Evolusjonens overraskende nye kritikere

Image result for darwinisme

Prominente vitenskapsmenn snakker ut mot darwinistisk evolusjon , og de er ikke en gang kreasjonister. Nye funn reiser flere spørsmål enn svar for det vanlige darwinistiske synet, og til og med evolusjonistiske vitenskapsmenn finner det vanskelig å ignorere implikasjonene.

De fleste mennesker, både kristne og ikke-kristne, vil bli overrasket over å finne ut at alt ikke er vel i landet av molekyler-til-menneske evolusjon. Kreasjonister er ikke de eneste som setter spørsmålstegn ved den rådende evolusjonære modellen – en gjeng av opprørske evolusjonister leder np en bevegelse som kalles Den Tredje Måten.

Som nettsiden deres forklarer; ” De største majoriteten av folk tror at der er bare to alternativer for å forklare opphavet av det biologiske mangfoldet. En måte er kreasjonisme som avhenger av intervensjon fra en guddommelig Skaper… Det normalt antatte alternativet er Neo-Darwinisme, som… påkaller et sett med ikke støttede antakelser… Mange vitenskapsmenn i dag ser behovet for … nobel vitenskapelig tenkning om den evolusjonære prosessen.”

Dette oppgjøret blant de akademisk trofaste får fram harde responser fra kjernen av evolusjonære arrangører som Jerry Coyne, som uttrykket sin frustrasjon på en blogg: “Jeg er irritert av det konstante utseendet til det som kalles “BIS” – the Big Idea Syndrome”. Han fortsetter med å forklare “En evolusjonist finner et nytt fenomen, la oss si trans-mulige elementer, eller epigenetikk, eller ‘modularitet’, og plutselig blir det ene fenomenet midtpunktet til en påstand om at moderne evolusjonær teori er klar for en revolusjon.”

En av Coynes mål er Massimo Pigliucci, en leder i opprøret, som svarte i en krass meningsutveksling “Snakk om en utvidet syntese er ikke et gammelt krav; det er en alvorlig diskusjon mellom krediterte vitenskapsmenn… Før eller senere må Coyne, Lynch (en annen berømt evolusjonist), og andre gjøre mer enn bare å riste på hodene deres og sitte der sinte i lenestolene sine.”

Selv om disse opphetede utvekslingene er underholdende og opplysende er sannheten at tiår med vitenskapelige oppdagelser har avslørt et  stort antall komplekse cellesystemer som gjør skapninger i stand til å utvikle seg, vokse og tilpasse seg. Disse oppdagelsene viser ikke noe tegn på å ha utviklet seg litt etter litt gjennom tilfeldige evolusjonære prosesser.

Denne alt-eller-ingenting kompleksiteten i disse fantastiske systemene, som vi så vidt har begynt å forstå, taler ettertrykkelig om design abv en allmektig Skaper. Og de siste biologiske oppdagelsene gjør støtter ikke saken til dem som er trofaste overfor evolusjonens sak (enten den gamle garde eller den nye “Tredje Bølge” opprørerne).

EN FASADE AV ENHET

Sekulære vitenskapsmenn har debattert den store ideen om evolusjon – og hvordan den muligens kan fungere i den virkelige verden – siden Darwin først foreslo ideene sine for 150 år siden. I dag er denne debatten hetere enn noen gang før. Denne nye dissenterende faksjonen av evolusjonære vitenskapsmenn tror at de trenger en ny “utvidet evolusjonær syntese” (mer om den nedenfor). De holder til og med sine egne vitenskapelige konferanser hvor de dumper de tradisjonelle lærebøkenes versjoner av darwinistisk evolusjon. Du kan lese mer om tankegangen deres på nettsiden deres http://www.thethirdwayofevolution.com.

Noen av de mer berømte grunnleggerne av Den Tredje Måten er James Shapiro (University of Chicago), Dennis Nble (University of Oxford), Eva Jablonka (Tel Aviv University), Gerd Müller (Universitetet i Wien), Eugene Koonin (stional Center for Biotechnology Information USA) og Scott Gilbert (Universitetet i Helsinki). Faktum er at nettstedet lister opp 64 ledende sekulære akademikere som støttet bevegelsen, de fleste prominente vitenskapsmenn og forskere.

Siden Charles Darwins dager har evolusjonistisk tro aldri vært fullt bestemt. Ny funn har bare tjent for å vise flere mangler av den nåværende “standard” synet (kalt “Den Moderne Syntesen”) som er popularisert i de fleste lærebøkene.

