Del 4: Bevis fra livet

Darwin innså at fossilene, slik som de eksisterte, hadde alvorlige problemer. Han innrømmet at dataene, som de var da, ga et argument mot evolusjon. Det var Darwins håp at fortsatt leting etter fossiler ville avsløre klarere en uavbrutt rekkefølge av livsformer fra enkle til komplekse.

I løpet av Darwins levetid ble de rikeste funnene av noen av de eldste fossilfunnene noensinne oppdaget i Cambria (det klassiske navnet for Wales). Det blir kalt “Den kambriske eksplosjonen”. På grunn av dens plass i den geologiske kolonnen burde man bare ha funnet de enkleste livsformene i det kambriske laget. I følge teorien skulle steinen i dette laget inneholde fossiler som skulle gi oss innsyn til de aller første stadiene av evolusjon. Overraskelse! Det de fant var helt uventet! Paleontologene oppdaget hva de kalte “utbrudd” av livsformer som dukker opp plutselig og representerte hovedgruppene av dyrene med sine radikalt forskjellige kroppsplaner. Det forvirret den evolusjonære tankegangen fordi de største distinksjonene mellom livsformene dukket opp først før de mindre variasjonene.

Disse fossilene ble sagt å være fra det man kom til å kalle Den kambriske perioden – noe som gjorde dem 485 til 542 millioner år gammel. Steiner som blir tildelt Den kambriske perioden har også blitt funnet i Utah, Canada, Sibir, Grønland og Kina. På Darwins levetid (midt på 1800-tallet) trodde man at laget under Det kambriske laget var enda eldre og ikke inneholdt noen fossiler, fordi det ble trodd at varmen og trykket ovenfra ville ha ødelagt ethvert spor av liv. Denne pre-kambriske seksjonen inneholder mesteparten, rundt 88%, av Den geologiske kolonnen.

I nyere tid har der blitt gjort et forsøk på å skille Den pre-kambriske steinen inn i andre geologiske lag. Den ediakariske perioden blir påstått å være den som er like før Den kambriske perioden rent tidsmessig, og den er 542 til 635 millioner år gammel – en periode hvor fossiliserte myke organismer eller utdødde orm-liknende skapninger blir funnet. Der råder litt usikkerhet om hvilke fossiler som hører hjemme i Den ediakariske perioden. Noen som muligens tilhører dette steinlaget er ganske enkelt klatter. Den ediakariske perioden er innenfor Den proterozoiske eonen, som evolusjonistene har sagt er mellom 542 millioner år og 2,5 milliarder år. Fossiler som blir funnet i Den ptoterozoiske eonen er mikroskopiske organismer som inkluderer bakterier, sopp, alger o.s.v. Fossilene som blir funnet i denne eonen er veldig like dem vi ser i dag og kan bli funnet i alle de forskjellige lagene.

Kambriske fossiler inneholder alle de grunnleggende kroppstypene. Det er fordi de er så mange og dukker opp så brått i de geologiske dataene at dette funnet har blitt kalt Den kambriske eksplosjonen. Organismer fra hardtskallede muslinger til bløtdyr til utdødde trilobitter, og til og med fisk, har blitt oppdaget i dette laget. Denne store spredningen av organismer, alle funnet i samme lag, er et stort problem for den evolusjonære tesen om at langsom utvikling over eoner av tid har ført til alle livsformer som nå finnes.

Det store problemet

Fullt utformede fossiler som representerer mange typer dyr uten noen form for forstadier, representerer et kjempestort problem for evolusjonen. Darwins teori hevder at alle livsformer har utviklet seg fra enkle til komplekse, fra molekyler til mennesker. Men i Det kambriske laget, hvor man ville forvente å finne fossilbevis på lavere former – organismer fra et tidligere stadium av evolusjonen – så har man ikke funnet noen. Selv om man går ned til de dypere lagene, i Den proterozoiske eonen, så finnes der ingen fossiler som viser noen forbindelse til organismene som finnes i Den kambriske tiden. La meg nevne det en gang til: Den kambriske eksplosjonen kan ikke bli forklart ved hjelp av evolusjonsteorien, mens kreasjonistene tolker dette laget som fossilene av de skapningene som levde på bønnen av havet før Syndefloden.

Den fantastiske trilobitten

Trilobitter er utdødde dyr med myke kropper som en gang bevegde seg rundt på sjøbunnen og hadde liknende utseende som hesteskokrabben. De varierte i størrelse fra 3-10 cm og hadde ett ubøyelig skall delt av tre distinkte lapper, ett karakteristika de er oppnevnt etter- Det har blitt funnet noen få trilobittfossiler som er 72 cm lange. Disse skapningene er blitt funnet i det kambriske laget, sammen med mange andre forskjellige skapninger. Evolusjonistene blir opprømte over gamle fossiler, særlig trilobitten, fordi den er funnet i det kambriske laget og trodd å være rundt 500 millioner år gammel. En ville anta fra den evolusjonære teorien at trilobitten, gitt dens antatte alder og plass i den geologiske søylen, ville være enkel i formasjon. Det er ikke tilfelle!

