larshaukeland

Solen

Midt i hjertet av solsystemet vårt er solen, en stabil hydrogen “bombe” som avgir mer energi hvert sekund enn en milliard byer ville ha brukt i løpet av ett år. Solen er bemerkelsesverdig i sin kompleksitet og kraft. Når vi undersøker solen vitenskaplig finner vi at den bekrefter bibelsk skapelse.

Skapelsen av og formålet med solen

Solen og andre lyspunkter på himmelen ble skapt på den fjerde dagen av skapelsesuken. 1 Mosebok informerer oss at formålet med disse lysene er (1) å skille dag fra natt, (2) å hjelpe oss å markere tiden som går, og (3) for å gi lys på jorden (1 Mosebok 1:14-15). En fjerde grunn er åpenbart et annet sted i Skriftene – for å vitne om Guds ære (Salme 19:1-6).

Disse fire formålene er gitt til alle himmellegemene rent generelt. Men to av disse formålene blir oppnådd nesten komplett av solen. Bare solen skiller dag fra natt. Og selv om alle himmellegemene gir lys om natten, så er bidragene deres ubetydelige til sammenlikning med solens briljante lys. Solen og månen er begge beskrevet som “store” lys i 1 Mosebok, kanskje fordi de fremstår mye sterkere enn noen andre lys, og også fordi de fremstår som store disker mens andre lyspunkter på nattehimmelen bare er synlig som som små prikker det ikke går an å bestemme størrelsen på. Solen er den største av disse to, og er mye sterkere enn månen, og har sin egen kraft kilde. Månen er den minste av disse lysene, og har et mye svakere lys enn solen og mottar sin lyskraft fra solen selv. Månen skinner bare ved å reflektere sollys.

Et femte formål med disse to himmellysene er gitt i 1 Mosebok 1:16 – til å “råde” om dagen og natten. Det hebraiske ordet som er oversatt til “råde” eller “styre” betyr å ha makt eller ha herredømme over noe. Det kan bli sagt at solen har “makt” over dagen fordi den definerer dagen og overskygger de andre himmellegemene på dagtid. Månen “råder” over natten ved å skinne sterkere enn noe annet lys på natthimmelen. Månen er ikke alltid synlig på natten, og stjernene kan “råde” om natten når månen er vekke (Salme 136:9). Fordi de “råder” dagen og natten, så ble himmellegemene raskt et symbol på myndighetene. Bare tenk på hvor mange land som har sol, måner eller stjerner på flagget sitt. Bibelen beskriver Israels familie ved å bruke sol, måne og stjerner (1 Mosebok 37:9), et symbol som gjentar seg gjennom Skriftene (f.eks. Johannes Åpenbaring 12:1).

Merkelig nok ga Gud en midlertidig lyskilde for å skille dagen fra natten de tre første dagene i skapelsesuken. Hvorfor ble skapelsen av solen utsatt til dag fire? Og hvorfor nevner ikke 1 Mosebok solen eller månen ved navn? De blir bare referert til som “det største” og “det mindre” lyset.(Vi vet at dette refererer til solen og månen fra andre skriftsteder som f.eks. Salme 136:7-9.) Svaret til begge disse spørsmålene kan ha vært for å motvirke tilbedelse av solen og månen som “guder” (5 Mosebok4:19). Solen er ikke den primære kilden til liv – Gud er, og derfor begynner begynnelsen med Gud på dag en, og ikke solen. Solen er ikke en personlig skapning med et personlig navn – den er en del av skapelsen og bare et stort lys skapt av Gud.

Solens egenskaper

Den kan se liten ut på himmelen vår med ern avstand på 93 millioner engelske mil, men solen er faktisk 109 ganger jordens diameter, og over en million ganger jordens volum. Solen er det største objektet i vårt solsystem og består av 99,86% masse. Dersom en fem kilos bowlingball representerte solens masse, så ville alle planetene, månene, kometene og alt annet i vårt solsystem kunne bli representert av en 25 øring og en 10 øring. Jupiter ville ha vært 10 øringen.