I debattens hete blir et faktum oversett. Der finnes virkelig en “Tredje Måte”, et alternativt valg som har vært på bordet helt fra begynnelsen: skapelsen. De evolusjonære opprørerne avviser kreasjonismen på nettsiden deres som “klat uvitenskapelig fordi den bringer en vilkårlig overnaturlig kraft inn i evolusjonsprosessen.”

Men en slik avvisende holdning sier mer om anklagerne enn feilene ved de anklagede. Kreasjonisme er vitenskapelig. Faktum er at det er den beste måten å forstå alle dataene på.

Kreasjonister har lenge tilegnet seg og sitert mange av disse folkene og deres forsiktige forskningsfunn fordi det de har funnet peker stekt mot en kompleks design. Gud satte de designene inn i skapelsene Sine slik at de kunne tilpasse seg innenfor grensene til den skapte arten til de forandrende behovene i vår frafalne verden

HVA ER “NYTT” MED NEO-DARWINISME?

Før vi begynner å snakke i detalj om denne fantastiske vende av hendelser i den vitenskapelige verden trenger vi kort å gå igjennom hvordan genetikkens oppdagelser har skapt de pågående (og uløste) utfordringene til klassisk darwinistisk evolusjon.

Midt på 1800-tallet foreslo Darwin at naturen kunne velge fra en variasjon innen en gruppe med kryssbefruktende skapninger. Han sammenlignet prosessen med en plante- eller dyreoppdretter som kanskje valgte en blomst eller en due på grunn av bestemte trekk og skapte nye raser. Darwin ekstrapolerte så at små variasjoner innen en spesifikk type skapninger kunne utvide seg til en større sammenheng av bakterie-til-menneske evolusjon.

Men verken Darwin eller hans samtidige hadde kunnskaper om genetikk eller de grunnleggende prinsippene om arv, enda mindre kompleksiteten av cellebiologi. Samtidig som Darwin skrev demonstrerte munken Gregor Mendel hvordan hageerter arvet enkle trekk (første studien i genetikk), men arbeidet hans var ukjent på den tiden.

I den tidlige delen av det 20. århundre begynte vitenskapsmenn å dokumentere prinsippene til genetisk arv og integrerte funnene deres både med matematikken og Darwins ideer om naturlig utvelgelse. Det nye systemet av evolusjonær tanke var emnet til Julian Huxleys bok i 1942 Evolusjon: Den Moderne Syntesen.

Den nye gullalderen til den såkalte evolusjonære vitenskapen var full av store ideer men kom til kort når det gjaldt empiriske beviser for molekyler-til-menneske evolusjon. Faktum er at det ikke tok lang tid før faktaene fra vitenskapelige oppdagelser skapte kaos for de evolusjonære ideene. To av de mest prominente trøbbelmakerne var de ledende evolusjonistene på denne tiden. Ernst Mayr  var en autoritet på spesialisering og systematiskering (klassifiseringen av levende ting og fossiler) og George Gaylord Simpson var en ledende paleontolog.

Både Mayr og Simpson la merke til at de vidt utvidende bevisene fra fossilene ikke hjalp Darwins ideer. Nesten alle typer skapninger dukket opp plutselig. Uomtvistede overgangsformer mellom grunnleggende typer skapninger dukket ikke opp. Stasis (mangel på forandring) var normen. Så Mayr og Simpson konkluderte at evolusjonen måtte ha funnet sted uberegnelig ved store hopp i små befolkninger som ikke ble fossilisert.

I tillegg til problemer med fossilene hadde evolusjonære teoretikere også store vanskeligheter med å forene de statistisk modellene med ideer om mutasjon og utvelgelse. Uten å gå i detalj ble problemet populært kjent som Haldanes dilemma, oppkalt etter den genetiske matematikeren som avslørte det.

Som et resultat av Haldanes dilemma foreslo en del prominente frafalne i 1960 at utvelgelse ikke var en stor drivkraft i evolusjonen slik som Darwin hadde foreslått. De sa at mutasjoner hadde hovedsakelig en nøytral effekt (istedenfor skadelig) og at mesteparten av DNA i organismer utviklet seg tilfeldig i en prosess kalt genetisk drift. Denne “nøytrale modell” teorien av evolusjonen er fremdeles populær blant mange vitenskapsmenn i dag.

