larshaukeland

En ny fremtid (Jeremia 32:2-9, 14-15)

“For så sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Enda en gang skal de kjøpe hus og jorder og vinmarker i dette landet.“

Jeremia 32:15

BESKJEDEN TIL KONGEN (Jeremia 32:2-5)

Profetens fengsling (32:2)

Hendelsene i dette skriftstedet fant sted i det tiende året av Sidkias styre i Juda, som var det attende året av  Nebukadnesars styre (Jeremia 32:1). Dette var i året 587 f.Kr., andre året av Babylons beleiring av Jerusalem (Jeremia 32:2). Beleiringen skulle vare i et år til før byen falt.

På denne tiden var Jeremia avgrenset i bakgården i et fengsel som tilhørte det kongelige palasset i Juda. Tidligere under beleiringen hadde profeten kunnet bevege seg rundt i Jerusalem som han ønsket (Jeremia 37:4 – kapitlene er ikke kronologiske). Men en forandring skjedde da beleiringen ble midlertidig avsluttet på grunn av en egyptisk trussel mot babylonerne. På den tiden forsøkte Jeremia å forlate Jerusalem og returnere til hjemmet sitt i Benjamins territorium (Jeremia 37:11-12). Men han ble arrestert ved porten og anklaget for å desertere til fienden.

Jeremia ble først kastet inn i et fangehull (Jeremia 37:16), og han var der lenge. Men da Sidkia sendte bud på ham for et hemmelig intervju, så bønnfalt han kongen å løslate ham (Jeremia 37:17-20). Sidkia fjernet ham fra fangehullet men holdt ham fremdeles fanget, antakelig misfornøyd med budskapet han fikk (Jeremia 37:21).

Den støtende beskjeden (32:3-5)

Grunnen til Jeremias fortsatte fangenskap blir nå gjort klar. Han hadde profetert at Herren skulle gi Jerusalem over til kongen av Babylon som ville ta den i eie. Dette var virkelig hans klare beskjed, og det skulle det fortsette å være (Jeremia 21:3-7, 32:28-29, 34:2, 38:17-18).

For Jeremia var denne profetien bare å sende videre til Juda hva Gud hadde avslørt overfor ham. Men for Judas herskere var det forræderi.

Kjernen i Jeremias budskap var at Herren hadde bestemt å gi Jerusalem i Nebukadnesars hånd og at det derfor var nytteløst å motstå ham. Men dette hadde bare skjedd fordi Juda hadde nektet å returnere til Herren når Han ba dem om å gjøre det. Problemet deres var åndelig, ikke politisk eller militært.

Videre hadde Jeremia profetert “Og Sidkia, kongen i Juda, skal ikke slippe unna kaldeerne. Nei, han skal overgis i hendene på kongen av Babel” (Jeremia 32:4). Sidkia hadde faktisk blitt satt på tronen av Nebukadnesar (2 Kongebok 24:17).

Men Sidkia forble ikke trofast mot sin herre. Gjennom de tidlige årene av syret hans, så ble det foreslått en sammensvergelse mot Babylon av Edom, Moab, Ammon, Tyros og Sidon; og ambassadørene deres til Jerusalem oppfordret Sidkia til å slå seg sammen med dem. Jeremia informerte dem om dumhetene ved plottet deres (Jeremia 27:1-15).  Det ser ut som om Nebukadnesar fant ut om planene og innkalt Sidkia til Babylon for å advare ham (Jeremia 51:59). Opprørsplanene ble det ingenting av.

Men Sidkia dro så til Egypt etter hjelp, og brøt forbundet sitt med Babylon (Esekiel 17:11-21). Dette førte til Nebukadnesars invasjon av Juda og beleiringen mot Jerusalem.

Gjennom tidene hadde Jeremia trofast advart kongen at motstand var nytteløst. Han ville bli fanget og snakke med Nebukadnesar “ansikt til ansikt og se ham i øynene” (Jeremia 32:4). Dette skjedde bokstavelig. Sidkia trådte fram for Nebukadnesar ved Ribla hvor han ble dømt (Jeremia 39:5). Nevnelsen av øynene var viktig, for etter at han ble tvunget til å se henrettelsen av sønnene hans, så ble øynene hans stukket ut (Jeremia 39:6-7).

Jeremia hadde også sagt at Sidkia ville bli ført til Babylon (Jeremia 32:5). “Der skal han være helt til jeg tar meg av ham” kan bety at Herren til slutt muligens ville gjøre noe godt for ham, men det kan ikke bety at han ville bli frigitt, for han døde i Babylon (jfr. Jeremia 52:11, Esekiel 12:13). Det betyr antakeligvis heller at han ville dø en naturlig død og bli æret av folket sitt (Jeremia 34:4-5).

I lys av alt som Gud hadde erklært, så hadde Jeremia advart folket sitt at dersom de ville sloss mot kaldeerne, så ville de ikke overleve. Gjennom sta ulydighet og ved å nekte å omvende seg, så hadde Juda for lengst forseglet sin egen skjebne.

KJØPET AV ET JORDSTYKKE (Jeremia 32:6-9)

Transaksjonen profetert (32:6-7)

Siden Jeremia listet opp sine egne erfaringer, så begynner denne hendelsen med ” Jeremia sa: Herrens ord kom til meg“, så gjenfortalte han hva Herren hadde sagt til ham. Transaksjonen som fulgte ble avslørt for ham før det faktisk hendte. Gud hadde fortalt ham at Hanamel, søskenbarnet hans, ville komme til ham med et forretningsforslag – «Kjøp det jordstykket jeg har i Anatot. For du har rett til å løse det inn og kjøpe det.»