Solen består nesten bare av hydrogen og helium gasser. Men hvordan vet vi dette? Jo, vi måler det ved å analysere sollyset ved bruk av et spektroskop, som deler hvitt lys inn i en regnbue av farger kalt et “spektrum”. Forsiktig analyse av solens spektrum avslører smale, mørke bånd som indikerer at bestemte bølgelengder av lys mangler. Posisjonen til disse båndene korresponderer med substansen (stoffet) som det lyset produserer. Faktum er at helium ble oppdaget på solen gjennom spektroskopi før det ble funnet på jorden. Det er derfor vi har navnet “heium” fra “Helios”, den eldgamle greske solguden. Liknende analyserav stjernelys avslører at også stjernene er sfærer av hydrogen og helium gasser akkurat som solen – men mye lengre vekke. Solen er så varm at for det meste er atomene fullstendig ionisert – d.v.s. at elektronene har blitt skrellet av fra atomkjernene.

Solens struktur

For å være en ball med ionisert gass, så er solen bemerkelsesverdig komplisert. Den er naturlig inndelt i forskjellige lag som er forskjellig i temperatur og bevegelse. Solens kjerne er den varmeste regionen av solen, med temperaturer som overstiger 15 millioner grader Cesius. Ved slike høye temperaturer beveger protonene fra hydrogen atomene så raskt at de smeller inn i hverandre og – gjennom flere trinn – danner helium. Denne prosessen, kalt “kjernefysisk fusjon”, slipper fri enorme mengder av energi som forplanter seg utover, og etterfyller energien som solens overflate kontinuerlig stråler ut i verdensrommet.

Den kjernefysiske fusjonen produserer også noen små partikler som kalles “nøytrinoer”. Disse partiklene har en spøkelsesaktig evne til å reise rett igjennom vanlig materie. Når den først er blitt dannet i solens kjerne, så reiser nøytrinoene utover nesten med lysets hastighet. Faktisk passerer det hundre billioner solnøytrinoer gjennom kroppen din hvert eneste sekund uten å forårsake noen skade. Overraskende nok skjer dette om natten også, og da reiser nøytrinoene først gjennom jorden (på mindre enn ett sekund) før de går igjennom deg. Vitenskapsmennene har konstruert nøytrino detektorer som bekrefter at nøytrinoer virkelig kommer fra solen, noe som demonstrerer at kjernefysisk fusjon virkelig finner sted i solens kjerne.

Den radioaktive sonen er i laget som strekker seg fra solens kjerne til omtrent 2/3 av solens radius. Temperaturen her er fremdeles millioner av grader, det er ikke varmt nok for kjernefysisk fusjon. Konveksjonssonen (varmluftssonen) er den ytterste tredjedelen av solen. I denne regionen beveger ionisert gass seg i store, veltende celler i flere skalaer av utrolig kompleksitet. Konveksjonssonen roterer differensiert, med ekvator regionen i hurtigere rotasjon enn pol regionene. Så den ytterste tredjedeken av solen er i konstant bevegelse, og vrir seg inn i forskjellige mønster.  Denne vridningen tror man er grunnen til det faktum at solen reverserer dens globale magnetiske felt hvert ellevte år.

Konveksjonssonen er pakket inn i fotosfæren – solens synlige overflate. Fotosfæren har en temperatur på cirka 6000 grader Celsius. Den minste veltende konveksjons cellen, kalt “granulater”, er synlige i høy-resolusjon bilder av solens fotosfære. Fotosfæren har også (ofte, men ikke alltid) små, mørkere regioner kalt “solflekker”. Disse er forårsaket av magnetiske felt som hindrer konveksjon, hindrer at energien blir transportert nedenfra. Dette forårsaker solflekkene til å være kjøligerfe enn de omkringliggende regionene, og det er derfor de er mørkere. Solflekker ville faktisk se ganske lyse ut dersom en kunne skille dem fra solen, men de ser mørke ut i kontrast til de mye lysere omgivelsene. Antallet solflekker vokser og avtar i en elleve års syklus, og er forbundet med reverseringen av solens globale magnetiske felt.