Problemet med fossilene ble verre også, og hjalp med å gi drivkraft for et nytt kapittel innen frafallet fra evolusjonen kjent som avbrutt likevekt, foreslått i 1972 av den høyt ansette evolusjonisten Stephen Jay Gould og Niels Eldredge. For å imøtekomme den triste realiteten med fossilene foreslo de at evolusjonen er kjennetegnet av lange perioder av stabilitet avbrutt av tilfeldige utbrudd av hurtig forandring.

DISSENS BLIR TIL OPPRØR

Den moderne syntesen var åpenbart i problemer. Moderne molekylbiologi hadde akkurat kommet i gang på 1970 og 1980-tallet, så evolusjonistene håpet at en magisk mekanisme ville bli funnet for å forklare hvordan skapningr kunne utvikle seg hurtig slik som Gould og Eldredge mente. Men nye oppdagelser om celler og DNA avslørte bare mer kompleksitet og flere mysterier.

Som om disse problemene ikke var ille nok, så hadde evolusjonistenes verste mareritt ikke kommet enda – den moderne revolusjonen i molekylær biologi og genomforskning. På grunn av det enorme nivået av genetikk og cellekompleksitet kom nå forskere fra forskjellige felter i konflikt med hverandre om hvordan evolusjonen kunne til og med virke.

For omtrent ti år siden brøt en gruppe prominente evolusjonære vitenskapsmenn offentlig vekk fra flokken og dannet Den Tredje Måten, og håpet å utvikle en “Utvidet Evolusjonær Syntese”. Deres store sjanse kom ved “Evolusjonens Woodstock”, et berømt møte med 16 vitenskapsmenn ved Konrad Lorenz Instituttet i Altenberg, Østerrike, i 2008. Deres dissenterende syn ble publisert i boken The Altenberg 16: An Exposé of the Evolution Industry av den vitenskapelige journalisten Suzan Mazur.

I 2016 presenterte viktige vitenskapsmenn fra et dusin land enda mer bevis for det store anti-darwinistiske paradigmeskiftet i et møte ved Royal Society i England. Resultatene ble publisert i enda en annen bok av Mazur med tittelen The Paradigm Shifters: Overthrowing “The Hegemony of the Culture of Darwin”.

SPESIFIKASJONENE

La oss nå se på de spesifikke grunnene som ga olje til dette bålet av opprør. Ettersom det nye området med molekylære oppdagelser gikk framorver, så ble de enkle antikke ideene om at genene var enkle enheter av arv utfordret.

Ingen plass for tilfeldige mutasjoner

Kompleksiteten av gener er utrolig. Grensene mellom genene har blitt fullstendig slørete slik at vi ikke lengre kan anta at gener kunne utvikles selvstendig. Genene overlapper hverandre; noen gener er inni andre gener; og mange gener har kontrollerende regioner inni nabogener eller noen ganger hundrevis eller tusenvis av DNA bokstaver borte fra genet de kontrollerer.

I tillegg til denne genetiske kompleksiteten er det faktum at bokstavelig talt hele genomet viser ser nå å være funksjonelt, og gir intet rom for å utvikle tilfeldige regioner med “søppel” DNA  slik som den nøytrale modellen av evolusjon hadde foreslått (nevnt ovenfor).

Nå har det også blitt veldig klart at nyttige mutasjoner er ekstremt sjelden. De fleste genene som har blitt studert er ute av stad til å mutere frirr og utvikle seg som de en gang trodde. Faktum er at mutasjoner er ikke bare typisk skadelige, men fordi genene danne komplekse nettverk med andre gener, så kan en skadelig mutasjon faktisk ha en vidtrekkende negativ effekt. Det ville være som å dra en databrikke ut av et hovedkort på en pc og forvente at noe bra skulle skje.

Ved å innse denne klare hindringen har de frafalne dissenterne i Den Tredje Måten uttrykket at Noe-darwinister “ignorerer mye moderne molekyløert bevis og påkaller et sett med ustøttede antagelser om den tilfeldige naturen i arvens variasjoner.”  De fortsetter med å si ” DNA materialet støtter ikke antagelsen om at en små tilfeldige mutasjoner er hovedkilden til nye og nyttige variasjoner. Vi vet nå at mange forskjellige prosesser av variasjoner involverer velregulerte celleaktivitet på DNA molekylene.”