Ved å komme med denne forespørselen, så fulgte Hanamel Moselovens retningslinjer for utkjøping av familie eiendom. Gud hadde krevd et permanent eierskap av alt land (3 Mosebok 25:23, jfr. 2 Mosebok 19:5); derfor var familiene som bodde der bare leietakere uten rett til å selge det. Det skulle bare være midlertidig i deres eie.

Det ble likevel akseptert at en familie hadde rett til å selge eiendommen sin på grunn av fattigdom. Dersom dette skjedde, så var han pliktig å be en slektning kjøpe det og holde det for ham til han hadde midler til å kjøpe det tilbake (3 Mosebok 25:25, jfr. Ruth 4:1-6).Selv om det ble overført til en fremmed, så hadde en slektning retten til å kjøpe det for familien. DSersom den opprinnelige eieren ikke kunne kjøpe den inn, så ville den fremdeles tilfalle ham igjen under jubileumsåret (3 Mosebok 25:13-15, 28). Derfor forandret ikke landet hender – bare brukere.

Transaksjonen fullført (32:8-9)

Hanamel kom til Jeremia som Herren hadde forutsagt. Tilsynelatende hadde hverken den kaldeiske beleiringen eller sikkerheten rundt Jeremia tett nok til å forhindre et slikt besøk fra utsiden av byen. Han kom med tilbudet sitt, akkurat som Gud hadde sagt.

Vi vet ikke hvorfor Hanamel ønsket å selge eiendommen. Krigens herjinger kan ha satt sitt spor på ressursene hans. Vi vet at kaldeerne allerede hadde okkupert Anatot og andre byer tilhørende Benjamin, siden disse bare var noen få km nord for Jerusalem. Faktisk kan Anatot ha vært innenfor området som ble beleiret. Disse omstendighetene gjør det vanskelig å forstå hvorfor Jeremia ville ønske å kjøpe jorden.

Jeremia kjøpte jordstykket for å vise troen hans på at Gud ville gjenopprette Judas formuer. Han hadde profetert usynlig tap og eksil, men han hadde også fortalt om en herlig tilbakekomst og gjenopprettelse. Dette kjøpet viste hans faste tro på Guds løfte.

Han veide opp pengene til Hanamel (mynter ble ikke brukt på den tiden, sjekel var en vektenhet). De sytten sjelene med sølv som han betalte kan virke som en liten sum for et jordstykke, men vi vet hverken om størrelsen eller den nåværende tilstanden til det kan ha påvirket prisen.

Viktigheten av dette kjøpet lå ikke i prisen, men i dets symbolske virkning for det fremtidige Juda. Så transaksjonen ble utført med lovlydig presisjon. Jeremia signerte og forseglet skjøtet i vitners nærvær, og han laget også en kopi (Jeremia 32:10-12).

BETYDNINEN AV KJØPET (Jeremia 32:14-15)

Velvitende om viktigheten av kjøpet hans, så passet Jeremia på å bevare bevis for kjøpet. Han ga de to papirene – den forseglede originalen og kopien – til Baruk for at de skulle være trygge.

Etter Guds befaling instruerte Jeremia Baruk å ta de to dokumentene og legge dem i en leirkrukke for å bevare dem i tiden som fulgte. Det var vanlig for bevaringsøyemed å plassere verdifulle dokumenter i steingods krukker og forsegle dem med bek. Dette beskyttet dem fra fuktighet og andre atmosfæriske forhold som kunne bringe råte.

Denne hendelsen slutter med Herrens forsikring at “Enda en gang skal de kjøpe hus og jorder og vinmarker i dette landet” (Jeremia 32:15). Bruken av tittelen “Herren over hærskarene, Israels Gud” er imponerende her (Jeremia 32:14) fordi det betyr “hærenes Gud”. Kaldeernes hær okkupert på den tiden landet, men Herren hadde Sin egen overlegne kraft som til slutt ville tvinge dem i kne og redde Juda.

Jeremias transaksjon ga ham ingen umiddelbar profitt, og profitten for slektningene hans måtte vente flere år. Men kjøpet hadde en stor symbolsk viktighet: det viste at Israel hadde en ny fremtid i vente fordi Herren var trofast og sterk, og holder løftene Sine.

ORD TIL AVSLUTNING

I Jeremia 32 ser vi at profeten ble kastet i fengsel av kongen av Juda for å ha profetert at kongen ville bli overgitt til kongen av Babylon. Mens Jeremia var i fengsel kjøpte han et jordstykke fra søskenbarnet sitt. Ironien ved Jeremias kjøp var at hanakkurat hadde mottatt et ord fra Herren som sa at Babylon skulle ta kontroll av Juda. Men som vi leste i vers 15 lovet også Herren at husene, vingårdene og jordene ville bli bebodd igjen.

Fienden ville ta husene deres, og ta fra dem ly og beskyttelse. Han ville overta jordene deres, fjerne kilden til forsyningene deres fra Israel. Til slutt ville han ta kontroll over vingårdene deres, stjele nytelsen og velstanden deres. Til tross for alt dette, så lovet Gud at det ville komme en dag da Hans folk ville få tilbake alt de hadde tapt.

Israelittene skulle bli minnet på hvordan det var å få friheten deres tatt bort. De skulle lære hva det betydde å bo under en annen nasjon.

Men Gud er trofast. Han lot dem få vite på forhånd at Babylons overtakelse ikke ville vare evig. Gud fortalte Jeremia at husene, markene og vingårdene ville tilfalle dem igjen.