Vers 24

“Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det luende sverd som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.”

1 Mosebok 3:24

Som vi var inne på under det foregående verset, så er dette verset litt mer beskrivende om hvordan Gud “viste” mennesket ut av hagen. “Mennesket” her er der hebraiske ordet “adam“, men det må ha involvert både Adam og Eva. Det kan være at Moses brukte uttrykket “adam” som å bety “menneskeheten” – altså alle menneksene som fantes på denne tiden, og det var som kjent bare to mennesker. Gud “drev mennesket ut“, og dette er mye strekere ord enn bare å “utvise” dem. Ordet “garash” betyr “å drive ut fra besittelse” og brukes om skilsmisse i et ekteskap. Det kan oversettes som “skilsmisse” og “fraskilt” når det brujes som substantiv istedenfor et verb, og det innebærer at en blir tvunget ut med makt. Adam og Eva fikk derfor intet valg her, men de ble regelrett kastet ut av hagen med makt. 

Dette gir assosiasjoner til 1 Mosebok 1:4 hvor Herren Gud “skilte lyset fra mørket“. Jesus selv sa at “Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket men ha livets lys” (Johannes 8:12). “Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det” (1:5). Vi ser flere likheter med at Gud skilte lyset fra mørket, og at Han skilte menneskene i verset ovenfor fra Seg selv. Lyset og mørket passer ikke sammen. Lyset jager bort mørket, og mørket er det helt motsatte fra lyset. 1 Johannes 1:5, 7 sier: “Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham”, “Men dersom vi vandrer i lysrt, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.” Når vi kommer til Kristus og blir renset av Hans blod, så er det meningen at vi skal bli “verdens lys” (les Matteus 5:14-16 og se hva Jesus sa om dette under begprekenen). Vi kan ikke lese Vers 24 og 1Mosebok 1:4 uten å bli minnet på Paulus sitt spørsmål i 2 Korinterbrev 6:14: “Hva samfunn har lys med mørke?” Det er essensielt å innse at lysets barn er Guds barn, og mørkets barn er syndens slaver. Like naturlig som at lyset måtte skilles fra mørket, så er det naturlig at syndige mennesker ikke kan ha samfunn med Gud – med mindre de kommer til Ham via Kristus. Han er den eneste veien til Gud (Johannes 14:6).

Det neste vi ser er at Gud plasserte “kjerubene” for å vokte inngange til Edens hage. Hvem er så disse skapningene? Det hebraiske ordet “karuwb” er oversatt “kjerub” på norsk og “kjeubim” på engelsk (King James versjonen). Figurer som forestilte kjeruber, hørte med til utstyret i tabernaklet som jødene hadde med seg i ødemarken. På lokket av Paktens Ark var det to kjeruber av gull, én i hver ende, vendt mot hverandre, og hadde ansiktene bøyd nedover, som om de bad. Hver kjerub hadde to vinger som var utbredt oppover og skjermet lokket. (2 Mosebok 25:10–21; 37:7–9) På de indre teltdukene i tabernaklet og på forhenget som skilte Det hellige fra Det aller helligste, var det også brodert bilder av kjeruber (2 Mosebok 26:1,31; 36:8,35). Kjerubene var ikke framstilt som groteske figurer, eller som små barn, od de var alle kjerubene hadde manneskikkelse  (man finner ingen kvinnelige engler i Bibelen). Salomos tempel hadde to store kjeruber laget av oliventre og belagt med gull, stående i Det aller helligste. Hver av dem var 4,5 m høy. I Esekiel er det beskrevet flere syn som skildrer kjeruber; blant annet et syn av et tempel, der vegger og dører var dekorert med utskårne kjeruber (Esekiel 41:17–20,23–25). I et annet syn så ledsager kjeruber Guds himmelvogn, og svarer på en måte til løpere. Selv om jødene hadde bilder av engler, så ble ikke disse englene tilbedt, i tråd med det andre bud om ikke å lage seg et bilde i den hensikt å tilbe det: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen,  eller det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nednfpr jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem!» (2 Mosebok 20:4,5) I Esekiel 28:12-19 blir det beskrevet en klagesang over kongen av Tyrus. Mange mener at denne sangen har en parallell til Satan I denne sangen står det bl.a. følgende: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blandt skinnende steiner. Usrsffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» Dette får noen til å trekke den slutning at Satan – eller Lucifer om du vil – sannsynligvis var en kjerub før han gjorde opprør mot Gud.

Disse kjerubene – som en må kunne beskrive som åndelige skapninger, en type engler – ble plassert øst for Edens hage. Det kan nevnes som en kuriositet at de fleste kirker er bygget mot øst hvor en har korset og alteret, mens inngangen til kirken er i vest. I middelalderen stod presten vendt mot øst siden Jesus er antatt å komme tilbake fra øst. Dette sees gjerne i sammenheng med at Jesus skal komme tilbake øst for Jerusalem – på Oljeberget – og er ikke nødvendigvis ensbetydende med at Han kommer østfra for alle land. Kjerubene hadde også “luende sverd som svingte hit og dit“. Dette betyr at det var flammer på kjerubenes sverd, noe som sikkert må ha sett fryktinngytende ut for Adam og Eva. Noen kommentatorer mener til og med at flammene på disse sverdene er hva vi kaller “Shekinah” – som betyr “Guds guddommelig nærvør”. Det brukes blandt annet om Guds nærvær i tabernaklet da jødene på Moses tid vandret gjennom ørkenen i 40 år. Den viste seg som en flamme om natten og en røyksøule om dagen. Selvet ordet “shekinah” er imidlertid ikke brukt i originalteksten her, så det er bare en teori. Kjerubenes oppgave var “å vokte veiden til livets tre“. Gud forsikret seg om at Adam og Eva ikke var istand til å komme tilbale til Edens hage ved å sette Hans åndlige skapninger der med sverd i hånd.

Det var noe skammelig ved å bli jaget ut av hagen. Menneskene hadde først nytt godt av et velsignet fellesskap med Gud, så ble de strengt kastet ut. Plasseringen av kjerubene ved inngangen til hagen gjorde deres fordømmelse enda klarere fr dem, og det var umulig å komme seg inn i hagen igjen. Disse kjerubene var ikke noen hvem-som-helst, men hadde det store privilegium å være i Guds umiddelbare nærhet, og de assosieres spesielt med Guds dom. Et eksempel på dette er Davids omtale av kjeruber i Salme 18:11. Det er interessant å merke seg at Leupold mener at de luende sverdene ikke er i kjerubenes hånd. Han mener at det eneste kjerubene og flammene har felles, er at de sperrer veien til Edens hage. Han mener at flammene represnterer Guds vrede, og at disse sverdene – som også kan oversettes som “kuttende inntsrumenter” eller “tørke” – bare er en beskrivelse av flammene som kan ha beveget seg i sikk-sakk fornasjon. Dette er imidlertid ikke den vanlige fortolkningen av disse ordene, men er en interessant teori som kan være grei å ta med seg. 

All spekualsjon om hvor lenge Edens hage eksiterrte etter sybdefallet er en håpløs affære. Trolig ble den ikke ødelagt før syndefloden kom over hele jorden i Noahs dager. Vi avslutter dette kapittelet i 1 Mosebok med et sukk over alt som gikk tapt på grunn av at synden kom inn i verden. Intet annet kapittel i Skriften viser oss på samme måte kilden til alt ondt i verden. Vi ser også at Gud flere ganger inviterer oss til å komme til Ham for å bekjenne våre synder, noe som Adam og Eva ikke ser ut til å ha benyttet seg av.