Epigenetikk

En del dette komplekse, flerlags regulering av DNA er et voksende felt som kalles epigenetikk. Denne “utvendige” ledelsen av DNA har forskjellig nivåer. På et nivå plasserer høyt spesialisert maskineri i cellen spesielle koder kalt metyl grupper, direkte på DNA molekylet. Disse kodene hjelper å kontrollere aktiviteten til genene. Men det stopper ikke der. DNA er pakket rundt perle-liknende proteinkomplekser (kalt histoner), som selv kan bli kodet med så mange som 100 forskjellige typer modifikasjoner som også kontrollerer genenes aktivitet.

Koden for disse jodene igjen er spesifikk for om en celle er i leveren eller i hjernen. Enda mer enn det, de spiller en rolle i å hjelpe skapninger å tilpasse seg til miljøer som forandrer seg. For eksempel er mye av variasjonen som blir observert i nebbformer mellom forskjellige arter av finker som Darwin observerte er nå kjent å være forårsaket av epigenetikk.

Spesialiserte sensorer, baner og kontrollmekanismer i celler er designet til å respondere til forandringer i miljøet (lys, temperatur, kjemikalier), og de modifiserer epigenetisk genomet for å tillate skapningen til å tilpasse seg. Og mange av disse tilpassende epigenetiske forandringene kan bli sendt videre til avkommet slik at det også kan bli bedre tilpasset fra fødselen av.

Orkestrert celledeling

Et betydelig antall utviklingsbiologer, som har studert hvordan celler deler seg og spesialiseres for å produsere mennesker eller dyr, har også sluttet seg til rekkene av dissenter. Dette spirende feltet innen vitenskapen har vist at mutasjoner ikke kan rote med genenes spesifikke moduler som er nødvendige i løpet av utviklingen av en organisme. Disse orkestrerte genene jobber sammen ved design for å forme den grunnleggende kroppsplanen av, for eksempel, en hund eller en katt. Men senere, i utviklingens siste stadier, danner genene de siste finpussen som kan variere innenfor bestemte grenser, slik som genene til formen av en spesifikk hund.

Noen tidlige trinn må være utrolig rigide, og senere trinn fleksible men ikke for fleksible. Denne sofistikerte orkestreringen skriker ut at den kommer fra en Designer. 1 Mosebok lærer oss at Gud opprinnelig lagde distinkte “slag” med skapninger, men alle innenfor hver skapte slag får vi all den variasjonen vi ser i dag. Disse oppdagelsene av utviklingsbiologi bekrefter den læren.

Det blir enda bedre. Komplekse tilpassende mekanismer manipulerer utviklingsprosessene (kalt utviklingsplastisitet). Akkurat som epigenetikken spiller disse systemene en tilleggsrolle i tilpasningen som ikke er det minste tilfeldig. Et eksempel er redetemperaturen som bestemmer hvor mange alligatoregg som blir hunner eller hanner.

Genetisk integrasjon med andre livsformer

Nok en viktig faktor som øker livets  kompleksitet er det faktum at organismer ikke lever i isolasjon men i meget komplekse, gjensidig avhengige samfunn med andre organismer. Mennesker, dyr og planter avhenger av mange typer mikrobielle organismer for skikkelig vekst, utvikling og daglig liv. Faktum er at spesifikke gener og biologiske stier både i verten (oss)  og de mange forskjellige mikrobene som lever i kroppene våre, er designet for å jobbe med hverandre og utveksle spesifikke kjemiske beskjeder. Umuligheten for at disse systemene kunne ha utviklet seg uavhengig av hverandre for en slik optimalt formål kompliserer ikke bare evolusjonen, det motsier den.

Vitenskapsmenn fra den Tredje Måten innser feilen i de evolusjonære ideenes forsøk på å forklare livets historie men har intet annet trolig alternativ å tilby. Istedenfor å innse det åpenbare, at Gud skapte alt dette biologiske mangfoldet, så klamrer de seg til uvitenhet og sier vi fremdeles trenger “en dypere og mer komplett undersøkelse av alle aspekter av den evolusjonistiske prosessen.”

For dem påberoper en Skaper som opphavet til denne kompleksiteten er utenfor vitenskapens rike. Likevel er der ikke noen vitenskap utenfor. Det er ganske enkelt utenfor deres urokkelige forpliktelse til den naturalistiske (gudløse) paradigmet av livets opprinnelse, samme hvor absurd det nå ser ut.

Verden er fylt med meget komplekst konstruerte systemer langt utenfor våre villeste fantasier, som våre beste vitenskapsmenn bare så vidt har begynt å forstå. Den mest tilfredsstillende vitenskapelige forklaringen så langt er arbeidet av en allmektig allvitende Skaper.


 

%d bloggers like this: