larshaukeland

Anbefalingen (v. 2-3, 6)

“2 Jeg vet om dine gjerninger, ditt strev og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere.  3 Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett.”

“6 Men du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør.”

Johannes åpenbaring 2:2-3, 6

Før Han irettesetter dem for deres feil, så roser Kristus dem for det de gjør rett. Han begynte med å utheve gjerningene deres en generell oppsummering for alt som følger etterpå. Kristus berømmer dem først og fremst for sitt strev. Det greske ordet her for strev er “kopos“, et orde som impliserer så mye arbeid at en blir svett og utkjørt av det. Det beskriver en innsats for Kristus som krever at en person gir alt både fysisk, mentalt og følelsesmessig. De kristne i Efesos hadde ingen tilskuer mentalitet. De ønsket ikke bare å bli underholdt. De var heller ikke tilfredse med å nyte godt av andres frukter, men de var villige til å pløye, plante og høste inn sin egen avling. Midt i det hedenske mørket som lå over Efesos var de travelt opptatt med å tenne Kristi lys og arbeide for Ham.

Utholdenhet betyr tålmodighet i vanskelige omstendigheter. Selv om det var hardt arbeid å jobbe for Herren i Efesos, så forble de troende trofaste til Ham.

Et annet aspekt som det står respekt av var at de ikke tålte det onde. De holdt seg til en høy, hellig standard av oppførsel og var sensitive overfor synd, hvor de uten tvil praktiserte kirkelig disiplinering (Matteus 18:15 ff).Fire tiår tidligere hade Paulus beordret dem å ikke gi djevelen rom (Efeserne 4:27), og det holdt de. I dag er det sørgelig å se hvordan kirken har gitt etter overfor verden syndige levesett for eksempel med vielse av likekjønnede. Dette ville aldri ha blitt akseptert i menigheten i Efesos.

Menigheten i Efesos ble også hyllet for sin åndelige dømmekraft. De testet dem som kalte seg selv apostler uten å være det. De ble grundig advart av Paulus i Apostlenes gjerninger 20:28-31: “Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.” Falske profeter har vært en konstant trussel for kirken opp igjennom tidene. Jesus advarte også om dem i Matteus 7:15. Kirken i Efesos hadde så stor dømmekraft at de kunne skille slike ut, og det berømmet Kristus dem for.

Kristus gjentar så at de var trofaste og var tålmodige. Dette har de gjort for Jesu skyld, og de har tålt å bli forfulgte og latterliggjorte på grunn av deres tro. De har stått oppreist, klamret seg til Guds Ord og stått imot en syndefull verden som omgav dem på alle kanter.

Helt til slutt, i vers 6, kommer Kristus med en berømmelse til. De har stått imot nikolaittene, noe som Kristus sa at Han også gjorde. Nikolaittene er også nevnt i brevet til Pergamon (Johannes åpenbaring 2:12-15). Det er forskjellige teorier om disse folkene, og man er ikke helt sikker hvor de stammer fra. Loius T. Talbot skriver at de to ordene “nikao” – som betyr å erobre – og “laos” – som betyr folket eller legfolket – danner roten av navnet “nikolaittene“. Begrepet blir brukt, hevder Talbot, på dem som laget et system for å splitte kirken inn i to – presteskapet og legmenn. Dette er noe en kan finne igjen i noen av de andre kirkene. Noen hevder at nikolaittene var etterfølgere av en Nikolas som skal ha vært en av de syv mennene som ble satt til å organisere distribusjonen av mat i Apostlenes gjerninger 6. Noen sier at Nikolas var en falsk troende som ble en frafallen, men fremdeles hadde innflytelse på kirken på grunn av hans akkreditiver. Hva enn som forårsaket opphavet til nikolaittene, så ledet de folk inn i umoralskhet og ondskap. Brevet til Pergamon kobler dem til Bileams lære som førte Israel vekk fra Gud. De ble sagt å utføre seksuell umoralshet og spise mat som hadde blitt ofret til avgudene – alt i kristendommens navn. Til forskjell fra menigheten i Pergamon, så godtok ikke menigheten i Efesos nikolaittene, men hatet den kjetterske læren deres. Når alt kommer til alt, så hater Gud urenhet. Vi kan bare bli godtatt av Gud dersom vi er vasket ren i Jesu blod.

—