larshaukeland

Slutten på global oppvarming?

For et århundre siden fryktet vitenskapsmenn global nedkjøling. Hva sier tallene egentlig?

Global nedkjøling var noe alle snakket om. “Vil vi få en annen istid?” “Vil jorden kunne opprettholde så mange beboere dersom temperaturene fortsetter å falle?” “Kan økning av karbondioksid redde oss og hindre ytterligere nedkjøling?”

Du tror kanskje at dette er en parodi på den nåværende diskusjonen om global oppvarming. Men frykten for global nedkjøling var faktisk ganske stor på slutten av 1800-tallet. Personen midt i denne uenigheten var Svant Arrhenius, en svensk kjemiker  som var den første til å undersøke effektene av karbondioksid på klimaet. I en berømt rapport fra 1896 foreslo han at å øke CO2 (karbondioksid) gass i atmosfæren ville øke overflatetemperaturen (nå kalt drivhuseffekten). Gassen absorberer noe av den infrarøde strålingen fra jorden og omdirigerer den tilbake til overflaten, noe som vil øke planeten jordens temperatur.

Arrhenius motstandere påstod at CO2 hadde allerede nådd sitt maksimum (kalt metningspunkt), og at en ytterligere økning ikke ville ha noen betydelig effekt.

Hva kan denne 100 år gamle debatten lære oss i dag? Å gjenoppsøke disse fremdeles uløste spørsmålene kan hindre moderne politikere fra å gjøre en av de største feilene i vår tid.

I desember 2015 under et møte i Paris bestemte 195 land den aller første bindende avtalen om å begrense CO2 gasser. Avtalen forsøker å begrense global oppvarming til å være under 2 grader Celsius over pre-industrielle temperaturer. Den trer i kraft i 2020 og vil koste billiarder av kroner hvert eneste år.

Nyhetsrapporter fra denne konferansen hevdet at dette kan bli siste sjanse til å begrense de verste effektene av global oppvarming. Men er situasjonen så alvorlig?

Forskjellen mellom jordens årlige temperatur og gjennomsnittet for det siste århundre har blitt dokumentert (fig. overfor). Vi kan se hvorfor Arrhenius samtidige var bekymret over global nedkjøling. Dersom trenden mellom 1880 og 1910 hadde fortsatt, så ville den globale temperaturene innen 1980 ha falt til verdier som ikke har blitt sett siden Lille istiden (130-1850), som forårsaket ødeleggelser av Europas vekst sesonger og fikk elva Themsen i England til å fryse over. Heldigvis begynte en varmende trend. I de siste to tiårene har denne trenden flatet seg ut, og fått noen til å frykte at global nedkjøling kanskje kan skje igjen.

Selv om Arrhenius teori ser ut til å forklare den oppvarmende trenden i mesteparten av det 20. århundre, så kan man spørre sehg hvorfor temperaturene har begynt å flate seg ut dersom CO2 nivåene fortsetter å stige? Det følgende er en kort summering av foreslåtte svar.

Vulkaner

Det er vel godt dokumentert at vulkanske utbrudd sender aerosoler ut i atmosfæren, og disse forårsaker nedkjøling. I 1815 hadde Tambora det største utbruddet noen sinne registrert og førte til “året uten sommer”. Men utbrudd har en kort-tids effekt, og ingen vesentlige utbrudd har forekommet i de siste to tiår.

Solflekk aktivitet

Gjennom den kaldeste delen av  den Lille istidtiden var det ingen solflekker å se i lange  perioder, og det ble kalt Maunder Minimum. I senere tiår har solflekk aktiviteten avtatt, noe som kan bety at platået i globale temperaturer er forbundet til solflekker. Dersom dette er sant, så er denne sammenhengen litt mystisk ettersom solens engri produksjon forandrer mindre en tiendedel av en prosent. Solflekk aktivitet har blitt sett i sammenheng med jordens skysystemer, men andre studier har vist at dette kunne ikke påvirke global oppvarming mer enn 10%.

Naturlige sykluser

Havet og luftsystemene, som distribuerer varme rundt på jorden, kan skifte retning ettersom årene går. Den generelle effekten kan kombineres og gi ekstra kalde vintre eller varme somre. Den best kjente syklusen er El Nino som er en bevegelse i Stillehavets varmeste vann nær ekvator. El Nino har en betydelig påvirkning på temperaturen som førte til den rekordhøye globale temperaturen i 1998. (Dersom temperaturen fra 1998 ble fjernet fra fig. overfor, så ville det ikke ha vært noe synlig temperatur platå de siste to tiår.)

Nytt ekvilibrium

Dersom CO2 forårsaker global oppvarming, så vil den etter hvert nå et metningspunkt, og temperaturene vil avflate seg til et nytt ekvilibrium.

Det siste poenget trenger litt mer forklaring. Jorden er et system av kompliserte interaksjoner som ser ut til å balansere seg ut (kalt ekvilibrium). Tenk deg at vann renner inn i en plastflaske med forskjellige hull i siden. Dersom mengden vann øker, så vil det også renne fortere ut av hullene. Mengden vann vil øke til det kommer til det stedet hvor mengden som kommer inn tilsvarer mengden som går ut.

På en liknende måte kommer energien til jorden gjennom sollys og forlater jorden gjennom infrarød stråling. Ekstra CO2 feller fanger litt av energien, men mer energi begynner å lekke ut av jordens atmosfære gjennom stråling mens jordens temperatur stiger. Til slutt vil temperaturen stabilisere seg ved et nytt ekvilibrium.

Kunne temperaturen over de siste tiår indikere at jorden har nådd et nytt ekvilibrium? Det er mulig, men kanskje ikke. El Nino styrkes, og målingene for 2014 og 2015 indikerer at temperaturene kan gjenoppta en oppvarmende trend.

Kjøler verden seg ned? Det vil vi bare vite etter at det har gått noen år.

Selv om vi kan håpe på et nytt ekvilibrium, ville vi være fornøyde med instillingen av jordens nye termostat? Det er kanskje ikke bra for alle. Gud kaller oss til å være gode forvaltere av resursene våre, så utsiktene for et nytt ekvilibrium ar ikke frigitt oss fra ansvar. Vi har uvitenskapelige faktorer å ta i betraktning. Dette inkluderer å forsørge familiene våre, men også å hjelpe de fattige og trengende verden over. Dersom den nye temperaturen viser seg å være skadelig og vi kan påvirke den, så har vi andre politiske og sosiale faktorer å ta i betraktning. Kristne har en plikt til å bidra til diskusjonen og ta vare på Guds skaperverk på en måte som innser at mennesket er kronen på Guds verk.