larshaukeland

Platetektonikk – virkeligheten bak en teori

San Andreas Fault

Ideen om at kontinentene  beveger seg høres sprøtt ut…

til du tar faktaene til betraktning.

En av de mest utrolige påstandene innen moderne vitenskap er at kontinentene beveger på seg. Når Alfred Wegener foreslo en versjon av hans teori i 1912, anklaget forskerkolleger ham får å komme med “pseudovitenskap”, “deliriske fantasier” samt å lide av “bevegende skorpe sykdom”. Nå som teorien hans er viden akseptert, så presenterer de fleste skolebøkene og museumene det som et faktum  uten å gi detaljerte begrunnelser.

Kristne trenger å være forsiktig med begge ekstremiteter, spesielt når det gjelder et emne så er så sentralt til vår forståelse av jordens historie. Bare fordi evolusjonistene har utviklet en teori gjør den ikke automatisk feil, men vitenskapelig konsensus betyr ikke at vi skulle blindt godta alt de sier uten å sjekke faktaene.

Ingen liker å høres ut som Wegeners opprinnelige trangsynte, gneldrende motstandere. Dersom vi ikke er forsiktige, kan velutdannede folk ignorere alt vi sier, inkludert det vi sier om Bibel historien, Kristus og evangeliet.

Dette er ikke bare en intellektuell øvelse. Å grave litt dypere gir oss store belønninger for vitnesbyrdet vårt. Det viser at kristne tar imot det beste av vitenskapen. Og enda viktigere er at det viser kraften i Bibelens syndeflod når den hjelper oss til å forstå verdenen vår bedre.

ET RART MØNSTER SOM KREVER FORKLARING

Har du noensinne lurt på hvorfor noen av de kraftigste jordskjelvene forekommer på steder som sørlige California men lar andre områder forbli urørt? Hvorfor eksploderer aktive vulkaner i det nordvestlige Stillehavet men ikke i Midtvesten? Liknende mønster finnes over hele kloden og krever en forklaring. De er viktige spor som indikerer at jordens overflate virkelig beveger på seg.

Mesteparten av verdens aktive vulkaner oppstår i et lineært belte som faller sammen med jordskjelv sonene. Dette er spesielt synlig ved Stillehavet. Vulkanene er så mange her at denne sirkelen kalles “the Ring of Fire”. Aktive vulkaner gulper opp damp, aske og lava fra den oppstrømmende varme smeltesteinen (kalt magma) fra innsiden av jorden. Hvorfor er det så mange vulkaner her og ikke andre steder?

Ikke bare følger jordskjelvene utkanten av Stillehavet, men de sirkler også inn kloden i et sammenvevd mønster. En linje av jordskjelv soner løper nedover midten av Atlanterhavet og så østover inn i Det Indiske Hav hvor den deler seg i to, med en gren som går nordover mot Arabia, og en annen gren som går østover inn i Stillehavet. Det er helt åpenbart at noe spesielt skjer i disse sonene.

BEVISER PÅ PLATE BEVEGELSE

Geologer tror at dette sammenvevde mønsteret av jordskjelvsoner og aktive vulkaner markerer kantene av “platene” som deler jordens ytre hud, eller skorpe, i over et dusin biter. Strengt talt inkluderer platene den øverste mantelen av skorpe bitene.) De hevder at bevegelsene av disse platene forårsaker jordskjelv og vulkaner. Men har de noe bevis?

Satellitter måler bakke bevegelse

Med ankomsten av satellitt teknologi kan vitenskapsmenn nå måle landbevegelsene presist på begge sider av plate grensene. Et nettverk av basestasjoner sender signaler opp til satellittene som viser at platene virkelig beveger seg, selv om det er i sneglefart av noen få tommer per år (omtrent like raskt som fingerneglene vokser).

En studie av jordens bevegelse er teknisk kjent som”tektonikk”, så studering av platenes bevegelse er kalt “platetektonikk”. (Legg merke til at det ikke lengre er korrekt å kalle det “kontinental drift”. Vi vet nå at havflaten også beveger seg. Faktum er at Stillehavet, Nazca, Cocos øyene og Scotia platene beveger seg selv om de nesten bare består av havbunn skorpe.)

Men kan disse plate bevegelsene forårsake vulkaner og jordskjelv?

Kjemiske tester av lava viser  at havbunnen beveger seg under kontinental skorpen

Det er mulig at du aldri har tenkt over det, men jorden har to forskjellige typer skorpe. Når sjøfartøyer begynte å ta prøver av havbunnen på 60-tallet innså vitenskapsmennene hvor andreledes havets skorpe var fra kontinentenes skorpe. Dersom havbunnens skorpe bevegde seg under den kontinentale skorpen, så trodde vitenskapsmennene at de kunne finne bevis i lavaen som steg opp til kontinentets overflate.