Utenfor fotosfæren er den nesten usynlige kromosfæren. Gassene i kromosfæren har veldig lav fuktighet, som er hvorfor den ikke er synlig under normale omstendigheter. Den eneste måten å se kromosfæren på med øynene er under en total solformørkelse. Under en solformørkelse blokkerer månen den sterke fotosfæren, noe som avslører kromosfærens ring rundt solen, noe som kan bli en fin og fargefull opplevelse. Dette er hvordan denne regionen av solen fikk sitt navn, siden “kromo” betyr “farge”.

Utenfor kromosfæren er solar corons – en stor konvolutt med ekstremt tynn og høyt strukturert ionisert gass. “Corona” betyr “krone”, noe som er et passende navn siden den omringer solens synlige disk. Paradoksalt er solar corona mye varmere enn regionen under, med temperaturer over en millon grader Cesius. Den eksakte mekanismen som varmer opp coronaen er ikke kjent.

Designet for liv

Astronomer har klassifisert solen som en stjerne. Sammensetningen er omtrent den samme som andre stjerner, og temperaturen og styrken er omtrent som en gjennomsnitts stjerne. På mange måter er det klart at solen var designet for at det skulle vær mulig å ha liv på jorden. Noen stjerner ar superbluss som avgir enorme mengder av dødelig stråling. Heldigvis for oss, så gjør ikke solen det. Solens solbluss er milde. Solens temperatur og distanse fra jorden er ideell for liv. Til kontrast produserer varmere stjerner mye mer ultrafiolette stråler som ville ha hatt skadelig effekt på lende vev. Og kaldere stjerner avstråler mye mer infrarød “varme” for en gitt mengde synlig lys.

Til og med solens posisjon i galaksen ser ut til å være optimal for liv og for vitenskap. Dersom solen var nærmere den galaktiske kjernen, så ville skadelig stråling være et stort problem. Dersom solen var på galaksens utkant, så ville halve himmelen vært nesten tom for stjerner, noe som igjen ville gjøre det vanskeligere å måle tiden i sesonger og å undersøke universet. Pussig nok blir solen tømt for litium i en faktor av 100 sammenliknet med andre liknende stjerner. Vi har ikke funnet grunnen til dette enda, men kanskje det vil vise seg å bli en annen funksjon til en design – en spennende mulighet for en kristen.

Solen bekrefter skapelsen

Solen har lenge vært et problem for de som benekter 1 Mosebok. Verdslige vitenskapsmenn tror at solen har strålt ut varm hydrogen i nesten fem milliarder år. Men kjernefysisk fusjon forandrer gradvis tykkheten i kjernen, noe som får en stjerne til å forandre styrke over tid. Effekten av dette er ubetydelig over en 6000 års periode. Men dersom solen milliarder av år gammel, ville den ha vært 30% svakere i den fejerne fortid. Men dersom solen var så mye svakere, så ville jorden ha vært et frossent sletteland hvor liv hadde vært en umulighet.

Solem motsetter seg naturalistiske formasjonsscenarier. Verdslige astronomer tror nå at solen (sammen med andre stjerner) ble formet av en nebula (stjernetåke) – en gigantisk sky av hydrogen og helium gasser i verdensrommet. Astronomer har funnet tusenvis av nebulaer, men ingen har noen sinne sett en nebula kollapse og bli til en stjerne. Den utvendige kraften av gasstrykket i en typisk nebula er mye større enn tyngdekraftens svake dragning innover. Så vidt vi vet kan nebulaer bare utvide seg, og aldri trekke seg sammen og forme stjerner. Selv om tyngdekraften skulle på en måte overvinne gasspresset, så ville magnetiske felt og angulært (kantete) momentum synes å motstå en videre kollaps, noe som ville forhindre solen å bli formet i det hele tatt. Det ser ut som at vitenskapen bekrefter det som Skriftene lærer: Gud skapte det største lyset til å råde om dagen!

—