet i sjelen til vårt hellige Vintre som taler til oss: “Du valgte ikke meg!” Og la oss si: “Ja, Herre, men jeg velger Deg! Amen, Herre!” Be Ham om å vise deg hva dette betyr. I Ham, det sanne Vnitreet, har livet ditt som grein et guddommelige opphav, dets evige sikkerhet, og kraften til å oppfylle Hans formål. Fra Ham, hvis vilje av kjærlighet du skylder absolutt alt, kan forvente alt! I Ham, Hans formål og Hans kjærlighet og Hans trofasteht, må jeg forbli!
Herre, jeg velger Deg! Lær meg hva dette betyr — at Du har satt Ditt hjerte på meg, og utvalgt meg å bære frukt som vil vare, og å be bønner som vil vinne fram! I Ditt evige formål vil sjelen min hvile seg og si: “Hva Han velget for meg at jeg skal være, det kan jeg være, og det skal jeg være!”
larshaukeland 