Som alle andre levende systemer har trilobitten en iboende kompleksitet. En av de mest avslørende eksemplene på kompleksitet funnet i trilobitter er i aggregat øynene deres, en egenskap funnet i noen, men ikke alle, trilobitter. Dette veldig unike øyet har en øvre linse som er hardnet kalsitt, og en nedre linse som er designet til å rette opp strålemønsteret til ett fokalt punkt. Den har stenger i litt forskjellig posisjon fra hverandre, lik ett insekts sammensatte øye. Aggregatøyet blir også kalt schizokroal og er ett av de fineste optiske systemene som noen sinne er blitt designet.

Designen av det schizokroale øyet gjør det unikt blant øyner; kanskje til og med til det punktet at det er det beste optiske systemet i den biologiske verden. Denne designen synes å overgå trilobittens behov enormt. Opphavet til designen av det schizokroale øyet er ikke forstått av noen naturlig årsak. Istedenfor blir det forstått som å være forårsaket av en intelligent årsak (design-skapelse), gjennom en prosess som involverer en bemerkelsesverdig høy manipulerende evne. Blant tilgjengelige hypoteser er skapelse av Gud den mest fornuftige hypotesen for opphavet til trilobittens schizokorale kompleksitet.

FOSSILENES VIRKELIGE VITNESBYRD

Tilfeldigheter

Den evolusjonære hypotesen mener at enkle organismer vil forandre seg til mer komplekse former langsomt over tid. Av den grunn deler evolusjonistene inn fossilene i teoretiske perioder, slik som kambrisk og ediakaisk periode, for å vise fra fossilene livets fremgang oppover den evolusjonære skalaen Det fungerer ikke slik. Ettersom flere og flere fossiler blir funnet, så forsvinner disse teoretiske skillene. Fossiler fortsetter å dukke opp på feil sted, noe som foreslår at systemet trenger å forandres. Ettersom fossiler blir oppdaget, er det åpenbart at organismene ikke er enkle og at de utfordrer, ved sin uventede kompleksitet, de evolusjonære antakelsene om fossilene.

Levende fossiler

Levende fossiler er fossiler av planter og dyr som ikke er utdødd, men fremdeles eksisterer i dag. For eksempel eksisterer over 80% av alle insektene som har blitt funnet blant fossilene så langt tilbake som hva evolusjonistene forteller oss var 100 millioner år siden. Andre levende fossiler er:

Kamret Nautilus “Den forblir essensielt den samme som dens forfedre for over 180 millioner år siden… en levende forbindelse med fortiden.” National Geographic, januar 1976
Stikkedyr, fossilisert i rav, er datert 40 millioner år gammel
Kvastfinnefisker, trodd å ha blitt utryddet for 70 millioner år siden, ble funnet i live på 1930.tallet utenfor kysten av Madagaskar.

ENDA MER KOMPLISERT ENN DU ER KLAR OVER

Michael Behe, en frittalende biokjemiker, utfordrer grunnlaget som biologisk evolusjon hviler på. Med publikasjonen av Darwin’s Black Box i 1996 presenterte han en akademisk utfordring til tradisjonell darwiske tankegang. Som biokjemiker begynte han å stille spørsmålstegn ved hvordan små mikroorganismer kunne utvikle seg fra råe komponenter. Selv om han ikke er en bibelsk kreasjonist, så kom han til konklusjonen at, gitt de fine detaljene i disse levende systemene, kunne de ikke ha kommet fra noen kjente naturlige prosesser. Dette førte ham til det eneste alternative svaret: en utenforstående Intelligent Designer.

Biokjemien forklarer hvordan alle komponentdelene i ett levende system jobber sammen og hvordan molekylene oppfører seg sammen. Lysmikroskopet, presset til det ytterste, kan nå ned til en tiendedel av størrelsen til en bakteriecelle. Mange av substrukturene kunne ikke bli visualisert helt, og mange var fremdeles skjult. På 1950-tallet, med hjelp av det nye elekron-mikroskopet, fikk cellestruktur en helt ny betydning. Elektron-mikroskopet har kapasitet, ved hjelp av en elektronisk stråle, å forstørre ett objekt 500,000 ganger.

Med kapasiteten til å se cellen i slik utrolig detalj, ble mange flere subcellulære strukturer oppdaget. I boken sin reflekterer Behe på det faktum at hver av disse substruksjonene har sitt eget sett med biokjemiske instruksjoner. Slik detalj øker eksponensielt av cellens kompleksitet. Ett hundre år etter Darwin har den enkle cellen plutselig blitt mye mer komplisert, med utallige systemer viklet inn i hverandre for å bidra til det totale biologiske formålet av å opprettholde liv.

Molekylære maskiner

De molekylære maskinene i cellene er proteinene. Disse molykylære

Ureduserbar kompleksitet

Ingen plass for evolusjon

DNA fra en høyerestående kilde

Hvordan ser et NDA ut?

Fantastiske egenskaper

Hvordan blir informasjonen lagret?

DNA: selv-replikasjon

Bare fra en intelligent, utvendig kilde

Statistisk umulig!

Det usannsynlige proteinet

Søke hjelp fra himlene

Slag etter sitt slag

Nyttige mutasjoner?

Definitivt en defekt

Nyttige mutasjoner “ekstremt sjelden”

Statistisk betydningsløst

Ingen ny informasjon

Genetisk last

Sjimpanse og menneske DNA

Mer enn selve koden

Fysisk forandring uten DNA forskjell

Felles designer, ikke felles stamfar

(DENNE SIDEN ER FREMDELES UNDER KONSTRUKSJON)

larshaukeland