Forskjellene er veldig markante. Kontinentene er dannet av mange forskjellige typer stein, men dersom vi skulle male dem alle opp ville gjennomsnittskomposisjonen likne granitt. På den annen siden har boring på sjøbunnens skorpe avslørt at oppsivet er dannet av basalt (mørk vulkansk stein). Granitt inneholder mye silikon og ikke fullt så mye jern og magnesium, mens basalter inneholder mye mindre silikon men mye mer jern og magnesium.

Avkjølt skorpe på havbunnen er tyngre enn den varme mantelen under den. Så den har for vane å synke. Kontinental skorpe, derimot, er mye lettere (ikke så tett), så den flyter. Resultatet blir at kontinentene “rir” høyere enn havbunnens skorpe. Dersom de kolliderer vil havbunnens flate gli under den kontinentale skorpen fordi den er tyngre.

Det høye trykket og temperaturen i en kollisjon ville forårsake en smelte reaksjon som til slutt ville sende varm magma fra den øvre mantelen til overflaten. Vitenskapsmenn har sjekket kjemien til masse lava på kanten av kontinentene og funnet at de er stort sett blandinger av sjø basalt stein og kontinental granitt stein som produserer mellomliggende steiner kalt andesitter og dasitter.

Bevis på fire typer plate grenser

Dersom platenes skorper skraper mot hverandre kan de gjøre det på følgende måter: dra fra hverandre, kollidere på to forskjellige måter eller gli forbi hverandre. Geologene har funnet bevis på alle fire.

Dra fra hverandre

Når sjøbunnplater fra hverandre ville geologene forvente å finne lava som steg opp fra den øverste mantelen under riften for å produsere ny sjøbunnskorpe. Det beste eksemplet er grensen nedover midten av Atlanterhavet. Riften har her produsert et topografisk kjennetrekk som vi kjenner igjen som den Midtatlantiske Ryggen. Når vitenskapsmennene testet lavaen i dette området fant de at den likner på typisk havbunnsskorpe.

Kollidere

Plater kan også skubbe mot eller kollidere med hverandre. Dette får to forskjellige resultater.

Dersom to kontinentale plater kolliderer spenner de seg og krøller seg i kollisjonssonen for å lage fjell. Det beste eksemplet er Himmalaya. Her finner geologene lavere kontinental skorpe materialer (granitt) intrudert i spente omdannede sedimentære lag.

Dersom en havbunnskorpe  kolliderer med en kontinental plate blir den skubbet nedover under den kontinentale platen (teknisk kjent som en subduksjon). Et av de beste eksemplene på dette er utenfor kysten til Peru og Chile. Her blir Nazca platen skubbet ned under den Sør Amerikanske plate. Resultatet er Andes fjellene. Her finner geologene lava som er en blanding av havbunnskorpe og kontinental skorpe materie (kalt andesitt).

Gli forbi hverandre

Den fjerde mulige interaksjonen er plater som glir forbi hverandre. Her finner geologene jordskjelv, men ikke vulkaner. Det mest berømte eksempelet er San Andreas Fault i sørlige California, grensen mellom Stillehavet og den Nord Amerikanske platen. Hver gang disse platene beveger på seg langs den utsatte (fault) sonen blir det store jordskjelv.

Beviser på at havbunnen sprer seg

Siden vitenskapsmennene ikke var tilstede for å studere de opprinnelige lavaen når den strømte ut fra sjøryggene dypt nede på havbunnen, hvordan kan de da vite at lavaen kom fra grensen mellom to plater og skubbet platene i begge retninger? Vitenskapsmenn har funnet ut at lavaen hadde formet et unikt mønster når de kjølnet ned, kjent som “magnetiske striper”.

Det er litt komplisert, men dette er hvordan det fungerer. Det ser ut som at jordens magnetiske felt har forandret retning i fortiden. Så når hver ny elektriske bølge av havbunn basalter strømmer opp og kjølner, så skulle det ha registrert en forskjellig magnetisk felt retning. Dette er mulig fordi basalter inneholder magnetisk jern i et mineral som kalles magnetitt. Når magmaen kjølner stiller regioner med magnetitt krystaller (kalt magnetiske domener) seg inn med det magnetiske feltet og “fryser til” i steinen og registrerer retningen til det magnetiske feltet på den tiden.

