larshaukeland

Homo Deus og tilbedelsen av mennesket

GJENOPPDAGING AV 1 MOSEBOK ER LIVSVIKTIG

Helt siden Eva ble lurt av slangen i Edens Hage har folk fortsatt å falle for Satans forførende ord, “Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt“ (1 Mosebok 3:4-5). Den bestemte fristelsen kan variere, men knepet er alltid det samme: vi blir oppfordret som guder, mestre over vår egen skjebne.

Dette er selve ryggmargen til sekulær humanisme, verdenssynet til dagens utdanning, nyhetsmedia og underholdningsindustri. Noen, som den israelske historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari, preker det lykkelig:

“Humanisme har lært oss at noe kan bare være dårlig dersom det får noen til å føle seg dårlig. Mord er ikke galt fordi en gud sa ‘Du skal ikke drepe‘. Istedenfor er mord galt fordi det forårsake forefredelig lidelse for offeret, til familiemedlemmene og bekjente. Tyveri er ikke galt fordi en eldgammel tekst sier ‘Du skal ikke stjele‘, Istedenfor er tyveri galt fordi at når du mister eiendommen din, så føler du en dårlig følelse. Og dersom en handling gir ikke gir noen dårlige følelser, så kan det ikke være noe galt med den.”

Men, ikke helt fornøyd med denne tydelige avfeiingen av Skriftens moralske lære, løfter Harari skamløst opp menneskene istedenfor Gud:

“Den humanistiske religionen tilber menneskeheten, og forventer at menneskeheten spiller den rollen som Gus spilte i kristendommen og islam.”

Følgelig er hans bok som er sitert ovenfor kalt Homo Deus (‘Menneske-guden’). Slik er den uunngåelige frukten av et verdenssyn understøttet av evolusjonens sekulære myte. Mennesket som Guds bilde-bærer (og derfor stilt til ansvar overfor Ham) er erstattet med mennesket som en biologisk entitet uten sjel (setter seg selv på tronen. Tragisk nok er slik skamløs kjøpslåing av humanismen midt i blinken for mange i vår selvopptatte, selv-tilfredsstillende kultur. Hvordan burde så kristne respondere?

Moralitet uten historie?

Kan vi kaste 1 Mosebok som historie over bord (Adam som vår stamfar) men beholde dens åndelige og teologiske lære, som de fleste teistiske evolusjonistene hevder? I alle fall er denne vilkårlige ideen om at Gud skapte moralske mennesker ved å gjøre et utvalgt par av humanoide dyr til sjeler imponerer få ikke-kristne, som avviser slik noe-kristen filosofi som krass og irrelevant. Og det er ikke rart fordi det budskapet er fremmed både for Bibelen og den evolusjonære teorien. Harari insisterer:

“Darwin har frarøvet oss sjelene våre. Dersom du virkelig forstår evolusjonen, så vil du forstå at der finnes ingen sjel.”

Og dette betyr at ideen om ‘rett’ og ‘galt’ er meningsløse for moralitet, men er hva vi gjør dem til. Folk som ‘spiller Guds rolle’ er bare opptatte av om det er en handling som føles riktig, og som ikke har negativ innvirkning på andre. Ved å avvise Bibelen avviser de sin Skapers lære om synd og dom (Hebreerne 9:27) som  en fordervelig vrangforestilling som truer autonomien deres.

Advokater for teistisk evolusjon, siden de også benekter menneskehetens overnaturlige skapelse og etterfølgende syndefall, ‘bekjenner’ ofte at Bibelen feiler vitenskapelig. Men et slikt kompromiss er helt impotent mot tidevannet til evolusjonens humanisme, noe som ikke mangler hos Harari:

“..i mange land rundt omkring i verden, inkludert USA og Storbritannia, vitner i rettssaler legger hendene deres på bibelen og sverger å fortelle sannheten, hele sannheten, og intet annet enn sannheten. Det er ironisk fordi de sverger å fortelle sannheten på en bok som full av så mange diktede historier, myter og feil.”

Samfunnet går kanskje nedover til større moralsk forfall, men prsi skje Gud, der finnes en kur!

Bibelen til redningen

Det er livsviktig at vi gjenoppretter relevansen til 1 Mosebok og bekjenner alle kompromisser (eller apati) vedrørende disse emnene. Humanistisk indoktrinering har større valuta nå enn tidligere. Hvor unge mennesker som går til kirken er dårlig forberedt til å møte disse bedragene er det lite overraskende at de tror kristendommen er irrelevant. Den amerikanske forfatteren Natasha Crain noterer seg at:

1. De ser tro på Gud som en følelsesmessig krykke og forkaster Bibelen som en pålitelig kilde om virkeligheten.
2. De ser deres foreldres tro på Gud som et motiv for å modifisere  oppførsel, istedenfor å se Ham som deres elskende Skaper.
3. De forstår ikke ordentlig hvordan tro og historisk vitenskap kan kobles sammen.
4. De blir ikke gitt en sjanse til å utvikle kritisk tankegang.
5. De tror at foreldrene deres, pastorene og andre åndelig innflyelse ikke kan besvare sekulære utfordringer.

Beregningene hennes er midt i blinken og motgiften er like åpenbar, Oppretthold Bibelen og “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand” (Matteus 22:37). Vi må grunnlegge all vår tankegang i Skriftene og lære andre å gjøre det samme, og utnyttet fullt ut bibelsk og vitenskapelig apologetisk informasjon. Vår beste forsøk er ellers dømt til å feile. De helt motsatte ordene til den amerikanske teologen J. Gresham Machen trenger desperat å bli vist hensyn til i dag:

“Vi preker kanskje med all inderligheten til en reformator og likevel har vi bare suksess med å vinne en som strever her og der, dersom vi tillater hele den kollektive tankegangen til nasjonen eller til verden å bli kontrollert av ideer som, ved mortstandsfattig kraft, forhindrer kristendommen fra å bli betraktet som intet mer enn en harmløs vrangforestilling.”