Når forskningfartøyer  som forsker på havbunnen først slepte med seg målerutstyr over ryggen på 60-tallet fant de dette mønsteret av “magnetiske striper”. Mønsteret var det samme på hver side av ryggen , noe som ga strekt bevis for havbunnspredning.

Andre bevis på jord bevegelser

Der finnes mange andre fantastiske bevis på jord bevegelser. En er eksistensen av dypvannsgrøfter i subduksjonssonene. Vi finner disse grøftene hvor havbunnsplatene har glidd under kontinentale plater. En av de mest berømte grøftene er hvor Stillehavsplaten blir skubbet under den Euroasiatiske platen utenfor Japans kyst. Den synkende platen har bøyd seg og dradd havbunnen nedover hvor den danner en dyp grøft. Hver gang havbunnen beveger seg forårsaker den  massive jordskjelv. Noe som gjør det enda veree er at havbunnens bevegelse også støter sjøvannet ovenfor og lager en tsunami som feier over havet og kysten. Disse tsunamiene resulterer i forferdelige ødeleggelser, slik som tsunamien i 2011 som tok livet av 19.000 mennesker og forårsaket 300 milliarder dollar i skade langs den japanske kysten.

Andre bevis for plate bevegelser er muligheten for seismiske opptagere å fastslå posisjonen av bevegelser under havets overflate, presist hvor bevegelsene og kollisjonene skulle generere jordskjelv. I subduksjonssoner har seismologer bevist at dype jordskjelv har sin opprinnelse akkurat hvor subduksjonsplatene skubber mor de øvre platene og mantelen under. Dette bekrefter at subduksjon skjer.

Videre bevis er de “vulkanske buene” ved siden av grøftene. Dersom platene synker, så vil friksjonen til subduksjons platene fra den høye temperaturen dypt inne i jorden smelte steinen både på toppen av den synkende platen og inne i mantelen over den. Denne magmaen skulle heve seg til overflaten og bryte ur gjennom vulkaner. Som forventet reiser ikke en vulkansk bue seg parallelt til grøften i havet. Faktum er at de japanske øyene ble stort sett dannet av vukanske utbrudd ved siden av en dypvannsgrøft.

Nok en fantastisk forutsigelse av platetektonikk er eksistensen av platen som drev den vestlige kanten av Nord Amerika opp til Rocky Mountains for så å forsvinne under kontinentet. Vitenskapsmenn forutsa at denne platen skulle ha sunket dypt ned i mantelen under det vestlige Nord Amerika. De kunne også teste forutsigelsen etter utviklingen av seismisk tomografi (bruke seismiske bølger til å lage et 3D bilde av jordens indre). Som forventet fant de den forsvunnede platen, kjent som Farallon platen, dypt nede i mantelen.

PLATE FORMASJON UNDER SYNDEFLODEN

Dette er bare noen få av de mange kjennemerkene som platetektonikk forklarer. Like spennende er det at det gir innsikt i hva som trolig skjedde under den globale flommen  i Noas dager.

1 Mosebok 7:11 sier at syndefloden begynte med oppbrytelsen av “kildene i det store dypet”. Dette katastrofale oppbruddet av varmt vann og oppstrømmingen av smeltet stein ville ha forårsaket en stor rift i havbunnen (“det store dyp”). Slik rift ville raskt ha spredd seg jorden rundt, inkludert pre-flommens superkontinent, og brutt det i stykker slik at det dannet dagens kontinenter.

Kort tid etterpå ville den kalde havbunnsskorpen fra pre-flommens dager ha begynt å synke, og bli subdukert under den mindre sammensatte kontinentale skorpen, som fortsatte å “flyte”. Kreasjonist vitenskapsmannen John Baumgardner har vist at plate bevegelsene ville ha vært ekstremt hurtige under syndefloden sammenliknet med hva vi ser i dag. Flesteparten av kontinentene ble flyttet av havbunner som spredde seg og bortløpte subduksjone  under det året syndeflommen skjedde. I dag kan vi bare se rester av bevegelser av disse platene, men nok til å forklare hvilken kraft som har forårsaket vulkaner og jordskjelv, dypvannsgrøfter og undervanns fjellrygger.

Når vi deler advarslene fra Guds Ord til en skeptisk generasjon har vi ingen grunn til å virke pseudovitenskaplig. Plat bevegelser, jordskjelv og vulkanutbrudd forekommer fremdeles i dag og minner oss om at vi lider under etter effektene av Guds globale flom som dømte menneskenes ondskap. Folk trenger å høre Jesu advarsel om at slik som det var i Noas dager skal det også være nåer Han kommer tilbake, når Han vil dømme jorden på ny, ikke med vann, men med ild.

—